Hvorfor er ikke vitenskapsmenn "åndelig"?

[fuzzyboots]

...

Leste du ikke biten hvor jeg forklarte deg at disse naturlovene, vel så aksiomene ikke holder? Ser du oppriktig talt ikke poenget? Selv Humes, en av historiens største empirikere forsto dette enkle prinsippet.

 

Du kan ikke forutsi noe som helst før du har forsøkt det, og man kan alltid gå ett forsøk videre. Matematikken du lener deg på kan være feil, da du som subjektiv observatør ikke kan gå god for dens eksistens. Descartes avfeide matematikken som sikker kilde til viten med en analogi som lød noe sånn som dette: En ond ånd får deg til å begå feilaktige slutninger av typen 1+1=2 (all matematikk er iscenesatt og feil), siden han ikke kunne sitte på absolutt viten om eksistensen av et slikt vesen, kunne han heller ikke regne matematikk som absolutt viten.

 

Etterprøvbarhet er et "antakelsesprinsipp" vi bruker for å legitimisere induktive slutninger som har en overveldende stor sannsynlighet for å stemme i andre forsøk. Det betyr ikke at alle forsøk du noen gang vil prøve strider med et, eller at selve konseptet om etterprøvbarhet bare er en drøm og en illusjon. For alt du vet kan alle forsøkene du gjør som samsvarer med det opprinnelige forsøket være feilslutninger iscenesatt av en demon. Hva vet du?

 

Gud er subjektiv, da han/hun/de oppleves forskjellig av alle. Det er på den annen side, ingen objektive observasjoner som tyder på at noen av de postulerte guder eksisterer.

Her viser du kanskje din sanne skygge. Det at gud er forskjellig fra forskjellige perspektiver gjør ikke guden subjektiv, da har du på alle måter misforstått begrepet "subjektiv". Jeg kan, teoretisk sett, oppfatte vitenskap annerledes enn deg, selv resultatene, det gjør dem likevel ikke mer/mindre subjektive.

 

Det finnes ingen objektive observasjoner, fordi du kan ikke redegjøre for det.

[NikkaYoichi]

...

Leste du ikke biten hvor jeg forklarte deg at disse naturlovene, vel så aksiomene ikke holder? Ser du oppriktig talt ikke poenget? Selv Humes, en av historiens største empirikere forsto dette enkle prinsippet.

 

Du kan ikke forutsi noe som helst før du har forsøkt det, og man kan alltid gå ett forsøk videre. Matematikken du lener deg på kan være feil, da du som subjektiv observatør ikke kan gå god for dens eksistens. Descartes avfeide matematikken som sikker kilde til viten med en analogi som lød noe sånn som dette: En ond ånd får deg til å begå feilaktige slutninger av typen 1+1=2 (all matematikk er iscenesatt og feil), siden han ikke kunne sitte på absolutt viten om eksistensen av et slikt vesen, kunne han heller ikke regne matematikk som absolutt viten.

 

Etterprøvbarhet er et "antakelsesprinsipp" vi bruker for å legitimisere induktive slutninger som har en overveldende stor sannsynlighet for å stemme i andre forsøk. Det betyr ikke at alle forsøk du noen gang vil prøve strider med et, eller at selve konseptet om etterprøvbarhet bare er en drøm og en illusjon. For alt du vet kan alle forsøkene du gjør som samsvarer med det opprinnelige forsøket være feilslutninger iscenesatt av en demon. Hva vet du?

 

Gud er subjektiv, da han/hun/de oppleves forskjellig av alle. Det er på den annen side, ingen objektive observasjoner som tyder på at noen av de postulerte guder eksisterer.

Her viser du kanskje din sanne skygge. Det at gud er forskjellig fra forskjellige perspektiver gjør ikke guden subjektiv, da har du på alle måter misforstått begrepet "subjektiv". Jeg kan, teoretisk sett, oppfatte vitenskap annerledes enn deg, selv resultatene, det gjør dem likevel ikke mer/mindre subjektive.

 

Det finnes ingen objektive observasjoner, fordi du kan ikke redegjøre for det.

 

Du står selvsagt fritt til å bevise at det er onde ånder som påvirker resultatene, men frem til du har bevist det så er ingen slike påstander verd noe som helst. Forskjellen er at jeg kan bevise mine påstander, de spekulasjonene du kommer med her, kan ikke bevises.

 

Hva vet du?

Jeg vet at noen bruker sterkere narkotiske stoffer enn det som er godt for dem.

