Trenger veiledning for å utvikle meg personlig.

[Gjest Guest_Hemmelig_*]

Min utkårede sier følgende:

 

Sitat:

 

"Du har en veldig god måte å møte mennesker på, og folk føler seg vel rundt deg. Men jeg merker at alle dine bekjentskaper er ganske overfladiske. Du går skjelden i dybden, og viker unna konflikter. Jeg er veldig takknemlig for alt du gjør for meg, men hvis greia mellom oss skal fungere så trenger jeg at du utfordrer meg så jeg kan vokse som menneske."

 

Sitat slutt.

 

Jeg merker at hun har observert mye som er sant, og jeg er glad for at hun tar det opp. Jeg ønsker å forandre meg, både for min egen del, og for at forholdet skal fungere.

 

Etter en del selvransakelse har jeg kommet fram til noen punkter:

 

-Jeg har mange overfladiske vennskap.

-Jeg har satt andres ønsker foran mine egene hele livet, og trodd at det var en bra ting.

-Jeg har gjort mine valg ut i fra at jeg ville at de rundt meg skulle ha det så greit som mulig.

-Når vi har satt opp ferier på jobb, har jeg ventet helt til alle har satt opp sine ønsker, og så latt sjefen sette mine uker der det passer best.

-Jeg har trodd at jeg har vært ærlig, men jeg har ikke kjent meg selv for min stemme /mitt ego har vært alt for svak, _jeg vet ikke hva jeg selv ønsker for meg_.

 

Men hvordan kan jeg nå starte med å jobbe med meg selv? Jeg vurderer å ta en tur til psykolog, kanskje det ville hjelpe meg på riktig vei. Men hvis noen her har noen tips eller erfaringer, så er jeg takknemlig!

[Gjest Guest_cissaman_*]

Jeg synes først og fremst at det var bra gjort din utkårede å la deg få bli oppmerksom på dine mindre sterkere sider uten å avvise eller dumpe deg. Det jeg vil si er det at du bør bare forrandre deg hvis du syns det selv. Jeg vet du skreiv at du vil det selv, men jeg bare sier det.

 

Du er nok til sånn som jeg også har vært opp igjennom tidene. Jeg har også satt andres ønsker og velvære foran mitt eget. Dette er IKKE kult i det hele tatt. Det å være medmennesklig er en kjempebra egenskap som du absolutt bør ta vare på, men husk å ha dine ønsker også.

 

Angående dine overfladiske vennskap. Hva er det egentlig som har gjort at du har fortsatt? Hvis ikke den personen gir deg noe tilbake i vennskapet i form av at de får deg til å føle deg bra, hjelper deg når du trenger det o.l. så er det ikke noe å samle på i det hele tatt. Vennskap fungerer begge veier. Det er ikke bare du som skal legge inn tid og energi i vennskapet; det er like mye den andre personens ansvar. Kvitt deg med ballasten!

 

Jeg vil sterkt anbefale en tur til psykologen, ikke fordi at du er gal, men fordi at det er greit å få noen "knagger" å henge tankene opp på. Han/hun kan hjelpe deg med å finne ut av hva du vil med livet ditt.

 

Det beste er at du allerede har funnet ut hva du vil jobbe med, da er du allerede halvveis. Si i fra hvordan det går med deg underveis. Ønsker deg alt det beste, og lykke til!

[Dauskrott]

Din fremtidige regel nummer én bør være å tenker mer på deg selv. Ta deg betenkningstid og tid til å utforske hva du ønsker, hva du vil, hva du liker. For å si det skarpt virker det nesten som at du ikke bryr deg om ditt eget liv/deg selv - før denne dama kom inn i bildet. Du må enkelt å greit finne noe å bry deg om, noe (gjerne flere ting) du kan kjempe og brenne for, slik at du får lyst til å mene noe om hva enn som skjer rundt deg til enhver tid - for "mekanismen" i det vil legge seg psykologisk og spre seg til flere aspekter av deg gradvis.

 

Disse overfladiske vennskapene, er det fordi du er mer eller mindre likegyldig, eller jobber du "mot strømmen"?

Endret 14. februar 2010 av Dauskrott

[Gjest Guest_Hemmelig_*]

Takk for svar!

 

Jeg er ikke et likegyldig menneske, og jeg har ting som jeg liker og misliker. Men når det gjelder store avgjørelser i livet (hvor jeg skal bo, etc) har jeg ofte fulgt andres ønsker.

 

Jeg er i en prosess her, og det opplevdes veldig godt første gangen jeg oppdaget hva jeg slet med (før sommeren), for da kan man gjøre noe med det. Men etter det, så har jeg gått tilbake til det samme gamle vante.

