Konservative - ulver i fåreklær?

[Marxisten]

Konservative politikere er ofte flinke retorikere som vinner stemmer på å tale frihetens sak, bare for å dolke den i ryggen med sosialdemokratisk politikk i praksis.

 

De tre mest prominente konservative politikerne i det siste århundret er utvilsomt Winston Churchill, Ronald Reagan og Maraget Thatcher. Felles for dem alle er at de har turt å tale henholdsvis nazismen og kommunismen midt i mot. Alle tre oppnådde til slutt enorm anerkjennelse og/eller folkelig popularitet som følge av dette.

 

Churchill fremstod som en visjonær som forstod nazismens anatomi lenge før de fleste andre. Reagan og Thatcher står igjen i historien som de to politikerne som egenhendig skapte høyrebølgen og som gjennom sine privatiseringer av offentlige bedrifter, dereguleringer og skattereduksjoner flyttet hele det politiske landskapet til høyre, og la dermed grunnlag for den økonomiske veksten som vi har opplevd i Vesten helt frem til i dag.

 

Men hvem motarbeidet disse sterke figurene? Hvem tok knekken på dem? Hvem saboterte politikken deres? Svaret er urovekkende: det var de konservative som satt i samme parti; de som talte fromt og fint om fred og frihet, men som i praksis var fredens og frihetens verste fiender.

 

Winston Churchill ble nesten sparket ut av sitt eget parti fordi han advarte mot Hitler. Først mange år senere når det ble klart at Churchill hadde hatt rett hele tiden ble han tatt inn i varmen igjen og ble Storbritannias statsminister.

 

Ronald Reagan kunne lett ha vunnet en tredje periode som president, men i stedet tok Bush Sr over. Og hva var det han gjorde? Tråkket på bremsene og førte USA rett inn i korporatismen igjen. Også under Reagans presidentskap saboterte de konservative Reagans radikale nedskjæringer av offentlige utgifter. Resultatet ble en Ole Brumsk ”ja takk, begge deler”-politikk: store skatteletter og stor utenlandsgjeld for å finansiere den offentlige sektoren.

 

Margaret Thatcher var både elsket og hatet. Hun var elsket av alle dem som var møkka lei militante streiker fra marxistiske fagforeninger som mente de hadde en rett til å leve på subsidier. Hun var elsket av alle dem som var lei av høy arbeidsledighet, elendig offentlige tjenester, køer, lav økonomisk vekst, høye skatter og et kvelende sett med statlige reguleringer.

 

Men hun var også hatet. Selvfølgelig var hun hatet av sosialistene og de marxistiske fagforeningene, men også av overraskende mange konservative. Grunnen til at Margaret Thatcher gikk av var fordi hun ble dolket i ryggen av sine egne, ikke fordi hun var upopulær i folket.

 

Thatchers arvtager John Major vant nemlig valget. Thatcher ga Major sin støtte og folk gikk til valg i den tro at de ville få mer av Thatchers politikk. I stedet fikk de en konservativ politiker som tråkket på bremsen og begynte å føre en mer sosialdemokratisk politikk. Major satt ikke lenge.

 

Den blå fare er altså ulv i fåreklær. Konservative som retorisk snakker så pent om individers rettigheter, om frihet, om skattelettelser og om deregulering, men som i praksis ikke leverer varene, selv når de har flertall.

 

I Norge er dessverre Høyre det partiet som er den fremste representanten for den blå fare. Partiet Høyre nyter i øyeblikket godt av den internasjonale høyrevinden som blåser over Norge, men faktum er at også Høyre er tilhengere av velferdsstaten og at også de ville føre en sosialdemokratisk politikk, bare litt mer effektivt.

 

Willoch har vist at han er den fremste ulven i fåreklær på høyresiden ved å stadig gå til angrep på ”rovdyrskapitalisme”, og jamre over at velferdsstaten ikke er godt nok utbygget. Og når han skal beskrive kommunismens fall er det diktatorene Mikhail Gorbatsjov og Deng Xiaoping han trekker frem og hyller. Han ”glemmer” å nevne at det var Ronald Reagan som nesten egenhendig rev ned Sovjetunionen gjennom sin ”Strategic Defense Initiative,” sin kompromissløse karakteristikk av Sovjet som ”the Evil Empire” som var dømt til å bryte sammen og gjennom sin knusende oppfordring til Gorbatsjov foran Berlinmuren om å ”tear down this wall” inspirerte folk på innsiden av det onde imperiet til å ta knekken på kommunismen.

