Autisme=ingen vits å leve?

[Gjest Anonym20]

Hei,J er en gutt på 20,og har Autisme(aspergers syndrom).

bor i egen leilighet i tromsø

 

Skjønner ikke vits å leve lenger,alt er helt j'''''ig,bare å si hei til en jente er

helt umulig,bare ''løper'' unna, mentalt mener j..

som du skjønner så har j aldri hatt dame,

har bare danset med en i 8 klasse,

det var de beste 10 minuttene i hele mitt liv.

 

 

Klarer så vidt å gå inn i klassen,for mye folk,

er dt samme når skal i butikken,

sitter bare alene hjemme,med alt mulige følelser

som rusher gjennom hodet,

 

hater familien min fordi de ga meg autisme,

j vet at man må prate med noen,men,ikke så lett når hater alle,og alt,

familien min tror j har dt bra og at j smiler hver dag når j står opp,

dt er dt helt motsatte,dt er som om j er 2 personer,

når j er md folk er j bare en vanlig rar sjenert gutt på 20 år,

men når j kommer hjem,bare faller j sammen,på en måte,

''mentalt''

 

Vet ikke helt hva skal gjøre mer,hadde j hatt en større søster hadde j gått til hun

og pratet,men har bare 2 småe dumme brødre,,

de er helt normale,,

 

vet ikke hva j skal gjøre mer,,.

er dt noen som vet hvordan takle autisme?

 

gutt 20...................

[Frank James Lampard jr.]

for all del, lev ut livet ditt, ikke tenk på suicide engang, jeg ser det er mye som kan tyde på det, men ikke finn på noe slikt!

[AKIRAx77]

Jeg vet desverre svært lite om Autisme, men mye av det du skriver er ikke så uvanlig for andre også. Spør noen hvordan man har det så sier man som regel "Bra" selv om man faktisk er ensom, litt usikker og trist. Så du er ikke alene.

 

Men min første tanke er at det må da finnes foreninger som kan hjelpe deg. Om bare for og prate med noen som vet akkurat hvordan du har det. Litt søk på nette ledet meg til denne:

http://www.autismeforeningen.no/

De har også en facebook side som du kan søke opp og møte andre.

 

Håper det hjelper.

 

AKIRA

[Locrin]

Heh. Kanskje jeg også har autisme. Har faktisk bokstavelig talt løpt unna en jente som ville danse og prate en gang . Det var også ei som kalte meg kjekk mens jeg gikk forbi henne. Snublet og falt nesten overende før jeg haltet vekk.

 

Uansett... Du burde slutte å sette damer på en pidestall og se på dem som den hellige gral. Damer er mennesker, akkurat som alle andre, ikke mytiske vesener som du må oppføre deg perfekt for og imponere med hvert ord.

 

Ikke fokuser på det du har av problemer. Det løser ingen verdens ting. Tenk på løsninger og det du faktisk har å glede deg over. Alle har noe som gjør livet verdt å leve, men med tiden tar man ting for gitt og slutter å være takknemlig for det man har.

 

Familien din gav deg forresten ikke autisme. Det er medfødt, og dermed ikke noe de er skyld i. Men du klarer deg tydeligvis bedre enn mange andre siden du bor alene og kan skrive forståelig. Flere med autisme blir også bedre med alderen så ikke hopp i badekaret med brødristeren riktig enda.

[Gjest Anonym20]

heh.Ok,skal nok klare meg jeg^^.

 

takk for svar....

[Gjest Gjestegjest]

Hei. Jeg har en i veldig nær slekt som har autisme, vedkommende er veldig "borte", det er veldig vanskelig å få kontakt med personen, snakker du til han får man ikke svar, og man må gjøre ting på personens måte, selv enkle ting. Om døren ringer på, skal denne personen åpne opp, og om noen andre gjør det blir han helt oppgitt, sur og grinete og det kan oppstå krangling, han må vaske seg flere ganger etter å ha gjort ett eller annet, det er med andre ord lagt opp etter bestemte rutiner. Han er litt sosialt tilbakestående, men veldig flink i matte og engelsk! Allerede før barneskolen kunne han veldig bra engelsk, og var veldig god i matematikk.

 

Første spørsmålet mitt blir om du har autisme eller aspergers syndrom, ettersom det er to forskjellige ting (du benytter deg av begge ordene i posten din). Aspergers kan defineres som høytfungerende autisme, med milde autistiske trekk. Som jeg skrev, er det veldig vanskelig å få sosial kontakt med slektningen min, men du derimot ser ut til å klare deg veldig bra, ettersom du har egen leilighet!

