Trenger venner, men passer ikke inn noen plass

[JRL]

å få seg gode venner når du er såpass gammel kan være vanskelig. det er ingen grunn til at det skal være vanskeligere en når man er ung, men det er bare slik samfunnet virker her i norge.

Så for å få deg gode venner nå må du virkelig ta initiativ selv og tørre ta kontakt med andre i et forsøk på å finne på noe sammen. Dette var ting som var mye enklere når man var barn og ble mer eller mindre tvangssosialisert. man kan da nesten ikke ungå å få venner.

 

Kan bruke meg selv som et eksempel, i dag skal jeg på konsert sammen med en kolega fra jobben og en jeg går på skole i lag med, men dette er alikevel ikke folk jeg anser som nære venner av meg, det er kun folk jeg har kjent siden min barndom jeg anser som virkelige venner (som jeg ofte er sammen med) og jeg vil tro det samme gjelder mine koleger om meg.

 

Så hvordan fikk man venner når man var små? Dette er noe min far er ekspert på, når vi var på familie ferie eller noe sånt i sverige, så var jeg først ganske alene, ikke noe å gjøre annet en å henge med familien, men min far kunne finne på å ta meg med å kaste ball, eller sparke fotball, så når en annen unge kom forbi, ville han kaste ballen til han, å plutselig hadde jeg en ferie venn (foreslår ikke at du skal gå i en park å kaste ball til folk)

Men finne en måte å overføre dette til en voksen hverdag. Du burde prøve å finne noen som er singel, eller ikke inne i noe seriøst forhold, å bare snakke om ting. Prøv å få personen med på noe dere begge liker. Liker du fotball? Dette er seriøst den enkleste måten å komme inn en form for forhold til andre mennesker. Vist ikke det så kan du jo invitere på litt multiplayer gaming og noen øl. Guitar hero, FIFA turnering mellom koleger. (alle kan like fifa, trenger faktisk ikke fotball interesse for å spilles. Det er til og med populært i USA)

 

Du må bare prøve å finne måter å dele dine interesser med andre og dermed prøve å få andre med på det.

[Gjest utilpass]

Nå vet jeg ikke min arme råd

 

Jeg fant hu dama på nettdatingssida, sendte henne en mail, så at hun ikke hadde vært pålogget på over 2 uker, fant henne på google, sendte henne en mld på et sosialt nettverk, la henne til på et annet sosialt nettverk

Hun logget på nettdatinga, leste mailen fra meg og blokkerte meg

 

Nå først ser jeg hvor sykt det må ha vært at noen sporet henne opp så lett

 

Jeg ville jo bare prate litt og se om det var noe mellom oss

Må ha framstått som en psykopat eller noe slikt, kontakte henne irl ikke engang et døgn etter jeg sendte brev på nettdatingssida

Jeg ble vel alt for ivrig, har sett gjennom tusenvis av profiler på slike sider og aldri sett ei eneste interessant dame

 

Har bestilt time til fastlege slik at jeg kan bli henvist til psykolog, det er åpenbart at noe er feil

Var så fortvilt i stad at jeg satt og tenkte på selvmord, noe som er en helt vanvittig ting å tenke på

Så fantastisk at det er over 2 mnd ventetid på psykologtime

[darkness|]

Du kan kontakte psykolog selv privat da. Regner med at køen er kortere da.

 

Det hørtes ut som om du ble litt vel ivrig, ja. Skjønner at hun ble en smule skremt. Kanskje du burde prøve å sette deg som mål å slappe litt mer av, ikke søke for mye på nettet.

 

Det ER vanskelig å få seg venner i voksen alder. Det handler ikke bare om at du har spesielle interesser. Voksne mennesker har som oftest allerede de vennene de ønsker, og er lite åpne for nye bekjentskap. Du skriver at du synes at de på jobben er pjattete og lite interessante - men det hadde kanskje vært en idé for deg å likevel bruke litt tid på sosiale sammenkomster sammen med dem, så du får øvd deg litt på slike ting? Det tar dessuten tid å bli bedre kjent. En person som tilsynelatende virker urkjedelig kan ha samme interesser som deg uten at du vet det.

 

Jeg synes ikke det er noe lett å få nye venner jeg heller, men jeg har egentlig et litt motsatt problem enn det du har. Jeg tenker at folk ikke vil fatte interesse for å være venn med meg fordi jeg ikke er den type person som de ønsker å ha som venn. Kanskje mange på jobben din eller på studieplassen ikke tør å vise spennende sider av seg selv fordi de er redd for å bli avvist?

Endret 13. januar 2010 av darkness|

[Gjest Guest_gjest_*]

du må bare finne din plass i samfunnet.

jeg må si at jeg deler en del av dine hobbyer og vel litt sær jeg også. ved en tilfeldighet startet jeg ved en drift-avdeling der ca 90% av folkene er sære og ikke passer ekstremt godt ellers i samfunnet.

kan f.eks nevne en som er godt oppe i 40-åra som virkelig digger radiostyrte biler, en som er med på aktivt rollespill ute i skogen osv. stort sett alle har sine ting. høres kanskje ikke ut som dette funker så bra, men det er en del som deler hobbyer og alle har til felles at de er sære/spesielle. ingen som syntes noe av det er merkelig.

at noen spiller WOW 5 timer om dagen med/uten ett etablert familieliv er det ingen som syntes er merkelig der.

etter å ha jobbet der en måneds tid og blitt varm i trøya var "det er her jeg hører til" det jeg tenkte.

