Hvorfor forelsker jeg meg ikke i henne?

[Gjest triosk]

Hei folkens! Her kommer en lang historie fra den siste måneden fra en fyr som sitter her helt forvirret og rådvill og føler seg som jordas største taper. Alle råd, tips og betraktninger er velkomne!

 

Den siste måneden har jeg hengt ut med ei fantastisk jente så og si annen hver dag. Jeg møtte henne gjennom en felles venninne for ganske nøyaktig en måned siden. Vi hadde vært i samme "store" vennegjeng i flere år, men aldri kommet i snakk med hverandre. Jeg hadde lenge syns hun var veldig pen og tiltrekkende. Ute på byen (der jeg traff henne) sjarmerte hun meg veldig, flørter veldig, og hun spør litt flåsete om jeg vil ligge i skje med henne, noe jeg selvsagt svarer ja til. Vi drar på nachspiel, sitter en gjeng rundt og skravler, men alt jeg vil er å ligge inntil henne, noe jeg til slutt får til. Det ender med veldig god og lidenskapelig kyssing, før vi drar med oss noen tepper og har oss hett og deilig på kjøkkengulvet til mine kamerater. Mest seksuelt foreløpig. Vi ligger og snakker i mange timer etterpå, tankene flyr fritt og praten går veldig lett. Jeg vil gjerne ha nummeret hennes, fordi hun interesserer meg, men kanskje mest pga ultrahott sex akkurat der og da - får også nummeret hennes.

 

Inviterer henne med hjem til meg et par dager senere, er veldig spent, men alt går veldig fint. Snakken er avslappet og naturlig. Vi legger oss sammen (dette var del av invitasjonen) kl 22, og ender med å snakke sammen til kl 9 neste morgen (jeg måtte på et tidspunkt ringe inn syk på jobb), om alt mellom himmel og jord, og mye filosofisk snakk, som er noe av det som interesserer meg aller mest med mennesker (og kanskje spesielt jenter). Kjemien var helt utrolig, vi fikk i løpet av natten noen helt vilt romantiske øyeblikk. I tillegg kunne vi ikke ha sex, ettersom hun hadde mensen. Hun går etter hvert neste dag, og jeg føler meg helt rusa - noe vilt skjedde den natten. I ettertid husker jeg ikke så mye av hva vi snakket om, fordi vi var så inne i en slags sone, noe som fikk meg litt til å tvile på "legitimiteten" til greia, selv om den åpenbart må ha vært god for å ha vart så mange timer.

Et par dager senere gjentar vi bedriften, ligger og snakker mesteparten av natten, vi har sex igjen, som er helt fantastisk, og for første gang i mitt liv opplever jeg det jeg trodde var en slags myte, dette med at man føler seg som ETT legeme i en utrolig deilig harmonisk dans mens man har sex. Aldri før har det vært så deilig å kysse noen, og aldri før har det føltes så riktig for meg å kalle noe romantisk. Tidvis helt fantastisk. Vi snakker om hverandres fortid, potensiell framtid, familieforhold, venneforhold, analyserer ulike sosiale situasjoner (som vi begge elsker), filosoferer, og vi røper mange intime hemmeligheter overfor hverandre. Vi henger ut dagen etter, ting går fint, og hun blir invitert på fest hjemme hos meg senere på kvelden. Det kommer masse folk, festen blir en suksess, og vi to koser oss veldig sammen, folk kommer bort og klarer ikke holde tilbake begeistringen for den enorme positive energien vi utstråler. Vi sover sammen igjen, og neste morgen ser vi en film sammen og har det fint. Helt til vi står opp, og går rundt og rydder. Da merker jeg at jeg har blitt litt smålei av henne, uten at jeg helt vet hvorfor, sikkert bare fordi vi har vært sammen for mye eller fordi jeg er bakfull. Ingen big deal, egentlig, men det registreres bak i hodet.

 

Videre utover i uken fortsetter vi i samme tempo. Møtes ofte hos hverandre, ting går smooth, vi lager mat sammen og koser oss helt vilt. Vi kommer fram til at når vi er sammen er ting nesten i en slags "zen"-mode, for tiden bare flyr og vi har det herlig sammen. Problemet mitt er at jeg ofte glemmer hvordan det er å være sammen med henne og glemmer hva det er vi snakker om i ettertid, men jeg husker at det der og da var veldig fint. Vi blir veldig intime og kjæresteaktige, og det føles egentlig naturlig, men jeg kjenner litt på redselen av å binde meg til noen så tidlig, og får en mild freakout en kveld. Forteller henne om det, og hun er helt enig, og har også blitt litt skremt. Jeg føler meg liksom ikke forelsket enda, uten at jeg helt vet hvorfor. Men tenker at det nok skal komme.

