Essay om fattigdom

[Dr. Chaos]

I disse dager prøver jeg å bli flinkere på å skrive esssy/kåseri. Går på VGS1 studiespesialiserende og nå skal vi levere inn essay på skolen, og jeg har skrevet følgende hittill:

 

"Fattigdom

 

Helt fra vi er små hører vi om de fattige barna i Afrika. I Afrika der svært mange ikke har tilgang til rent vann, mat på bordet eller klær å gå i. Skole er for dyrt, så svært mange er analfabeter. Men er virkelig fattigdom begrenset til det?

 

Hver dag så er det ungdommer som går konstant rundt omkring på kjøpesentrene som er i distriktet. De går fra butikk til butikk og handler. Det som handles kan være bukser og andre klær med en liten merkelapp som gir den en prislapp som tilsvarer et beløp som får enhver lommebok til å komme med et dødens skrik. Dette er en merkelapp av ekstrem stor verdi. Dette er penger som går til industrien som underbetaler mennesker i U-land for å produsere disse varene. Alt fra ”shoppoholiske” ungdommer og kanskje enkelte eldre hvis største hobby er å kjøpe merkeklær. Men er de virkelig rike om du tar en titt på innsiden?

 

Hvis fattigdom ganske enkelt betydde ”ulykkelige”, ville vi i Norge vært like rike da? Vi har det som plommen i egget visst nok; alle materialistiske behov er dekket. Så å si alle i Norge har tilgang til både mat, vann og klær. Nesten alle er sikret en minimumsstandard ved at velferdsstaten gir støtte til de som trenger det mest. Likevel så viser det seg at svært mange er deprimerte i Norge. Mange av oss lider av mentale lidelser. Undersøkelser viser også at til tross for velferden, så er vi ikke like lykkelige som noen av våre naboer der velferdsnivået er lavere.

 

Her i Norge finner vi også ofte gode grunner til å klage på for eksempel avgiftsnivået på enkelte varer eller i det hele tatt skattenivået. Enkelte synes det er urimelig å måtte betale så mye for å fylle opp tanken eller for å kunne kose seg med en flaske sprit, og mener heller at pengene fra dette burde hentes fra et annet sted. Mange mener at simpelthen velferden burde gis opp fordi det er viktigere for enkeltmennesket å kunne kjøpe for eksempel billig bensin og beholde mer av lønna si enn å dele med sine medmennesker som har større problemer enn seg selv.

 

Kapitalismen har fått mye av skylda for store klasseskiller. Middelklassen og underklassen jobber hardt ned i gjørma mens overklassen stikker alt overskuddet ned i egen lomme uten å ha løftet en finger for å tjene disse pengene. De får tross alt penger for arbeidet de gjør, så hvorfor ikke? Er det ikke egentlig bare rettferdig når de jobber av egen vilje? Eller er det faktisk slik at det er grådighet å ta overskuddet selv ned i egen lomme uten å dele det med våre medmennesker?"

 

Setter som vanlig pris på kritikk, og forhåpentligvis så ligger jeg relativt nærme sjangerkonvensjonene.

Endret 10. februar 2010 av Crash

[Jann - Ove]

En god start

 

Du er omtrent halvveis, 443 ord - klarer du å holde samme tonen videre, og gå mer i dybden på den spirituelle rikdommen som mange av verdens fattige har, for så å skrive en kort og krass konklusjon så blir dette knallbra.

 

Noen relevante punkter videre:

-Mentalitet rundt sterk natur. Mange lever i områder der de vet at naturen fort ødelegger husene sine, og nøyer seg dermed med "dårlige" hus - uten at det går ut over livskvaliteten. Istedet for å sutre over hvor forferdelig det er, så bygger de opp fra bunn av igjen når ulykken er ute.

-Kapitalistisk u-hjelp. Todelt, hjelpeorganisasjoner som tjener seg rike på at vi gir, og hjelpeorganisasjoner som gir mikrolån og bidrar til kapitalistisk verdiskapning for enkeltpersoner i mottakerlandet.

 

Med konklusjonen bør du komme innpå hva slags hjelp de trenger, og dømme vår egen mentalitet nedenom og hjem. Hva som må til for å bli fornøyd er høyst relevant. Hva må til for at vi skal bli fornøyde? Hva må til for at de skal klare seg?

 

Vi må miste alt, for å kunne sette pris på livsnødvendighetene. De må få nok kunnskap til å være selvforsynte med mat.

 

[Dr. Chaos]

Jeg takker på det sterkeste for ditt svar; det var meget inspirerende! Nå har jeg jobbet videre, og har skrevet følgende:

 

Fattigdom

 

Helt fra vi er små hører vi om de fattige barna i Afrika. I Afrika der svært mange ikke har tilgang til rent vann, mat på bordet eller klær å gå i. Skole er for dyrt, så svært mange er analfabeter. Men er virkelig fattigdom begrenset til det?

