Hva skal jeg gjøre? Føler meg alene etc

[Gjest Guest_Undrer_*]

Hei!

Bare first things first, jeg var veldig usikker på hvor jeg skulle poste dette i og med at jeg helst vil ha dette anonymt. Hvis noen mener at dette heller passer et annet sted - så flytt det.

 

Jeg er en gutt på 19 år. Er en rolig person som ikke gjør så mye ut av seg. I det siste så har jeg har jeg vært plaget av en slags depresjon. Følelsen av at jeg ikke får særlig aksept på den personen jeg er, og følelsen av å være utelatt og ignorert er kanskje hovedgrunnen til denne depresjonen. Om dette bare er noe jeg inbiller meg, eller om det er reelt vet jeg ikke. Som sagt, så bærer jeg på den følelsen av å være utelatt, ignorert og ikke få aksept. Ute blant venner, så er det spesielt denne følelsen av å være ignorert og utelatt som tynger meg. Ofte er det slik at når jeg prøver å få kontakt med en venn som sitter ved siden av meg når vi er flere samlet, så svarer han ikke. Eller at han snur seg vekk og begynner og snakke med en annen når jeg enten er midt i et spørsmål eller en fortelling. Det er hendt ganske ofte også at personen ikke engang har spurt meg om hva jeg skulle si, eller bare går vekk når han er ferdig å snakke med han andre. Samtidig har de to siste ukene vært litt merkelige. Jeg har ringt til et par kammerater og spurt om det er noe på gang. "Jeg ringer deg opp igjen når jeg vet noe mer", er svaret jeg ofte får - men så og si hver gang har jeg ikke blitt ringt opp igjen. I ettertid har jeg ikke spurt om hvorfor de ikke har ringt meg opp igjen, men i går - ut av det blå - sa han ene at han hadde glemt å ringe meg opp igjen. Jeg hadde forstått det om det hadde hendt et fåtall av gangene, men når det har skjedd 9 av 10 ganger - begynner jeg å lure litt på om det egentlig det som er grunnen. I ca halvparten av gangene har jeg ikke direkte ringt for å spørre om det var noe liv, men bare for å slå av en prat, men bare spurt om han jeg snakket med kunne gi meg en lyd om det skjedde noe.

 

Angående aksept angående meg og mine interesser, har dette spesielt foregått i heimen. Jeg har en stor interesse for japansk animasjon og tegneserier. Når jeg har blitt spurt av andre i huset hva jeg holder på med og svart; "Ser på japansk animasjon", så har jeg ofte fått ett oppgitt sukk eller at vedkommende har ristet på hode med et annsiktsutrykk som kunne/kan tilsi "herlighet, sløkket interesse". Det skjer ikke så ofte, men treffer på en sårende måte når det først forekommer.

 

Hvis du er kommet hit, så takker jeg for at du gadd å lese. Hvis noen har noen tips på hva jeg eventuelt kan gjøre, så vil jeg være utrolig glad for dette.

[Gjest Guest_gjest_*]

Hei.

 

Skjønner at dette kan være kjipt. Men du maser ikke å da er det ikke stort mer du kan gjøre. Høres jo ikke ut som veldig gode venner. Man må gi litt faen noen ganger å ikke være avhengig av andres aksept. Dette er lettere sagt

enn gjort, men så fort du får opp selvtilliten å ikke "trenger" aksepten deres tror jeg de vil merke dette.

 

Jeg har det sånn. Folk kommer å går, å jeg velger venner etter prinsipper å verdier jeg setter pris på. Jeg kunne

lett klart meg uten en eneste venn hvis de oppførte seg som dine. Dette går jo igjen på selvfølelse og selvtillit. Ordentlige nære venner som stiller opp er faktisk ikke så lett å finne. Men er man deprimert kan man lett falle

i en ond sirkel hvor man synes litt synd på seg selv å dette gjør bare alt værre. Lege er jo et alternativ for å komme

igang hvis du føer det er så ille. Så rist av deg det "synd på meg" holdningen, stram deg opp å kos deg med

det du liker uavhengig hva noen måtte mene.

[ACD]

De er ikke vennene dine om du blir ignorert på den måten. Da ville jeg heller vært venneløs, selv om jeg ikke oppfordrer seg til å bryte med dem.

 

"Glemmer" de å ringe deg tilbake 9 av 10 ganger, så er det naturligvis ikke glemt. De velger da å ikke inkludere deg, vanskelig for oss å vite hvorfor.

 

Jeg mistenker at du fremstår som forsiktig og usikker, og det gir deg minimalt med respekt. Er i grunn en ond sirkel det kan være vrient å komme seg ut av.

 

Men var jeg deg ville jeg jobbet med å fremstå som tryggere på meg selv, hevet røsten og snakket som om jeg er likeverdig med dem. Ikke den puslete forsiktigheten.

 

Enkelt for meg å si, og jeg vet jo ikke om det er dette som er problemet ditt, men det er den feelingen jeg får av posten din.