Livet mitt har for mange skjærepunkt

[Gjest Deprimert trådstarter]

Hei. Jeg skriver dette innlegge for å drøfte mine problemer og høre deres mening. Kort fortalt har ikke livet mitt vert noe særlig lett.

 

I hele ungdomskolen ble jeg mobbet og fysisk sparket å slått. Når jeg endelig raporterte dette videre til skolens ledelse. Ble konklusjonen at jeg skulle inn til BUP. Psykologen mente at det var min feil at jeg ble mobbet fordi jeg hadde en svak grad av asperger syndrom (mente han). Men det eneste jeg gjor var å være en rolig gutt som satt å gjor leksene mine og var også sosial av meg. Je gjor aldri noen vondt.

 

Møte med psykologen ble en kort avfære og hans diagnose ble selvfølgelig stemplet på min journal. Jeg har lenge vurdert å klage på denne diagnosen ettersom jeg mener den er feil og psykologen behandlet meg jævlig. Jeg har flere ganger i løpet av livet vurdert selvmord fordi jeg mener denne diagnosen er feilvurdert.

 

Så begynte jeg på videregående og alt så endel lysre ut. Lærerne her var helt nye og visste ikke noe om meg eller min tidligere bakgrunn. Derfor fikk jeg en helt ny start og karakterene gikk også den rettte veien. Bare oppover.

 

Nå går jeg i tredje klasse og tankene om denne diagnose problematikken har begynt å tikke inn igjen. Noen av dere synes kansje jeg er rar. Men jeg liker nemlig ikke å bli feilvurdert. Jeg liker heller ikke at en uprofesjonell psykolog setter merkelapp på meg når jeg egentlig er en god menneskekjenner.

 

Så det ene problemet mitt er altså denne diagnosen. Denne må jeg få gjort noe med, helst hurtigst mulig. Ellers vill jeg aldri få ro i livet mitt og det vill til slutt knekke meg sammen. Da er gjerne selvmord bedre en at jeg tenker på dette hver dag så ogsi 24 timer i døgne.

 

Det andre problemet mitt er studiene. Jeg vill studere men jeg vet ikke hva. Karakterene er greie men jeg kommer ikke inn på medisin, tannlege og slikt.

 

Jeg har tenkt meg ut to rettninger. Enten å gå på treider juss og utdanne meg som advokat. Juss er noe som intreserer meg veldig men pågrunn av at studiekostnadene med treider er høye så blir det vanskelig. Jeg vil nemlig ikke skylde familien min store summer.

 

Treider er nemlig ikke støttet av lånekassen.

 

Den andre rettningen er å utdanne meg som master i sosiologi og ta et år med pedagogikk.

Å deretter jobbe som lektor i en videregående skole. Dette høres egentlig greiest ut siden jeg kan studere her hjemme da.

 

Men så tenker jeg først om jussen: Hvem i helvete vill ha en "asperger" rammet person i arbeid som advokat?

 

Å hvem vill ha en "asperger" rammet persom som lærer?

 

Jeg føler meg helt låst her, hva skal jeg gjøre? Det virker som denne diagnosen er en hindring for alt (å det er den). Spesielt etter det psykologen sa. Det var visst mange yrker jeg ikke kunne bli.

 

Dette er jo mildt sakt et helvete Drømmene mine blir knust. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke kan bli advokat eller lærer? Da er det ingenting annet jeg vill.

 

Så hva synes dere jeg skal gjøre konkret med denne diagnosen? Jeg kan ikke bare legge den til side.

 

Å hva skal jeg gjøre i forhold til studiene? Er det noe vits i det hele tatt?

[LilleLol]

Det virker som du har hatt et vondt forhold til psykologen din. Du kan be om å få diagnosen revurdert av en annen psykolog.

