Hvordan takler dere de deprimerte dagene?

[Gjest Deprimert]

Hei.

 

Jeg var hos legen i dag, pga vond rygg og fordi jeg følte jeg snart kom til å gå på veggen.

 

Etter å ha pratet en stund om psyke så finner da legen ut at jeg lider av depresjon, "kun" moderat riktignok.

Det har seg sånn at jeg er trist eller nedstemt veldig ofte, har store konsentrasjonsvansker på jobb, og er sliten ifra morgen til kveld.

 

Jeg har heller ikke store håp for fremtiden, da mine drømmer ble knust for noen dager siden ved et samlivsbrudd av brutal kvalitet. Uansett, det var ikke det som kastet meg ut i depresjon, men heller følger av en veldig vanskelig barndom samt hendelser senere både privat og jobbsammenheng.

 

Jeg har også store problemer med å lage meg mat, sette meg inn å vaske klær og lignende.. Alt ligger til rette for meg, men jeg klarer bare ikke samle nok vilje til å få gjort noe særlig mer enn det absolutt nødvendigste. Jeg er ikke lat av meg heller, jeg kan gjøre mye, eller kunne gjøre det før husker jeg.

 

Nå har jeg problemer med å huske hvordan jeg engang var, hvordan jeg fungerte. Hadde jeg bare ikke fornektet min depresjon over så mange år hadde jeg kanskje ikke trodd denne tilstanden var normal.

 

Så, hvordan takler dere andre deprimerte dagene? Hva gjør dere for at dere skal komme dere gjennom dette? Hvordan er livet etter at depresjonen?

 

Og en oppfordring til dere som er deprimerte, få det sjekket av lege/psykolog.. Ikke lid deg gjennom denne tilstanden, søk hjelp.

[Gjest Guest_mah_*]

Hei.

 

Jeg var hos legen i dag, pga vond rygg og fordi jeg følte jeg snart kom til å gå på veggen.

 

Etter å ha pratet en stund om psyke så finner da legen ut at jeg lider av depresjon, "kun" moderat riktignok.

Det har seg sånn at jeg er trist eller nedstemt veldig ofte, har store konsentrasjonsvansker på jobb, og er sliten ifra morgen til kveld.

 

Jeg har heller ikke store håp for fremtiden, da mine drømmer ble knust for noen dager siden ved et samlivsbrudd av brutal kvalitet. Uansett, det var ikke det som kastet meg ut i depresjon, men heller følger av en veldig vanskelig barndom samt hendelser senere både privat og jobbsammenheng.

 

Jeg har også store problemer med å lage meg mat, sette meg inn å vaske klær og lignende.. Alt ligger til rette for meg, men jeg klarer bare ikke samle nok vilje til å få gjort noe særlig mer enn det absolutt nødvendigste. Jeg er ikke lat av meg heller, jeg kan gjøre mye, eller kunne gjøre det før husker jeg.

 

Nå har jeg problemer med å huske hvordan jeg engang var, hvordan jeg fungerte. Hadde jeg bare ikke fornektet min depresjon over så mange år hadde jeg kanskje ikke trodd denne tilstanden var normal.

 

Så, hvordan takler dere andre deprimerte dagene? Hva gjør dere for at dere skal komme dere gjennom dette? Hvordan er livet etter at depresjonen?

 

Og en oppfordring til dere som er deprimerte, få det sjekket av lege/psykolog.. Ikke lid deg gjennom denne tilstanden, søk hjelp.

Jeg hører på black metal og knuser ting, hjelper litt på psyken. Men i hovedsak går jeg i terapi (har ikke prøvd medisiner, tror ikke det er lurt).

 

Det er bare å holde ut, min er ikke over, men jeg tenker litt klarere.

[4588pkdkrikue5c]

Slike ting tek tid, og det må ein berre ha. Eg hadde dager, veker og måneder kor eg ikkje orka å verken stå opp eller prate. Fra å vere ein særdeles sosial karakter stua eg meg berre inn i eit hjørne. Orka ikkje prate, visste ikkje kva eg skulle seie. Tidlegare hadde dette aldri vært noko problem, men plutsleg var eg så tom for ord. Angsten tok meg. Etter min første skikkelege angst trudde eg det var slutt, og trakk meg mykje tilbake. Har over fleire år slitt med depresjon, men det siste halve året har det tatt fullstendig overhånd. Ein orker simpelthen ingenting. Det handler nok mest om korleis ein tenkjer, noko eg no har lagt kraftig om. Angsten gav meg eit nytt syn på ting, eg trudde eg skulle døy. Antidepressiv medisin tykkjer eg er heilt greitt, og har nytta det sjølve ei stund óg no. Det treng ikkje vere permanent, men det gir ein på lang sikt meir energi. Iallefall for meg. No orker eg mykje meir, og då er det lettere å teke eg i nakken å byrje å gjere ting. Men ikkje dvel over det som er gjort, for det er gjort. Eg vil egentleg anbefale deg å lese "Lykketyvene". Der står det mykje fornuftig om å komme ut frå depresjon, og korleis det føles. Eg hugser eg ikkje ville søke hjelp då eg trudde det ikkje var noko anna enn heilt normalt. Når eg las kvart einaste symptom svart på kvitt tok tårene til. Vendepunktet var mykje når eg innrømte det for meg sjølve, sjølv om det gjekk nedover derifrå.

No er eg mykje betre, etter få måneder på antidepressiv. Det gjer ikkje så mykje anna med meg enn å gi meg meir energi - no er eg ikkje like trøytt. Iallefall ikkje på same måte. Samen med terapi har eg hatt særdeles gode resultater, og har aldri følt meg betre. Trur eg. Kan iallefall ikkje hugse det.

