Sliter med å spise sammen med andre

[Gjest Spiseangst]

Hei.

 

 

Jeg har problemer med å spise på restaurant eller andre spisesteder ute, felles med andre generelt.

 

For å forklare det som skjer:

 

Jeg har blitt bedt på middag med jobben. Greit nok. Har egentlig ikke noe lyst, men sier ja for å ikke være den som ikke er med på noenting. Dagen kommer. Vi skal spise på en restaurant i byen. Jeg går igjennom dagen helt vanlig som alle andre dager. Alt er fint. Så kommer kvelden, middagen nærmer deg. Jeg bestiller det som frister mest. Er sulten, veldig sulten.

Maten kommer på bordet.

 

Så skjer dette:

Jeg blir kvalm, mister matlysten, blir tørr i munnen og kan få brekninger hvis jeg prøver å spise. Problemet forekommer i det øyeblikket når maten kommer på bordet. Når jeg kommer hjem er jeg "frisk" og kan spise meg mett.

 

Hva er det som skjer? Jeg klarer ikke å spise maten. Det går helt fint ann å drikke, men spise går bare ikke.

 

Hjemme med familien kommer ikke dette problemet. Det er som at jeg er trygg hjemme. Aldri vært noe problem. Ikke alene heller.

 

 

Jeg har på en måte angst for å spise ute. Jeg vet at det er psykisk oppe i hodet og at jeg er sulten. Det skal ikke være et problem, men allikevel så klarer jeg ikke å spise maten. Alt stopper bare opp. Hvis jeg spiser musebiter (tar veldig små biter), bit for bit, veldig sakte så går det så vidt ann. Det er veldig flaut.

 

 

 

Dette er noe jeg har slitt med i mange år. Jeg hadde det ikke når jeg var liten, men mener jeg fikk det rundt 16-års alderen. Er 21. Jeg er et alene-menneske. Har det best for meg selv. Er gutt hvis det har noe å si.

 

 

Noen andre som ikke klarer å spise i lag med andre ute eller som har erfaringer med noe av det?

 

 

(Er ikke så flink til å skrive egentlig, kommer bare med tanker som er i huet mitt, så du får unnskylde hvis teksten er sammensatt på en litt rar måte).

 

 

Takker for svar og bare kom med spørsmål hvis det er noe jeg har glemt å nevne.

[Mord-Sith]

Har ikke noe svar, men jeg har noe av det samme problemet.

Jeg klarer ikke spise ute med andre folk, men med familien så er alt ok. Også venner jeg har kjent i mange år går bra. Dette er noe som har blitt et "problem" de siste årene (er 19 nå).

 

Jeg kan tvinge meg selv til å klare å ete en liten porsjon av noe, men det tar en evighet og jeg er ofte den som er sist ferdig, selv om de andre har spist 3+ porsjoner på samme tid.

Selv med kjæresten sliter jeg litt med det (dog mindre nå enn i begynnelsen, han er kanskje opptatt av at jeg får i meg nok mat hele tiden). Og når jeg gjør det slik klarer jeg ikke spise noe mer senere heller, fordi jeg blir direkte uvel av tanken på å spise sammen med de andre, og ender innimellom med å kaste opp maten om jeg har klart å spist noe i det hele tatt.

 

Så, du er i hvert fall ikke alene.

[InsertNumLock]

http://www.lommelegen.no/378644/spiseangst

 

Noe lignende din situasjon.

[4588pkdkrikue5c]

Eg forstår mykje korleis du har det, sjølv om eg ikkje slit med det same sjølve. Eit gropunkt for angst er jo om ein ikkje utsett seg for det som gir ein angst. Så ungår du å ete med folk, kjem problemet nok til å vedvare. Eg vil egentleg anbefale deg å ver òpen om problemet, iallefall med nokon du stoler på. Prøv så å ete med dei, eit par personar. Sjå om det betrer seg om dei veit om det, og tenk over kva det verste som kan skje er. Kva er det verste som kan skje? Kva får angsten komme?