 

Willoch ”glemmer” også å nevne at selv om Deng Xiaoping var særdeles fornuftig til en despotisk kommunistisk fascistdiktator å være var det Hong Kong gjennom sin fabelaktige vekst rett over grensen som overbeviste han om at markedsøkonomi var det eneste rette. I stedet for å hylle frihetens forkjempere hyller altså Willoch despoter som fant ut at det kanskje ikke var lurt å være fullt så despotiske etter å sett hva frihet kunne skape av velstand. Dette sier alt om hva slags moral Willoch er laget av.

 

Det er verdt å nevne i denne historien at Hong Kong ble en laissez-faire frihavn takket være den modige innsatsen til flere britiske guvernører som klarte å skjule dette faktum fra Storbritannia i en kritisk periode etter krigen da britene omfavnet sosialisme og korporatisme som det eneste saliggjørende. Dersom britiske politikere hadde vært klar over dette ”kapitalistiske eksperiment” i deres eget imperium er det meget mulig at Hong Kong slik vi kjenner det i dag ikke hadde eksistert, men vært nok en fattig sosialistisk utpost.

 

Hva med FrP? Det er fremdeles for tidlig å si om Frp vil føye seg inn i rekkene til den blå fare. På 1990-tallet ble Carl I Hagen så desperat etter å komme i regjering at han var villig til å snu politikken til Frp kraftig mot venstre. I denne perioden utviklet Frp seg i negativ retning og mange av partiets løfter bærer fremdeles preg av dette. Grunnen til at Frp fremdeles er store er fordi de er det eneste partiet på høyresiden som ikke har rukket å skuffe sine velgere i maktposisjon ved å gå til valg på skatteletter og så føre en drepende sosialdemokratisk politikk.

 

Under Siv Jensen ser vi visse tegn til forbedringer. En stund så det ut som også Frp ville kaste seg ryggradløst på klimabølgen, men har i senere tid turt å holde seg unna. De viser også tegn på flere områder til å bli mer prinsipporienterte, og det vil derfor bli spennende å se om de skusler bort muligheten til å gjøre reell liberalisering når de kommer til makten i 2013.

 

Men hvis du virkelig vil ha frihet, må du ikke stemme blått. Du må stemme lilla. Lilla er frihetssidens farge. Lilla representerer en motvekt både til den røde fare (sosialistene), den grønne fare (miljøbevegelsen) og ikke minst til den blå fare (de konservative).

[Marxisten]

I dag skal jeg ta for meg et tema som få vet noe om, nemlig forskjellen mellom liberalismen og konservativismen. Konservativismen kommer i to varianter, den overflatiske og den dype. Den overflatiske betydningen av konservativ betyr simpelthen ”endringsvegrende.” Slike konservative stritter i mot alle former for endring.

 

I USA stritter denne typen konservative mot endringer av de liberale ideene som USA ble grunnlagt på, mens i Iran stritter slike konservative mot endringer av Sharia. Med andre ord, overflatisk konservativisme er anti-ideologisk og fungerer som et slags statistisk utjevningsfilter over tid. I Norge forsvarer denne type konservative velferdsstaten. Disse er altså høyresosialister og du finner dem både i Frp, Høyre og Krf.

 

 

 

Jeg har ikke noe annet enn forakt til overs for denne form for konservativisme. Derimot synes jeg den dype varianten av konservativisme har mye mer for seg og den ligger mye nærmere opp til liberalismen. Faktisk er den nesten identisk. Den dype typen konservativisme er fokusert på det jeg kaller et bærekraftig samfunn.

