Hvordan komme ut av den endeløse nedoverspiralen

[Gjest Guest_gjest_*]

Som emnetittel forklarer har jeg forlatt bunnen og beveget meg enda lenger ned og ønsker nå å bevege meg fremover. Jeg har i veldig lang tid slitt psykisk og slitt med angst, tvangstanker og depresjon. Jeg har slitt med meg selv i veldig lang tid men det gikk sakte men sikkert fremover frem til forholdet til min kjæreste tok slutt (hun var den som holdt meg på bena). Etter at det tok slutt har det vært en endeløs nedoverspiral. Det er mange faktorer som gjorde at det tok slutt, men min egen usikkerhet og lave selvtillitt og sosiale angst var uten tvil en medvirkende faktor. Frem til andre året på videregående var livet mitt preget av mobbing, erting og alt var egentlig ganske jævlig. Jeg er ingen psykolog men tror at mine sosiale problemer har kommet pga alt som har skjedd gjennom livet. Jeg ønsker ikke å fremstå som et offer som leter etter unskyldninger men legger det frem. Jeg arkiverte det og prøvde å fortrenge det. Men ettersom trykket økte skjedde det uungåelige. Jeg har gått til psykolog men har ikke ønsket å ta medsiner. Psykologen hjalp litt men etter ett år ga jeg opp da det iløpet av de siste, ca, halve året ikke gikk fremover. Pluss at det på daværende tidspunkt gikk bra mellom meg og kjæresten og det var den beste medisinen jeg kunne få.

 

Nå er jeg etterlatt til meg selv og det er egentlig bare to mulige løsninger. Enten å gi opp og bli en del av statistikken eller løse problemet. Jeg føler egentlig førstnevnte er en god løsning men ønsker å gi livet en siste sjanse. En måte å ordne ting på er å flytte, tenker jeg. Men jeg tenker også at det egentlig ikke vil ordne noe da det å flykte fra problemene ikke løser noe. Så en eventuell flytting bør vel kanskje utsettes til jeg har blitt bedre med tanke på sosiale ferdigheter. Eller er noen uenig i det?

 

Nå som jeg har lagt frem en del bakgrunnsinformasjon går jeg til neste steg. Det som gjør situasjonen vanskelig å løse er min mangel på venner som bor i nærheten. Jeg kjenner jo andre, og har gode venner, men de bor utenfor Norge (jeg har møtt dem mange ganger, så det er ikke "chatte-venner") eller såpass langt unna at det å omgås blir problematisk. Jeg er på ingen måte ute etter en stor mengde venner, men ender det slik er det jo koselig. I all hovedsak skulle jeg ønske jeg hvertfall hadde en eller to gode venner jeg kunne funnet på noe med og følt jeg kunne kalt gode venner og en person av det motsatte kjønn jeg kunne delt livet med (den personen bringer kanskje med seg venner også). Hvordan man kommer dit virker for meg uoverkommelig. Av de vennene jeg har er det bare en jeg har kjent i veldig mange år, resten har jeg blitt kjent meg ved at dem har tatt kontakt og så har ting gått videre derfra (felles interesser via forum). Kjæresten jeg hadde forstår jeg ikke hvordan jeg fikk om jeg skal være ærlig. Vi ble venner og så ble vi kjærester.

 