 

Jeg har selv verken aspergers eller autisme, men jeg har også hatt følelser som du beskriver, føler meg ikke helt bekvemmelig når jeg er i mange andres selskap, jeg har noen få venner jeg bruker å være til, spesielt er jeg sjenert i det motsatte kjønns nærvær! Når personer jeg ikke kjenner så godt spør meg om ting eller snakker til meg svarer jeg ganske dumt og er litt nervøs, ettersom jeg ikke er spesielt sosial av meg og trives best i eget selskap, men jeg skulle ønske jeg hadde mer mot og ikke vært så nærvøs. Mulig jeg har et lite snev av sosial angst, men det går greit om jeg venner meg til det, etter å ha "varmet opp" og hadd en samtale med noen en liten stund.

 

Kanskje bør du snakke med noen om problemene? Det er bedre å snakke ut om problemene istedenfor å stenge dem inne, det gjør saken bare verre. Venner, familie, eller kanskje profesjonelle som psykologer eller helsepersonell kan hjelpe? Tro meg, å snakke med psykologer kan virke som en dårlig idé først, men det hjelper virkelig! De er kompetente, forståelsesfulle mennesker som setter seg inn i andres situasjon og hjelper dem, uten å stemple deg. Man må tenke på at de vil hjelpe deg, ikke at du synes det er flaut eller at man føler seg problematisk av å gå til psykolog. Det er ikke mer problematisk enn det man selv gjør det til!

 

Lykke til.

[Gjest Guest_anonym_*]

Jeg har også asperger, jeg har å hatt dame.

Det ble slutt fordi hun ikke ville skjønne problemene mine.

Jeg hadde ingen problemer med å skaffe meg dame, når jeg først prøvde.

Du må ha viljestyrke til å prøve.

Det er alltids en dame som vil ha deg å, samme hvilke problemer du har.

Men får all del, vil hun ikke akseptere problemene dine, er det best å skille lag.

Vi var sammen i nesten 2 år, å vær gang det skjedde noe fikk jeg skylden for det.

Hvis jenta er villig til å forstå, vil dere komme langt:)

[Gjest En annen med asperger]

Jeg ble diagnostisert med lett asberger når jeg var rundt 14 år. Hadde da lite venner, ble mye mobbet og så på jenter som svært mystiske vesner som jeg ikke turte å ta for mye kontakt med. Psykologen som diagnostiserte meg sa til mine foreldre at jeg trolig aldri ville få en kjæreste.

 

Nå er jeg 23, har hatt noen kjærester (og har en jeg er veldig glad), mange venner og er ikke en som blir mobbet. Jeg har vel det som kan beskrives som alfa-hann-personlighet nå. Ingen psykolog ville diagnostisert meg med asperger slik det er nå, selv om jeg selv mener jeg har det fortsatt.

 

Grunnen til at jeg klarer meg så bra som jeg gjør er at jeg når jeg fikk diagnosen som 14 åring bestemte meg for å gjøre mitt beste for å utnytte mine sterke sider til å motvirke mine svake. Mine svake sider gjaldt kort fortalt sosial intelligens spesielt empati, mens mine sterke var (og er) vanlig intelligens, spesielt analytiske evner og læreevne.

 

Jeg begynte å bruke mine analytiske evner på meg selv, mine handlinger og hvordan andre reagerte på dem. Samtidig tvang jeg meg selv inn i sosiale settinger jeg ikke var komfortabel med. Jeg meldte meg inn i et ungdomsparti der jeg fikk masse muligheter til mye sosialisering og til å snakke i forsamlinger i et veldig trygt miljø. Jeg utfordret og meg selv på å være sosial med det motsatte kjønn.

 

Dette ble en læringsprosess for meg der jeg har fått mye erfaring. Jeg har gjort utrolig mange sosiale fuck ups gjennom tidene, men dette har jeg overlevd og det var og noe jeg måtte akseptere slik at jeg kunne lære. Men jeg har analysert alle mine fuck ups (og mange av mine ikke fuck ups) og lært av dem. Etterhvert som jeg har fått mer og mer erfaring og analysert denne har jeg bygd opp sosial intelligens. Min sosiale intelligens kommer i mindre grad av instinktive evner og empati (slik jeg har intrykk av at det i høyere grad kommer av hos folk som ikke har asperger) og i mye større grad av hard analyse og jobbing med egne erfaringer. Jeg har rett å slett gjennom utallige sosiale fuck ups bevist analysert meg fram til hvordan jeg oppfører meg og er bevist på dette.