 

 

 

Hvis dette ga assosiasjoner til miljøbevegelsens uttrykk bærekraftig utvikling så er ikke det helt bak mål. Forskjellen er at miljøbevegelsen med dette tenker på jordens og artenes overlevelse og trivsel, inkludert mygg og mose, mens den konservative betydningen av bærekraftig har menneskets overlevelse og trivsel i tankene. Den dype konservativismen er altså humanistisk, mens dyp økologi er gaiaistisk og dermed anti-humanistisk.

 

 

 

Dyp konservativisme kan altså defineres som en ideologi som ønsker et samfunnssystem som er bærekraftig, altså i stand til å overleve og skape trivsel til det beste for menneskeheten som helhet over lengre tid. Det finnes en del slike konservative i Høyre, men de er dessverre kraftig i mindretall.

 

 

 

Bærekraftighet impliserer at dypkonservative er tilhenger av fornuft, individuell autonomi, en sterk familie, rettsstaten, lave skatter og en sterk men minimalistisk stat som opprettholder ro og orden.

 

 

 

Det er nokså enkelt å argumentere for alle disse punktene. Fornuft er åpenbart bedre i lengden enn føleri. Mennesket er utstyrt med en gigantisk hjerne og samfunnet blir dermed best når hele denne hjernekraften utnyttes i samfunnet, og dette impliserer individuell autonomi, at individene selv tenker ut hva som er best for en selv og tar egne avgjørelser. Et distribuert prosesseringsnettverk gir maksimal utnyttelse av hjernekraften i samfunnet.

 

 

 

Røtter er viktige for et samfunn. Rotløshet fører til kaos, anarki og sosial uro. Ingen institusjon er bedre og mer dedikert til å ivareta røttene og gi barn en trygg oppvekst enn familien. Dette er vel den ultimate konservative institusjonen etter som den har eksistert i hundretusener av år, lenge før velferdsstaten ble oppfunnet. Familien er derfor en essensiell ingrediens i et bærekraftig samfunn.

 

 

 

Vi har en lang historie å se tilbake på for å konkludere at rettsstaten er en nødvendighet i et hvilket som helst bærekraftig samfunn. Rettsstaten setter lenker på statens bruk av vold i samfunnet. Historien viser at hvis man ikke har en skikkelig rettsstat synker samfunnet lett inn i anarki, despotisme og fascisme.

 

 

 

Det er et uomtvistelig faktum at staten er særdeles dårlig på effektivitet og katastrofalt dårlig på innovasjon. Den uunngåelige dypkonservative konklusjonen er generelt at jo mindre staten gjør jo mer bærekraftig blir samfunnet. Unntaket er altså vold, hvilket vi trenger rettsstaten til å forhindre. Vold er svært ødeleggende både når den utøves av kriminelle og av politikere, og det bør derfor være minst mulig av den. Derfor er dypkonservative tilhengere av så lave skatter som mulig og så lite statlig innblanding i folks liv som mulig, med unntak av kriminalitetsbekjempelse og sivilrett hvor staten bør være svært sterk. I praksis betyr det at dypkonservative er tilhengere av å kutte velferdsstaten ned til et absolutt minimum. De er gjerne åpne for noen få sosiale ordninger mot bunnløs fattigdom dersom dette bidrar til sosial uro.

 

 

 

Det er dog en ting, særlig i Europa, som får dypkonservative til å strekke seg mye lenger i støtten til velferdsstaten enn de egentlig ønsker, nemlig det faktum at det er så mange voldsaper på venstresiden. Sosialistene har knekket koden til de konservative og har funnet ut måten de skal få dem med på sitt lag: vold. Det vil si gateopptøyer, kasting av mursteiner og Molotov-cocktails, syting, gneldring og konstant trusler om vold og ”væpna revolusjon.”

 

 

 

Det er stort sett bare sosialister og ekstreme muslimer som holder på på denne måten, og mot konservative som er opptatt av å bevare ro og orden er slike virkemidler svært effektive. De konservative er ettergivne i den tro at sosialistene er misfornøyde fordi de er fattige. Sannheten er at de er misfornøyde fordi de ikke har så totalitær makt over samfunnet som de drømmer om. Derfor blir det heller aldri noen slutt på gneldringen. Uansett hvor godt vi får det i samfunnet vil sosialistene hyle og bære seg så lenge det finnes en krone som ikke er under deres kontroll.