 

På samme måte fortsetter det et par uker til, helt til jeg en kveld får en skikkelig tankespinn på hele greia. Lurer på om grunnen til at jeg liker henne så godt er fordi hun er så fantastisk god mot meg, lytter til alt jeg har å si, virker så interessert og betatt - det virker som om jeg spinner meg selv litt ut av rusen, og begynner å tvile veldig på hele greia. Jeg begynner å tvile på om hun har noe "intellektuelt" å gi meg, vi er enige om så mange filosofiske ting, noe som er helt nydelig, men jeg får liksom ingen nye "åpenbaringer" ut av å snakke med henne. Jeg henger meg ikke så mye opp i det, ettersom vi tross alt har det veldig fint sammen.

 

Nå i forrige uke gikk det dog litt dårlig. Jeg blir mer og mer bevisst på tingene vi snakker sammen om, prøver liksom bevisst å finne de interessante og morsomme tingene hun sier, og gjør det for så vidt innimellom, men ødelegger på en måte stemninga for meg selv ved å være alt for analytisk. Jeg irriterer meg over småting hun sier og måten hun sier det på, og blir i tur irritert på meg selv for at jeg irriterer meg over det. Hun plukker nok opp på det, og vi får en slags mental clinch. Snakker ut om det og blir roa ned for en liten periode. Vi snakker mye om konseptet forelskelse, hvordan det er meningen at man skal føle det. Jeg er veldig usikker. Dypt inne i meg er det noe som sier at forelskelse er en slags overbeviselse om at det er den man er sammen med man virkelig vil være sammen med, potensielt livet ut. Jeg er av en eller annen grunn ikke helt overbevist med denne jenta. Har nå rukket å bli utrolig glad i henne, og båndet vårt i mellom kjennes veldig sterkt, så alle disse tvilende følelsene sårer meg, og selvsagt også henne. Hun sier selv at hun føler tvil, men tenker at det kanskje kommer som konsekvens av hennes problemer med angst, og vi forsøker å se på mine "problemer" som potensiell angst. Snakker mye fram og tilbake for å løse opp i knutene, og finner fram til mange løsninger hele tiden.

 

På torsdag i forrige uke er det noe som utløser en lang, lang tankespinn i hodet mitt, som jeg ikke klarer å stoppe. En slags advarsel går igjen i hodet mitt, om at jeg ikke må binde meg til denne jenta, fordi det kommer til å gå dårlig på et tidspunkt, og at jeg ikke kan såre henne så ille, og at jeg vil måtte høre på denne indre stemmen helt til jeg eventuelt kommer "clean" med at jeg ikke føler meg forelsket på den måten jeg tror forelskelse burde være. Vi forsøker på ny å snakke om det, og kommer fram til at når man er forelska, så er man det ikke hele tiden, men at det kommer i drypp. Likevel er det noe i hodet mitt som forteller meg at det ikke er sånn det skal være, med denne tvilen, som etter hvert begynner å ta helt overhånd. På lørdag dro vi ut på fest sammen, hun forsøkte sitt beste for å muntre meg opp og være en støttende sjel, men i hodet mitt var alt allerede rast sammen, tankene spant, og jeg kjente jeg ble mer og mer fjern overfor henne, selv om jeg ikke ville det. I ettertid har jeg helt vondt av hvor kald og kjip jeg må ha vært overfor henne den kvelden. Det kuliminerer i at vi begge drikker oss stupfulle og snakker ut om det i to-tiden på natten, jeg forteller henne at jeg tror jeg har "mista greia", men at jeg er så utrolig glad i henne, og ikke vil miste henne. Hun blir litt sint, men sier hun forstår, og vi snakker om at vi må fortsette å være venner, ettersom vi tross alt er så glad i hverandre.