 

Det jeg vil oppfordre deg til er å utfordre deg selv sosialt (og på andre arenaer). Delta i sosiale settinger, snak med folk du møter, sjekk opp damer o.l. og drit i at du fucker opp, det gjør ingen ting og du lærer av det. Du må frem for alt tørre og gjøre feil sosialt slik at du kan lære og når du gjør feil (eller når ting går bra) må du analysere det og bruke det til å bygge din sosiale intelligens. Meld deg inn i et idretslag, en hobby-/spilleklub, politisk parti, et Røde Kors lag, en menighet eller lignende organisasjon som gir deg god mulighet til sosial omgang i et trygt miljø. Om du prøver deg etterhvert på å snakke i (større) forsamlinger er dette et pluss ettersom at når du mestrer dette vil få andre sosiale ting være veldig skummelt. Finn deg og gjerne en hobby, et yrke eller sport som gjør at du opplever mestring. Dette er viktig for å bygge opp selvtillit.

 

Tilgi familien din, det er ikke deres skyld at du har fått aspergers syndrom. Det er ingen å skylde på, livet er bare urettferdig. Lev med det, men ikke la det bringe deg ned, kjemp imot. Støtt deg på din familie, de er glad i deg og du trenger dem, spesielt trenger du å snakke ut om hvor vanskelig du har det. Når jeg hadde det som tøffest hadde jeg alltid min familie som hjalp meg og som jeg kunne snakke med, det hjalp utrolig mye.

[Gjest Anonym20]

Jeg ble diagnostisert med lett asberger når jeg var rundt 14 år. Hadde da lite venner, ble mye mobbet og så på jenter som svært mystiske vesner som jeg ikke turte å ta for mye kontakt med. Psykologen som diagnostiserte meg sa til mine foreldre at jeg trolig aldri ville få en kjæreste.

 

Nå er jeg 23, har hatt noen kjærester (og har en jeg er veldig glad), mange venner og er ikke en som blir mobbet. Jeg har vel det som kan beskrives som alfa-hann-personlighet nå. Ingen psykolog ville diagnostisert meg med asperger slik det er nå, selv om jeg selv mener jeg har det fortsatt.

 

Grunnen til at jeg klarer meg så bra som jeg gjør er at jeg når jeg fikk diagnosen som 14 åring bestemte meg for å gjøre mitt beste for å utnytte mine sterke sider til å motvirke mine svake. Mine svake sider gjaldt kort fortalt sosial intelligens spesielt empati, mens mine sterke var (og er) vanlig intelligens, spesielt analytiske evner og læreevne.

 

Jeg begynte å bruke mine analytiske evner på meg selv, mine handlinger og hvordan andre reagerte på dem. Samtidig tvang jeg meg selv inn i sosiale settinger jeg ikke var komfortabel med. Jeg meldte meg inn i et ungdomsparti der jeg fikk masse muligheter til mye sosialisering og til å snakke i forsamlinger i et veldig trygt miljø. Jeg utfordret og meg selv på å være sosial med det motsatte kjønn.

 

Dette ble en læringsprosess for meg der jeg har fått mye erfaring. Jeg har gjort utrolig mange sosiale fuck ups gjennom tidene, men dette har jeg overlevd og det var og noe jeg måtte akseptere slik at jeg kunne lære. Men jeg har analysert alle mine fuck ups (og mange av mine ikke fuck ups) og lært av dem. Etterhvert som jeg har fått mer og mer erfaring og analysert denne har jeg bygd opp sosial intelligens. Min sosiale intelligens kommer i mindre grad av instinktive evner og empati (slik jeg har intrykk av at det i høyere grad kommer av hos folk som ikke har asperger) og i mye større grad av hard analyse og jobbing med egne erfaringer. Jeg har rett å slett gjennom utallige sosiale fuck ups bevist analysert meg fram til hvordan jeg oppfører meg og er bevist på dette.

 

Det jeg vil oppfordre deg til er å utfordre deg selv sosialt (og på andre arenaer). Delta i sosiale settinger, snak med folk du møter, sjekk opp damer o.l. og drit i at du fucker opp, det gjør ingen ting og du lærer av det. Du må frem for alt tørre og gjøre feil sosialt slik at du kan lære og når du gjør feil (eller når ting går bra) må du analysere det og bruke det til å bygge din sosiale intelligens. Meld deg inn i et idretslag, en hobby-/spilleklub, politisk parti, et Røde Kors lag, en menighet eller lignende organisasjon som gir deg god mulighet til sosial omgang i et trygt miljø. Om du prøver deg etterhvert på å snakke i (større) forsamlinger er dette et pluss ettersom at når du mestrer dette vil få andre sosiale ting være veldig skummelt. Finn deg og gjerne en hobby, et yrke eller sport som gjør at du opplever mestring. Dette er viktig for å bygge opp selvtillit.

