Debatten rundt Knausgårds "Min Kamp"

[Geir M]

Karl Ove Knausgårds tre første bind av "Min Kamp" har fått strålende kritikker av de fleste bokanmelderne i Norges største aviser. Bøkene er blitt hyllet som unike mesterverk, og de kritiske røstene var i starten svært få. Riktignok var det flere som (i korthet) påpekte problematikken rundt Knausgårds ekstremt utleverende roman-serie, men bøkenes estetiske kvaliteter ble nærmest utelukkende hyllet.

 

Den 7. januar publiserte Aftenposten Jan Kjærstads essay "Den som ligger med nesen i grusen, er blind.". Der går han til et kraftig angrep på den norske anmelderstanden, og anklager de for å vise flokkmentalitet i sin nesegruse beundring for Knausgårds bøker. Mange oppfattet dette essayet som et angrep på Knausgårds bøker forkledd som et oppgjør med de norske litteraturkritikerne. Kjærstad fikk imidlertid støtte fra noen norske forfattere, blant annet Helene Uri:

 

— Jeg synes at Kjærstads artikkel er årets høydepunkt. Alle bokmottakelser er avhengig av forfatterens bakgrunn, og prosjektets innpakning. Da jeg leste Kjærstad fikk jeg forklart min uvilje mot Knausgård

— at gimmicken rundt prosjektet ikke har vært påpekt så langt. Han holder liksom på med sannheten, som han bare måtte vrenge ut av seg, mens vi andre sitter og diller med fiksjon, sier Uri.

 

Kjærstad spør i kronikken hvordan bøkene til Knausgård hadde blitt mottatt dersom de var skrevet av Lars Saabye Christensen.

 

—Jeg har ikke orket å lese bøkene ennå, men etter Kjærstads kronikk har jeg fått tilbake lysten. Da skal jeg lese dem som om den var skrevet av Saabye Christensen, sier Uri.

 

For meg virker det som at både Uri og Kjærstad er misunnelige på Knausgård. Leser man Kjærstads essay ser man tydelig at han ikke er noen fan av Min kamp, bind 1. Helene Uri fremstår nesten enda verre. Hun sier at hun ikke har orket å lese bøkene, men likevel har hun en uvilje mot Knausgård, og likevel mener hun at han får ekstra gode kritikker grunnet de sterke selvbiografiske elementene i boka, noe hun omtaler som en gimmick.

 

Uansett er det interessant å se at norsk samtidslitteratur blir gjenstand for så mye oppmerksomhet, og fører til så mye offentlig debatt, med relativt sterke meninger på begge sider. Hva tenker dere om denne saken? Er den ekstremt utleverende stilen uetisk, eller uproblematisk? Har dere lest noen av bøkene til Knausgård? Er han oppskrytt? Får han ufortjent mye hyllest fordi han tar i bruk billige gimmicker? Er han et geni? Er Helene Uri og Jan Kjærstad bare misunnelige?

 

Kjør debatt!

Endret 13. januar 2010 av Geir M

[Tumbleweed]

Jeg forholder meg i forsvinnende liten grad til ulike innspill og anmeldelser fra diverse kultur-personligheter. Jeg fikk Knausgårds første bind til jul, og ser frem til å lese boka. Inntil jeg har lest den forholder jeg meg noenlunde likegyldig til meningsutvekslinger fra folk som av ulike beveggrunner finner det for godt å mene noe om arbeidet. Jeg fordøyer kultur i lys av mine egne preferanser, og finner det svært lite problematisk å gjøre meg opp en mening - uavhengig av hva "kultur"-delen i Dagbladet måtte finne på å mene den aktuelle uka.

 

For helvete, jeg leser Stephen King med samme entusiasme som jeg leser James Joyce (eksemplene nevnt for å sette saker og ting på spissen)

 

Kan godt hende Knausgård stinker, men det vil jeg finne ut selv.

[Geir M]

Selvsagt skal man gjøre seg opp sine egne meninger, og det hadde vært interessant å se noen komme med sine her.

 

Forøvrig handler denne debatten om mer enn hvorvidt bøkene til Knausgård er gode eller ikke.

[Tumbleweed]

Forøvrig handler denne debatten om mer enn hvorvidt bøkene til Knausgård er gode eller ikke.

 

Ser ikke ut som om denne debatten fenger så veldig.