 

Dagen etter (søndag) må jeg minne henne på det vi snakket om, at vi har bestemt oss for å være venner. Hun blir litt trist, men sier at om det er det som skal til for at vi skal kunne holde kontakten, så er det greit. Jeg kjenner med en gang en lettelse over det, og finner plutselig tilbake til godformen med henne igjen, føler vi er på nett igjen, snakker sammen og har det fint. På kvelden får hun et angstanfall, jeg besøker henne, roer henne ned, vi ser en film sammen, snakker bare koselig om ting, og helt på slutten litt om oss. Vi gråter litt begge to, og er begge litt forvirret over hvorfor det har gått som det har gått. I dag morges forteller hun meg at hun trenger tid til en omstilling til å bli "venner", og at hun må forsøke å glemme meg i en periode. Jeg syns det gjør vondt, og vi gråter sammen igjen. Jeg må etter hvert dra fra henne for å rekke jobb, og har gått rundt og følt meg som verdens største taper i hele dag.

 

På en side er jeg letter over å ha fulgt magefølelsen min, jeg følte ikke det var riktig å holde henne i "knipen", vente på at jeg eventuelt skulle bli forelsket i henne, mens hun åpenbart hadde litt sterkere følelser for meg enn jeg for henne. Samtidig er skuffet over meg selv, og hvorfor jeg ikke klarer å forelske meg. Hun var (og er) en potensiell sjelevenn så vidt jeg ser det. Vi snakker om alt mulig. Jeg har hatt samtaler med henne jeg ikke har hatt med noen av mine beste venner. Har delt av mine innerste hemmeligheter og tanker med henne, og føler meg veldig sterkt knyttet til henne - godheten jeg føler for den jenta vil ingen ende ta, men jeg føler meg ikke forelsket. Likevel, det er ikke så svart hvitt som man skulle tro. Om hun plutselig skulle finne seg en ny fyr nå med det samme hadde jeg nok blitt helt fra meg av sjalusi. Jeg føler litt som om jeg er i ferd med å gå glipp av en once-in-a-lifetime-sjanse, ettersom jeg aldri tidligere har møtt noen jente jeg har fått en så bra connection med, men jeg vet likevel ikke hva det er jeg kan gjøre for å få meg selv til å forelske meg i denne jenta. Det hører med til historien at jeg tidligere aldri har klart å forelske meg i noen bortsett fra to jenter som for meg var helt uoppnåelige og så fascinerende og mystiske at de tok opp all tankekraft i sin tid. Hun ene fikk jeg et slags forhold til, men klarte ikke å fortsette med det, fordi jeg var så uavsindig forelsket, mens hun nok ikke brydde seg så alt for mye - vi passet rett og slett ikke sammen.

 

I dag stiller jeg meg mange spørsmål. Hvorfor kan jeg ikke forelske meg? Forventer jeg ubevisst for mye av en kjæreste? Er det noe galt med mitt indre liv, eller har jeg en slags form for psykisk lidelse som ikke gjør meg i stand til å binde meg sånn til en annen? Trenger jeg bare mer tid? Jeg følte jeg falt litt ut av hele greia da jeg merket at hun var på et annet nivå i tiltrekkelsen enn meg, og ser at dette kan ha noe med saken å gjøre - det virker dog så tenåringsaktig og barnslig at jeg ikke helt forstår hvor jeg skal måtte forholde meg til det (er nå 25 år). Som dere nok skjønner er jeg et veldig sensitivt vesen med alt for mye tanker oppe i hodet - det møter veldig sjelden jenter jeg interesserer meg for, og nettopp derfor virker det så ekstra tungt å føle at man har mistet en god sjanse på noe som virkelig kunne ha blitt noe.

 

Jeg har vel egentlig ikke noe konkret spørsmål - men er det noen som har lest over hele greia og som kunne tenke seg å komme med synspunkter? Er det noen som kan relatere til noe jeg skriver her og følelsene involvert?

[snartenkt]

Det virker som du overanalyserer noe voldsomt. Har du vært forelsket før?

 

Hvor gamle er dere egentlig?

[Gjest Gjest]

Jeg brukte en evighet på å venne meg til at jeg var sammen med kjæresten min, fordi jeg synest han var så fantastisk og jeg fattet ikke at han var min. Jeg følte meg forelska før, men de første månedene vi var sammen så turte jeg ikke ta det inn over meg. Men nå, etter nesten et halvt år som kjærester, har jeg endelig turt å la meg selv bli forelsket; tørre å hoppe ut i det og satse alt. Så ta et dypt pust og tenk over alt som har skjedd mellom dere, og tør å la det gå inn på deg; tør å møt følelsene dine.

[Gjest triosk]

Det virker som du overanalyserer noe voldsomt. Har du vært forelsket før?