 

Tilgi familien din, det er ikke deres skyld at du har fått aspergers syndrom. Det er ingen å skylde på, livet er bare urettferdig. Lev med det, men ikke la det bringe deg ned, kjemp imot. Støtt deg på din familie, de er glad i deg og du trenger dem, spesielt trenger du å snakke ut om hvor vanskelig du har det. Når jeg hadde det som tøffest hadde jeg alltid min familie som hjalp meg og som jeg kunne snakke med, det hjalp utrolig mye.

 

 

Hei,Trådstarteren her,

 

J har en del hobbyer,men de involvere ikke mange mennesker,

men har veldig lyst på en kjæreste,så dt er en av målene j har,

har bare lyst på en helt normal jente som liker for den j er,

 

kan ikke være så vanskelig^^?``

vel j gikk på fotball for et par år siden,men da følte j ikke autismen på en måte,

viste ikke hadde dt heller,ble redd for sosiale ting,når var sånn 15 år,alt bare stoppet opp,

sånn har dt vært i flere år nå,

men skal jobbe snart,skal også prøve å bli med i no mere sosiale ting,noe med sport eks.,,,

 

Det er vanskelig å tilgi familien min,siden j hater dem,ja høres stygt ut?

de spør om j har dt bra,sier ja hver gang:O,

 

jaja,skal nok klare meg j ser ru,er så mange ting j har lyst til å gjøre,

skal nok gå....

 

takk for svar folkens

 

gutt 20......

[€uropa]

Hvis familien din tror at du har det bra, er det ikke merkelig at de ikke snakker med deg om problemene dine. Fortell dem hvordan du har det, de er jo de nærmeste menneskene du har i livet ditt. Hvis du vil forstå hvordan den sosiale kulturen fungerer, må du bare bestemme deg for å komme deg litt ut og treffe nye mennesker.

 

Det er ikke uvanlig å føle seg ensom og utenfor det sosiale, verken for autister eller andre mennesker.

Endret 17. januar 2010 av Zarac

[Gjest Guest_me_*]

Jeg ble diagnostisert med lett asberger når jeg var rundt 14 år. Hadde da lite venner, ble mye mobbet og så på jenter som svært mystiske vesner som jeg ikke turte å ta for mye kontakt med. Psykologen som diagnostiserte meg sa til mine foreldre at jeg trolig aldri ville få en kjæreste.

 

Nå er jeg 23, har hatt noen kjærester (og har en jeg er veldig glad), mange venner og er ikke en som blir mobbet. Jeg har vel det som kan beskrives som alfa-hann-personlighet nå. Ingen psykolog ville diagnostisert meg med asperger slik det er nå, selv om jeg selv mener jeg har det fortsatt.

 

Grunnen til at jeg klarer meg så bra som jeg gjør er at jeg når jeg fikk diagnosen som 14 åring bestemte meg for å gjøre mitt beste for å utnytte mine sterke sider til å motvirke mine svake. Mine svake sider gjaldt kort fortalt sosial intelligens spesielt empati, mens mine sterke var (og er) vanlig intelligens, spesielt analytiske evner og læreevne.

 

Jeg begynte å bruke mine analytiske evner på meg selv, mine handlinger og hvordan andre reagerte på dem. Samtidig tvang jeg meg selv inn i sosiale settinger jeg ikke var komfortabel med. Jeg meldte meg inn i et ungdomsparti der jeg fikk masse muligheter til mye sosialisering og til å snakke i forsamlinger i et veldig trygt miljø. Jeg utfordret og meg selv på å være sosial med det motsatte kjønn.

 

Dette ble en læringsprosess for meg der jeg har fått mye erfaring. Jeg har gjort utrolig mange sosiale fuck ups gjennom tidene, men dette har jeg overlevd og det var og noe jeg måtte akseptere slik at jeg kunne lære. Men jeg har analysert alle mine fuck ups (og mange av mine ikke fuck ups) og lært av dem. Etterhvert som jeg har fått mer og mer erfaring og analysert denne har jeg bygd opp sosial intelligens. Min sosiale intelligens kommer i mindre grad av instinktive evner og empati (slik jeg har intrykk av at det i høyere grad kommer av hos folk som ikke har asperger) og i mye større grad av hard analyse og jobbing med egne erfaringer. Jeg har rett å slett gjennom utallige sosiale fuck ups bevist analysert meg fram til hvordan jeg oppfører meg og er bevist på dette.