Som skrevet er jeg ikke en sosial person og mine problemer med usikkerhet, lav selvtillitt og sosiale angst gjør at ting ender som en katastrofe. Jeg prater med personer på jobben noen ganger, men småprat er jeg ikke flink til da jeg sliter med å hjelpe til å drive praten fremover. Det ender som regel med pinlig stillhet, noe jeg hater (som oftest pga jeg ikke føler jeg kan nok om det vi prater om selv om jeg har en del kunnskap om det). Men om jeg så klarer å holde praten igang hvordan skal jeg få ting videre så jeg kan finne på ting med den personen utenfor arbeidstiden? Det er også en jente på jobben jeg ønsker å bli kjent med. Men jenter vil jo ikke bli kjent med deg om man ikke er en interesant person som hun kan prate med (enten det er småprat eller lengre samtaler), få henne til å le, etc. Jeg må bare akseptere at jeg må prøve og feile når det gjelder jenter og håpe det fortsatt er en der ute som vil bli sammen med meg etter at jeg har prøvd meg frem og til slutt lykkes. Om det ikke lykkes med en jente jeg tar kontakt med vil jeg gjerne at det ikke skjer pga måten jeg går frem på. Når det gjelder hun på jobben, hva er egentlig den beste måten å gå frem på? Når det gjelder både jenter og personer jeg blir kjent med føler jeg at alle har masse venner utenom meg og jeg føler meg som en taper om jeg ikke kan skilte med masse venner også. Noe som også gjør at det stopper opp for meg.

 

Den ble desverre lengre enn jeg håpet på. Jeg håper noen har noen gode råd til hva jeg kan gjøre for jeg vet ikke hvor jeg skal starte.

[tom waits for alice]

Kanskje en brannfakkel dette, men: Start med å gå til fastlegen, og få han til å skrive ut de medisinene du hittil ikke har villet ta. De er ikke "lykkepiller", og du blir ikke kvitt alle plagene dine, men de hjelper hjernen til å fungere slik at den kan takle problemene du har. Du får som jeg har sagt det tidligere "hodet over vannet", og dermed kan du konsentrere deg om å svømme istedet for å bruke all energien på å ikke drukne.

 

Det kan hende du må prøve deg fram før du finner den riktige medisinen. Min erfaring er at noen "demper toppene", desverre både de positive og de negative, så du ender opp med å bli sløv og likeglad. Andre "hever bunnen", så du jevnt over fungerer bedre og får overskudd til å angripe de problemene du sliter med. Når du kommer på apoteket med frikortet som du får etterhvert vil de anbefale erstatningspreparater som er billigere, men dette er ikke noe å være smågjerrig på.

 

Så kan du gå til psykolog igjen, for nå har du overskudd til å jobbe med problemene. Det er ikke sikkert det skal være den samme psykologen som forrige gang, det er noen som er bedre enn andre der også. Da kan du grave litt i de historiske årsakene til dine plager, og lære deg å leve med dem. Kanskje, for å bruke en forslitt floskel, kan det attpåtil gjøre deg sterkere.

 

Finner du et medikament som virker for deg, så gå på det en god stund. Ikke slutt med en gang du føler deg friskere, da er det lett å få et tilbakefall. Finner du et som ikke gir noen betydelige bivirkninger er det ingen grunn til å ikke fortsette med dem så lenge legen anbefaler det.

 

Geir

[TheGatherer]

En ting du ihvertfall ikke skal gjøre, er å gi opp!

 

Er det noe du liker eller kanskje du kunne tenke deg å drive med? Kan jo alltids finne deg en hobby?

Da åpner det seg muligheter, og kanskje du får noen nye kontakter med samme interesser som deg.

 

Finn de positive sidene med deg selv, og fremhev dem. Gå i fine klær du føler deg vel i, kanskje det kan hjelpe på selvtilliten.

 

Prøv, feil, prøv, feil. Som en 'venn' av meg sa en gang for lenge siden; "Oppgang krever nedgang". Så lenge du virkelig prøver, og gjør ditt beste ordner det seg.

 

Jeg vet ikke helt om jeg traff helt på innlegget ditt nå, men håper det hjelper. Lykke til.