 

Jeg mener uansett at denne "debatten" er en smule kunstig. Bøker skrives og publiseres i hopetall med mer eller mindre fleskete mediadekning. Skjønner ikke helt at Knausgårds verk skal fortjene såpass oppmerksomhet. Det negative med denne type oppmerksomhet er etter min mening at potensielle lesere blir usunt opptatt av hva som til enhver tid er stuerent/akseptabelt/tidsmessig korrekt å mene om åndsverk. For meg er dette snakk om drøvtygging i fancy innpakning, og for å gjenta meg selv: Jeg forholder meg til mine egne preferanser og bryr meg særdeles lite om kulturjournalistikk.

 

Begynner jeg å lese et verk jeg finner uutholdelig kjedelig/uengasjerende/dårlig skrevet/uinteressant klapper jeg boka sammen, og gir den videre til noen som kanskje kan like den. Hva diverse opphøyde menere mener om boka bryr meg mitt i ryggen.

 

Jeg finner det dessuten en smule merkelig at man skal se seg nødt til å publisere anmeldelser om anmeldelser, jfr Kjærstads utspill. Pretensiøse og inscestiøse utspill - som jeg misliker sterkt og holder meg langt unna så fremt jeg kan.

 

Forresten: Jeg har enda ikke begynt på bind 1 :-)

Endret 14. januar 2010 av Tumbleweed

[Tumbleweed]

Ser ikke ut som om denne debatten fenger så veldig.

 

Og det gjelder vel både trådstarter og den gemene hop.

[Mephistopheles]

Uansett er det interessant å se at norsk samtidslitteratur blir gjenstand for så mye oppmerksomhet, og fører til så mye offentlig debatt, med relativt sterke meninger på begge sider. Hva tenker dere om denne saken? Er den ekstremt utleverende stilen uetisk, eller uproblematisk?

 

At det har leda til så mykje offentlig debatt har gått meg hus forbi. At det har vore nokre ytringar fram og tilbake derimot, er nærare sanninga. (For mitt vedkomande, kan godt vera kritikken har drukna i hyllinga.)

 

Spørsmålet du stiller om den utleverande stilen er problematisk/etisk, synes eg minner om kontroversane som oppstod då naturalismen gjorde sitt inntog på slutten av 1800 talet. Me kan kryssa fingrane for at me er vitne til ei litterær vekking, det hadde eg elska.

 

Me nordmenn er sveltefora på samtidsromanar med ei meining, framfor reine fiktive historiar og prefabrikerte plott. Hjarta mitt sitrar av forventningar til ein ny Jæger/Ibsen/Bjørneboe.

[Geir M]

Ser ikke ut som om denne debatten fenger så veldig.

Det stemmer, og jeg hadde ikke veldig store forventninger om noe annet. Det er generelt lite aktivitet på litteraturdelen av dette forumet.

 

Jeg mener uansett at denne "debatten" er en smule kunstig. Bøker skrives og publiseres i hopetall med mer eller mindre fleskete mediadekning. Skjønner ikke helt at Knausgårds verk skal fortjene såpass oppmerksomhet.

Jeg har selv bare såvidt begynt på første bind, men jeg vil anta at det er en kombinasjon av de etiske problemstillingene rundt boka og god fortellerevne.

 

Det negative med denne type oppmerksomhet er etter min mening at potensielle lesere blir usunt opptatt av hva som til enhver tid er stuerent/akseptabelt/tidsmessig korrekt å mene om åndsverk. For meg er dette snakk om drøvtygging i fancy innpakning, og for å gjenta meg selv: Jeg forholder meg til mine egne preferanser og bryr meg særdeles lite om kulturjournalistikk.

Jeg vet ikke helt hvilken del av oppmerksomheten du sikter til. Jeg tror ikke anmelderne har vært snille med Knausgård eller at de har vært preget av noen flokkmentalitet. Når man leser essayet til Kjærstad skulle man nesten tro at de burde være mer uenige bare for å være det. Hvis man synes en bok er knallgod skal man skrive at den er det selv om alle andre skriver det samme, eller ingen andre skriver det.

 

Begynner jeg å lese et verk jeg finner uutholdelig kjedelig/uengasjerende/dårlig skrevet/uinteressant klapper jeg boka sammen, og gir den videre til noen som kanskje kan like den. Hva diverse opphøyde menere mener om boka bryr meg mitt i ryggen.

Samme her, men jeg ser ikke relevansen.

 

At det har leda til så mykje offentlig debatt har gått meg hus forbi. At det har vore nokre ytringar fram og tilbake derimot, er nærare sanninga. (For mitt vedkomande, kan godt vera kritikken har drukna i hyllinga.)

Kall det hva du vil, men jeg kan ikke huske sist en norsk skjønlitterær bok ble gjenstand for så mye oppmerksomhet og diskusjon.

Endret 17. januar 2010 av Geir M