 

Ellers vil jeg si at asperger ikke nødvendigvis er noe hinder. Jeg har det selv og det fungerer bra for meg. Veit du hva asperger er? Vi er ofte anderledes sosialt eller dårlig sosialt (jeg blir sliten av sosiale sammenhenger, men oppfattes utenifra som sosial og hyggelig). Vi har ofte noen særinteresser (jeg har mange). Vi har høy og varierende interligens (Min varierer fra 100 til 170 tror jeg). Vi liker rutiner (jeg liker ikke overraskelser). Asperger syndrom er ikke noe du "har". Det er ikke en sykdom, det er et navn på en gruppe peroner med visse fellestrekk. Asperger er mer en personlighet.

 

Asperger kan være et hinder, siden man ofte er mer psykisk sårbar. Men ellers er asperger syndrom også en valdig fordel. De største filosofene, kunstnerne, forfatterne, ressigørene, vitenskapsmennene osv har hatt trekk av asperger. Det er fordi vi er så fokusert og så inteligente. Asperger pleier enten å slå ut i den ene eller den andre retningen, etter min erfaring. Enten blir du "større" enn de fleste, eller du blir mer tuslete enn folk flest. Det virker som om du er på vei mot en psitiv framtid.

 

Det virker som du har store psykiske problemer. Veit ikke om du har asperger, men du er hverfall veldig psykisk ustabil hvis det du skriver er sant. Å ta livet sitt er en ekstrem og egoistisk handlig som tyder på deprisjon, forrviring, raseri eller narsesissme eller flere av alternativene. Du burde få hjelp med problemene dine. Hvis det bare er denne diagnosen som gjør at du følser det på denne måten (noe jeg tviler på) så er det vel bare å drite i den. Be BUPA fjerne den, det har du rett til.

 

I forhold til studiene ville jeg ikke vært redd. Hvis du faktisk har asperger syndrom så vil du sannsynligvis trives bedre med å studere enn å gå på videregående skole (som er kaotisk og sosialt). Det er ikke så viktig hvor du starter. Kan hende begynner du på juss (noe jeg selv snes høres morsomt ut), men dropper ut og velger noe annet. De fleste bruker et par år med å finne seg til rette i voksenverdenen med forlkehøyskole, militære, reiser eller jobb. Du har gd tid. Hvis du ikke vil være avhengig av dine foreldres penger kan du kanskje få en slags trygd, hvis du ønsker det. Finnes ordninger med folk med spesielle behov, hvi det er det du har da. Det tilsvarer sånn ca et studielån med 80kr i året.

 

Dette ble langt og kanskje litt forvirrende ;P Det jeg ville si er: Du er du, ingen andre. Drit i hva andre sier. Du har god tid til å bestemme deg for hva du vil bli. Jeg tror du vil greie det! Lykke til!

[Kognitiv]

Vi er ofte anderledes sosialt eller dårlig sosialt (jeg blir sliten av sosiale sammenhenger, men oppfattes utenifra som sosial og hyggelig). Vi har ofte noen særinteresser (jeg har mange). Vi har høy og varierende interligens (Min varierer fra 100 til 170 tror jeg). Vi liker rutiner (jeg liker ikke overraskelser). Asperger syndrom er ikke noe du "har". Det er ikke en sykdom, det er et navn på en gruppe peroner med visse fellestrekk. Asperger er mer en personlighet.

...De største filosofene, kunstnerne, forfatterne, ressigørene, vitenskapsmennene osv har hatt trekk av asperger. Det er fordi vi er så fokusert og så inteligente.

 

Det du beskriver her, høres ikke ut som noen psykisk sykdom, men et normalt menneske. Alle mennesker er fucked up på sin egne, unike måte. Din personlighet tillater deg å legge ut dette her, min å svare.

 

Vi er alle forskjellige.

Du må reise deg, og se til helvete å ta tak i ditt eget liv! Vise styrken som bor laangt der nede! Trø på!

Aften

[LilleLol]

I USA gir de ut ferre Aspergerdiagnoser. Sannsynligvis vil den ikke lengre bli brukt her i Norge om noen år eller tiår også. Det er fordi asperger ikke er en spykisk liderlse i seg selv. Det er medfødt personlighet. Aspergere er mer sårbare for psykiske lidelser. I steden for å gi en asperger diagnose er det like greit å se på enkeltindividet og heller gi en annen diagnose. Asperger diagnosen er til får å hjelpe personen med diagnosen og mennesker rundt denne personen til å forstå noen vanskligheter som lett oppstår rundt en med asperger syndrom. Det kan være en nyttig hjelp, men er (jeg gjentar meg selv) IKKE en sykdom, bare en pekepinn.