[Gjest Gjest]

 

Jeg liker ikke å ta tabletter men jeg har selv tenkt på om det kanskje kan være et hjelpemiddel for å komme meg ut av den vanskelige situasjonen jeg nå er i. Det du nevner om at de også kan dempe de positive toppene er noe jeg ikke liker, men om det kan "heve bunnen" og gjøre meg i bedre stand til å takle problemene er det verdt å prøve. Om jeg kan bruke frikortet (altså det du får av legen som man fyller ut for hver gang man er der) ser jeg ingen grunn til å velge billigere alternativer. Det er kanskje best å kombinere det med psykolog også som du nevner (men da er det nok best at det blir en annen). Da blir det en tur til legen til uka. Går dette lenger frykter jeg at jeg blir sykemeldt og det vil jeg ikke.

 

Jeg er taknemmelig for at du brukte tid på å lese innlegget og svare på det jeg skrev

 

 

Jeg ønsker ikke å gi opp. Jeg vil gjerne komme seirende ut av dette.

 

Det er jo ting jeg liker å gjøre, men føler aldri jeg blir noe bedre eller får skikkelig fremgang. Hvor mye jeg orker å holde på med det jeg intereserer meg for avhenger veldig på dagsformen. Har jeg en dårlig dag vet jeg ofte ikke selv hva tiden blir brukt til. Plutselig er det på tide å legge seg. Men har jeg en god dag (finnes noen av dem også, men det er ikke like ofte lenger) blir den mer produktiv (om det er det riktige ordet). Det er en god ide å ta steget og forhåpentligvis bli kjent med andre med samme interesse.

 

Prøving og feiling må jeg nok igjenom. Det som virkelig er vanskelig er å ikke gi opp, men fortsette å jobbe for å bevege meg fremover. Det jeg frykter mest å feile med er jenter. Jeg slipper nok ikke unna den prosessen med jentene heller. Jeg skal jobbe med meg selv å prøve å fremheve mine positive sider. Jeg håper det vil hjelpe.

 

Jeg nevnte mange ting i innlegget mitt, og du traff med ditt svar. Tusen takk svaret og at du tok deg tid til å lese og svare

[LaughingBuddha]

En rekke studier viser at meditasjon reduserer angst dramatisk. Den typen terapi som nå viser seg (i 36 studier) å gi best resultat mot angst og en rekke andre lidelser, acceptance and commitment therapy (mindfulness based cognitive therapy er omtrent akkurat det samme og gir ditto resultater), er bygget på psykologien fra meditasjon. Denne boken er en selvhjelpsbok basert på denne terapien:

 

http://www.amazon.com/Mindfulness-Acceptan...pd_bxgy_b_img_c

 

Man trenger overhodet ikke meditere for å få utbytte av den, men man får langt bedre resultater om man gjør det.

 

Mye av grunnen til at meditasjon hjelper er at avspenningen gjør at pusten blir fri og rolig og en fri og rolig pust er svært angstedempende. Legg merke til hva som skjer med pusten når du får angst. Da begynner du anntageligvis å puste høyere opp i brystet og fortere og du puster etc. Man kan lære seg å bevist puste annerledes når man får angst og da forsvinner mesteparten av angsten. Kjøp longevity breathing av Bruce Frantzis på amazon så lærer du å få en korrekt pust.

 

Acem har bra medtiasjonskurs flere steder i landet. Å lære seg yoga eller qigong eller tai chi vil også kunne hjelpe mye.

 

Hvis du først har kommet i gang med meditasjon og pustearbeid på annet vis annbefaller jeg at du tester ut meditasjonen inner smile. Det er suveren på å stryke og balansere psyken.

 

Det finnes gode verktøy for å lære seg å bli utadvendt og bedre til å konversere innenfor et relativt kort tidsrom. Du kan få hjelpe i sjekketråden her på forumet der mange har utviklet nettopp de evnene, gjerne med utgangspunkt i en situasjon akkurat som din. Min personlige favoritt, spesielt for konversasjon er charismaarts.com. Om du er skeptisk til PUA ting så bør du alikevel se på den siden da de ikke lærer bort innlærte replikker etc. og er "sniellere" i manges øyne enn visse andre metoder. De har også rene kurs i konversasjon. På forumet der vil du også kunne få råd av instruktører og andre forumdeltagere akkurat som i sjekketråden her på forumet.

