Dama er deppa!

[Gjest Garasjeport]

Dama er deprimert og vil ikke snakke med meg om det. Hun stenger seg inne, og meg ute. Jeg sitter hjemme og er livredd for at hun er skikkelig langt nede. Vi har ikke møttes på en uke, hun bor et godt stykke unna, og jeg er uten bil. Hun sier det ikke passer når jeg spør om jeg skal ta bussen dit. Hva skal jeg gjøre? Holde kjeft og la det gå noen dager, som kommer til å bli ufattelig tunge, for meg, og vente på at hun tar kontakt? Eller sende enda flere meldinger hvor jeg ber henne så inderlig om snakke med meg? Har også vurdert å ta bussen uansett om hun ikke vil ha meg dit.

 

HJELP

[Tom&Jerry]

Hm. Virker ikke som en lett sak dette. Det er ofte kommunikasjon som er det største problemet i et forhold (selv om jo dette blir litt annerledes når det er snakk om deprisjon osv) og uten kommunikasjon vil du neppe kunne forstå og hjelpe henne. Personlig tror jeg ikke det hjelper å "presse" for å få henne til å åpne seg. Det skal nok tillitt til og trygghet før noen åpner seg.

 

Jeg ville nok tatt kontakt med henne og luftet et forslag om at hun kan snakke med noen - da mener jeg psykolog eller mennesker som kan hjelpe henne. Mennesker som har dette som et fag. Nå vet ikke om hun har oppsøkt psykolog tidligere, men det kan i mange tilfeller hjelpe personen opp og ut av deprisjonen

 

Uansett.. lykke til.

[Cheshire Cat]

Eventuelt så gir du det et par dager så hun får roe seg ned. Masing er lite attraktivt.

 

Om det vedvarer, møt opp med sjokolade, en koselig film, gi henne tre orgasmer med oral sex og legg dere til å sove i lag.

[MB2]

For meg er det utrolig viktig at jeg føler mine nærmeste er der for meg under mine tøffeste perioder, så jeg vil nok råde deg til å holde kontakt med henne. Ikke press henne til å åpne seg, men bare fortell henne at du er her når hun selv bestemmer seg for å dele dette med deg.

 

Ang å reise dit er jeg litt mer usikker på, men jeg vil nok si at det kanskje ikke er en så dum ide. Men ikke ha alt for store forventninger om hva som kommer til å skje. Har hun lukket seg skikkelig inne kan det være vannskelig for henne å i det hele tatt ta i døra for å slippe deg inn. Men jeg ville tatt sjansen.

 

Alt dette er fra mine egne erfaringer og kan være det motsatte av hvordan hun tenker, men det var iallfall det jeg kom på denne tidlige morgenen... Lykke til.

[Smurstafa]

Du skal absolutt holde kontakten, men ikke trenge deg på. Få henne til å forstå at du er der, og at du gjerne vil være der for henne.

Det kan hende at depresjonen har grunn i noe meget personlig som hun har vanskelig for å dele med deg, og da vil det bare virke mot sin hensikt å presse seg på. La henne få velge selv når hun vil snakke med deg om det, men sørg for at hun vet at du er der, og at du bryr deg.

[Gjest Garasjeport]

Hun vil fortsatt ikke snakke med meg om det. Hun vil heller ikke møte meg, snakke med meg, svarer ikke på meldinger (bortsett fra noen ganger). Jeg føler meg så ekstremt blokkert og utestengt. Hun skyver meg bort! Hun sier jeg ikke må ta det personlig, og at hun rett og slett bare er "tom for ord", at det er derfor hun ikke tar kontakt eller noe, at hun ikke har noe å si/snakke om. At hun helst bare vil gjemme seg under dyna. Hun sier også at hun har lyst til å møte meg igjen, men nå har det gått over to uker siden sist, og om jeg ikke har prøvd å få kontakt med henne, er jeg sikker på at jeg nok ikke hadde hørt fra henne i det hele tatt den siste uka, kanskje en eller to ganger. Hver gang jeg spør om jeg skal komme bortover passer det ikke. Jeg sender meldinger stort sett hver dag, og ringer med gjevne mellomrom, men uten svar. Har bare snakket med henne på telefon èn gang på disse to ukene.

 

Jeg prøvde å dra bortover uten at hun visste noe, men gjorde en megablemme da jeg ikke visste at hun skulle være et annet sted denne dagen. Jeg ventet i tre timer ute i kulden, før jeg måtte ta bussen hjem!! Sendte henne en melding, og fikk vite at hun var et annet sted. Det var det som ledet fram til den telefonsamtalen.

 

Jeg føler meg som en idiot som bare trenger seg på. Jeg skjønner ikke hvordan det går ann å ta avstand fra en person på den måten. Skulle tro hun ville ha meg ved sin side når hun har det tungt, men for meg føles det som hun helst vil ha meg på andre siden av jorden.

 

Jeg har ikke sagt noe av dette til henne, da jeg frykter det bare vil gi henne mer skyldfølelse. Jeg vet jo at hun er glad meg, og må vel bare hente en ny tønne med tålmodighet.