 

Det jeg vil oppfordre deg til er å utfordre deg selv sosialt (og på andre arenaer). Delta i sosiale settinger, snak med folk du møter, sjekk opp damer o.l. og drit i at du fucker opp, det gjør ingen ting og du lærer av det. Du må frem for alt tørre og gjøre feil sosialt slik at du kan lære og når du gjør feil (eller når ting går bra) må du analysere det og bruke det til å bygge din sosiale intelligens. Meld deg inn i et idretslag, en hobby-/spilleklub, politisk parti, et Røde Kors lag, en menighet eller lignende organisasjon som gir deg god mulighet til sosial omgang i et trygt miljø. Om du prøver deg etterhvert på å snakke i (større) forsamlinger er dette et pluss ettersom at når du mestrer dette vil få andre sosiale ting være veldig skummelt. Finn deg og gjerne en hobby, et yrke eller sport som gjør at du opplever mestring. Dette er viktig for å bygge opp selvtillit.

 

Tilgi familien din, det er ikke deres skyld at du har fått aspergers syndrom. Det er ingen å skylde på, livet er bare urettferdig. Lev med det, men ikke la det bringe deg ned, kjemp imot. Støtt deg på din familie, de er glad i deg og du trenger dem, spesielt trenger du å snakke ut om hvor vanskelig du har det. Når jeg hadde det som tøffest hadde jeg alltid min familie som hjalp meg og som jeg kunne snakke med, det hjalp utrolig mye.

For meg høres det ut som at du er feildiagnosert. Du har Aspergers, men du LIKER å være sosial? Det høres svært merkelig ut, når et kjennetegn for folk med Aspergers er at de liker best å være alene. Jeg skal selv bli utredet for AS, men selv med trening ville jeg aldri ønske å være sosial.

[Gjest Anonym20]

Jeg ble diagnostisert med lett asberger når jeg var rundt 14 år. Hadde da lite venner, ble mye mobbet og så på jenter som svært mystiske vesner som jeg ikke turte å ta for mye kontakt med. Psykologen som diagnostiserte meg sa til mine foreldre at jeg trolig aldri ville få en kjæreste.

 

Nå er jeg 23, har hatt noen kjærester (og har en jeg er veldig glad), mange venner og er ikke en som blir mobbet. Jeg har vel det som kan beskrives som alfa-hann-personlighet nå. Ingen psykolog ville diagnostisert meg med asperger slik det er nå, selv om jeg selv mener jeg har det fortsatt.

 

Grunnen til at jeg klarer meg så bra som jeg gjør er at jeg når jeg fikk diagnosen som 14 åring bestemte meg for å gjøre mitt beste for å utnytte mine sterke sider til å motvirke mine svake. Mine svake sider gjaldt kort fortalt sosial intelligens spesielt empati, mens mine sterke var (og er) vanlig intelligens, spesielt analytiske evner og læreevne.

 

Jeg begynte å bruke mine analytiske evner på meg selv, mine handlinger og hvordan andre reagerte på dem. Samtidig tvang jeg meg selv inn i sosiale settinger jeg ikke var komfortabel med. Jeg meldte meg inn i et ungdomsparti der jeg fikk masse muligheter til mye sosialisering og til å snakke i forsamlinger i et veldig trygt miljø. Jeg utfordret og meg selv på å være sosial med det motsatte kjønn.

 

Dette ble en læringsprosess for meg der jeg har fått mye erfaring. Jeg har gjort utrolig mange sosiale fuck ups gjennom tidene, men dette har jeg overlevd og det var og noe jeg måtte akseptere slik at jeg kunne lære. Men jeg har analysert alle mine fuck ups (og mange av mine ikke fuck ups) og lært av dem. Etterhvert som jeg har fått mer og mer erfaring og analysert denne har jeg bygd opp sosial intelligens. Min sosiale intelligens kommer i mindre grad av instinktive evner og empati (slik jeg har intrykk av at det i høyere grad kommer av hos folk som ikke har asperger) og i mye større grad av hard analyse og jobbing med egne erfaringer. Jeg har rett å slett gjennom utallige sosiale fuck ups bevist analysert meg fram til hvordan jeg oppfører meg og er bevist på dette.

 

Det jeg vil oppfordre deg til er å utfordre deg selv sosialt (og på andre arenaer). Delta i sosiale settinger, snak med folk du møter, sjekk opp damer o.l. og drit i at du fucker opp, det gjør ingen ting og du lærer av det. Du må frem for alt tørre og gjøre feil sosialt slik at du kan lære og når du gjør feil (eller når ting går bra) må du analysere det og bruke det til å bygge din sosiale intelligens. Meld deg inn i et idretslag, en hobby-/spilleklub, politisk parti, et Røde Kors lag, en menighet eller lignende organisasjon som gir deg god mulighet til sosial omgang i et trygt miljø. Om du prøver deg etterhvert på å snakke i (større) forsamlinger er dette et pluss ettersom at når du mestrer dette vil få andre sosiale ting være veldig skummelt. Finn deg og gjerne en hobby, et yrke eller sport som gjør at du opplever mestring. Dette er viktig for å bygge opp selvtillit.