 

Å lære seg kampsort og eller dans kan også hjelpe mye på selvtillitten og gjøre deg mindre sjenert pluss gi noen ferdigheter som kan være nyttige i livet.

 

Hvis du også bruker 10 minutter HVER dag på å srkkive ned alt som er positivt alt som gir grunnlagg for optimisme og positive suggesjoner av forskjellig slag så vil det også hjelpe MYE.

[Gjest Guest_gjest_*]

Meditasjon har jeg alltid vært skeptisk til, men for all del. Om det kan hjelpe er det verdt å prøve. Kan hvertfall gi det en sjanse. Ta meg tid til å slappe av og skrive ned de positive tingene kan kanskje hjelpe meg. På en måte føre en dagbok (noe jeg aldri har gjort).

 

Skal også se hva jeg kan få ut av sjekketråden. Kanskje jeg kan lære noen sosiale ferdigheter jeg så sårt trenger.

 

Jeg vil ikke si jeg er veldig feit, men hadde ikke hatt vondt av å trene. Kanskje kickboxing hadde vært en god ide. Har hørt det er god trening.

 

Tusen takk for svaret og rådene

[LaughingBuddha]

Meditasjon har jeg alltid vært skeptisk til, men for all del. Om det kan hjelpe er det verdt å prøve. Kan hvertfall gi det en sjanse. Ta meg tid til å slappe av og skrive ned de positive tingene kan kanskje hjelpe meg. På en måte føre en dagbok (noe jeg aldri har gjort).

 

Skal også se hva jeg kan få ut av sjekketråden. Kanskje jeg kan lære noen sosiale ferdigheter jeg så sårt trenger.

 

Jeg vil ikke si jeg er veldig feit, men hadde ikke hatt vondt av å trene. Kanskje kickboxing hadde vært en god ide. Har hørt det er god trening.

 

Tusen takk for svaret og rådene

 

 

De siste årene er det kommet en rekke studier på effekten av meditasjon hvor hjernene til folk som mediterer har blitt scannet og sammenlignet med de som ikke gjør det. Lykkesentrene i hjernen til de som mediterer er mye større og mye mere aktive og jo lengre de har meditert jo mere er dette tilfelle. Nybegynner får en sterk endring etter 8 uker. Googler du litt rundt vil du finne studiene. Harvard og en rekke andre prestisjetunge universiteter fokuserer nå på forskning på meditasjon.

 

Kcikboxing høres ut som en genial ide og en ypperlig kombo med meditasjon. Personlig har jeg lyst å begynne med Muy Thai.

[Anthila]

Har ikke lest de andre innleggene over, men prøver bare å kaste noen forslag i luften.

 

Personlig ville jeg ikke anbefalt deg å flytte. Har selv flyttet på meg og det gikk ikke så fint, spesielt når en kanskje har det vanskeligt fra før. Prøv heller å bli der du er, å knytt bedre kontakt med de vennene du har.

Finn deg en hobby, noe du virkelig liker, der du kan omgås med andre og dyrk den for hva du er god for. Du gjør noe du liker og du får tankene vekk. Du må bare komme deg ut å få dagene til å gå rundt. Kanskje prøve å melde seg inn i noen organisasjoner så en har noe å gjøre? Prøv å finn glede i de små tingene i livet, selv om det virker teit noen ganger så gjør det beste ut av ting. Sett deg mål, prøv å utvikle deg og tenkt tanken "hvordan kan jeg bli bedre på dette området?".

Når det gjelder smalltalk, så er det vel ingen som liker det. Men, du må bare tvinge deg selv til å prate med folk og vise interesse. Vær glad og poisitiv og du vil se at folk viser gjensidig interesse og drar deg med på ting.

 

håper du fikk noe ut av dette. Lykke til!