 

Hvor gamle er dere egentlig?

 

Jeg vet jeg gjør det, og det ødelegger, men vet ikke helt hvordan jeg skal vende hodet mitt til ikke å gjøre det, føler det blokkerer for en eventuell forelskelse.

 

Jeg vet ikke om jeg har vært forelsket før. De to gangene jeg anser meg selv for å ha vært forelsket, har det vært "håpløst forelsket" i jenter jeg ikke har kunnet få. Ellers har jeg hatt mange små crush'er, som ofte går over i løpet av max en måneds tid. Jeg er 25, hun er 23, så jeg burde vel strengt talt være voksen nok til å forstå og takle det her nå.

 

Aeneas: Tør å møte følelsene sine, ja. Hmm, jeg skulle så gjerne ha hoppet i det og forsøkt, men jeg klarer ikke å gjøre det helhjerta med den knugende tvilen i bakhodet, den kjører seg helt fast oppe i hodet mitt til jeg blir så paralysert at jeg ikke klarer å gjøre noe som helst.

 

Takk for innspill, begge to.

[Gjest Triatrions]

Prøv å tenk over hvordan den perfekte kjæresten for deg skal være, og se hvordan hun passer inn i det. Jeg er for tiden inne i mitt første forhold (er 20), og har selv tenkt litt på noen ganger om jeg ikke burde være mer forelsket. Men som noen skrev et sted: Man kan ikke være på en rosa sky hele tiden, og som du sier tror jeg også at det kommer i "drypp". I tillegg er alt veldig nytt (for meg ihvertfall som ikke har hatt kjæreste før), og en del ting fungerer kanskje litt annerledes enn man har sett for seg opp igjennom livet! Its complicated, it always is. That's just the way it goes!

[Gjest triosk]

Har alltid tenkt at denne filosofiske biten har vært det viktigste for meg, det og det at man rent faktisk har en god kjemi. Det har vi, men likevel kicker ikke forelskelsen inn hos meg. Vet bare ikke helt hvorfor. Virker som om jeg ubevisst krever noe mer av henne. Takk for innspill!

[tuty-fruity]

Føler jeg sitter og leser historien til meg og eksen min hehe. utrolig hvor like de egentlig var, skulle tro at jeg skrev den selv. Du høres veldig usikker ut ja, du høres mer ut som om du vil og ikke vil men klarer ikke å bestemme deg på en måte. Føler følelsene dine går mer ut over henne enn det går ut over deg siden det er du som ikke vet hva du vil. Hvis du mener det ikke hadde fungert hvorfor holder du på henne, hvorfor klarer du bare ikke å gi slipp på henne? Hvis du føler du ikke kommer til å forelske deg i henne hva er det som er greia da liksom?

 

Eksen min og jeg bestemte oss for at vi skulle gå hver vår vei liksom, greia er at han ville være venner men jeg klarte det ikke i begynnelsen ihvertfall ikke til følelsene mine hadde roet seg ned. Så da bestemte jeg meg til å gi slipp på han men da ville han ikke gi slipp på meg fordi jeg var den eneste han trengte når han hadde det vondt og trengte noen så begynte han å kontakte meg.

 

Det du burde gjøre er å sette deg ned tenke over er det virkelig det du vil, hvis du bestemmer deg for å gi slipp på det hele så må du betale den prisen ved å gi slipp helt på henne og faktisk respektere ønsket hennes ved å ikke ta kontakt eller ha noe mer med henne å gjøre til hun er klar for det. Da må du også respektere at hun er sammen med andre. Uansett hvor vondt det kommer til å gjøre i starten og tro meg DET GJØR VONDT I STARTEN BÅDE FOR DEG OG FOR HENNE, så kommer det nok til å gå over med tid.

 

Hvis du bestemmer deg for å satse på det da gjør du det liksom, ikke la noe hindre deg. jeg legger også merke til at du er veldig glad i henne, men ikke sår henne mer ved å gå fram og tilbake bestem deg til noe å hold på det.

 

Bedre å gi det en sjanse og feile enn å ikke gi det en sjanse i det hele tatt og angre i ettertid

[Minamo]

Jeg har tidligere hatt et seriøst forhold, og er i mitt andre nå. Jeg var hodestups forelsket i min første kjæreste og vi hadde det flott. Jeg er sikker på at jeg kunne fortsatt å være sammen med ham resten av livet og hatt et okei liv. Vi hadde det som sagt greit sammen, men etterhvert ble det "kjedelig". Jeg bestemte meg da for å bryte med ham, for å se hva som fantes ute i den vide verden (var rundt 15 når jeg startet å "rote" med ham, og gjorde det slutt når jeg var 19).