 

Red.: On a more serious note.

 

Jeg vet at om resultatene er iscenesatt av en demon, skaper eller whatnot - så er resultatene likevel virkelige og reelle. Da resultatene er der. Om jeg kan bruke de resultatene til å forutsi resultatene i et nytt forsøk, så er altså resultatene og den kunnskapen jeg har etter å kommet frem til resultatet like verdifullt i den virkelige verden, som om resultatet av forsøket ikke ble styrt av en demon, spøkelser eller en eller annen gud.

 

Dette er jo relativt enkle prinsipper og prinsipper som er svært foreldet, så jeg forstår ikke hva som er grunnen til at du prøver å forkludre debatten.

 

Er det noen som har filosofi 1.01 nå og tror de har kommet over noe revolusjonerende?

Endret 27. januar 2010 av NikkaYoichi

[fuzzyboots]

Du står selvsagt fritt til å bevise at det er onde ånder som påvirker resultatene, men frem til du har bevist det så er ingen slike påstander verd noe som helst. Forskjellen er at jeg kan bevise mine påstander, de spekulasjonene du kommer med her, kan ikke bevises.

Mangel på motbevis betyr ikke at du har bevis, og det betyr alt. Poenget jeg har prøvd å gjort så forståelig som overhode mulig er at du ikke kan vite noe som ikke er helt sikkert. Er det mulig at en demon kan iscenesette feilaktige naturlover, vel da er det ikke helt sikkert at naturlovene stemmer. Hvor forbanna vanskelig kan det være å forstå?

 

Dette er grunnleggende (vitenskaps)filosofi.

 

Hva vet du

Jeg vet at noen bruker sterkere narkotiske stoffer enn det som er godt for dem.

Det at du tror alt man ikke kan motbevise er automatisk bevist, som følge av det premisser, indikerer vel at du er den som misbruker noe her.

Endret 27. januar 2010 av fuzzyboots

[fuzzyboots]

Red.: On a more serious note.

 

Jeg vet at om resultatene er iscenesatt av en demon, skaper eller whatnot - så er resultatene likevel virkelige og reelle. Da resultatene er der. Om jeg kan bruke de resultatene til å forutsi resultatene i et nytt forsøk, så er altså resultatene og den kunnskapen jeg har etter å kommet frem til resultatet like verdifullt i den virkelige verden, som om resultatet av forsøket ikke ble styrt av en demon, spøkelser eller en eller annen gud.

Nei, demonen kan ha tatt tall fra det blå. Han kan ha iscenesatt din fundamentale logikk, han kan ha iscenesatt matematikken, gjort alle svar du har fått feil, bla bla. Bare fantasien begrenser deg her. Og nei, du kan ikke forutsti noe i nyere forsøk, da demonen kan gjøre så du får feil resultat. Det er også et poeng at selv om resultatet ble riktig kunne det ha vært av sannsynlighet som demonen implementerte inn i matematikken, noe som ville forutsatt at du hadde objektiv innsikt i all fremtid.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Evil_daemon

 

Er det noen som har filosofi 1.01 nå og tror de har kommet over noe revolusjonerende?

Kommet over noe revolusjonerende? Dette er basic, brother.

[cuadro]

Edit: Beklager, jeg befant meg i helt feil tråd. Bare fortsett!

Endret 27. januar 2010 av cuadro

[-kga-]

En kammerat fortalte at han hadde blitt sugd inn i ringenes herre universet nå han lå å leste boka, og det var bare så vidt han kom tilbake igjen etter en lang quest. Håper jeg også blir dratt inn i en av bøkene jeg leser, men jeg håper jeg kommer ut igjen når jeg selv ønsker det. Syntes vitenskapen burde bruke prøve på å finne ut hvordan man kan gjenskape slikt.

[McDuck_]

Problemet med induksjon og vitenskapens subjektive/objektive natur er essensielt uavhengige av hverandre. Det førstnevnte handler bare ikke om annet enn hvordan vi kan ha en fornuftig epistemologisk modell, men det sistnevnte handler om den grunnleggende formen vitenskapelig kunnskap tar. Altfor mange har en oppfatning av vitenskap som en slags hellig metode for absolutt viten (ikke i forstanden feilfri), men det krever ikke annet enn noen enkle bemerkninger for å innse at vitenskapen ikke er annet enn en systematisk forlengelse av vår enkle måte å forklare den verdenen vi opplever.