[Gjest Guest_gjest_*]

Det er ikke meningen å virke utakknemmelig, for jeg setter stor pris på at dere bruker tid på å hjelpe meg, så jeg beklager det sene svaret.

 

 

Jeg har aldri undersøkt det nærmere pga min skepsis. Men jeg burde selvsagt ha undersøkt det mer før jeg avslo det. Jeg skal gi det en sjanse og se om det passer for meg.

 

Skal se hva slags tilbud som er tilgjenglig hvor jeg bor. Muy Thai ser tøft ut det. Men i første omgang blir det nok kickboxing jeg skal prøve.

 

Takk for enda et svar fra deg

 

 

Det er akkurat det jeg tenker også. At jeg burde få orden på meg selv før jeg evt flytter på meg. Samtidig tenker jeg at å flytte på meg kan gjøre at jeg får en ny start. Mye av det som også skaper trøbbel for meg er mangelen på venner. Jeg føler at jeg ikke kan medbringe noe inn i et nytt vennskap eller ny omgangskrets, slik jeg føler jeg burde. For hvem vil vel være venn med en "venneløs taper"? Noe som også gjelder for jenter jeg vil bli bedre kjent med. Om jeg havner i en ny by uten at noen kjenner meg behøver jeg ikke tenke på at jeg burde medbringe folk inn, for de bor jo langt vekk. Eller er jeg skikkelig på bærtur?

 

Finne en sosial hobby er en veldig god ide. Noe jeg burde gjøre til en realitet. Eventuellt finne en måte å være sosial med det jeg allerede liker å gjøre. Sette meg mål og ta det steg for steg skal jeg prøve på.

 

Jeg har startet smått denne uken med å prøve og utvikle mine sosiale ferdigheter. Føler ikke det har gått fremover da. Jeg skal følge rådene du har skrevet.

 

Jeg synes det virket som gode råd. Så jeg synes så absolutt jeg fikk noe ut av det. Takk for rådene

[Gjest Guest_Hexagon_*]

Heisann

 

Jeg har tidlegere hatt mine begrensninger innenfor flere av feltene du nevner. Spesielt det med at jeg aldri følte at jeg tilføyde noe. Og da er det med et lett å føle seg lost og verdiløs.

Men jeg bestemte meg for å endre dette. Jeg hadde ikke lyst til å leve et liv der mine tildels negative tanker satte begrensninger for hvordan jeg skulle oppføre meg eller for hvordan livet mitt skulle utvikle seg generelt. Jeg har aldri vært spesielt deprimert, men jeg følte at det var rom for så mye mer. Man lever tross alt bare én gang.

Derfor startet jeg min reise mot et bedre liv med et enkelt søk på youtube; "The meaning of life".

Etter å ha bladd meg igjennom utallige sider med videoer, kommer jeg over denne:

 

 

Selv om jeg er ateist, vil jeg i denne sammenheng quote Bibelen

[John 9:25] Whereas once I was blind, now I can see.

 

Det er sannsynligvis den mest oppvekkende videoen jeg noensinne har sett og jeg kan med hånden på hjertet si at det er hovedgrunnen til at jeg i dag lever et fantastisk liv.

Se den én gang, se den 100 ganger, se den 1000 ganger. Hver gang vil den gi deg noe nytt.

Jeg håper den hjelper deg like mye som den hjalp meg.

 

Her er manuskriptet til videoen.

 

You are amazing. You are the creation of yourself. You are that which creates. You are the choice to experience existence – beingness. The only limit to what you can be is your self-belief and your imagination. To be born into this reality is to enter a wonderful, shared illusion that grants you complete free-will in the creation of your own personal reality; this is your creatorship. Within the illusion we believe that we are looking at a separate, objective world where we experience self and other; beneath this apparent separation we are unified; we are one.