[Kakofoni]

Som de fleste har vært inne på, asperger er ikke et hinder for hvor du når i livet. Det er menneskelig natur å finne unnskyldninger for å slippe å gjøre noe. Til og med når det er noe du vil. Så ikke si til deg selv at du ikke kan gjøre noe fordi du har asperger. For det er bullshit. Du har blitt mobbet og hatt en vanskelig barndom, noe som har ført til at hjernen din tenker "you can't do it" og at du er den fødte taper og det er ingenting du kan gjøre med det. Det er fullstendig feil. Verdens mektigste mennesker startet veldig ofte med langt mindre enn du.

 

Life is what you make it.

[Gjest Deprimert trådstarter]

Hvordan kan jeg få BUP til å fjerne diagnosen ifra min journal? Å hvor kan jeg innhente denne retten ifra? Det har jeg aldri hørt om før.

 

Livet mitt hadde vert så utrolig mye lettere uten tankene rundt denne diagnosen. Dersom det hadde vert grunnlag for asperger syndrom så hadde jeg selvfølgelig ikke brudd meg. Men jeg er altfor sosial og har ingen problemer med sosiale relasjoner. Å det er jo tyspisk for en asperger. I tilegg har jeg ingen sære interesser. Kontakt med andre mennesker er med andre ord null problem for meg.

 

Selvstendighet har heller aldri våre noe problem. Jeg har alltid klart meg selv. Det er tydelig at det er noen gode og noen dårlige innenfor helse sektoren. Å jeg har truffet på noen dårlige.

 

Jeg har lenge hatt lust å reise rettsak mot det psykologen gjor mot meg. Når jeg har fått endret diagnosen. For han (eller BUP) har påført meg stor depresjon og problemer. Noe jeg ser på som en erstatningssak. Det samme gjelder mobbingen på skolen. Dette høres sikkert litt sykt ut, men jeg har vel et lite poeng i det jeg skriver?

 

Hvordan er det forresten med helse sektoren og erstatning for feil diagnotisering?

[LilleLol]

Ville ikke anbefalt rettsak. det er slitsomt og kan bli dyrt.

Å få feil diagnose er ikke en grunn til a bli deprimert. De vil sannsynligvis si at du har problemer.

Selv fikk jeg feil medisiner og ble veldig psykisk syk. Men går ikke til rettsak. Jeg kan jo ikke bevise at jeg ikke hadde disse problemene før jeg begynte på mediisin. Kan du bevise at du ikke hadde problemer før du fikk diagnosen? Neppe. Men du kan alltids klage. Om ikke annet hjelper du kanskje en som framtidig vil få det samme problemet

[Red Frostraven]

On topic:

1: Kontakt fastlegen din og fortell ham om problemet, så burde han vite circa i hvilken retning du bør gå

2: Kontakt NAV og be om rådgivning: Selv om du har arbeid eller skoleplass kan du få rådgivning for å "få hjelp til å komme videre i livet".

3: Aspergers er en fellesbetegnelse for et spektrum av atferd, og man kan dermed bli kvitt diagnosen da man kan ha bevegd seg ut av spektrumet i løpet av oppveksten.

 

Å ta livet sitt er en ekstrem og egoistisk handlig som tyder på deprisjon, forrviring, raseri eller narsesissme eller flere av alternativene.

 

STOPP, in the name of love, before you break my heart... nuh nhu, nuh nuh nuuuh...

 

*Erhm*

Når jeg hadde selvmordstanker (relatert til depresjon) var det ikke fordi jeg ville slippe å leve for å slippe å være deprimert eller på grunn av hevnmotiv, men fordi jeg ikke kunne se noen måte jeg kunne bidra positivt i samfunnet, og jeg følte at jeg ikke klarte å gjøre noe godt nok, og tenkte at samfunnet ville vært best tjent uten meg fordi jeg var skadet.