 

 

 

Min påstand er derfor følgende: ettergivenhet er ikke bærekraftig. På kort sikt fungerer det kanskje, men på lengre sikt oppnår man bare å trene opp voldsaper til å bli stadig modigere. Ettergivenhet fører i lengden til et totalitært samfunn hvor de verste bøllene sitter med makten. Det korrekte fra et dypkonservativt standpunkt er altså å være hard mot bøllene, og knuse motstanden. Margaret Thatcher var en slik dypkonservativ, og et av hennes største bidrag var å slå ekstremt hardt ned på de bøllete, voldelige fagforeningene som gikk langt utover rimelig atferd for organisasjoner. Hun knuste den engelske mafiaen og siden den gang har landet stort sett blomstret.

 

 

 

Selv om dagens dypkonservative er sterk tilhenger av rettsstaten har de ikke forstått at det finnes et stort sikkerhetshull i rettsstaten: lovgivende forsamling. I dag har aktoratet bevisbyrde i retten og skyld må bevises over en hver rimelig tvil. Men hvilke krav til bevisbyrde stilles overfor stortinget når de lager lover? Ingenting. Stortinget kan vedta hva som helst uten noen som helst begrunnelse og det aller meste kommer i gjennom.

 

 

 

Men en lov er en stående ordre om voldsbruk. Det forteller retten og politiet hvem som skal kastes i fengsel. Derfor er lovgivningen selvfølgelig noe som burde være underlagt minst like streng bevisbyrde som selve rettsprosessen, altså applikasjonen av loven. Det er helt sprøtt at et flertall i dag kan vedta en lov om en skolereform eller en helsereform uten å kunne dokumentere at dette er akseptabel bruk av vold. Vold har som kjent svært negative konsekvenser og derfor må man bruke det med ytterste forsiktighet.

 

 

 

Et slikt sikkerhetshull i rettsstaten er en invitasjon til en hvilken som helst maktkåt intellektuell som ønsker å pådytte sin visjon om hvordan verden skal være på alle andre, med ødeleggelser og død som resultat. Historien viser at dette ikke bare er en teoretisk trussel, men overhengende sannsynlig. Det finnes ikke ett land i verden med dette sikkerhetshullet som ikke har beveget seg i totalitær retning, og mange av dem har blitt rendyrkete fascistiske regimer. Dagens demokratiske modell hvor flertallet kan vedta lover uten bevisbyrde er altså ikke bærekraftig.

 

 

 

De fleste konservative er tilhengere av et offentlig skolevesen, og dette stammer fra 17-1800-tallet da de færreste kunne lese og skrive, noe som utgjorde et demokratisk problem. Et minimum av kunnskap trengs for å kunne inngå en skriftlig kontrakt, og derfor mente de konservative at et grep var nødvendig.

 

 

 

Men hva er konsekvensen av en tvungen offentlig skole? Ensretting, og et pensum som bestemmes av folkeflertallet. Offentlige skoler og universiteter blir da en snarvei til makt for idealistiske intellektuelle. I stedet for å gjøre endringer via stortinget kan de trene opp generasjoner med intellektuelle til å indoktrinere massene i sine ideer. Dermed kan den lett bli et propagandaredskap for totalitære krefter.

 

 

 

Den offentlige skolen må ikke ende opp i fascisme, men det er en kronisk risiko, og den moderne offentlige skolens hjemland, Tyskland, endte faktisk til slutt opp i Det Tredje Riket. Det er riktignok en langsiktig risiko, men over en periode på 100 år eller mer er ikke den offentlige skolen bærekraftig.

 

 

 

Det finnes en annen måte å visualisere dette på for konservative: å tvinge barna inn i den offentlige skolen er i realiteten å frata foreldrene barna sine med makt. Det er en mild form for tvangsoppløsning av familien, og familien er grunninstitusjonen i det konservative samfunn. Det er ikke tilfeldig at det er nettopp Arbeiderpartiet og SV som er mest giret på å få til utbygging av offentlige barnehager og SFO. Jo tidligere og lengre barna kan frarøves foreldrene, jo tidligere kan SV få kloa i dem og indoktrinere dem om global oppvarming, flaskepant for Moder Jord, FNs fortreffeligheter og sosial utjevning.