 

Reality is a mirror of your being. You are creation exploring itself in a space-time mirror. Through what you choose to believe you create your reality. You change your reality by changing your beliefs about both it and yourself. The eyes with which you look actually shape what you see (this is now shown in quantum physics). Perception is not passive; it is an act of creation. Your choice of perception forms not only how you experience yourself, but your entire reality. Awakening to your creatorship leads your experience of reality to become more fluid and direct. This is to enter conscious creatorship where what you desire is quickly manifest.

 

The key to conscious creatorship is the allowance of change; the birthing of the unknown into the known. The basis of allowance is acceptance. To change your reality you must first accept it. As long as you reject what you do not like about your reality you are in denial of your creatorship, leaving you feeling stuck. To accept that you are choosing your reality, release attachment to any preconception of how life should be and instead love what is. This comes through the taking of complete responsibility for every element of your reality. This is to love your choice. It is to love yourself. You are the choice of yourself.

 

Release your fear. Fear is fear of the unknown, fear of being limitless. Fear creates limitation. There is a natural, beautiful unfolding to life that can only arise when you let go of the control that arises through fear. To face your fear is to allow yourself to be vulnerable and put down the shields you have used to protect yourself. All shields are a representation of a belief in danger and therefore lead you to the very danger you want them to protect you from. Whilst you are barricaded behind shields (fear) you will never truly feel safe. All that blocks you in life is the manifestation of your fear. The discovery of freedom is the realization that the only force pushing against you is you. You hold the key to any cage you may be in. To cease to judge and control your own being is to release struggle and enter joyful, effortless creation.

 

You are awakening to your creatorship and the nature of the illusion. This is a natural process and requires no more than fearlessly being yourself. This means opening and following your heart. This is your freedom: believe whatever your heart feels to believe. This is to live in the Now. It is to awaken to the equality of all beingness and release judgment of both yourself and the world. Ever changing truth is the reflection of the ever unfolding birth of beingness that is life. In this state there is no such thing as ‘The Truth’. There is no need of an answer for there is no problem. Just be. There are no limits to what you can be; you are infinite. The joy of this life arises through completely allowing your own being.

 

Within your heart is a dream. The meaning of life is to live that dream. You can only live that dream if you believe you can. Believe in your dream. You are free to be whatever it is you wish to be. You are an embodiment of all creation. The answer to every question you can conceive is within you, for you are both the creator and perceiver of all you experience. Allow your beingness to blossom without limitation or control and you will experience the limitless love and freedom that you are.

 

~Hexagon

[Gjest Guest_Anonym_*]

Du er ikke alene om å slite.

 

Depresjon er vanligere enn en tror. Undertegnede har selv slitt med depresjoner, angst, søvnproblemer, tvangstanker og tidvis livstrøtthet og selvmordstanker. Tror nok en kan si at jeg er hakket mer negativ enn folk flest òg. Avogtil føles det som at alt er bare noe dritt.

 

Samfunnets elendige stigmatisering av de som enten er annerledes og/eller eller innadvendte hjelper heller ikke noe særlig. Sånne folk kan etter min mening ryke og reise. De er noen drittsekker. Jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre heller. Faen ta dem.

 

Tror ikke det er sunt at du lar din egen lykke hvile for mye på forholdet til dama di eller andre folk rundt deg. Om hvordan du har det selv avhenger for mye av folk rundt deg, kommer du til å bli skuffet. For folk svikter og folk forråder. Ekte venner er ikke noe som vokser på trær. Å ha en god venn rundt seg kan nok hjelpe, ja. Men det er ikke mange som viser seg å være gode venner når alt kommer til stykket. Falske venner trenger du ikke. Tro du meg.

 

Meditasjon og en indre sjelero; "peace of mind" er hva jeg har mest tro på. Tankegangen har alt å si for hvordan du takler dine problemer. Når jeg har det som verst, greier jeg som regel å komme på rett kjøl igjen ved å samle tankene og sette ting i perspektiv.

 

Tro du meg, jeg vet hvordan det er. Dette er ikke noe jeg bare finner på.