En forskrudd rarings liv

[Gjest Seigfisk]

Nå er jeg dritalei, av absolutt alt. Og jeg vil ikke mer. Jeg har ikke noe mer håp igjen, og jeg har bare lyst til å gi faen i absolutt alt. Ah, hvor deilig ville vel ikke det vært. Da skulle jeg ha søkt på en enkel og simpel jobb, en eller annen plass godt bortgjemt.

 

Historie: Nå har jeg de siste månedene kun sittet inne på hybelen min, i forvirring, og i frustrasjon. Under et stadig økende press på at jeg må få tatt et endelig valg av hva jeg skal gjøre videre. Og hvor jeg hører hjemme hen, men jeg har enda ikke noe svar.

 

Jeg forblir nok slik jeg er nå; miserabel, for alltid.

 

Problem #1:

Jeg slipper ikke folk innpå meg, men holder dem såpass på avstand at de ikke blir godt nok kjent med meg til å kunne kritisere meg, eller gi meg råd. Og jeg styrer alltid unna sosiale sammenkomster hvis jeg kan. Og om jeg «må» være med på noe, så går det til nød an. Men jeg prøver alltid å forholde meg mest mulig formell, «stealthy», og jeg er der ikke lenger enn absolutt nødvendig.

 

Grunnen til dette er nok flerdelt: Alle mine ungdoms-, og barneår er et langt vondt mareritt. Noe som igjen sikkert er noe av årsaken til at jeg har et elendig selvbilde, og en absolutt ikke-eksisterende selvtillit. For å ikke nevne de andre «vanlige» problemene, som fremmedfølelse, identitetskrise, depresjon, angst og uro.

 

Jeg er uansett dessuten ganske sikker på at jeg ikke er noen interessant person, og passer uansett ikke inn:

- Jeg er ikke noen fest/gå-på-byen-menneske (inniblant går til nød an).

- Jeg har ikke de «vanlige» interessene, som f.eks. fotball.

- Jeg er ikke Facebook-bruker (fordi jeg ikke vil utlevere meg slik + det er tåpelig).

- Jeg har sikkert en kjedelig/enkel klesstil, for jeg velger å ikke svi av for mye penger på klær.

- Jeg er heller ikke en del av jævlig-dyr-mobil-knatte-dag-og-natt hypen.

- Og dessuten er jeg nok ellers både rar og sær. Og av en eller annen grunn liker jeg f.eks. ikke verken kaffe, farris eller øl (eller alkohol generelt), av den enkle grunn at det smaker pyton. Og om det er slik at jeg må drikke for å være "en av gutta", da kan dere bare glemme det.

 

Jeg anser ikke meg selv som en som mangler sosiale antenner, for om jeg f.eks. skal foreta en brukthandel med noen, så har jeg ikke noe problem med å kommunisere og komme godt overens med vedkommende, så det er ikke det det står på. Det er bare slik at jeg forventer at jeg skal bli forrådt, ledd- og gjort narr av, baktalt og mobbet.

 

Problem #2:

Jeg er nylig blitt student. Og jeg prøvde flere ganger å følge med på forelesningene. Men, jeg ble bare jævlig skuffet, irritert, forbanna og oppgitt. Og jeg ga faen i hele greia.

 

Forklaring: Det tas (selvsagt) utgangspunkt i et bestemt pensum, med bestemte lærebøker. Og om man ikke er død eller blind, og bare har lest litt på forhånd blir man kun sittende og stadig lytte etter noe som kanskje kan være kjekt å ha notert seg. Og om man da bestemmer seg for å droppe en eller to forelesninger, så finner man ut i etterkant at man har gått glipp av en eller annen liten sær detalj, også får denne selvsagt alt for mye å si når man skal levere inn noe.

 

Og attpåtil, av en eller annen grunn så blir stoffet så jævlig kjedelig når foreleseren tar det for seg på norsk (med norske begrep og betegnelser), og begynner å forklare hver lille detalj. Han/hun får da en merkelig evne til å ubevisst kunne skvise ut all morroa og gleden som jeg engang hadde ved å studere stoffet på egenhånd.

 

Jeg er tillegg en altfor stor perfeksjonist, og bare må gjøre alt helt perfekt, hvis ikke kommer angsten. Jeg har uansett på dette punktet gitt opp på å bli normal, det er nok umulig.