 

 

 

På tilsvarende vis har vi i dag universelle offentlige sykelønnsordninger, arbeidsledighetstrygd, pensjonssparing, studielån osv. På kort sikt har dette ikke så negative effekter men over mange generasjoner begynner det å forvitre samfunnet innenifra. Folk lærer seg til å bli uærlige for å få trygd, folk blir late, folk tror de er avhengig av staten for å overleve, folk slutter å tenke selv og folk slutter å stole på andre.

 

 

 

Den svenske sosialdemokraten og økonomen Gunnar Myrdal sa en gang at Sverige var det ultimate stedet på jord å innføre sosialdemokrati. Hvis det ikke fungerer i Sverige fungerer det ingen steder, sa han. Og med dette mente han at svensk (og generelt nordisk) kultur var svært velutviklet: høy tillit, høy integritet, stor respekt for loven, høy arbeidsmoral osv. Sverige hadde en enorm kulturell kapital å bygge velferdsstaten på.

 

 

 

Problemet er at dette skaper illusjonen av at den såkalte nordiske modellen fungerer veldig bra, mens den i realiteten bare tærer på opparbeidete gode kulturelle vaner. Velferdsstaten spiser opp humankapitalen i samfunnet, det kulturelle såkornet, og over en periode på flere generasjoner resulterer dette i stadig mer kriminalitet, stadig lavere respekt for loven, stadig mer trygdesnylting og misbruk av velferdsordninger, stadig mer uærlighet, stadig større kynisme og stadig mindre tillit i samfunnet. Åpenbart er dette ikke bærekraftig. Dypkonservative er derfor motstandere av den universelle velferdsstaten.

 

 

 

Som vi ser, når man tenker i et langt nok perspektiv, altså flere hundre år, er noe nært opp til laissez-faire det eneste bærekraftige alternativet. Alt annet kollapser eller glir inn i fascisme. Spørsmålet er så: hva er da forskjellen mellom dypkonservativisme og liberalisme? Den store forskjellen er at konservative argumenterer ut i fra et kollektivt perspektiv, hva som er best for samfunnet som helhet, mens liberalister argumenterer ut i fra et moralsk perspektiv, altså ut i fra individet. Litt enkelt sagt kan vi si at liberalister primært argumenterer moralsk, mens dypkonservative argumenterer praktisk.

 

 

 

Disse er på ingen måte motstridige. Som Ayn Rand sa: det moralske er også det praktiske, men det er likevel en forskjell i fokus. Konservative kan lett la seg rive med et argument hvor politikk rammer enkeltindivider, mens liberalister ikke gjør dette.

 

 

 

Det finnes dog faksjoner innenfor liberalismen. Du finner liberalister som sier at skatten skal være 0% uansett om det fører til at hele samfunnet kollapser og alle sammen får det fælt, mens du har liberalister som sier at 5% skatt er akseptabel som tredjepartsskade for å forhindre noe enda verre: anarki og endog fascisme. Forutsetningen er at ingen andre fredelige alternativer finnes. Jeg selv tilhører sistnevnte gruppen liberalister, og kan i så måte omtales som en dypkonservativ liberalist (må ikke forveksles med en liberalkonservativ!). Det betyr i praksis at jeg stort sett kan argumentere identisk med en dypkonservativ på de aller fleste punkter, men at jeg primært begrunner standpunktene mine moralsk.

 

 

 

Mitt syn er også at dersom dypkonservative virkelig tar sin konservativisme alvorlig vil de innse at et samfunn som ikke er bygget på korrekt moral, dvs. individualisme, ikke er bærekraftig. Fører du altså dypkonservativisme til sin logiske konklusjon ender du opp som liberalist.

[Rampage]

Du har virkelig ikke noe eget å komme med?

 

http://onarki.vgb.no/2008/12/liberalisme-vs-konservativisme/

[Monkeyboy]

Liberalister skal liksom være de eneste her inne på forumet som klarer å tenke selv? Som et minste tegn på intellektuell ærlighet, bør en ihvertfall ihvertfall oppgi hvor en har klipt og limt i fra.