 

Hvordan det er med ham jeg er sammen med nå er litt vanskelig å forklare. Vi hadde en spesiell kjemi fra første gang jeg snakket med ham. Jeg har lite vondt å si om eksen min og forholdet vi hadde, men nå er det på et annet nivå. Det bare fungerer helt utrolig bra.

 

Det jeg har opplevd er at forelskelse er vanskelig å forklare. Det er ingen tvil om at jeg var forelsket i min første kjæreste og kunne fått et bra liv med ham (nå er jeg vel og merke ikke synsk), men jeg mener selv jeg er forelsket på et annet nivå. Merker dette blir noe "klissete", men er ikke alltid enkelt å finne ord

 

Det virker som om dere har det bra og har en god kjemi. Men det kan også virke som om dere har gått veldig raskt fram. Det er vanskelig å spole tiden tilbake, men kan i de fleste tilfeller være best å ta det litt rolig, og kjenne på følelsene etterhvert. Om du har det bra sammen med henne, men ikke føler den overvelmende følelsen du kan lese om i bøker, ville jeg likevel brukt tid med henne Gjerne trappe ned litt slik at dere ikke henger sammen hver dag, men ser hverandre innimellom.

 

Håper det ordner seg for deg!

[Kognitiv]

...Hvorfor kan jeg ikke forelske meg? Forventer jeg ubevisst for mye av en kjæreste? Er det noe galt med mitt indre liv, eller har jeg en slags form for psykisk lidelse som ikke gjør meg i stand til å binde meg sånn til en annen? Trenger jeg bare mer tid?...

 

Jeg har vel egentlig ikke noe konkret spørsmål - men er det noen som har lest over hele greia og som kunne tenke seg å komme med synspunkter? Er det noen som kan relatere til noe jeg skriver her og følelsene involvert?

 

Heidu!

 

Jeg har lest over hele greien. Nøkkelordet her er kognitiv selvterapi. Løs opp i dine "automatiske" tanker, som det så fint er.

 

Du er helt klart ikke alene om å overanalysere, og hadde dette vært en oppgave som skulle være karaktersatt, hadde du nok fått en svært god karakter ift å reflektere. Det vil si, jeg finner det motsigende at du fremstår som så flink til å reflektere og ta gode valg (de to tingene er for meg mer eller mindre synonymt; gode refleksive egenskaper gir gode valg) - men du henger deg opp i selv de gode valgene! Der har du feilen din! Du kan ikke få begge deler; et valg er et valg, og du kan bare gå én av veiene.

 

Jeg synes du fremstår som en prima drittsekk her, faktisk. Du er egoistisk, og tenker kun på dine egne tanker og problemer. Du blir så slått i fjeset av den iskalde hånden av virkelighet, - men fortsetter. Det var et spørsmål om tid før alt gikk til helvete. Jeg anbefaler deg på det sterkeste om å dra på døren hennes med en bukett med roser, og be om hennes tilgivelse. Du må gjøre det klart at du har gjort noen dårlige valg, men er klar for veien videre. Om det så er å løpe etter hennes hestevogn, så er du forberedt for å gjøre det. Legg deg flat, send henne ballen, og si at du er klar for å ta det et steg videre. Hopp ut i det med trynet først - du kommer sannsynligvis ikke til å angre et sekund.

 

Så lenge dette ikke er et tilfelle kjærlighet basert på at hun er et triumf som du vil sette på hyllen - tror jeg du kommer til å klare dette helt fint. Du reagerer naturlig ift personlighet - jeg vil ikke si at du overanalyserer, men du må ikke analysere dine tidligere valg i så stor grad. analyser ift fremtiden MED henne, ikke uten og alle grunner til at det ikke kan skje. Det skulle være overflødig å si hvorfor man ikke kan tenke på alle grunner til hvorfor ens kone ikke skal være ens kone dagen etter. Det er ond sirkel som ender opp med å gjøre deg deprimert. Gjør den ene tingen du ikke vil.

 

Kognitiv.

