Mental Helse, konklusjon?

[SpeekoN]

Først må jeg få si at jeg vet att medlemmer av et forum på nett ikke er psykologer eller annet helsepersonell, jeg vil kun ha dere hjelp til å trekke en konklusjon på hva det er som skjer med meg.

Jeg kan også fortelle att jeg er en 16 år gammel gutt, som bor hjemme med mor, far og bror. Har også en kjæreste som er villig til å lytte, og har gjennomgått mye fælt selv.

 

 

I flere dager, kanskje også den siste måneden har jeg følt meg mentalt utmattet. Jeg orker ikke å tenke på små verdagslige ting som å rydde, handle, osv, osv. Jeg har også hatt problemer med å holde meg våken, før var det på grunn av att jeg sov MAKS 4-5 timer pr. døgn.

 

Jeg føler mest att dette går utover personer i rundt meg, siden jeg lett blir irritert på grunn av att jeg konstant er klar og lei. Motivasjonen til å gjøre noe med det er også på bånn, og jeg begynner bare å se det negative i det meste. Jeg føler meg også nesten hele tiden i et sørgelig humør.

 

Personlig tror jeg problemet ligger i att jeg har omgitt meg med negative tanker det siste året.

Som da jeg for ikke lenge siden snakket med min vennine som følte live ble for voldsomt og vurderte sterkt selvmord.

Jeg har lest og hørt at personer som sier de vil ta sitt eget liv, mest sannsyneligvis ikke gjør det.

Men denne personen er truende til å gjøre det.

 

Vi har begge vært selvskadere, og mens jeg fant motet til å slutte, fortsatte hun og dro det hele til et nytt nivå.

 

Vi har også hatt et tidligere forhold, noe som jeg tror er en av grunnene til at jeg føler slik jeg føler.

Siden jeg fortsatt bryr meg om henne, og vil att hun skal ha det bra i livet.

 

Jeg føler meg også utstøtt, men det er vel mer som en vanlig følelse for meg.

Jeg kler meg ikke "unormalt" for å få oppmerksomhet, eller gjør mye dumt med hensikt for at folk flest vil med vilje støte meg bort. Men hele livet har jeg kun følt et konstant hat fra alle irundt meg, både folk jeg kjenner, er gode venner med, og folk jeg ikke har sett eller møtt før.

 

De kan gjærne smile og fortelle meg at de likte å snakke med meg, eller att det var hyggelig.

Men jeg er født paranoid, og tenker som så at det må være løgn, og at det ligger en annen tanke bak smilet.

 

Store folkemengder skremmer meg mest. 9 og en halv av 10 elever i mitt klasserom har noe imot meg. Slik som jeg ser det.

 

Hjemme er heller ingen himmel.

Jeg føler at min mor og far konstant er enten sur eller fryktelig irritert. Og siden jeg bor på landet, er mine foreldre gjerne litt gammeldagse, hvor min far bestemmer det meste, og for det meste " My way, or the Highway ". Mens min mor følger etter uten å protestere.

 

Som nevnt, så har jeg vært selvskader i over ett år, og har for 3 uker og 4 dager sluttet.

Hver dag streifer tanken om at et kutt eller to hadde gjort susen, men jeg ser på det som uretferdig for de i rundt meg. Også fordi de fleste har opplevd værre ting selv, og att jeg ikke har rett til å klage på mitt liv, som egentlig er ganske så bra.

 

 

Siden jeg ikke liker å sosialisere meg fryktelig mye, så følte jeg for å si det til noen som jeg vet har egne meninger, og ikke kjenner meg. Så nå vil jeg høre deres tanker, trenger jeg hjelp?

[TheMartine]

Det første som slår meg, er at du virker veldig åpen for andres følelser. Altså at det høres ut som du ikke klarer å stenge ute den negative energien som andre sender ut. Det finnes mange, meg inkludert, som på en måte suger til seg alt hva andre mennesker utstråler, og tar vare på andres negative og tunge følelser i all evighet. Selv om det ikke engang angår deg. Da må man enten prøve å styre unna de mennesker man vet ikke gir gode vibber, eller rett og slett finne en måte å skjerme seg selv på.

 

Dessuten høres det veldig ut som om du har havnet i en negativ, ond sirkel. Det at du har sluttet med selvskadinger er derfor et veldig stort skritt i riktig retning, med tanke på at du må prøve å bryte ut av de dårlige rutinene du har tillært deg.

 

Det er i hvert fall mine tanker om dette. Om du trenger hjelp eller ikke, er det egentlig bare du som kan svare på. Hvis du helt ærlig kan si at du ikke klarer å komme deg ut av dette uten hjelp, synes jeg du skal oppsøke hjelp.

[dag1234]

Hei

Det finnes både leger og psykologer her inne, men de vet at man ikke kan stille diagnose eller gi konkrete råd uten å ha undersøkt deg personlig. Derfor vil de seriøse fagfolkene alltid være litt generell og tilbakeholdende, og heller anbefale at den det gjelder tar kontakt med lege eller tilsvarende dersom det virker som om du sliter mer alvorlig.