 

Jeg tror jeg tar den turen til psykologen, for det er veldig mange tanker å nøste opp i, og det er veldig lett å bare fortsette som før hvis man ikke gjør noe aktivt!

[Fiat justitia]

Min utkårede sier følgende:

 

Sitat:

 

"Du har en veldig god måte å møte mennesker på, og folk føler seg vel rundt deg. Men jeg merker at alle dine bekjentskaper er ganske overfladiske. Du går skjelden i dybden, og viker unna konflikter. Jeg er veldig takknemlig for alt du gjør for meg, men hvis greia mellom oss skal fungere så trenger jeg at du utfordrer meg så jeg kan vokse som menneske."

 

Sitat slutt.

 

Jeg merker at hun har observert mye som er sant, og jeg er glad for at hun tar det opp. Jeg ønsker å forandre meg, både for min egen del, og for at forholdet skal fungere.

 

Etter en del selvransakelse har jeg kommet fram til noen punkter:

 

-Jeg har mange overfladiske vennskap.

-Jeg har satt andres ønsker foran mine egene hele livet, og trodd at det var en bra ting.

-Jeg har gjort mine valg ut i fra at jeg ville at de rundt meg skulle ha det så greit som mulig.

-Når vi har satt opp ferier på jobb, har jeg ventet helt til alle har satt opp sine ønsker, og så latt sjefen sette mine uker der det passer best.

-Jeg har trodd at jeg har vært ærlig, men jeg har ikke kjent meg selv for min stemme /mitt ego har vært alt for svak, _jeg vet ikke hva jeg selv ønsker for meg_.

 

Men hvordan kan jeg nå starte med å jobbe med meg selv? Jeg vurderer å ta en tur til psykolog, kanskje det ville hjelpe meg på riktig vei. Men hvis noen her har noen tips eller erfaringer, så er jeg takknemlig!

 

Nå er det desverre slik at vi lever i en verden hvor den "snille og tilpassningsdyktige" fort ender opp som den svake og tildels kan man få en følelse av utnyttelse.

 

Kjenner meg tildels igjen i din situasjon fra tidligere av på grunn av at jeg alltid har vært en person som har likt å ha venner hos meg, og har kanskje til og med litt for ukritisk med hvem jeg har behandlet som "venner". Jeg var forhåndsvis svak i min tidlige ungdom av flere årsaker, noe som gjorde meg ekstra svak i forhold til å holde på venner (delvis i og med at de tildels var de eneste man hadde i livet).

 

Kan da nevne et eksempel som var et av mine større vendepunkter: Jeg var så "heldig" og tilfeldigvis fikk Nintendo 8-bit og det ente med en periode hvor jeg etterhvert fikk fikk "en del nye venner", men... Vi var jo hos meg stort sett hele tiden for å spille. Jeg ville etter en periode at vi skulle finne på andre ting og da hendte det: Disse vennene fikk overraskende mye annet de måtte gjøre, og plutselig satt jeg der igjen med følelsen: Er det meg eller er det nintendoen de var venn med? Kontrastene på dette tidspunktet ble klarere en sort/hvit og man satt igjen med de trofaste vennene, men flere av disse vennene hadde jo tildels følt seg noe forbikjørt på grunn av at jeg "alltid" var opptatt.

 

De vennene som "overlevde" denne perioden er venner jeg i dag (nesten 15 år senere) har like god kontakt med.

 

Cluet med min opplevelse er at det ikke er lett å få venner om man er for snill, men godt følge igjennom livet skal verdsette deg for den du er, og godta deg for dine verdier og dine prinsipper.

 

Det finnes ingen fasit på dette men det er viktig å huske på at gode venner verdsetter det du gjør for de (om en kompis gjør meg en tjeneste vil jeg jo utvilsomt ønske å betale han for det, for jeg vet at å verdsette venners innsats, nekter han å ta imot og selv sier at han tar det som en tjeneste, ok greit!... og det er jo som oftest dette som skjer.) en av mine største langsiktige feller er vel at jeg gjorde for lett tjenester etc (eks å kjøre noen) og før jeg viste ordet av det så forventet vedkommende at jeg skulle gjøre det igjen og igjen og igjen... Penger til bensin etc? Niks, ble aldri nevnt.

 

Vis vennene dine at du er der, kontakt de og snakk med de når du vet de har det vanskelig, vis interesse for det vennene dine gjør, vær tilstede og lev med de! På den måten er du en god venn (tror jeg), men vær like egoistisk som de rundt deg, ikke ta det for gitt at du er snill på grunn av at du lar en venn få de største fordelene (kanskje det er det han sitter å håper på....) og det er ikke en venn verdig.

 

Det er mange måter å definere "å være snill" på, min erfaring har vist at om man er for ukritisk snill så skaper man raskt venner med feil intensjoner.

 

I forhold til sitatet ditt:

"Du har en veldig god måte å møte mennesker på, og folk føler seg vel rundt deg. Men jeg merker at alle dine bekjentskaper er ganske overfladiske. Du går skjelden i dybden, og viker unna konflikter. Jeg er veldig takknemlig for alt du gjør for meg, men hvis greia mellom oss skal fungere så trenger jeg at du utfordrer meg så jeg kan vokse som menneske."

 

Så er det ikke barebare å forstå fra dette perspektivet hva hun mener med det, men har selv vært i to forhåndsvis lange forhold (5 år) og det forrige forholdet gikk i vasken i hovedsak for at vi ungikk å diskutere problemstillinger med hverandre over tid. Med det så mener jeg at begge parter blir gående med irriterte tanker og følelser over tid som bare vokser og vokser på grunn av at man ikke på skikkelig måte klarer å diskutere saken. På et viss punkt reiv det oss i filler. Merker i mitt nåværende forhold (hvor jeg har jobbet for å unngå dette) at problemene kommer, men forsvinner like fort på grunn av at vi tar diskusjonen med èn gang) Har en sterk følelse av at et forhold uten (rimelige) krangler og uenigheter fort kan gå galt, og da spessielt om man ungår å diskutere på grunn av at man ikke snakker sammen på grunn av at man syntes det er ubehagelig.

 

Nå er bådde jeg og samboeren to meget sterke personligheter når det gjelder prinsipp etc, så det kan skje at dører smeller sammen, at en av oss må gå en tur ut for å få litt luft, eller at den ene blir så irritert at det sies ting man overhodet ikke mener. MEN: La det gå en times tid, så er vi ALLTID bestevenner igjen og det vi diskuterte er mer eller mindre "glemt" på grunn av at all energien forsvinner, og vi kommer automatisk alltid til et forlik begge blir fornøyd med.

Vi er ti kilo lettere, og tro det eller ei: Vi har utvilsomt avlastet oss for masse fremtidig frustrasjon.

 

Å løse ting på denne måten kan vel tildels "utvikle" noen på grunn av at det gir deg en mulighet til å innse at du tok feil (eller ennå bedre, du får en mulighet til å si unnskyld og innrømme feilen), man lærer mye om hverandres personlighet og det blir lettere å ha mindre diskusjoner uten å lage scene av det.

 

Hva du en gjør: Ikke svelg og prøv å overse det som irriterer deg, sannheten er at ofte er det slik at "motparten" venter på en irrettesettelse fordi at om du bare godtar det, så oppfatter vedkommende det som at du syntes det er greit.

 

Det er viktig å ta vare på sine gode venner, men det er like viktig å skape en personlighet med verdier, deriblant at du skal like å bli verdsatt for det du gjør. Grip tak i dine interesser og ikke gjør deg selv til et lett bytte for andres egoisme, ha en mening!. Vis at også du har din pris, på samme måte som at du prissetter de du bryr deg om. Ikke gjør "midlertidige venner" til utnyttere, det er bare du selv som taper på det.

 

Bruk tiden til hjelp og føl deg frem

Endret 14. februar 2010 av Fiat justitia

[Gjest Livrig]

Jeg startet samme reisen for noen år siden, min egen selvutvikling, og det har gitt meg så ufattelig mye! Jeg har endret hvordan jeg tenker, reagerer, handler og ikke minst hvordan jeg forholder meg til andre. Jeg startet med psykolog, men det var bare problemorientert så det funka dårlig, men så kom jeg over noen som virkelig var engasjert i dette med egenutvikling. Han tok meg i mot med åpne armer og ble med på en fabelaktig reise. Jeg ble kvitt "innvendig fuzz" fikk kontakt med mine egne følelser og jeg åpnet meg opp for mennesker på en trygg og søkende måte. Dette har resultert i mange andre positive virkninger som et flott sexliv og et ærlig kjærlighetsforhold. Terapeuten viste meg en ny vei, en ny måte og tenke på, som virkelig gav meg et hav av muligheter. Det er GØY!

[Gjest Guest_Hemmelig_*]

Fiat justitia, takk for et utfyllende og godt svar, som jeg kan kjenne meg igjen i!

Jeg må rett og slett tenke igjennom hvilke prinsipper jeg kan stå for, gi meg selv en egenverdi, og ikke gi meg selv gratis til de rundt meg.

 

Guest_Livrig_*, takk for svar! Hvilken type terapaut var det du gikk til, da psykologen ikke hjalp?

Endret 15. februar 2010 av KVTL

[Gjest Livrig]

Han er en psykoterapeut som bruker en kombinasjon av hypnose, NLP, kognitive terapier og helhetsterapi. Veldig erfaren i sånne ting.