 

Å appellere til instrumentenes suksess i å måle det vi ønsker å måle bommer på målskiven. Det handler som sagt ikke om nøyaktigheten på resultatene, men hvordan vi forholder oss til dem. Helt grunnleggende tar vitenskapelig kunnskap form gjennom språklige modeller (matematikk inngår her i språkbegrepet), og målene er å danne en innbyrdes koherens i teorien, samt en tilfredsstillende tolkning av de relevante faktiske observasjonene. Andre kvaliteter, som f.eks effektiviteten av kvantitative modeller, kan nevnes, men det har liten hensikt her. Poenget er som sagt å innse formen kunnskap tar, for den er alltid språklig. En sannhet i en modell gir ofte lite eller ingen mening utenfor seg selv, og det er enkelt å komme med konkrete eksempler på dette. Likevel er modellene den fundamentale formen vår kunnskap tar. Dette er ingen svakhet - bare en realitet.

 

Hensikten min ved å ta opp dette emnet (hvis det var det, jeg husker ikke) var å illustrere hvordan kontekst er avgjørende for en påstands sannhet. Det har kommet fram av flere i denne diskusjonen at de mener at intensjonen for en påstand er irrelevant, og at mottakerens tolkning er avgjørende. Jeg kan ikke si meg spesielt enig i denne tilnærmingsmåten, selv om den er jo ikke gal i seg selv. Bare lite effektiv i min mening. Det ser ut til at dere er ute etter et objektivt grunnlag for alle påstander, et slags universelt språk i hvilket enhver påstand kan dømmes sann eller usann. Det er jo et prosjekt i seg selv. Mange har forsøkt, og mange har mislykkes. Mitt forslag er å forholde seg til hvordan situasjonen faktisk er. En pluralistisk tolkning av påstander, altså at påstander aldri er uavhengige av sin respektive kontekst, er ikke bare en mer realistisk tilnærmingsmåte til sannhet og intensjonell betydning, men også mye mer metafysisk forsvarlig.

Endret 27. januar 2010 av Monkybone

[snartenkt]

Det er selvsagt interessant å diskutere Humes tanker, men dessverre så er dette en feilaktig anvendelse av prinsippet. Nettopp fordi man måler observasjonene.

Hvilket prinsipp er det du snakker om?

 

Det at noen måler observasjonene er jo selve problemet med vitenskap. Subjektet må trekke en induktiv slutning fordi kjennskap til alle forsøk er uoppnåelig.

 

Skal det du sier stemme, må du redegjøre for metoden som tar høyde for alle ugjennomførte forsøk. Hadde vært et ganske stort gjennombrudd innen epistemologien, om du fant en metode som lot seg gjennomføre uten innblanding fra subjektet.

Dataene er objektive, og de må kunne gjenskapes av andre. Den vitenskapelige metode er også objektiv. Men diskusjonen din er egentlig at vi skal tro på noe selv om det ikke er noe data om det, og det er det selvsagt ikke rasjonelt å gjøre.

 

Problemet med induksjon og vitenskapens subjektive/objektive natur er essensielt uavhengige av hverandre. Det førstnevnte handler bare ikke om annet enn hvordan vi kan ha en fornuftig epistemologisk modell, men det sistnevnte handler om den grunnleggende formen vitenskapelig kunnskap tar. Altfor mange har en oppfatning av vitenskap som en slags hellig metode for absolutt viten (ikke i forstanden feilfri), men det krever ikke annet enn noen enkle bemerkning for å innse at vitenskapen ikke er annet enn en systematisk forlengelse av vår enkle måte å forklare den verdenen vi opplever.

 

Å appellere til instrumentenes suksess i å måle det vi ønsker å måle bommer på målskiven. Det handler som sagt ikke om nøyaktigheten på resultatene, men hvordan vi forholder oss til dem. Helt grunnleggende tar vitenskapelig kunnskap form gjennom språklige modeller (matematikk inngår her i språkbegrepet), og målene er å danne en innbyrdes koherens i teorien, samt en tilfredsstillende tolkning av de relevante faktiske observasjonene. Andre kvaliteter, som f.eks effektiviteten av kvantitative modeller, kan nevnes, men det har liten hensikt her. Poenget er som sagt å innse formen kunnskap tar, for den er alltid språklig. En sannhet i en modell gir ofte lite eller ingen mening utenfor seg selv, og det er enkelt å komme med konkrete eksempler på dette. Likevel er modellene den fundamentale formen vår kunnskap tar. Dette er ingen svakhet - bare en realitet.