[Gjest triosk]

Føler jeg sitter og leser historien til meg og eksen min hehe. utrolig hvor like de egentlig var, skulle tro at jeg skrev den selv. Du høres veldig usikker ut ja, du høres mer ut som om du vil og ikke vil men klarer ikke å bestemme deg på en måte. Føler følelsene dine går mer ut over henne enn det går ut over deg siden det er du som ikke vet hva du vil. Hvis du mener det ikke hadde fungert hvorfor holder du på henne, hvorfor klarer du bare ikke å gi slipp på henne? Hvis du føler du ikke kommer til å forelske deg i henne hva er det som er greia da liksom?

 

Eksen min og jeg bestemte oss for at vi skulle gå hver vår vei liksom, greia er at han ville være venner men jeg klarte det ikke i begynnelsen ihvertfall ikke til følelsene mine hadde roet seg ned. Så da bestemte jeg meg til å gi slipp på han men da ville han ikke gi slipp på meg fordi jeg var den eneste han trengte når han hadde det vondt og trengte noen så begynte han å kontakte meg.

 

Det du burde gjøre er å sette deg ned tenke over er det virkelig det du vil, hvis du bestemmer deg for å gi slipp på det hele så må du betale den prisen ved å gi slipp helt på henne og faktisk respektere ønsket hennes ved å ikke ta kontakt eller ha noe mer med henne å gjøre til hun er klar for det. Da må du også respektere at hun er sammen med andre. Uansett hvor vondt det kommer til å gjøre i starten og tro meg DET GJØR VONDT I STARTEN BÅDE FOR DEG OG FOR HENNE, så kommer det nok til å gå over med tid.

 

Hvis du bestemmer deg for å satse på det da gjør du det liksom, ikke la noe hindre deg. jeg legger også merke til at du er veldig glad i henne, men ikke sår henne mer ved å gå fram og tilbake bestem deg til noe å hold på det.

 

Bedre å gi det en sjanse og feile enn å ikke gi det en sjanse i det hele tatt og angre i ettertid

 

Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om henne og meg fordi vi tidvis, jeg vil si 90% av tiden (de siste 10% går med til tanker og refleksjoner rundt selve forholdet, som nok i seg selv også er flytende og problemløsningsorienterte, dog muligens ikke like konstruktive i praksis), har en jævlig god kjemi som jeg aldri har opplevd maken til. Jeg har forelsket meg tidligere i "mystiske" personer, som jeg i grunnen ikke har kommet så forferdelig godt overens med, og selv om forelskelsen blir sett på det magiske initieringsrituale til kjærlighet i vår kultur, så finnes det vel et slags håp om at man kan finne ekte kjærlighet utenom den. Jeg har bestandig sett for meg at ekte kjærlighet egentlig først kan oppstå mellom to personer som kjenner hverandre veldig godt og gjerne har gjort det over lengre tid, mens forhold som oppstår gjennom forelskelse gjerne ebber ut etter kort tid fordi det ikke har hatt noen reell substans utover det rent mystiske aspektet.

 

Men oppfattelsen av forelskelsen som en nødvendighet ligger likevel i meg, om den er kulturelt betinget eller om det er noe biologisk er jeg ikke sikker på. Jeg tror ikke jeg kommer til å forelske meg i henne som jeg har gjort med andre (de mystiske) tidligere, fordi hun ikke har noe så alt for mystisk over seg, vi forstår hverandre egentlig utmerket godt, og nettopp derfor burde vel egentlig grunnlaget for mer solid kjærlighet ligge til bunns (sier den rasjonelle delen av hjernen min). Der ligger egentlig håpet mitt, men jeg er usikker på hvorvidt rasjonalisering rundt emnet kommer til å sjarmere henne nevneverdig eller falle i god jord, men det begynner å ligne på mitt eneste håp, slik jeg ser det. Nå kommer det vel noen svar om at man ikke kan rasjonalisere seg til "kjærlighet", og det er kanskje sant det, men det virker bare for dumt å gi opp så tidlig.

 

Takk for tilbakemelding, settes pris på.

[Gjest Gjest]

Veldig enig med sisttalte.

Ikke vurder jenta i forhold til tdligere analyser, men hvordan passer hun inn i livet ditt fremover. Hva kan vi gjøre for å fungere sammen?

Alle må tilpasse seg. Ofte er første tiden med en forelskelse iblandet nervøsitet og usikkerhet.

Det må være lov å feile og gjensidig åpenhet er viktig.

Du er ung, tenker kanskje litt for mye.