 

Mon tro hva som hadde skjedd om jeg kanskje hadde truffet noen likedan, som det hadde gått an å prate med.

-------

Jeg vet ikke hvor jeg vil hen med denne tråden, det var mest for å lette på trykket. Men, likevel; innlegg og "råd" som f.eks. "ta deg sammen a'!", "du må skjerp'e deg", "skaff deg psykolog" og "skaff deg en kompis!! xD" er totalt verdiløse og kun til irritasjon. Spar dere.

 

Til opplysning: Jeg har faktisk såvidt vært hos en psykolog, men jeg tror nok han har glemt av meg.. Uansett, jeg hadde ikke noe særlig til utbytte av det, det er nok blitt en del av min natur..

[Patience]

La merke til et gjentagende mønster her..

 

*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNed

Søla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSel

NedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla*DraSegSelvNedISøla

 

Som man reder, så ligger man; Du må begynne med positiv motivasjon. Du må snu alle negative tanker til noe positivt. Klart, det er det siste du vil høre. For å klage er jævlig selvtilfredstillende. Men det hjelper deg null!!

 

Vil anbefale deg en bok av Bjørn Ringom "Tenk positivt". Den bør alle lese.. Den boken får deg til å stoppe opp litt å tenke.

[tameg]

Hvor gammel er du?

[Raudridder]

Hva slags studium er det snakk om?

[Gjest Seigfisk]

Jeg er snart 24 år gammel.

 

Det er et dataingeniørstudie, men jeg har ikke vist trynet mitt der på mange måneder. Og jeg har vel egentlig gitt faen i hele greia. Men, jeg leser litt på stoffet likevel, bare fordi jeg kjeder meg. Og nå er jeg snart ferdig med alt stoffet i ett av emnene.

[Raudridder]

asdf

Endret 25. januar 2010 av Raudridder

[vidor]

Se nå på hva du har skrevet. Du er jo fantastisk reflektert, har stor selvinnsikt, god fomuleringsevne, er strukturert, samtidig som du ikke har interesser som er helt standard. Folk som deg er de jeg ender opp med å ha fornuftige samtaler med når andre sitter å prater om fotball og mote/sminke/hårfrisyrer.

 

Du har mange gode kvaliteter og du har enda gammel ubrukelig baggasje med deg som drar deg ned og hindrer deg i å utvikle deg. Anbefaler at du snakker med noen som kan hjelpe deg med å snu det nåværende tankemønstret ditt, for det er nemlig det og ikke noe annet som er problemet ditt. Jeg vet det skal sikkert mer til enn et innlegg for å overbevise deg om dette, men jeg krysser fingrene til at dette planter et frø i deg som gjør at du tar ansvar for å komme deg ut av den negative trenden du er inne i akkurat nå.

 

Jeg har sett personer bli som nye etter kort tid med tankefelt terapi, folk som før har gått flere titalls timer til en psykolog. Dette er bare ett eksempel, men det viktigste er at du tar grep NÅ, og ikke sitter å ruger enda lengre på dette, for da skjer det ikke noe. Jeg vet godt det kan være steintøft å innrømme at man har et problem, men husk at du er ikke alene. De fleste opplever en dyptgående krise i løpet av livet sitt som de trenger proff hjelp til og de som kommer best ut av det er ALLTID de som tar initiativ og kontakt for å løse opp i flokene.

[Gjest Guest_sak_*]

Nå er jeg dritalei, av absolutt alt. Og jeg vil ikke mer. Jeg har ikke noe mer håp igjen, og jeg har bare lyst til å gi faen i absolutt alt. Ah, hvor deilig ville vel ikke det vært. Da skulle jeg ha søkt på en enkel og simpel jobb, en eller annen plass godt bortgjemt.

 

Historie: Nå har jeg de siste månedene kun sittet inne på hybelen min, i forvirring, og i frustrasjon. Under et stadig økende press på at jeg må få tatt et endelig valg av hva jeg skal gjøre videre. Og hvor jeg hører hjemme hen, men jeg har enda ikke noe svar.

 

Jeg forblir nok slik jeg er nå; miserabel, for alltid.

 

Problem #1:

Jeg slipper ikke folk innpå meg, men holder dem såpass på avstand at de ikke blir godt nok kjent med meg til å kunne kritisere meg, eller gi meg råd. Og jeg styrer alltid unna sosiale sammenkomster hvis jeg kan. Og om jeg «må» være med på noe, så går det til nød an. Men jeg prøver alltid å forholde meg mest mulig formell, «stealthy», og jeg er der ikke lenger enn absolutt nødvendig.