 

Hensikten min ved å ta opp dette emnet (hvis det var det, jeg husker ikke) var å illustrere hvordan kontekst er avgjørende for en påstands sannhet. Det har kommet fram av flere i denne diskusjonen at de mener at intensjonen for en påstand er irrelevant, og at mottakerens tolkning er avgjørende. Jeg kan ikke si meg spesielt enig i denne tilnærmingsmåten, selv om den er jo ikke gal i seg selv. Bare lite effektiv i min mening. Det ser ut til at dere er ute etter et objektivt grunnlag for alle påstander, et slags universelt språk i hvilket enhver påstand kan dømmes sann eller usann. Det er jo et prosjekt i seg selv. Mange har forsøkt, og mange har mislykkes. Mitt forslag er å forholde seg til hvordan situasjonen faktisk er. En pluralistisk tolkning av påstander, altså at påstander aldri er uavhengige av sin respektive kontekst, er ikke bare en mer realistisk tilnærmingsmåte til sannhet og intensjonell betydning, men også mye mer metafysisk forsvarlig.

Jeg ser fortsatt ikke noe annet enn forsøk på bortforklaringer på mangel på bevis for (eller data som støtter) overnaturlige påstander.

Endret 27. januar 2010 av snartenkt

[McDuck_]

Jeg ser fortsatt ikke noe annet enn forsøk på bortforklaringer på mangel på bevis for (eller data som støtter) overnaturlige påstander.

 

Religion er et uttrykk for noe helt annet enn en vitenskapelig beskrivelse av naturens prosesser. Man trenger ikke være religiøs for å erkjenne at det er snakk om forskjellige definisjonsområder. Religion danner et moralsk og språklig rammeverk, men ordleggingen kan forveksles dersom man ikke er inneforstått med dette. Man bør kjenne til hvorfor ordleggingen kan forveksles, og hvordan man kan projektere konteksten riktig ned på vår egen. Det blir i så fall ikke en epistemologisk beskrivelse, men en psykologisk - for dette handler om former for erfaring, og former for konseptualisering. En religiøs person bruker den religiøse syntaksen som et uttrykk for sin holdning til virkeligheten. Med dette kommer religiøs ubetinget tro, og i det ubetingede ligger verdien. Poenget er at det skal kreve noe av deg for å tro, det er ingen slutning. Om man kan velge å kalle det irrasjonelt avhenger av hvilken innfallsvinkel man har. Religiøs syntaks er ikke overraskende utelukket fra vitenskap, og man trenger ikke tvinge dem over hverandre. Likevel er det en sterk tendens til nettopp det.

Endret 27. januar 2010 av Monkybone

[modtheresa]

Religion er et uttrykk for noe helt annet enn en vitenskapelig beskrivelse av naturens prosesser.

 

 

jeg har sagt

at vitenskap

ikke kan uttrykkes

ved religionens språk

og visa versa

 

de snakker forskjellig

jeg synes det er helt ok

[cuadro]

Å snakke to forskjellige språk er ikke et problem da man har språktolkere som forstår dem begge. Problemet er at disse to forskjellige språkene taler imot hverandre.

[NikkaYoichi]

Red.: On a more serious note.

 

Jeg vet at om resultatene er iscenesatt av en demon, skaper eller whatnot - så er resultatene likevel virkelige og reelle. Da resultatene er der. Om jeg kan bruke de resultatene til å forutsi resultatene i et nytt forsøk, så er altså resultatene og den kunnskapen jeg har etter å kommet frem til resultatet like verdifullt i den virkelige verden, som om resultatet av forsøket ikke ble styrt av en demon, spøkelser eller en eller annen gud.

Nei, demonen kan ha tatt tall fra det blå. Han kan ha iscenesatt din fundamentale logikk, han kan ha iscenesatt matematikken, gjort alle svar du har fått feil, bla bla. Bare fantasien begrenser deg her. Og nei, du kan ikke forutsti noe i nyere forsøk, da demonen kan gjøre så du får feil resultat. Det er også et poeng at selv om resultatet ble riktig kunne det ha vært av sannsynlighet som demonen implementerte inn i matematikken, noe som ville forutsatt at du hadde objektiv innsikt i all fremtid.

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Evil_daemon

 

Er det noen som har filosofi 1.01 nå og tror de har kommet over noe revolusjonerende?

Kommet over noe revolusjonerende? Dette er basic, brother.