 

Tilgi familien din, det er ikke deres skyld at du har fått aspergers syndrom. Det er ingen å skylde på, livet er bare urettferdig. Lev med det, men ikke la det bringe deg ned, kjemp imot. Støtt deg på din familie, de er glad i deg og du trenger dem, spesielt trenger du å snakke ut om hvor vanskelig du har det. Når jeg hadde det som tøffest hadde jeg alltid min familie som hjalp meg og som jeg kunne snakke med, det hjalp utrolig mye.

For meg høres det ut som at du er feildiagnosert. Du har Aspergers, men du LIKER å være sosial? Det høres svært merkelig ut, når et kjennetegn for folk med Aspergers er at de liker best å være alene. Jeg skal selv bli utredet for AS, men selv med trening ville jeg aldri ønske å være sosial.

 

 

Det er vel flere typer' Autisme,er nok derfor,noen med autisme liker sosiale ting,mens noen holder seg unna alt,

[Gjest En annen med Aspergers]

Jeg likte slettest ikke å være sosial når jeg var 13-16 (mye grunnet mobbing og at jeg konstant dreit meg ut) og før dette var jeg mer opptatt av mine egne hobbyer enn av å være med andre (når andre unger spurte om jeg ville være med ut å leke ville jeg ofte ikke det, takker moren min for at hun som oftest heiv meg på hue og ræva ut så jeg måtte være sosial). Grunnen jeg ble diagnostisert med Aspergers var min reduserte empati, sosiale vansker og at jeg var veldig fokusert om enkeltting.

 

Jeg har ingen reservasjoner mot å være sosial nå, men har likevel veldig lett for å holde meg for meg selv og holde på med mitt. Det at jeg er så sosial som jeg er nå har og mye å gjøre med at jeg har bestemt meg for å være det. Jeg er bevist på at jeg må være det. Jeg er og en person som er ekstremt glad i diskusjoner og dette tvinger meg til å være sosial. Personlighetstype kan og ha noe med det å gjøre, jeg er en utadvent, dominant type og da selv med lett asperger blir jeg trukket til sosiale settinger (personlighetstype er ikke noe du tilegner deg, men er født med).

 

Til TS:

Du må tilgi din familie, å skylde på dem og hate dem vil kun være negativt for deg og dem. Her kan det å snakke med en psykolog hjelpe mye. Du kan få snakket om hvordan du føler for din familie, få det ut og legge det bak deg slik at du kan forsone deg med de.

 

Når det gjelder jenter er det du må gjøre å sosialisere deg med dem så mye som mulig. Du kommer til å drite deg ut en hel del, men det gjør ingenting "Sticks and stones may brake my bones but words will never hurt me" er veldig relevant og slik du må tenke. Det kan være en fordel for deg å ha et rammeverk for deg å jobbe under der du kan analysere og forstå dine handlinger derfor tror jeg du kan ha nytte av PUA. Det er en tråd om det her som du kan lese, men du bør lese bøker og delta på et kurs for å få en ordentlig innføring. Jeg sier slettest ikke at du skal bli en PUA, men PUA rammeverket, arbeidsteknikker og analyse vil hjelpe deg i kontakt med jenter og vil gi deg selvtillit i denne kontakten. PUA har hjulpet meg i min sosiale læringsprosess med jenter.

[Gjest Guest_me_*]

Jeg likte slettest ikke å være sosial når jeg var 13-16 (mye grunnet mobbing og at jeg konstant dreit meg ut) og før dette var jeg mer opptatt av mine egne hobbyer enn av å være med andre (når andre unger spurte om jeg ville være med ut å leke ville jeg ofte ikke det, takker moren min for at hun som oftest heiv meg på hue og ræva ut så jeg måtte være sosial). Grunnen jeg ble diagnostisert med Aspergers var min reduserte empati, sosiale vansker og at jeg var veldig fokusert om enkeltting.

 

Jeg har ingen reservasjoner mot å være sosial nå, men har likevel veldig lett for å holde meg for meg selv og holde på med mitt. Det at jeg er så sosial som jeg er nå har og mye å gjøre med at jeg har bestemt meg for å være det. Jeg er bevist på at jeg må være det. Jeg er og en person som er ekstremt glad i diskusjoner og dette tvinger meg til å være sosial. Personlighetstype kan og ha noe med det å gjøre, jeg er en utadvent, dominant type og da selv med lett asperger blir jeg trukket til sosiale settinger (personlighetstype er ikke noe du tilegner deg, men er født med).

 

Til TS:

Du må tilgi din familie, å skylde på dem og hate dem vil kun være negativt for deg og dem. Her kan det å snakke med en psykolog hjelpe mye. Du kan få snakket om hvordan du føler for din familie, få det ut og legge det bak deg slik at du kan forsone deg med de.

 

Når det gjelder jenter er det du må gjøre å sosialisere deg med dem så mye som mulig. Du kommer til å drite deg ut en hel del, men det gjør ingenting "Sticks and stones may brake my bones but words will never hurt me" er veldig relevant og slik du må tenke. Det kan være en fordel for deg å ha et rammeverk for deg å jobbe under der du kan analysere og forstå dine handlinger derfor tror jeg du kan ha nytte av PUA. Det er en tråd om det her som du kan lese, men du bør lese bøker og delta på et kurs for å få en ordentlig innføring. Jeg sier slettest ikke at du skal bli en PUA, men PUA rammeverket, arbeidsteknikker og analyse vil hjelpe deg i kontakt med jenter og vil gi deg selvtillit i denne kontakten. PUA har hjulpet meg i min sosiale læringsprosess med jenter.

Ah, jeg forstår litt bedre nå. Til tross for at man har diagnosen Aspergers så kan man være en sosial type? Jeg er selv innadvendt av NATUR (tror jeg) og det kombinert med Aspergers fører vel til at jeg hater å være sosial.

[Gjest Anonym20]

Hvis familien din tror at du har det bra, er det ikke merkelig at de ikke snakker med deg om problemene dine. Fortell dem hvordan du har det, de er jo de nærmeste menneskene du har i livet ditt. Hvis du vil forstå hvordan den sosiale kulturen fungerer, må du bare bestemme deg for å komme deg litt ut og treffe nye mennesker.

 

Det er ikke uvanlig å føle seg ensom og utenfor det sosiale, verken for autister eller andre mennesker.

 

!

J hater dem,de kan brenne i helvete,

jaja,whatever.

[Pivotal]

Man kan snu på ting selv om man har en slik diagnose. Diagnosen kan gjøre enkelte ting vanskeligere/lettere, men man kan alikavel jobbe for å oppnå personlighetsforandringer.

 

Jeg har selv ADHD nok iblandet med litt asbergers. Det skaper absolutt sine sosiale problemer.

 

Aspergers i seg selv har ikke så mange sosiale effekter, bortsett at man nok framstår som noe uvvanlig eller eksentrisk.

 

Dog, dårlig behandling i løpet av oppveksten som resultat av aspergers (og andre lignende diagnoser) gir en stor sjangse for sosial angst som en tilleggsdiagnose. Dette er nok det trådstarter og flere andre her har. Å bekjempe sin sosiale angst kan egentlig ikke gjøres av så mye annet enn å tvinge seg selv til å være mer og mer sosial over tid og/eller samtaler med psykolog. Bestekompisen min har asperger og selv om han er innadvendt og at for mye sosialisering gjør han sliten så er han alikavel en jævlig grei kar som man fint kan sosialisere masse med, er bare å respektere at han er en loner og klarer ikke for heavy social stuff så går det flott.

 

til trådstarter: Det første jeg vil foreslå er å begynne å skrive fulle setninger istedet for smsspråk. Det vil gjøre at du framstår som modnere og vil også kanskje gjøre deg med moden over tid. Du har tydeligvis hatt en sen sosial utvikling, svært vanlig hos de fleste med slike sosiale problemer. Du må rett og slett ta deg lengre tid før du kommer på nivå med dine jevnaldrende. Å skaffe seg en omgangskrets og en vennegjeng er viktig for å kunne bedrive jevnlig sosialisering for å bedre sosiale egenskaper og erfaring.

[Johstory]

Selv deprimerte personer har gode dager. Jeg er selv rimelig tom på vennekontoen og deprimert, asosial og "negativ". Men det betyr ikke at livet ikke er verdt å leve. Enkelte ganger hadde det kanskje vært greit å "aldri bli født" så hadde man ikke hatt noen valg. Men når man først er født så er alle liv bedre enn ingen. Selv det å se film kan jo være gøy i ny og ne. Jeg tenker du gleder deg til noe i fremtiden du også; et nytt spill, film, bok eller lignende. Det å vurdere å ta sitt eget liv er vanskelig å vurdere for andre hvor seriøst er. Mange "føler" de vil det, men ville aldri faktisk gjort det. Det vil alltid komme oppturer og nedturer i livet. Om 5 år har du kanskje funnet gode venner, fått nye hobbyer og er glad du ikke tok ditt liv. Ingen vil dø, egentlig. Det er nesten bedre å lide enn å ikke leve. Man lider ikke i all evighet.