[Gjest triosk]

Men det kan også virke som om dere har gått veldig raskt fram. Det er vanskelig å spole tiden tilbake, men kan i de fleste tilfeller være best å ta det litt rolig, og kjenne på følelsene etterhvert. Om du har det bra sammen med henne, men ikke føler den overvelmende følelsen du kan lese om i bøker, ville jeg likevel brukt tid med henne Gjerne trappe ned litt slik at dere ikke henger sammen hver dag, men ser hverandre innimellom.

 

Håper det ordner seg for deg!

 

Det kan være noe i det du sier her. Har tenkt til å foreslå det for henne. Det har vært veldig intenst nå i starten. Har jo tenkt på det selv og, men takk for tipset.

[Gjest Gjest]

Veldig enig med sisttalte.

Ikke vurder jenta i forhold til tdligere analyser, men hvordan passer hun inn i livet ditt fremover. Hva kan vi gjøre for å fungere sammen?

Alle må tilpasse seg. Ofte er første tiden med en forelskelse iblandet nervøsitet og usikkerhet.

Det må være lov å feile og gjensidig åpenhet er viktig.

Du er ung, tenker kanskje litt for mye.

 

Svaret var en oppfølger til 21;31

[Gjest triosk]

...Hvorfor kan jeg ikke forelske meg? Forventer jeg ubevisst for mye av en kjæreste? Er det noe galt med mitt indre liv, eller har jeg en slags form for psykisk lidelse som ikke gjør meg i stand til å binde meg sånn til en annen? Trenger jeg bare mer tid?...

 

Jeg har vel egentlig ikke noe konkret spørsmål - men er det noen som har lest over hele greia og som kunne tenke seg å komme med synspunkter? Er det noen som kan relatere til noe jeg skriver her og følelsene involvert?

 

Heidu!

 

Jeg har lest over hele greien. Nøkkelordet her er kognitiv selvterapi. Løs opp i dine "automatiske" tanker, som det så fint er.

 

Du er helt klart ikke alene om å overanalysere, og hadde dette vært en oppgave som skulle være karaktersatt, hadde du nok fått en svært god karakter ift å reflektere. Det vil si, jeg finner det motsigende at du fremstår som så flink til å reflektere og ta gode valg (de to tingene er for meg mer eller mindre synonymt; gode refleksive egenskaper gir gode valg) - men du henger deg opp i selv de gode valgene! Der har du feilen din! Du kan ikke få begge deler; et valg er et valg, og du kan bare gå én av veiene.

 

Jeg synes du fremstår som en prima drittsekk her, faktisk. Du er egoistisk, og tenker kun på dine egne tanker og problemer. Du blir så slått i fjeset av den iskalde hånden av virkelighet, - men fortsetter. Det var et spørsmål om tid før alt gikk til helvete. Jeg anbefaler deg på det sterkeste om å dra på døren hennes med en bukett med roser, og be om hennes tilgivelse. Du må gjøre det klart at du har gjort noen dårlige valg, men er klar for veien videre. Om det så er å løpe etter hennes hestevogn, så er du forberedt for å gjøre det. Legg deg flat, send henne ballen, og si at du er klar for å ta det et steg videre. Hopp ut i det med trynet først - du kommer sannsynligvis ikke til å angre et sekund.

 

Så lenge dette ikke er et tilfelle kjærlighet basert på at hun er et triumf som du vil sette på hyllen - tror jeg du kommer til å klare dette helt fint. Du reagerer naturlig ift personlighet - jeg vil ikke si at du overanalyserer, men du må ikke analysere dine tidligere valg i så stor grad. analyser ift fremtiden MED henne, ikke uten og alle grunner til at det ikke kan skje. Det skulle være overflødig å si hvorfor man ikke kan tenke på alle grunner til hvorfor ens kone ikke skal være ens kone dagen etter. Det er ond sirkel som ender opp med å gjøre deg deprimert. Gjør den ene tingen du ikke vil.

 

Kognitiv.

 

Kognitiv selvterapi? Hvor kan jeg lære/lese om det? Høres ut som noe jeg kunne hatt bruk for.

 

Det er godt mulig jeg har vært en drittsekk, det føles sånn - jeg kan nok lett miste hodet i såpass intense situasjoner, men jeg har selvsagt aldri bevisst forsøkt å såre henne.

[Gjest triosk]

Veldig enig med sisttalte.