 

Slik du beskriver plagene dine, virker det på meg som om du er deprimert. Og at du har vært det i en ganske god stund, for både følelsene og tankene dine er preget av at du har hatt det trøblete over tid. Jeg synes du viser at du er ganske moden når du la være å kutte deg, og at du har innsikt i hva du i alle fall ikke bør gjøre.

 

Det er ganske god behandling å få for depresjoner. Du bør kontakte legen din og fortelle hvordan du har det. Så vil dere sammen kunne komme frem til hva som er best å forsøke i ditt tilfelle.

 

Du kan også gå via skolepsykolog (PPT), der kan du ringe selv, eller gå via rådgiver/sosiallærer. Du kan også kontakte en psykolog selv og spørre om time, men mange synes det er litt vanskelig skritt å ta.

Uansett må du ha lykke til.

Mvh

Dag

[SpeekoN]

Takker for svar.

 

Jeg kan ikke si att psykolog, via skolen eller ikke, frister så mye.

Men jeg har hørt at det finnes et sted i nærheten, som høres lovende ut.

 

Hvor man selv bestemmer alt, når man vil snakke, tema, bestilling av timer, osv.

 

Det jeg er mest redd for om jeg bestemmer meg for å gå i et slikt møte, er om jeg får en diagnose, og att dette eventuelt kommer til å komme opp når jeg skal søke på jobb.

 

Etter hva jeg har fått med meg, så er ikke bedriftene ivrige på å ansette personer som de ser på som mentalt u-stabile.

[TheMartine]

Det er fint få yrker hvor arbeidsgiver sjekker helsehistorien din, så akkurat det synes jeg ikke du skal tenke noe på. Om du velger å fortelle det selv, er jo opp til deg.

Dessuten er det ikke akkurat uvanlig at mennesker sliter med depresjoner, og folk er nok mer åpne for det enn du kanskje tror.

 

Det viktigste er at du gjør det du kan nå for å komme deg ut av dette, sånn at du kan ta fatt på livet igjen. Husk at alle har en fysisk og en mental helse, og alle kan vi bli syke på både den ene og den andre måten. Det er bare ikke alle som tør snakke om det, og det er bare destruktivt.

[dag1234]

Hei Speekon

Det er ingen yrker i Norge der arbeidsgiver sjekker sykehistorien din, verken den psykiske eller mentale. Dette kommer av at loven ikke tillater det. I noen få stillinger (Forsvaret, Politi, o.l.) blir en bedt om å opplyse om helseproblem. Arbeidssøker må da gi sin tillatelse til det.

 

Hvis det er et sted i nærheten av der du bor som tilbyr noe du kan ha nytte av, er det fint. Alle trenger ikke gå til psykolog for å få hjelp mot depresjon, selv om det er den mest effektive behandlingen.

 

Jeg synes du skal gå via legen din, da ikke alle som tilbyr hjelp er like seriøse.

Mvh

Dag

[SpeekoN]

Takker for hjelpen.

 

Jeg har snakket litt med mennesker i rundt meg, og forklart hvordan jeg har det, og at jeg sliter litt. Det vil si att jeg trosset tanken om att ingen er til å stole på.

 

Eller, jeg stoler vel egentlig ikke på noen fortsatt, men føler at de fleste allerede vet det, siden nesten alle har sett sårene mine uansett.

 

Jeg har tenkt i mitt stille sinn att jeg trenger hjelp, og jeg har bestemt meg for å oppsøke enten en Psykolog eller rådgiver i løpet av året.

 

Jeg skal faktisk snakke med Rådgiver på skolen i morgen om Depresjon og Arbeidslivet, og diverse utdannings greier.

 

Men jeg har fortsatt på følelsen att alt kommer til å komme tilbake innen en liten tid.

Som i ganske snart. Og jeg vil ikke tilbake til rutinen hvor jeg står opp og skader meg for å klare å møte opp på skolen, eller for å snakke med noen. Jeg kjenner allerede at jeg ikke får sove om nettene, og sover dårligere og mindre hver natt som går.

 

Bygda er heller ikke så stor, så nærmeste person jeg kan sosialisere meg med bor flere kilometer unna. Og her hjemme er det ikke stort å gjøre en å sitte alene, eller bare gå ut.

 

Og som sagt, så eier jeg ikke motivasjon for tiden, og det eneste jeg orker er å sitte og sitte på datamaskinen.

 

Appetitten forsvinner også gradvis, noe som bekymrer meg.

For i fjor gikk jeg ned rundt 8-9 kilo på grunn av dårlig appetitt og oppkastin av diverse måltider.

 

Jeg forstår att det ikke er riktig å gjøre det, men det er nesten vanskelig å kjempe imot.