 

Når en fetter av meg tok livet av seg for ti år siden var det fordi han hadde blitt utstøtt og hetset. Hvis ikke han hadde blitt utstøtt og mobbet ville han levd i dag.

Men han bodde i feil strøk av Oslo til å bli akseptert.

 

Altså:

Selvmord skyldes OFTE at individet er mobbet OG at individet føler seg ubrukelig, gjerne grunnnet mobbing.

At selvmord er egoistisk er jeg sterkt uenig i, det er egoistisk hvis man ønsker å slippe å leve fordi man tror man får det bedre i neste liv -- men hvis man ikke tror på noe etterliv, eller til og med tror på den kristne og islamske læren om at man gjennom selvmord kommer til helvete, så kan det knapt nok kalles egoistisk å ta livet av seg da vedkommende gir opp alt han har i bytte mot ingenting positivt.

 

Man sier at selvmord er egoistisk i all hovedsak for å lure mennesker med selvmordstanker til å tro at handlingen gjør en til en dårlig person, noe som er nettopp det den deprimerte IKKE ønsker å være men likevel tror de er -- problemet er bare at det er fordi man tror man er et dårlig/ufullstendig/skadet menneske man BLIR deprimert i utgangspunktet.

 

Så på den måten er det å si at selvmord er egoistisk faktisk på grensen til mobbing av mennesker som sliter med selvmordstanker, fordi man sier at vedkommende er egoistisk for å ha disse tankene, som i ytterste konsekvens kan få allerede selvhatende mennesker til å faktisk ta livet av seg fordi de endelig "aksepterer" at de er en dårlig person og tar livet av seg NETTOPP for å fullbyrde sin elendighet som menneske.

Depresjon skyldes jo oftest nettopp dårlig selvbilde, som ikke skyldes egoisme eller narsissime, men MANGEL på en normal andel av narsissime -- som gjør at disse individene ikke bare er usikre, men LAR seg tråkke på av andre.

[Kognitiv]

Anbefaler å stenge topic. Du har jo helt feil fokus, trådstarter. Du sier du har null problemer med sosiale relasjoner, klarer deg selv, men likevel er deprimert. Tro meg, du er sikkert ikke den eneste som føler seg sånn i verden. Selvmord er idiotisk å trekke inn, det er ikke engang en faktor i denne ligningen.

 

Det som sjokkerer meg er at du drar inn rettsak med erstatningskrav. Nå, hvordan i helvete mener du penger kan hjelpe på saken? Du er, som du selv mener, psykisk syk, og skylder alt på en diagnose og noen dårlige valg. Men så kan man snu det på flekken; #1: Du må ha gjort noe for å fortjene diagnosen (les: vise symptomer), #2: Du må ha akseptert den på den tiden du fikk den, og #3: du har ikke gjort motstand før NÅ? OG du tør, eller for hvilken annen grunn du skulle komme opp med, å ta kontakt med en lege eller snakke med noen som kan hjelpe deg?

 

Høres ut som en ond sirkel. Bryt den. ta det ene valget du ikke har lyst til.

[Kakofoni]

Støtter kognitiv.

 

Og sitat "Livet mitt hadde vert så utrolig mye lettere uten tankene rundt denne diagnosen."

 

Tok deg der. Lettere uten tankene rundt diagnosen. Og det stemmer. Det er tankene du skaper rundt diagnosen som er problemet, ikke diagnosen i seg selv. Løsningen på problemet er ikke å fjerne diagnosen, men å lære å leve med den. Get a grip!

[LilleLol]

On topic:

1: Kontakt fastlegen din og fortell ham om problemet, så burde han vite circa i hvilken retning du bør gå (...)

 

De jeg kjenner som har tatt selvvmord eller tenkt mye på det gjorde det fordi de hadde vondt. Det er jo ikke fælt å ta livet sitt, da blir problemene borte. Men for familien er det et helvete. Hvordan kan dette ikke være egoistisk? Å påføre noen andre så mye smerte og selv "tjene" på det er min definisjon på egoisme. Jeg sier forresten ikke at ALLE som tar livet sitt er egoistiske. Finnes nok unntak.