[ole_marius]

Vel... Jeg har kommet til et punkt hvorav jeg scroller forbi marxsistens innlegg pga mangel på variasjon i hans språkbruk. Han har jo pika meg lagd 30 tråder om eksakt samme tema

 

DLF har vist gått aktivt inn på å spre propaganda, tråden skulle heller ha hat navnet: DLF, propagander eller løgner?

Endret 5. februar 2010 av ole_marius

[Marxisten]

Sosialistene tror at vold er det eneste pedagogiske virkemiddelet som fungerer, og på psykopater og bøller er dette helt riktig, men de aller fleste mennesker er ikke det. På vanlige mennesker er fred normalt et langt mer pedagogisk redskap enn vold. I et fredelig samfunn får man nemlig slike ting som arbeidsdeling og fri konkurranse mellom aktører. Dermed går man over fra et samfunn som er avhengig av hvem man kjenner til i stadig større grad er avhengig av hva man gjør.

 

Den frie konkurransen og arbeidsdelingen gjør at økonomien oppfører seg i stadig større grad som en maskin som ikke diskriminerer. I dag kan man gå inn på en hvilken som helst butikk og handle hva man vil uten å måtte tenke på om man er kvinne, homo, hindu, svart eller sosialist. Alt som teller er at du er fredelig og har penger til å betale for deg, og penger har ikke kjønn, rase, seksuell legning eller religiøs overbevisning. Kanskje det ikke er så ille at kapitalister ”bare tenker på penger”?

[ole_marius]

Så du bruker også dette langer svaret her og? Du vet du postet eksakt samme svar i en annen tråd. Du har vel ikke noe motargument så derfor lager du et eseay for å håpe at folk glemmer at du ikker har argumenter...

 

Edit: Skriveleif

Endret 5. februar 2010 av ole_marius

[Marxisten]

Et offentlig sikkerhetsnett er ikke nødvendig, men den diskusjonen kan vi ta i en annen tråd. Hvis du starter en, skal jeg gjerne bevise hvorfor det ikke er nødvendig.

[Sondring]

Hvorfor er konservative nå medlemmer av ditt fiendebilde, når de nylig var venner?

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1194558

 

"We have always been at war with Eastasia" ?

[Marxisten]

http://www.cato.org/dailypodcast/podcast-a...?podcast_id=293

 

April 17, 2007: "Should Scandinavia Be Our Model?" featuring Johnny Munkhammar

Endret 7. februar 2010 av Marxisten

[ingvaraaberge]

Eg er også med på at konservative kan delast i to, ei overflatisk og ei djup form. Inndelinga mi er slik:

 

1. Den overflatiske konservatismen som stort sett berre er lik antisosialisme, og elles kan ha kva ideologisk innhald som helst.

2. Ein djupare variant med vekt på kontinuitet i samfunnsutviklinga, frykt for negative konsekvensar av å setja teoretiske spekulasjonar ut i livet, vissa om at samanhengen i samfunnet er av ein slik art at me ofte ikkje har oversikt over han. Eit av kjenneteikna på denne typen konservatisme er forståinga av at samfunnet ikkje berre består av oss som lever i dag, men også av folk som har levd før osss og folk som skal koma etter oss.

 

Til liks med Marxisten har eg berre forakt til overs for den overflatiske variaten, men ser med interesse på den djupe.

 

Tilsynelatande kan min kategori for djup konservatisme sjå ut som Marxisten sin kategori for overflatisk konservatisme, men det stemmer ikkje, mi inndeling er heilt uavhengig av Marxisten si.

 

Kvaliteten på konservatismen er til ein viss grad avhengig av kvaliteten på det samfunnet han søkjer å ta vare på. Likevel kan det går an å søkja ein universell konservativ kjerne som går ut på visse grunnidear om korleis ein ikkje bør gå fram når eit samfunn endrast.

 

I dagens norske samfunn er konseratismen hata og forakta meir enn nokon annan ideologi. Nesten all politikk er ein drakamp mellom ulike former for ynskje om endring og å bruka det norske folk som forsøkskaniner. Det kan me gjera fordi oljepengane gjev staten råd til å driva på med dette.