[Gjest Spiseangst1]

Hei igjen!

 

 

Tusen takk for alle svar. Det er hyggelig med tilbakemeldinger!

 

Isilme oppsumerer veldig greit på akkurat hvordan jeg har det. Ikke vondt ment, men det føles bedre å vite at andre sliter med disse problemene også.

 

Jeg tror at jeg hadde godt av å slippe ut litt på dette forumet om problemet mitt. I dag spiste jeg mye mer enn vanlig på jobben og ble ikke kvalm eller noe.

[Mord-Sith]

Jeg skjønner at det ikke er vondt ment, jeg følte meg litt bedre selv jeg når jeg så det var noen andre som slet med samme.

 

Og så bra at du klarte å spise mer og ikke ble kvalm! Det pleier å hjelpe å snakke om det;) Og er alltid flott å høre når det er fremskritt.

Selv har jeg kjæresten som støtter meg ganske mye med dette da jeg har forklart situasjonen til han, og det hjelper meg masse i hvert fall.

[Emirates]

Er trådstarter her fortsatt? Herregud, har akkurat samme problem! Helt nøyaktig. Det er så trist at jeg aldri kan bli med venner på turer, og alltid må finne utveier. Ting alle i denne verden gleder seg til, gruer jeg meg til. Har slitt med dette sånn ca like lenge som deg også(rundt 4 år).

 

Jeg er ikke tynn. Er ca 186 og veier 76 kg. Aktiv person, trener en del, løfter ca 100 i benk, ja alt er helt normalt. Utenom den jævla spisingen. Noen ganger så tenker jeg, hvorfor spiser man? Jo, for at du ikke skal sulte, og for at du ikke skal være tynn. Jeg har ingen av disse problemene, men det er så synd at jeg ikke klarer å gjøre noe som dessverre skjer sosialt hele tiden.

Endret 9. september 2011 av Emirates

[BuffyAnneSummers]

Har du noen form for spiseforstyrrelse?

 

Da jeg var på mitt verste så satt jeg på dass og prøvde å spise lunsjen min. Sliter fremdeles litt med det å spise foran andre enn mine nære og kjære.

 

Ellers kan du jo prøve deg frem til å bli vandt med å spise ute i offentligheten i mer roligere situasjoner. Sett deg i parken f.eks med lunsjen din, hør på musikk, og bare fokuser på all den vakre naturen?

[Nesa_til_Nuffene]

Jeg var også sånn,har fkatisk vært sånn helt siden barneskolen. Å sliter faktisk ennå. Min grunn er at jeg har kjevebena mine som gnisser sammen når jeg tygger eller spiser suppe uansett unntatt drikke å da lager det lyd. Når det da eventuelt på ett tidspunkt blir helt stille er det alltid noen som bemerker seg det. Så nei ejg spiser heller ikke ute om jeg ikke må. Har tvingt meg til det når jeg å sønnen min er i byen men vi sitter på en måte inni en krok jeg gjemmer meg litt bort Jeg spiste også på do,men til slutt orket jeg ikke det heller så jeg måtte sitte sammen med rådgiveren på skolen som ble en kjempe god støttespiller for meg å han fikk meg til å tørre å spise sammen med han. Han unntatt familien min,bestevennen min å ei venninne som ikke bemerker seg lyden

[dag1234]

Hei

Slik problemene blir beskrevet vil jeg anta at dette dreier seg om sosial fobi. Det som styrker en slik antakelse er at spiseproblemene knytter seg utelukkende til å spise sammen med andre, men ikke viser seg når en spiser alene. Da er det ikke spisingen i seg selv som er problemet, men at spisingen skjer sammen med andre. Skammen over å bli observert av andre, er også karakteristisk ved sosial fobi. At det ikke er forstyrrelser i kroppsbildet (føler seg tjukkere enn en er) svekker sammsynligheten for at dette er en spiseforstyrrelse, selv om det selvsagt går an å ha begge deler samtidig.

 

Sosial angst kan også vise ved at noen har problemer med å snakke i telefonen eller skrive når andre er til stede.

 

Hilsen

Dag

[Bit33]

Hei.

 

 

Jeg har problemer med å spise på restaurant eller andre spisesteder ute, felles med andre generelt.

 

For å forklare det som skjer:

 

Jeg har blitt bedt på middag med jobben. Greit nok. Har egentlig ikke noe lyst, men sier ja for å ikke være den som ikke er med på noenting. Dagen kommer. Vi skal spise på en restaurant i byen. Jeg går igjennom dagen helt vanlig som alle andre dager. Alt er fint. Så kommer kvelden, middagen nærmer deg. Jeg bestiller det som frister mest. Er sulten, veldig sulten.

Maten kommer på bordet.

 

Så skjer dette:

Jeg blir kvalm, mister matlysten, blir tørr i munnen og kan få brekninger hvis jeg prøver å spise. Problemet forekommer i det øyeblikket når maten kommer på bordet. Når jeg kommer hjem er jeg "frisk" og kan spise meg mett.

 

Hva er det som skjer? Jeg klarer ikke å spise maten. Det går helt fint ann å drikke, men spise går bare ikke.

 

Hjemme med familien kommer ikke dette problemet. Det er som at jeg er trygg hjemme. Aldri vært noe problem. Ikke alene heller.

 

 

Jeg har på en måte angst for å spise ute. Jeg vet at det er psykisk oppe i hodet og at jeg er sulten. Det skal ikke være et problem, men allikevel så klarer jeg ikke å spise maten. Alt stopper bare opp. Hvis jeg spiser musebiter (tar veldig små biter), bit for bit, veldig sakte så går det så vidt ann. Det er veldig flaut.

 

 

 

Dette er noe jeg har slitt med i mange år. Jeg hadde det ikke når jeg var liten, men mener jeg fikk det rundt 16-års alderen. Er 21. Jeg er et alene-menneske. Har det best for meg selv. Er gutt hvis det har noe å si.

 

 

Noen andre som ikke klarer å spise i lag med andre ute eller som har erfaringer med noe av det?

 

 

(Er ikke så flink til å skrive egentlig, kommer bare med tanker som er i huet mitt, så du får unnskylde hvis teksten er sammensatt på en litt rar måte).

 

 

Takker for svar og bare kom med spørsmål hvis det er noe jeg har glemt å nevne.

 

Hei!

Jeg har en god kamerat som har slitt veldig mye med det du snakker om. Han hadde alltid store problemer med å spise. Problemet kom når han skulle putte maten i munnen; da stoppet alt opp. Dette utviklet seg til at han begynte å tro at han skulle svelge tungen sin da han skulle svelge noe mat. Husker det ble mindre og mindre biter han klarte å svelge og han trakk seg fra alle sosiale sammenkomster, da dette ble et for stort problem. Til slutt var det kun proteinpulver han klarte å spise, da pulveret var veldig lett å konsumere. For han sin del var det ille å spise hjemme og helt umulig ute blandt venner (bla meg). Etter en stund klarte ikke kameraten min mer. Han var så utrolig sliten at han måtte ha hjelp. I løpet av denne tiden utviklet han også sterk angst og ble redd for det meste. Som en god venn kunne jeg ikke se på at han stadig ble dårligere så jeg bestemte meg for å kjøre ned til

en Klinikk*** ikke langt ifra der jeg bor. Han fikk hjelp med en gang. Han hadde utviklet psykoser og jeg husker han fikk en sprøyte med noe som het Risperdal + at han fikk beroligende. Ca 1-2 uker etterpå var det som om jeg traff et nytt menneske!! Han hadde fremdeles en del sosial angst, men da jeg kom til han en kveld satt han i sofaen å spiste 3 store brødskiver. Angsten for å svelge var helt borte, og han var veldig glad:) Han takket meg for det jeg hadde gjort; å det varmet mye! Han sliter fremdeles litt psykisk i dag, men han er et helt nytt menneske.

 

For disse det gjelder så ligger det VELDIG OFTE en underliggende redsel for noe. Det kan være sosial angst, det kan være psykoser eller det kan være noe en person har gruet seg til i mange år, familie problemer, økonomi, eller noe man ikke er fornøyd medkroppslig,

narkotika, eller det kan være arvelig sykdom.

 

Hvis jeg var deg så ville jeg begynt å snakke om det til foreldrene dine!Er de varme? Eller rett å slett tatt kontakt med lege. Hvis du går for lang tid med det vil de kunne utvikle seg! Lykke til!

[Emirates]

Jeg vil ikke si at jeg har spiseforstyrrelser, da når jeg er alene hjemme eller med familien så spiser jeg helt normalt. Grunnen til fobien min med å spise med andre, kommer ved at jeg er redd for å kaste opp foran de andre når jeg spiser. Selvom jeg er egentlig veldig sulten, så blir jeg utrolig kvalm, mister matlysten og får helt panikk. Hvis jeg for eks klarer å "lure" kompisene mine til å ta med maten fra mcdonalds, slik at vi kan gå mens vi spiser, ja da går det helt fint. Hvorfor? Fordi da gjør jeg på en måte noe, mens jeg spiser. Sitter jeg derimot helt alene sammen med resten rundt bordet, da blir det helt umulig.

 

Alt startet for rundt 4 år siden. Jeg og noen kompiser skulle spise kebab, jeg ble litt kvalm, og stod over, tenkte dette skulle gå over. 1 uke senere skulle vi på fotballtur til Spania. Under hele turen så slet jeg med å spise foran de andre. Alle lurte på hva som var galt med meg. Og siden den gang, har jeg slitet med å spise med resten av gutta. Det er trist at jeg må alltid komme meg unna 17mai(frokost+middag), nyttårsaften, bursdager osv.

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre. Først nå vurderer jeg å si det til mine nærmeste kompiser, men det er flaut, mange av dem tror at jeg ikke spiser junkfood pga styrketreningen...

 

Har ingen betydning å si det til familien da problemet foregår når jeg er med venner. Sliter ikke med å spise foran mennesker jeg ikke kjenner heller, fordi disse personene ikke vet hvem jeg er, og dermed er det ikke flaut å drite seg ut foran disse.

Endret 10. september 2011 av Emirates

[BuffyAnneSummers]

Da kan det jo hjelpe å fortelle dem om det så de kan gjøre det enklere for deg når dere skal ut å spise?

 

Så slik jeg har forstått det så er du redd for at du spyr foran andre?

[Emirates]

Riktig. Takk for omtanken. Gått å få luftet det litt ut, men vet ikke om jeg tør å si det til de andre. Så er også spørsmålet hva en psykolog kan gjøre. Jeg tror ikke det er mye, da alt ligger i hodet, og jeg er ikke en person som blir lett påvirket med "Alt går bra, ta det med ro osv " setninger..

Endret 10. september 2011 av Emirates

[BuffyAnneSummers]

Psykologen sin jobb er ikke å gjør akkurat som enhver annen mann i gata kan gjøre for deg. De skal blant annet hjelpe deg med å tenke i andre baner, og kan også gi deg verktøy til å håndtere problemet selv.

[dag1234]

Riktig. Takk for omtanken. Gått å få luftet det litt ut, men vet ikke om jeg tør å si det til de andre. Så er også spørsmålet hva en psykolog kan gjøre. Jeg tror ikke det er mye, da alt ligger i hodet, og jeg er ikke en person som blir lett påvirket med "Alt går bra, ta det med ro osv " setninger..

 

 

Hei

Hvis det er riktig at du har en fobi, noe som jeg tror ut fra det du poster, så er det mye psykologer kan gjøre med det. Førstevalget ved fobier er kognitiv eksponeringsterapi, men andre terapiformer kan også hjelpe.

 

Hilsen

Dag

[Arsenal4ever]

Hei.

 

 

Jeg har problemer med å spise på restaurant eller andre spisesteder ute, felles med andre generelt.

 

For å forklare det som skjer:

 

Jeg har blitt bedt på middag med jobben. Greit nok. Har egentlig ikke noe lyst, men sier ja for å ikke være den som ikke er med på noenting. Dagen kommer. Vi skal spise på en restaurant i byen. Jeg går igjennom dagen helt vanlig som alle andre dager. Alt er fint. Så kommer kvelden, middagen nærmer deg. Jeg bestiller det som frister mest. Er sulten, veldig sulten.

Maten kommer på bordet.

 

Så skjer dette:

Jeg blir kvalm, mister matlysten, blir tørr i munnen og kan få brekninger hvis jeg prøver å spise. Problemet forekommer i det øyeblikket når maten kommer på bordet. Når jeg kommer hjem er jeg "frisk" og kan spise meg mett.

 

Hva er det som skjer? Jeg klarer ikke å spise maten. Det går helt fint ann å drikke, men spise går bare ikke.

 

Hjemme med familien kommer ikke dette problemet. Det er som at jeg er trygg hjemme. Aldri vært noe problem. Ikke alene heller.

 

 

Jeg har på en måte angst for å spise ute. Jeg vet at det er psykisk oppe i hodet og at jeg er sulten. Det skal ikke være et problem, men allikevel så klarer jeg ikke å spise maten. Alt stopper bare opp. Hvis jeg spiser musebiter (tar veldig små biter), bit for bit, veldig sakte så går det så vidt ann. Det er veldig flaut.

 

 

 

Dette er noe jeg har slitt med i mange år. Jeg hadde det ikke når jeg var liten, men mener jeg fikk det rundt 16-års alderen. Er 21. Jeg er et alene-menneske. Har det best for meg selv. Er gutt hvis det har noe å si.

 

 

Noen andre som ikke klarer å spise i lag med andre ute eller som har erfaringer med noe av det?

 

 

(Er ikke så flink til å skrive egentlig, kommer bare med tanker som er i huet mitt, så du får unnskylde hvis teksten er sammensatt på en litt rar måte).

 

 

Takker for svar og bare kom med spørsmål hvis det er noe jeg har glemt å nevne.

 

Hei!

Jeg har en god kamerat som har slitt veldig mye med det du snakker om. Han hadde alltid store problemer med å spise. Problemet kom når han skulle putte maten i munnen; da stoppet alt opp. Dette utviklet seg til at han begynte å tro at han skulle svelge tungen sin da han skulle svelge noe mat. Husker det ble mindre og mindre biter han klarte å svelge og han trakk seg fra alle sosiale sammenkomster, da dette ble et for stort problem. Til slutt var det kun proteinpulver han klarte å spise, da pulveret var veldig lett å konsumere. For han sin del var det ille å spise hjemme og helt umulig ute blandt venner (bla meg). Etter en stund klarte ikke kameraten min mer. Han var så utrolig sliten at han måtte ha hjelp. I løpet av denne tiden utviklet han også sterk angst og ble redd for det meste. Som en god venn kunne jeg ikke se på at han stadig ble dårligere så jeg bestemte meg for å kjøre ned til

en Klinikk*** ikke langt ifra der jeg bor. Han fikk hjelp med en gang. Han hadde utviklet psykoser og jeg husker han fikk en sprøyte med noe som het Risperdal + at han fikk beroligende. Ca 1-2 uker etterpå var det som om jeg traff et nytt menneske!! Han hadde fremdeles en del sosial angst, men da jeg kom til han en kveld satt han i sofaen å spiste 3 store brødskiver. Angsten for å svelge var helt borte, og han var veldig glad:) Han takket meg for det jeg hadde gjort; å det varmet mye! Han sliter fremdeles litt psykisk i dag, men han er et helt nytt menneske.