 

Grunnen til dette er nok flerdelt: Alle mine ungdoms-, og barneår er et langt vondt mareritt. Noe som igjen sikkert er noe av årsaken til at jeg har et elendig selvbilde, og en absolutt ikke-eksisterende selvtillit. For å ikke nevne de andre «vanlige» problemene, som fremmedfølelse, identitetskrise, depresjon, angst og uro.

 

Jeg er uansett dessuten ganske sikker på at jeg ikke er noen interessant person, og passer uansett ikke inn:

- Jeg er ikke noen fest/gå-på-byen-menneske (inniblant går til nød an).

- Jeg har ikke de «vanlige» interessene, som f.eks. fotball.

- Jeg er ikke Facebook-bruker (fordi jeg ikke vil utlevere meg slik + det er tåpelig).

- Jeg har sikkert en kjedelig/enkel klesstil, for jeg velger å ikke svi av for mye penger på klær.

- Jeg er heller ikke en del av jævlig-dyr-mobil-knatte-dag-og-natt hypen.

- Og dessuten er jeg nok ellers både rar og sær. Og av en eller annen grunn liker jeg f.eks. ikke verken kaffe, farris eller øl (eller alkohol generelt), av den enkle grunn at det smaker pyton. Og om det er slik at jeg må drikke for å være "en av gutta", da kan dere bare glemme det.

 

Jeg anser ikke meg selv som en som mangler sosiale antenner, for om jeg f.eks. skal foreta en brukthandel med noen, så har jeg ikke noe problem med å kommunisere og komme godt overens med vedkommende, så det er ikke det det står på. Det er bare slik at jeg forventer at jeg skal bli forrådt, ledd- og gjort narr av, baktalt og mobbet.

 

Problem #2:

Jeg er nylig blitt student. Og jeg prøvde flere ganger å følge med på forelesningene. Men, jeg ble bare jævlig skuffet, irritert, forbanna og oppgitt. Og jeg ga faen i hele greia.

 

Forklaring: Det tas (selvsagt) utgangspunkt i et bestemt pensum, med bestemte lærebøker. Og om man ikke er død eller blind, og bare har lest litt på forhånd blir man kun sittende og stadig lytte etter noe som kanskje kan være kjekt å ha notert seg. Og om man da bestemmer seg for å droppe en eller to forelesninger, så finner man ut i etterkant at man har gått glipp av en eller annen liten sær detalj, også får denne selvsagt alt for mye å si når man skal levere inn noe.

 

Og attpåtil, av en eller annen grunn så blir stoffet så jævlig kjedelig når foreleseren tar det for seg på norsk (med norske begrep og betegnelser), og begynner å forklare hver lille detalj. Han/hun får da en merkelig evne til å ubevisst kunne skvise ut all morroa og gleden som jeg engang hadde ved å studere stoffet på egenhånd.

 

Jeg er tillegg en altfor stor perfeksjonist, og bare må gjøre alt helt perfekt, hvis ikke kommer angsten. Jeg har uansett på dette punktet gitt opp på å bli normal, det er nok umulig.

 

Mon tro hva som hadde skjedd om jeg kanskje hadde truffet noen likedan, som det hadde gått an å prate med.

-------

Jeg vet ikke hvor jeg vil hen med denne tråden, det var mest for å lette på trykket. Men, likevel; innlegg og "råd" som f.eks. "ta deg sammen a'!", "du må skjerp'e deg", "skaff deg psykolog" og "skaff deg en kompis!! xD" er totalt verdiløse og kun til irritasjon. Spar dere.

 

Til opplysning: Jeg har faktisk såvidt vært hos en psykolog, men jeg tror nok han har glemt av meg.. Uansett, jeg hadde ikke noe særlig til utbytte av det, det er nok blitt en del av min natur..

Tja, du er ikke fult så ulik meg, men det beste rådet jeg kan gi deg er å snakke med psykolog.

 

Du må ikke gi opp etter første gang, det kan ta tid å finne en psykolog du har ordentlig kjemi med. Det er viktig at du møter opp til timene, og gir det tid. Når det endelig skjer, så vil du bli lettet, og du vil merke forbedring.

 

Lykke til!