Endret 21. januar 2010 av Johstory

[Trollungen]

Hei du...

Tusen takk for at du klarer å sette ord på det du føler. Jeg vet ikke hvordan det er å være autist. Men jeg fikk beskjed i dag at min sønn har fått diagnosen. Endelig har han og alle rundt ham fått noe å forholde oss til. Det du skriver kunne min sønn godt ha skrevet. Som mor er det godt å få vite litt om hvilke tanker og følelser,drømmer og ønsker barnet sitt har. Som autist er ikke det like lett å sette ord på det, ei heller dele tankene sine.

Vet du...du er gull verdt. Ikke bare for foreldrene dine eller deg selv. Men for alle andre er du også svært viktig. Fordi du har verdier i deg som er verdt for alle oss andre å få vite noe om, og ta del i. Du har mye å leve for. Og du skal se etterhvert at du vil finne en jente som er for deg. Kjærligheten er neimen ikke lett å finne for noen egentlig. Alt du skriver i innlegget ditt her betyr mye for meg. Fordi nå forstår jeg ltt mer hva min sønn kanskje tenker på og føler.

Nei du.. du er neimen ikke bare en vanelig,rar og sjenert gutt. Du er en unik, klok, modig ung mann. Takke til meg mennesker som deg, en mange av de voksne jeg har truffet og snakket med.

Du har i allefall vært et lyspunkt i dagen min i dag. For nå er jeg blitt en smule klokere etter å ha lest ordene dine.

Vi trenger deg..og fler med deg som tør åpne seg og snakke om denne sykdommen. Jeg..og alle foreldre med barn som har autisme trenger deg spesielt. Ikke bare for å lhøre om sykdommen, men å få et innblikk hvordan dager og netter kan være..hva vi som pårørende kan og skal gjøre.

Venner ja... Uten å være helt bastant her så tror jeg du klarer finne venner. Eller venner finner deg. Kan det handle om å tørre å ta insiativ for begge sider tro? altså ikke bare deg?

Du vet.. de fleste av oss er litt redde for nederlag. Få nei,en kald skulder,kjeft... i stede for å ta sjansen lar vi være å gjøre noe som helst. Det er jo så dumt. For hvordan kan man bli kjent med noen om man ikke tør ta en sjanse? I mine øyne har du allerede tatt en sjanse ved å skrive innlegget ditt.

Så stå på...ikke gi deg. Legg lista lavt og ta en dag av gangen. Eller et steg av gangen om du vil. Hvem vet? Nå er ikke jeg synsk, men det skulle ikke forrundre meg at det kommer venner inn i livet ditt. Om du tør ta de i mot.

Jeg ønsker deg all mulig gode ting fremover.. og igjen takk og lov for at jeg kom over ditt innlegg og leste det. Du ga meg håpet tilbake...

Mange hilsner en litt klokere mor..

 

 

Hei,J er en gutt på 20,og har Autisme(aspergers syndrom).

bor i egen leilighet i tromsø

 

Skjønner ikke vits å leve lenger,alt er helt j'''''ig,bare å si hei til en jente er

helt umulig,bare ''løper'' unna, mentalt mener j..

som du skjønner så har j aldri hatt dame,

har bare danset med en i 8 klasse,

det var de beste 10 minuttene i hele mitt liv.

 

 

Klarer så vidt å gå inn i klassen,for mye folk,

er dt samme når skal i butikken,

sitter bare alene hjemme,med alt mulige følelser

som rusher gjennom hodet,

 

hater familien min fordi de ga meg autisme,

j vet at man må prate med noen,men,ikke så lett når hater alle,og alt,

familien min tror j har dt bra og at j smiler hver dag når j står opp,

dt er dt helt motsatte,dt er som om j er 2 personer,

når j er md folk er j bare en vanlig rar sjenert gutt på 20 år,

men når j kommer hjem,bare faller j sammen,på en måte,

''mentalt''

 

Vet ikke helt hva skal gjøre mer,hadde j hatt en større søster hadde j gått til hun

og pratet,men har bare 2 småe dumme brødre,,

de er helt normale,,

 

vet ikke hva j skal gjøre mer,,.

er dt noen som vet hvordan takle autisme?

 

gutt 20...................

[LonelyMan]

sykdommer gjør livet innskrenket, om det er verdt å leve vet en ikke før en har levd livet. Om du snakker om utsiktene og at de ikke viser tegn til optimisme, så kan slike tegn være indikatorer på at du tenker riktig, men noen ganger er disse indikatorene feil også, fordi alt i livet handler om hva du bestemmer deg for å gjøre for deg selv.