Snart greier eg meg nok utan óg, men det vil tida vise. Men begrepet lykkepiller er utruleg feilaktig, det fungerer ikkje slikt. Sett deg inn i kva det er, så vil du forstå. Dei mest vanlege medisinene å skrive ut er SSRI trur eg. Søk det opp på veven.

 

Somregel kan ting berre verte bedre, og sjølv om det kan føles verre er kanskje nettopp dette vendepunktet. Søk hjelp, og ver open for alt. Og les om depresjon, for det er spennande og sjå. Kor kynisk ein kan vere. Å vere deprimert er som å døy av tørst med eit glas vatn rett forann seg, opner boka Lykketyvene med. Anbefales, og god betring til deg, og alle dei andre der ute som har det vanskeleg.

[dag1234]

Depresjoner er langt på vei en folkesykdom i vår tid, som i alt for mange tilfeller er underbehandlet. Det er i dag så mange behandlingsmetoder, at de aller fleste blir helt bra. For mildere depresjoner anbefales samtalebehandling som grunnbehandling, og for alvoligere tilstander anbefales at en bruker antidepressiv medisiner i tillegg.

Mvh

Dag

[4588pkdkrikue5c]

Mykje sant.

Depresjon er så utruleg vanleg, men óg så utruleg undervurdert. Det angriper, og ødelegger så utruleg kynisk. Det er nesten som kreft, det har absolutt moglegheita til å ta livet av deg. Dessuten sprer det seg fort, uten at ein er i stand til å merke det.

Det bør ikkje vere tabu, det er blitt ein folkesykdom som dag1234 seier. Ikkje rart det, når me har så mykje tid til å tenkje, filosofere, og har så mange "perfekte" forbileter.

[Gjest Deprimert]

Er trådstarter her igjen.

 

Hadde i dag besøk av to kompiser, men merker jeg mister interessen for å snakke å engasjere meg for tiden også.. Jeg var litt med på latteren og samtalene i starten, men så ble jeg "utmatta" og datt helt ut, klarte ikke annet og se dumt på dem.

 

 

Kort tid etterpå satt jeg meg ned å gråt litt av en eller annen grunn. Og nå skal jeg ut litt å være med et vennepar av meg, og prøve og få litt humør tilbake, samt kjøpe meg noe mat jeg orker å lage meg.

 

Skal forøvrig til legen igjen den 1. februar og ta en videre samtale osv da jeg ble sykemeldt i tillegg, pga den jobb som ikke gjør det bedre.

 

Takk for alle svar og tips

[Gjest Guest_Livredd_*]

[Jeg sliter med veldig angst for tiden. Jeg er veldig redd tanker man ikke kan kontrollere. Etter hvert har jeg funnet ut at det er mye en ikke kan kontrollere hvis du er bevisst på det. Det går på absurde ting, men kan ikke la vær å bekymre meg for det. Jeg lurere på om dette er noe å være redd for. Eller er det bare å la det være (lett å si!). Har aldri hørt om noen med samme type problem. Har snakket med psykologer og psykiater, men de sliter litt å skjønne hva jeg mener. Det er ikke sikkert dere heller skjønner noe av det heller. Skal komme med noen eksempler:

- Ingen kan la vær å oversette ting man ser/handlinger man ser/ord man hører til engelsk hvis man er bevisst på (bare prøv!). La oss si at du går i gata og blir bevisst denne egenskapen. Så ser du på en bil. Da dukker ordet "car" opp i hodet ditt. Dette kan du ikke unngå om du vil eller ikke. Når jeg kom på denne egenskapen ble jeg livredd og tenkte: dette skal jeg bruke resten av livet mitt til! (det kommer ikke til å bli langt hvis jeg ikke finner en løsning på dette!). Nå går jeg rundt og oversetter til engelsk ting jeg ser, ord jeg hører og handlinger og det framkaller en voldsom angst hos meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette!

- En annet eksempel: Når du er bevisst på det og ser på en ting kan du ikke la vær å si navnet på tingen (igjen; bare prøv!). Da kan jeg når jeg er bevisst på det å si navnet på ting jeg ser (trenger for så vidt ikke å se det, er jo ikke noe problem å forestille seg ting)

 

Dette høres kanskje helt gresk ut for dere. Men jeg skulle så gjerne ha en løsning på det.

[Mephistopheles]

Eg hadde same problemet som deg, med nokonlunde same sjukdomsløp fram til eg søkte hjelp.

Vart (sjølvsagt) sett på SSRI, med det resultat at eg "flata" ut kjenslemessig, og ende på psyken uten mål og meining.

 

Kan trøsta deg med det at om du ikkje finn vegen ut av depresjonen, er det mogleg å leva med han. Etter mykje slit med å organisera hovudet mest mogleg praktisk rundt diagnosen, er eg i stand til å styra tankebanane i stor grad. Dermed unngår eg dei verste bølgedalane, har korte opphald i dei bølgene eg får, og er i stand til å nyta toppane når dei kjem.

 

Det er viktig å ta seg tid til sjukdomen, og ikkje ignorera han som du seier. Fin oppfordring i fyrsteposten, eg vonar at det vert enklare å oppsøka hjelp, etterkvart som me som slit vert flinkare til å fjerna "mystikken" som lagar tabua som er forbunde med det å vera psykisk sjuk.

 

Edit: Den store deppetråden er ein fin stad her på forumet, både for å støtta dei som har nedturar, samt å få tilbake fokuset om ein har det tungt sjølv.

Endret 16. januar 2010 av Mephistopheles