Endret 14. januar 2010 av Marekatten
Reduserte størrelsen på unødvendig stor quote

[Kognitiv]

De jeg kjenner som har tatt selvvmord eller tenkt mye på det gjorde det fordi de hadde vondt.

"De" du kjenner, var unike mennesker, som alle andre. Det finnes beklageligvis ikke noe dokumenterte fakta (foruten det allerede svært tydelige, som alder, kjønn, og det faktum at de er døde) angående kategorien "selvmord".

 

 

Det er jo ikke fælt å ta livet sitt, da blir problemene borte. Men for familien er det et helvete.

Et reflektert utsagn til en forandring, men slutningen du tok her var så forenklet og dumdristig at det blir vanskelig å ikke se bort i fra den.

 

Hvordan kan dette ikke være egoistisk? Å påføre noen andre så mye smerte og selv "tjene" på det er min definisjon på egoisme. Jeg sier forresten ikke at ALLE som tar livet sitt er egoistiske. Finnes nok unntak.

Vet ikke hvordan du tenker når du sier at du tjener på å dø, men folk er forskjellige - det er i alle fall et faktum! Du sier først at å begå selvmord umulig kan være noe annet enn egoistisk, mens du senere sier at ikke alle som tar livet sitt er egoistisk. Det ble en liten selvmotsigelse der du. Men igjen, det finnes unntak, som du sier. Alt i alt, et svært gjennomført avsnitt med hauger av logikk og originale resonnementer!

 

Det heter for så vidt å bega selvmord, - "å ta selvmord" er en vanlig grammatisk feil.

 

OT: Hei.

[LilleLol]

Vet ikke hvordan du tenker når du sier at du tjener på å dø, men folk er forskjellige - det er i alle fall et faktum! Du sier først at å begå selvmord umulig kan være noe annet enn egoistisk, mens du senere sier at ikke alle som tar livet sitt er egoistisk. Det ble en liten selvmotsigelse der du. Men igjen, det finnes unntak, som du sier. Alt i alt, et svært gjennomført avsnitt med hauger av logikk og originale resonnementer!

 

Det heter for så vidt å bega selvmord, - "å ta selvmord" er en vanlig grammatisk feil.

 

Takk for rettelsen! Begå selvmord, ikke ta, den skal jeg huske

 

Jeg mente ikke å påstå noe. Jeg påstår ikke at selvmord er egoistisk, det er sånn jeg ser det. Kan du gi noe svar? Hvordan kan du være sikker på at det ikke er egoistisk? Hadde vært fint med svar så jeg kanskje kan forstå bedre.

Jeg sier at jeg ikke tror at alle som tar livet sitt er egoistiske fordi det er så utrolig mange forskjellige mennesker. Jeg er ganske sikker på at noen ikke var egoistiske. Jeg ordlegger meg krøkkete og beklager hvis jeg gjorde deg opprørt

[Kognitiv]

Det som skrives i forumer, skrives for å vekke reaksjoner. Derfor også en idé å ha en tanke bak det som skrives.

 

Som jeg antyder over, så er selvmord ubeskrivelig, og et stort emne for diskusjon. Min personlige mening er knakende irrelevant, men det er vanlig å tenke at det er mange som mener at selvmord er egoistisk. Nøyaktig hvorfor menes dette? - man kan kun spekulere i det uendelige. Selvmord er såpass drastisk tiltak at det på ingen måte kan anses som et reelt forsøk på å gjøre noe til det bedre, ei heller tenkes på som en faktor i en ligning.

 

Jeg kan derimot si, at mennesker som tar selvmord for å bli kvitt lidelser, da helst i form av smerte, - da har jeg respekt for valget - men det skal heller ikke utelukkes at jeg kan se bort i fra andre tilfeller.

 

Skål

[Gjest Deprimert trådstarter]

Hei. Dere misfostår eller jeg har beskrevet dette litt feil. Det er slik at jeg har tenkt på denne diagnosen helt siden jeg fikk den. Å jeg har aldri og jeg gjentar, ALDRI. Akspektert at den har vert der. Desverre har jeg ikke vert sterk nok til å gjøre det og etter nedgangen med den forige psykologen, så ser jeg på det som vanskelig.

