Gjest gjesten.18 Skrevet 1. februar 2010 Del Skrevet 1. februar 2010 Jeg tror jeg opplever humørsvinginger eller noe sånn.. Får noen ganger et sterkt ønske om å gjøre drastiske forandringer, flytte, starte på ny. At jeg skulle bare ønske at ting ikke var som de var og at jeg kunne endre det og være et sted hvor ting var slik jeg kunne forestillt meg. Blir noen ganger trist av å tenke på hvor jeg er nå og hvordan ting kunne vært og gråter ofte når jeg tenker på hva som skjedde i fortiden. Noen ganger har jeg ikke noe energi, er lei meg, snakker ikke mye, tenker og er irritabel, andre dager smiler jeg, føler at jeg har energi, kan små nynne til musikk og drømmer meg bort ol. Har ikke hatt en veldig stabil barndom ( ikke noe vold eller missbruk) og måtte vokse opp ganske raskt og fikk ikke tatt mange av de valgene jeg skulle ønske jeg kunne, og dette går igjen i de tankene jeg har når jeg er trist. Er noen ganger usikker på fremtiden og siden onkelen min døde for et par uker siden har jeg tenkt mye på døden og hva som skjer etterpå med nyskjerrighet. Tror ikke jeg er suecidal, selv om jeg hadde en periode da jeg var mindre der jeg tror jeg lengtet etter nok oppmerksomhet til at jeg risset håndleddene ( ikke dype kutt og mye blod) egentlig mest for å få grått og så tatt meg sammen igjen. Men som sagt dette er flere år siden og har ikkje gjort det siden og har egentlig ikke følt behov for å gjøre det. Så er litt forvirret for hver gang jeg sitter meg ned og tenker over det undrer jeg på hva som egentlig skjer, om det er normalt og skjer andre eller om det bare er meg. Vet det er dårlig formulert osv men høres ganske søkt ut for min del så viste ikke hvordan ellers jeg skulle skrive. Bare spør for mer info eller noe Lenke til kommentar
4588pkdkrikue5c Skrevet 1. februar 2010 Del Skrevet 1. februar 2010 Eg kjenner meg utruleg mykje igjen i det du seier, og vil egentleg anbefale deg å i første omgang komme deg til legen. Dei kan eventuelt henvise deg videre. Personleg hadde eg utruleg masse fordommer mot psykiatrien, og hadde aldri tenkt å nevne noko. Men så blei det for mykje å bere. Angsten vart ein realitet, og eg angrer no bittert på at eg ikkje tok kontakt tidlegare. Det er så utruleg vanleg at forkjølelse kan ta seg ei bolle. Du treng verkeleg hjelp, sjølv om du kanskje ofte bagateliserer. Om du søker hjelp så gjer dei ikkje noko fantastisk. Dei berre hjelper deg å tenke annleis. Ikkje så negativ, sjå muligheter i plassen for stengte dører. Du kan når som helst berre gå ut døra, du vart verken låst ned i tvangstrøye eller vart stempla som gal. Eg vil personleg anbefale deg å søke hjelp, og kunnskap. Det kan óg hjelpe å lese litt om tilstanden/sjukdommen. Eg las Lykketyvene - ei meget god bok som fortel korleis det føles, og kva du kan gjere. Om ein eventuelt søkjer hjelp får ein óg tilbud om anti-depressiv ofte. Det er ikkje noko mirakelgreier det heller, og begrepet lykkepiller er vidt misbrukt. Når ein er heilt på botn forsvinn all energi - personleg kunne eg sove vekk heile dager uten at eg var meir opplagt. Hensikten med anti-depressiv er meir å gi ein eit lite spark bak, ein liten boost til å kome opp å få meir energi. På lang sikt greier ein ofte det sjølve, men frå botn er det ofte langt å gå. Dette kan du óg diskutere med ein eventuel lege eller pskykiater. Anbefaler å søke hjelp. Ikkje utsett deg for meir no. Lenke til kommentar
slett meg plz Skrevet 3. februar 2010 Del Skrevet 3. februar 2010 Det er resultatet av hjernevasking og indoktrineringa folk blir påtvinga av skolen og familien. Et hysterisk verdisyn som ser på alt som viktig, og det fører til stress som fører til labilt sinn når man ikke når opp til forventningene. Veldig få ting betyr faktisk noe, så man kan bare drite i alt annet. (Å få barn). Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå