Sykt forelska, men dreti på draget!

[Gjest Guest_Ali_*]

Hei, jeg er en gutt på 16, som i høst ble helt sinnsykt forelska i ei jente. La oss kalle henne Lise. Jeg hadde vært ganske betatt av Lise tidligere, men jeg gjorde ikke noe med det. Det hadde mye med at jeg er ganske sjenert og usikker på meg selv og jeg skjønte at det ikke kunne bli noe mellom oss, fordi vi bor så langt unna hverandre. Vi er forresten medlem av samme idrettslag, men det er bare når det er sommer, at vi sees. Etter noen måneder greide jeg heldigvis å legge Lise bak meg. Det skulle gå over ett år til neste gang vi skulle møtes. Det var i sommerferien i år. Jeg husker hvert eneste sekund av det. Jeg sto inne i en kafeteria for å kjøpe meg noe. Plutselig kommer hun inn. Jeg satte hjertet i halsen og pulsen min steg til 30000. Da hun kom inn følte jeg at hele rommet endret karakter. Lise smilte så utrolig nydelig. Hun er definitivt den fineste jenta jeg noen gang har sett. Vi pratet ikke så mye sammen, men hun husket ihvertfall hvem jeg var. Jeg fant ut samme dag at hun hadde kjæreste. Tror han var ganske mye eldre enn det jeg var. Hun også er litt eldre enn meg, så da tenkte jeg at det ikke var sjanse i havet. Jeg bestemte meg for å drite i Lise. Unngå henne bevisst. Det var ganske vanskelig, ettersom vi var på samme sted, hver dag, i nesten 2 uker. Jeg følte meg jævla barnslig, men det var det eneste som kunne holde følelsene mine borte fra henne. Da sommerferien var over, var jeg bare glad for at jeg ikke skulle se henne mer, trodde jeg, ja.

 

En tidlig september morgen får jeg en melding fra henne. Jeg ble helt satt ut. Hun spurte om jeg hadde lyst til å finne på noe med henne. Halvparten av meg skrek av glede, mens den andre halvparten overhodet ikke hadde lyst. Etter et oppgjør med meg selv, svarte jeg ja. Helgen kom fort og jeg var utrolig nervøs. Nesten så nervøs at jeg ikke kunne stå oppreist. Det gikk heldigvis bra. Vi var sammen hele lørdagen. Hun var fantastisk å være sammen med. Aldri har jeg møtt en dame som er så fin, delt så mange interesser med og hun er den første som har ledd av den tørre humoren min. Vi bestemte oss for at dette ikke skulle bli første og siste gang. Begge satt av neste helg. Herlig, tenkte jeg. Vi møttes tilfeldig neste dag og hadde det utrolig gøy. I løpet av helga hadde jeg blitt utrolig forelsket i henne. Følelsen var helt sinnsyk. Hadde ganske dårlig selvtillit fra før av, men etter den helga var den helt snudd. Den neste uka gikk utrolig sakte. Da helgen kom ventet jeg bare på en melding fra henne om hvor og når vi skulle møtes. Det gikk litt tid og jeg ble utålmodig. Tilslutt fikk jeg endelig en, men der sto det at hun måtte jobbe hele helgen, fordi det var så mye sykdom på jobben. Videre sa Lise at hun var forbanna på sjefen og at hun var kjempelei seg for at vi ikke kunne møtes. Jeg ble helt fra meg, men tenkte at jeg kunne få en ny sjanse allerede neste helg. Dro på hytta med noen kompiser den neste helga. Det var høstferie uka etter, så jeg hadde tenkt å være der en uke for å prøve å få til noe med henne. Jeg hadde planlagt å invitere henne opp på hytta mi og greier. Jeg kjøpte inn mat, snacks og diverse for at vi skulle få det hyggelig. Men den gang ei. Dama ble syk. Forbanna dritt, tenkte jeg. At jeg skal ha så sinnsykt mye uflaks, når kompisene mine nesten finner seg dame annenhver uke. Jeg ble alene hele uka. Da jeg kom hjem, visste jeg at ikke ville se henne på lang tid igjen. Den høsten er den verste tida jeg har opplevd. Dere som har vært avstandsforelsket vet sikkert hvordan det er. Bare vente på ting skal skje uten å ha noe kontroll over den selv. Det gikk 3 måneder før jeg tok opp kontakten igjen. Spurte om hun hadde lyst til å finne på noe. Jeg fikk et veldig positivt svar. Hun inviterte meg hjem til henne og skrev at hun savnet meg veldig. Dagene gikk og det var helg igjen. Endelig skulle jeg få møte jenta jeg var blitt så forelsket i. Vi skulle møtes litt på ettermiddagen. Været var helt forferdelig. Det snødde enormt mye og veien ned var ikke mulig å kjøre på. Foreldrene mine hadde ikke lyst til å kjøre meg ned og i mitt stille sinn forsto jeg det, men jeg ble ganske forbanna alikavel.

 

Dagene etter var jeg langt nede. Jeg skrev en lang melding til henne om hvor forelska jeg var i henne. I ettertid angrer jeg jævlig på dette, men der og da føltes det ganske riktig. Hun tok det ganske pent. Hun sa at hun måtte se til sommeren om hun hadde noen følelser for meg, ettersom vi så hverandre så sjeldent. Vi sendte en del meldinger den dagen og hun virket keen på å møte meg igjen. Det skjedde ikke og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har egentlig bestemt meg for at jeg ikke skal gi henne opp enda, men det er så lenge til sommeren. Har planer om å reise til hjemstedet hennes om et par uker og jeg har veldig lyst til å spørre henne om hun ville finne på noe, men jeg føler meg så idiot etter den meldingen jeg sendte henne. Synes dere jeg bør spørre om hun vil være med meg ut eller har jeg bæsja nok på leggen. Hun tok det jo veldig pent og sa at jeg var modig, men jeg vet ikke om hun mente dette. Uansett er det digg å få ut litt frustrasjon.

[Gjest Guest_Per_*]

Så hyggelig å høre at du har hatt det hyggelig sammen med henne! At det går skeis iblant med sykdom, jobbing og slikt er kjipt, men sånn er jo livet dessverre..

 

Noen damer kan trekke seg unna om man forteller om sine følelser for tidlig, og for mange av oss gutta kan følelsen komme veldig fort i begynnelsen.

 

Jeg tror likevel at dersom hun er ordentlig interessert, så kommer hun til å ville treffe deg igjen, og så kan dere se hvordan det går. Til fremtiden kan det nok være lurt å ikke fortelle slike ting før det har gått en del tid, selv om du tenker at du er superforelska, så kan det skremme bort noen jenter om man forteller for mye for tidlig. Om man derimot er litt mystisk og ikke så ivrig på kontakten, så kanskje jenta blir mer på'n etter deg.

 

Uansett hvordan det går, så håper jeg at det ordner seg, høres ut som at du har hatt noen flotte opplevelser med henne allerede!

 

Per