 

Det kan godt hende at jeg hadde sympomter til asperger når jeg ble mobbet. Men det var på den tiden. Jeg har forandret meg på denne tiden og jeg hadde helt sikkert noen asperger trekk den gangen.

 

Fordi mobbingen gjorde meg svak, veldig svak. Å endret min personlighet. Men det at jeg skal ha denne diagnosen resten av livet godtar jeg ikke.

 

Ikke aktuelt med rettsak? Mener dere for eksempel at skolen som ikke ordnet opp før etter tre år, ikke skal få konsekvenser av det?

[Red Frostraven]

Angående diagnosen:

Snakk med fastlegen din om saken.

 

Angående situasjonen:

HVIS du er deprimert eller på annen måte sliter (om enn bare innimellom), bør du kontakte NAV for rådgivning, sosionomer er sosionomer, de lever av å vite hvordan man kommer dit man vil i livet.

(Det er derfor de kan gå med tøfler på jobb, komme på jobb klokken 9, og ha to rådgivningstimer om dagen fram til de går hjem klokken 3... Jeg tuller. Men poenget består )

 

Angående erstatning:

Du kan sansynligvis ikke vinne en rettssak mot skolen eller samfunnet, fordi det ikke er skolen eller samfunnet, men mobberene som er skyldige.

Samfunnet er her for å beskytte oss mot menneskenes naturlig oppførsel, men det er ikke alltid samfunnet klarer det. Det er ikke likevel ikke nødvendigvis samfunnet som har feilet, det kan være det er menneskets natur som har vunnet:

Dårlig beskyttelse + svake mobbere = mobbing

God beskyttelse + svake mobbere = ingen mobbing

God beskyttelse + sterke mobbere = noe mobbing

God beskyttelse + hensynsløse mobbere = mobbing

Dårlig beskyttelse + hensynsløse mobbere = grov mobbing (inkludert vold)

 

Samfunnet kan bekjempe mobbing ganske effektivt, MEN den alvorligste mobbingen skjer uavhengig av samfunnets intervensjon fordi samfunnet ikke kan stoppe mobbere FØR de har gjort skade på andre mennesker, og kan ikke skille mellom vanlig mobbing og særdeles grov mobbing før mobbingen har vedvart selv etter at mobberene har blitt straffet -- og da er allerede mobberene og offeret vokst opp, og mobberene er samfunnstapere og offeret er emosjonelt skadet.

HVIS du ønsker oppreisning, bør du saksøke mobberene dine for den skaden de har påført deg, ikke skolen: Skolen forandrer seg fra generasjon til generasjon, fra lærer til lærer og for hver elev som begynner og slutter -- mobberene er de eneste som er de samme i dag som den gangen du ble mobbet.

Endret 15. januar 2010 av Red Frostraven

[Kognitiv]

Hei. Dere misfostår eller jeg har beskrevet dette litt feil. Det er slik at jeg har tenkt på denne diagnosen helt siden jeg fikk den. Å jeg har aldri og jeg gjentar, ALDRI. Akspektert at den har vert der. Desverre har jeg ikke vert sterk nok til å gjøre det og etter nedgangen med den forige psykologen, så ser jeg på det som vanskelig.

 

Det kan godt hende at jeg hadde sympomter til asperger når jeg ble mobbet. Men det var på den tiden. Jeg har forandret meg på denne tiden og jeg hadde helt sikkert noen asperger trekk den gangen.

 

Fordi mobbingen gjorde meg svak, veldig svak. Å endret min personlighet. Men det at jeg skal ha denne diagnosen resten av livet godtar jeg ikke.

 

Ikke aktuelt med rettsak? Mener dere for eksempel at skolen som ikke ordnet opp før etter tre år, ikke skal få konsekvenser av det?

 

Denne posten begynte utrolig bra, men endelsen ødela alt du hadde bygget opp her. Fokus var MAO på vei til det rette stedet, men, - you blew it.

 

Prøv igjen.