 

For disse det gjelder så ligger det VELDIG OFTE en underliggende redsel for noe. Det kan være sosial angst, det kan være psykoser eller det kan være noe en person har gruet seg til i mange år, familie problemer, økonomi, eller noe man ikke er fornøyd medkroppslig,

narkotika, eller det kan være arvelig sykdom.

 

Hvis jeg var deg så ville jeg begynt å snakke om det til foreldrene dine!Er de varme? Eller rett å slett tatt kontakt med lege. Hvis du går for lang tid med det vil de kunne utvikle seg! Lykke til!

 

Hei. Kan du fortelle litt om hva som gjorde at alt var bra igjen i sammenheng med spisingen 1-2 uker etter han var inne? Hvis han faktisk enda er bra er det forhåpentligvis noe mange andre kan dra nytte av.

[Marte1996]

Hei. Jeg har problemer med å spise på restaurant eller andre spisesteder ute, felles med andre generelt. For å forklare det som skjer: Jeg har blitt bedt på middag med jobben. Greit nok. Har egentlig ikke noe lyst, men sier ja for å ikke være den som ikke er med på noenting. Dagen kommer. Vi skal spise på en restaurant i byen. Jeg går igjennom dagen helt vanlig som alle andre dager. Alt er fint. Så kommer kvelden, middagen nærmer deg. Jeg bestiller det som frister mest. Er sulten, veldig sulten. Maten kommer på bordet. Så skjer dette: Jeg blir kvalm, mister matlysten, blir tørr i munnen og kan få brekninger hvis jeg prøver å spise. Problemet forekommer i det øyeblikket når maten kommer på bordet. Når jeg kommer hjem er jeg "frisk" og kan spise meg mett. Hva er det som skjer? Jeg klarer ikke å spise maten. Det går helt fint ann å drikke, men spise går bare ikke. Hjemme med familien kommer ikke dette problemet. Det er som at jeg er trygg hjemme. Aldri vært noe problem. Ikke alene heller. Jeg har på en måte angst for å spise ute. Jeg vet at det er psykisk oppe i hodet og at jeg er sulten. Det skal ikke være et problem, men allikevel så klarer jeg ikke å spise maten. Alt stopper bare opp. Hvis jeg spiser musebiter (tar veldig små biter), bit for bit, veldig sakte så går det så vidt ann. Det er veldig flaut. Dette er noe jeg har slitt med i mange år. Jeg hadde det ikke når jeg var liten, men mener jeg fikk det rundt 16-års alderen. Er 21. Jeg er et alene-menneske. Har det best for meg selv. Er gutt hvis det har noe å si. Noen andre som ikke klarer å spise i lag med andre ute eller som har erfaringer med noe av det? (Er ikke så flink til å skrive egentlig, kommer bare med tanker som er i huet mitt, så du får unnskylde hvis teksten er sammensatt på en litt rar måte). Takker for svar og bare kom med spørsmål hvis det er noe jeg har glemt å nevne.

 

Hei,jeg vet at det er evigheter siden det her ble skrevet. Men jeg trenger ''deg''?!!! virkelig.

Hvem enn du er, jeg har nøyaktig samme problem. Ingen forskjeller. Alt med at det går helt fint alene, hjemme eller med mine nærmeste venner og familie. Men resturanter eller steder der jeg ikke føler meg helt komfertabel, der jeg ikke lenger har kontroll over maten. Alt føles helt ok, og jeg er sulten til den kommer på bordet og magen min vrir seg trill rundt og jeg blir så kvalm at jeg nesten (noen ganger skjer det) brekker meg. Det er så fælt og jeg tror ikke at det er selve maten som er problemet, men angsten som jeg skaper i hodet mitt på den og på alt som ''hvis,hva, hva hvis, og hva om'' skjer.... og pga. så skjer det faktisk og når jeg merker at det igjen skjer, magen vrir seg og jeg har ikke en sjanse i havet til å få maten i meg med mindre jeg spiser småbiter så blir jeg bare enda mer nervøs... dette ødelegger livet mitt

hjelp