 

Hver dag så er det ungdommer som går konstant rundt omkring på kjøpesentrene som er i distriktet. De går fra butikk til butikk og handler. Det som handles kan være bukser og andre klær med en liten merkelapp som gir den en prislapp som tilsvarer et beløp som får enhver lommebok til å komme med et dødens skrik. Dette er en merkelapp av ekstrem stor verdi. Dette er penger som går til industrien som underbetaler mennesker i U-land for å produsere disse varene. Alt fra ”shoppoholiske” ungdommer og kanskje enkelte eldre hvis største hobby er å kjøpe merkeklær. Men er de virkelig rike om du tar en titt på innsiden?

 

Hvis fattigdom ganske enkelt betydde ”ulykkelige”, ville vi i Norge vært like rike da? Vi har det som plommen i egget visst nok; alle materialistiske behov er dekket. Så å si alle i Norge har tilgang til både mat, vann og klær. Nesten alle er sikret en minimumsstandard ved at velferdsstaten gir støtte til de som trenger det mest.

 

Likevel så viser det seg at svært mange er deprimerte i Norge. Samtidig så lider mange av mentale lidelser. Undersøkelser viser også at til tross for velferden så er vi ikke like lykkelige som noen av våre naboer der velferdsnivået er lavere.

 

Her i Norge finner vi også ofte gode grunner til å klage på for eksempel avgiftsnivået på enkelte varer eller i det hele tatt skattenivået. Enkelte synes det er urimelig å måtte betale så mye for å fylle opp tanken eller for å kunne kose seg med en flaske sprit, og mener heller at pengene fra dette burde hentes fra et annet sted. Mange mener at simpelthen velferden burde gis opp fordi det er viktigere for enkeltmennesket å kunne kjøpe for eksempel billig bensin og beholde mer av lønna si enn å dele med sine medmennesker som har større problemer enn seg selv.

 

Kapitalismen har fått mye av skylda for store klasseskiller. Middelklassen og underklassen jobber hardt ned i gjørma mens overklassen stikker alt overskuddet ned i egen lomme uten å ha løftet en finger for å tjene disse pengene. De får tross alt penger for arbeidet de gjør, så hvorfor ikke? Er det ikke egentlig bare rettferdig når de jobber av egen vilje? Eller er det faktisk slik at det er grådighet å ta overskuddet selv ned i egen lomme uten å dele det med våre medmennesker?

 

I enkelte steder av denne verdenen bor det som sagt veldig mange fattige. De har underskudd av det meste. Mat, vann og klær er ingen selvfølge. Mange bor veldig tett i særdeles dårlige konstruksjoner. På mange av disse stedene er det ofte katastrofer som rammer dem. I sørøst Asia, for eksempel – så skjedde det i 2004 at en tsunami oversvømmet store områder. Områdene ble totalt herjet av det som skjedde, og til tross for det så ble områdene bygget fort opp igjen. Enda etter slike hendelser, så tørr mange av disse fattige å bo på slike katastrofeutsatte områder. Er dette ett utrykk for renspikka idioti, eller at de tørr å kunne miste alt for så å bygge seg opp på nytt igjen?

 

Mange gir penger til U-hjelp for å kunne hjelpe dem som er i nød på steder rammet av kaos eller generell fattigdom. Mye av pengene går til administrasjon og ned i lomma på den enkelte i slike organisasjoner. Andre organisasjoner gir ut penger til den enkelte i u-landene, i form av mikrolån. Hvor mye er egentlig 100 kr i nødhjelp verdt, når mye av dette kan bidra til å berike de som er rike, eller rett og slett gjøre situasjonen verre for den som allerede er fattig?

 

I vår del av verden er vi oppgitt over bensinpriser og skattetrykk. Vi kjøper merkeklær og drukner oss i overflod. Likevel så er vi ulykkelige. På andre steder sliter man mest med naturkatastrofer. U-hjelp kan man bruke for å lette på samvittigheten et ørlite hakk, men samtidig så kan det bidra til å gjøre selve organisasjonen og enkelte personer blir rikere. Hvorfor er vi ikke lykkelige når vi har så mye? Hvorfor skjønner vi ikke hvor heldige vi faktisk er, når vi ikke behøver å måtte kjempe for tilværelsen? Er det virkelig toppen av lykke, å ikke måtte løfte en finger for å leve? Hva skal til for at de som ikke er like heldig som oss, skal kunne få dekket sine livsnødvendigheter? På jorda har vi faktisk vann til alle. Maten på jorda kan visst mette flere munner enn den gjør i dag. Hvorfor klarer likevel ikke enkelte av disse menneskene å legge seg både utørste og mette da?