Ikke vurder jenta i forhold til tdligere analyser, men hvordan passer hun inn i livet ditt fremover. Hva kan vi gjøre for å fungere sammen?

Alle må tilpasse seg. Ofte er første tiden med en forelskelse iblandet nervøsitet og usikkerhet.

Det må være lov å feile og gjensidig åpenhet er viktig.

Du er ung, tenker kanskje litt for mye.

 

Jeg vet jeg tenker og analyserer for mye - har du en god avvendingskur, kom gjerne med den!

[Gjest Guest_Pappa_*]

Skriver under Dette pseudonymet da jeg antar det kan passe. Du er under 30 sier du.

Kjenner igjen noen av dine tunge tanker. Ble enkemann for noen år siden og mente jeg skulle leve alene resten av livet. Møtte en kvinne som gjorde meg varm om hjerte og fikk meg til å ønske å leve i tofellesskap igjen. Men det ble mye opp og ned før det ble oss to. Men vi hadde opplevd mye vondt på hver sin kant,da.

Nå er ikke dette din situasjon. Beklager om jeg tar feil, men har inntrykk av at du har startet flere tråder her inne, som går på det samme, x og komme seg videre. Men så har du ikke glemt henne alikevel. Ellers ville du ikke skrevet så mye om dette temaet , men er redd for å gå videre. Vet ikke hva du har opplevd tidligere i livet ditt, men å tro på at det å møte en dame, bli forelsket og tro at denne kriblende følelsen skal vare forever er utopi. Kjempegod følelse som desverre også kan medføre vonde ting, etter min erfaring. Men klarer man rydde opp og komme videre, så har man vunnet en stor seier. Da har man vokst i forholdet. Skal vist ikke være lett å finne kjærligheten. Jeg og min kjære har det i allefall veldig godt i dag.

 

Mitt råd: Ikke forvent at livet skal på på skinner. Har du følelser for noen så ikke la h*n slippe unna. Arbeid for forholdet. ikke sikkert sjansen kommer tilbake,

[Gjest triosk]

Har faktisk ikke startet noen andre temaer her inne, så det er nok ikke meg, nei. Det ble slutt med min forrige kjæreste i fjor sommer, men det er ingen vonde følelser oss i mellom, og det har nok ikke satt nevneverdige negative følelsesmessige spor, snarere tvert i mot.

 

Det skal ikke være lett, nei! Det forventer jeg heller ikke. Hadde det vært lett hadde det vært vanskelig, da og, haha. Hadde vært problematisk om man gikk hen og forelsket seg hver helg, for eksempel.

 

Godt å høre at du og din kjære har det fint - det gir jo håp for fremtiden! Og veldig fint å høre fra en i den litt eldre garde, dere har jo så mye mer erfaring enn oss.

[Gjest Guest_Pappa_*]

Beklager om jeg tok feil ang tidligere skiving her inne.

Men ang. forhold så husk: Ingenting kommer gratis. For å oppnå et godt forhold må begge jobbe hardt. Mange kameler må svelges for å si det slik.

 

Lykke til videre i livet til deg.

[Okeblol]

Stiller meg litt uforstående til hvorfor du ikke vil satse litt

 

 

Var selv i en lignende situasjon, vi var venner og interesserte i å se om det var noe mer mellom oss. Vi var "sammen" en uke, og begge enige om at det ikke var så alt for mye mellom oss, men vi prøvde igjen (vi bodde langt fra hverandre så jeg bodde hos henne 1 uke i strekk, 2 forskjellige ganger)

I dag sitter jeg igjen med et godt vennskap med denne dama

 

Du sier du er redd for å miste henne som venn, min mening og erfaring er i alle fall at om dere er venner fortsetter dere å være det selv om dere ikke passer sammen i et forhold, dog det kan kanskje være litt kleint sånn umiddelbart etter "bruddet"

 

Jeg synes absolutt du skal prøve igjen, kom deg ned på knær og si unnskyld og at du angrer på det du sa, du er jo åpenbart ikke over henne med tanke på det enorme innlegget du skrev. Det er urettferdig for dere begge at du feiger ut på den måten du gjør

[Tom&Jerry]

Leste hele førsteposten og ville egentlig bare si at det var utrolig godt skrevet. Levde meg fint inn i de første kapitlene og kunne kjenne på følelsen dere hadde da jeg om min kjæreste var nyforelsket. Da sex føltes ut som en harmonisk dans på roset og alt bare var lykke