 

hvorfor skriver jeg dette?

fordi jeg skjønner veldig godt hva du snakker om, men mest fordi det faktisk er plasser for slike som oss.

det gjelder bare å finne dem. antagelig finner du ikke slike gjenger på nettby eller datingsider, oftest er det tilfeldig at man finner slikt. jeg var egentlig aldri meg selv før jeg startet der, fordi jeg ikke passet inn noen steder.

det finnes håp for slike som oss

 

håper du finner dette litt oppmuntrende ihvertfall!

[Gjest Slettet+9871234]

Vil du ha terapi?

http://www.youtube.com/watch?v=M3U1OMcOAkw

[Welhaven]

Selvmord må du ikke tenke på.

 

Leit med den jenta da, men foreslår du endrer filteret ditt litt. Utvid det å begynn med sosisalisering uansett. Selvom du sikkert gjerne skulle hatt en med 100% person- og interessetreff, prøv heller å senk til 80%, og deretter se hva det blir til.

 

Hvis du vil ha noe som kan muntre deg litt opp, så ville jeg faktisk sett på I Love You Man. Mitt inntrykk er jo at folk trenger alltid venner. Kan ikke se for meg at jeg ville sluttet å søke bekjentskap med nye selvom jeg er 40 år. Man trenger folk rundt seg.

 

Det gjelder bare å finne ditt "hjem" som brukeren over her, og da skal jeg love deg det bedrer seg.

 

Ventetid i det offentlige er noe dritt. Jeg har\hadde pengeproblemer. Ventetid på økonomisk rådgiver var 5 måneder. Fuck the system.

[Gjest Bob]

Jeg her en 26 år gammel kar fra trondheim

 

Har stort sett alltid hengt for meg selv, var aldri spesielt populær på skolen, ble aldri mobbet og kjente de fleste, men hadde ingen VENNER. Presterte også å gå på 8 forskjellige skoler på 8 år (ungdomsskole, så 4 forskjellige VGS, så 2 andre høgskoler hvor jeg studerte noe jeg ikke likte, så den siste hvor jeg til slutt gikk i noen år) men selv i den siste skolen byttet jeg klasse et par ganger. Har vel brukt det som unnskyldning et par ganger på at jeg ikke har venner, men tror det blir en for lettvint løsning.

 

Gjennom hele studieforløpet fikk jeg ikke en eneste bekjentskap/venn, jeg har kun 1 venn og han ble jeg kjent med ved en tilfeldighet når vi var ca 13, og vi har vært venner siden. Ikke en spesielt nær venn, føler ikke jeg kan snakke med ham om noe, og han er ikke spesielt god til å holde avtaler heller. Ikke at han er upålitlig, men han bare tar ikke slike ting seriøst med noen. Nok om det

 

Jeg passer vel rett og slett ikke inn

Jeg har jo en del allmenne interesser som idrett og bil o.l, og også en hel del "nerdeting" som dataspill, rollespill, middelalderting, fantasy, sci-fi, gode dype diskusjoner om litt mer "Intellektuelle" temaer. Jeg gikk på katedralskolen i trheim i ett av VGS årene mine, dette er vel den mest "Nerdete" skolen i byen, og det var ikke ett eneste menneske der for meg å snakke med...

 

Jeg vet sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid trodd at jeg har vært sterk psykisk, har innfunnet meg med for mange år siden at jeg nok aldri kommer til å få venner og/eller noen å dele livet med, har f.eks tilbringt nyttårsaften pålogget i diverse onlinespill, alene, de siste 7 åra. Her i jula fikk jeg meg plutselig en smell, en slags følelse av tommhet og angst, og jeg har vel innsett at jeg mø gjøre noe med dette.

 

Jeg syns sjelden folk er interessante å snakke med, folk snakker om så dødskleine ting som fotball, om de var på hytta i helga eller ikke, osv, spesiellt på jobb. Skulle jo tro at jeg fant noen med samme interesser som meg i jobben, da det da betyr at man har samme utdannelse, men 2 år med jobbing og 4 forskjellige jobber senere er det knapt et menneske jeg var interessert i å snakke med.

 

Sitter og ser i profiler til folk på nettby, er mange som sier de er nerder, eller geeks, eller gamere o.l, og jeg lurer på hvor i all verden de finner likesinnede. Føler at det er sånn passe patetisk å sitte å lese profiler til folk og føle at jeg får en slags tilhørighet med de kun fordi vi deler en par grupper. De må jo tro jeg er passe syk om jeg sender en mail og lurer på om vi skal finne på noe.

 

 

 

Heia

 

Har du fått noe dreis på livet? Selv om denne tråden er gammel....

Sliter med samme problem selv, og derfor googlet jeg "problemet" og fant dette!

Vi er fra samme by, så vi kan godt gå ut å ta en pils en dag.

 

Bob

[Raudridder]

Trenger man egentlig venner?

[ole_marius]

Har du noen gang vurdert å begynne i noen organisasjoner? Rødekors, turistforeningen, speideren, politiske organisasjoner, kampsporter ect..?

 

For meg har speideren vært den desidert beste plass for å møte mennesker som aksepterer deg for den du er, samt frelsesarmen har et meget behagelig miljø som er interessert å snakke med deg om alt.

 

Hvis du ikke har prøvd noen organisasjoner vil jeg på det sterkeste å iallefall gi det et forsøk. Lykke til videre!