Venninne i nød?

[Gjest Guest_Pinne_*]

Jeg har en venninne som kanskje er psykisk syk, men jeg vet ikke. Det kan også hende hun blir mobbet. Vi går på samme universitet, og hun har alltid vært en av mine beste venninner og er veldig viktig for meg. Hun har forandret seg mye siden vi begynte på universitetet sammen. Hun er alltid nervøs, og redd for at folk ikke skal like henne, og ber meg redde henne hele tiden. Vi går på forskjellige fakultet, og hun gikk glipp av fadderhelgen, som førte til at det ble litt vanskeligere for henne å bli kjent. For meg er det som hun er blitt datteren min, som jeg hele tiden må passe på og forsvare, uten å engang forstå hva problemet er. Hun sier hun ikke tror noen i klassen liker henne, at hun er alt for lite sosial. Men hun sier også at hun henger langt etter i skolearbeidet, selv om hun alltid får A. Hun blir frustrert når jeg har sosiale ting å gå på med den gjengen jeg ble kjent med på mitt fakultet. I begynnelsen prøvde jeg å innkludere henne i gjengen, men de klikket ikke helt. Nå har jeg endelig funnet to stykker som hun kan være med. Hun kjenner andre også, fra sitt fakultet. Men når de vil finne på noe med henne vil hun at jeg skal bli med, for at de kan bli bedre kjent. Når jeg sier jeg tror hun blir bedre kjent med dem når jeg ikke er der, sier hun bare at hun lar være å dra.

 

Jeg har mye dårlig samvittighet, fordi jeg liker de fleste i gjengen min, og ikke hun, og de kjenner ikke henne. Det går også utover skolearbeidet mitt, fordi jeg må være med på ting for å holde kontakten med de jeg kjenner, og i tillegg bli med på ting så hun kan bli kjent med andre.

 

Jeg tror det går bedre nå, når hun kjenner de to andre, som er i gjengen min. Men hun sa f.eks. idag at hun har en nedgangsperiode, og at ting generelt ikke går så bra. Sånt skjer hele tiden. en uke tidligere: Jeg var på fest, og hun ringte meg fordi hun var syk, og jeg tror det var et angst-annfall. Hun skulle komme bort, men fikk pusteproblemer, vondt i ryggen, ble kvalm og svimmel. Når jeg kom bort var hun veldig blek, men ble bedre etter jeg hadde vært der i ti minutter. Jeg har fortalt at hun burde gå til både lege og psykolog for å se hva problemet er. Men hun sier hun ikke trenger det. Jeg er redd det tilslutt er jeg som må gå til psykolog, det er veldig tungt å gjøre så mye jobb for en person. Jeg er ikke så selvsikker selv, og noen ganger vil jeg bare gi opp henne som venn, eller flytte vekk fra alt.

 

Tror dere noe er galt med henne, hva skal jeg gjøre? og hvis hun blir mobbet, hva kan jeg gjøre med det? dette er universitetet, jeg føler slike ting burde vært byrder som skulle vært borte for lenge siden.

[Dragen]

En telefon til helsevesenet er tingen.

[Chacarron]

Det første som slo meg er at det virker som om hun har en grad av sosialangst. Hun tror at andre ikke liker henne, hun gikk glipp av faddergreiene (vet du hvorfor, kan det ha vært med vilje?), og hun føler hun trenger en hun virkelig stoler på når hun skal være med folk hun i utgangspunktet ikke kjenner så godt.

Det er vanlig at folk som sliter med dette stiller svært høye krav til seg selv, og det kan forklare hvorfor hun alltid føler at hun er på etterskudd, selv om hun alltid får A: Hun vil ikke bli negativt evaluert av andre.

 

Jeg tror det kunne ha vært smart for henne og gått i samtale med en profesjonell, men om hun ikke vil er det ikke noe du kan gjøre med det, annet enn å prøve å overtale henne. Du sier at hun ikke føler at hun trenger det, men ser hun ikke at hun har noen problemer hun burde ordne opp i? For hvis det er som jeg tror, at hun har en sosial fobi, så kan grunnen være at det å gå i terapi er noe hun ser på som pinlig. Hvis hun innser at hun har et problem, men at denne pinlighetsfølelsen er sterkere, så kan det desverre ta svært lang tid før hun tar mot til seg. Derfor foreslår jeg det samme som Dragen. Prøv og ring en psykisk helsetelefon om ikke annet går.

 

Når det er sagt, så synes jeg at du virker som en ordentlig god venn. Men, pass på så du ikke sliter deg ut selv. Kanskje du bør prøve å øke selvtilitten hennes framfor å bli med på alt hun ønsker. En gang må hun jo lære seg å bli kjent med folk på egenhånd hun også.

Endret 11. februar 2010 av Chacarron

[Dragen]

Hvis hun har sosialangst, så er det å presse henne til å gå ut blant folk hun ikke stoler på det siste man kan gjøre. Dette vil gjøre mer skade enn nytte.

At hun blir "syk" når hun er alene, tyder på at hun også har det motsatte av sosialangst, asosialangst. Altså, at hun får anfall når hun er alene. Jeg sliter selv med begge deler, og hun trenger en støttekontakt. Om dette er en offisiell støttekontakt fra kommunen, eller om det er en venn, har ingenting å si. Hun trenger, og da legger jeg all trykk og mening på trenger, en person som er der for henne når hun må ha det og hun må kunne stole på personen.

 

Desverre så er saken sånn at hvis du ikke øyeblikkelig kontakter helsevesenet og levere en nødmelding om henne, så er sakens eneste utvei at hun tar selvmord. Ja, jeg sier dette for å skremme deg, men selvmord er i de fleste saker det som skjer når sånne typer angst går uten behandling. Hun trenger hjelp, og hun trenger det NÅ.

 

Jeg har ingen medisinsk utdannelse, men jeg snakker av erfaring.

[Chacarron]

Jeg har aldri ment at trådstarter skal presse venninna sin til å gå ut blant folk hun ikke stoler på, jeg mente at trådstarter kunne prøve å overbevise henne om å gå til psykolog ved å informere, støtte opp om, etc.

Det å bli eksponert for angstsituasjonen er forresten noe som har vist seg å gi gode resultater for folk som sliter med fobier. Nå vet ikke jeg hvor ekstremt det eventuelt er med trådstarters veninne, men kognitiv terapi kan være et godt alternativ; her forsøker man å endre pasientens negative tankemønstre i stedet for å plassere pasienten midt oppi fryktsituasjonen.

 

Det blir kanskje litt vel drøyt å si at sakens eneste utfall er at jenta begår selvmord med mindre hun får hjelp, ut ifra den lille informasjonen trådstarter har gitt oss. Dog, saken skal absolutt ikke undervurderes. Jeg står fortsatt ved at venninna ville ha hatt godt av å snakke med en profesjonell.

Endret 12. februar 2010 av Chacarron

[TheMartine]

Jeg synes det er på tide at du begynner å stille litt krav til venninna di, jeg. Prøv å få henne til å forstå at hun må fortelle deg sannheten hvis du skal kunne hjelpe henne. Det er tydelig at hun holder informasjon tilbake, og om hun fortsetter på den måten vil det aldri bli bedre.

 

Hvis hun klarer å være åpen med deg, vil både du og hun få bedre oversikt over hva hun faktisk plages med. Det er først når man får satt ord på problemene sine, at terapien kan begynne. Og terapauten, det skal ikke være deg, det skal være en profesjonell. Du har gjort mer enn noen kan kreve, og nå bør du sette ned foten før det går utover din psykiske helse også.