 

Hvis dette er basic for deg, så burde du jo være kjent med hvorfor disse idéene er forkastet også - da forstår jeg ikke hvorfor du forsøpler debatten med dem.

 

Jo, men om denne demonen alltid blander seg inn, slik at resultatene blir slik vi forventer, så er altså resultatene høyst reelle, enten de er forfalsket av en ond demon eller skaper. Nettopp fordi denne skaperen eller onde demonen alltid forfalsker resultatet til å bli det vi forventer. Når vi så bruker den viten vi fikk fra det forsøket til å forutsi resultatet av neste forsøk og det viser seg å stemme, så er det altså irrelevant om det skyldes at en ond demon igjen har lurt oss. Frem til det viser seg at demonen slutter med tullet sitt, så er det ingen grunn til å tro at resultatene ikke er riktige, med mindre man har grunn til å tro at det er usikkerheter ved målingene og de antakelser som er gjort. Antakelser i vitenskapen gjøres ikke ved vill gjetning, slik påstander fra såkalte "åndelige" og religiøse gjør, nei - antakelser i vitenskapen gjøres på grunnlag av den kunskap man har om verden. Om denne kunskapen er manipulert frem av en ond demon, så er likevel kunskapen sann, da denne demonen har lurt enhver som har utført forsøkene som ville avslørt spøken. Siden demonen gjør dette hver gang, så er det altså den falske sannheten som er sann, da det er den som er den reelle effekten som påvirker vår verden, ikke den egentlige sannheten - da den aldri vil tre i kraft, før demonen velger å sette den i kraft.

 

Siden det ikke finnes noen ting som tyder på at det eksisterer noen slik demon, så kan man altså anta at en slik demon ikke eksisterer. Eksisterer demonen, så spiller det ingen rolle, da effekten av en slik demons eksistens ikke har noen relevans.

 

Det er nemlig slik at en demon på generelt grunnlag ikke kan avkreftes, så kan en demon med bestemte egenskaper avkreftes. Derfor er det den som kommer med påstanden om en slik demons eksistens som har i oppgave å beskrive demonen og den attributter og deretter sannsynliggjøre dens eksistens. Før så er gjort, så kan påstanden om en slik demons eksistens avvises, da påstanden ikke er noe verd. Nemlig siden en demon uten attributter ikke kan påvirke vår verden.

[fuzzyboots]

Hvis dette er basic for deg, så burde du jo være kjent med hvorfor disse idéene er forkastet også - da forstår jeg ikke hvorfor du forsøpler debatten med dem.

Men du skjønner jo rett og slett ikke disse ideene, slik du argumenterer.

 

Jo, men om denne demonen alltid blander seg inn, slik at resultatene blir slik vi forventer, så er altså resultatene høyst reelle, enten de er forfalsket av en ond demon eller skaper. Nettopp fordi denne skaperen eller onde demonen alltid forfalsker resultatet til å bli det vi forventer. Når vi så bruker den viten vi fikk fra det forsøket til å forutsi resultatet av neste forsøk og det viser seg å stemme, så er det altså irrelevant om det skyldes at en ond demon igjen har lurt oss. Frem til det viser seg at demonen slutter med tullet sitt, så er det ingen grunn til å tro at resultatene ikke er riktige, med mindre man har grunn til å tro at det er usikkerheter ved målingene og de antakelser som er gjort.

Feil, demonen kan gi deg forskjellige svar hver gang. Han kan tom. få det til å se ut som om det er helt like svar, men i realiteten er det helt forskjellige resultater. Finner du et problem med det, kan det være fordi demonen har designet logikken din, eller lovene ved konvensjonell logikk.

 

Forstår du ikke at dette ikke er begrenset av noe annet enn fantasien? Hvorfor prøver du å finne smutthull? Ingen av disse er brukt som kritikk av cartesianismen.

 

Antakelser i vitenskapen gjøres ikke ved vill gjetning, slik påstander fra såkalte "åndelige" og religiøse gjør, nei - antakelser i vitenskapen gjøres på grunnlag av den kunskap man har om verden. Om denne kunskapen er manipulert frem av en ond demon, så er likevel kunskapen sann, da denne demonen har lurt enhver som har utført forsøkene som ville avslørt spøken. Siden demonen gjør dette hver gang, så er det altså den falske sannheten som er sann, da det er den som er den reelle effekten som påvirker vår verden, ikke den egentlige sannheten - da den aldri vil tre i kraft, før demonen velger å sette den i kraft.

Antakelse = formodning, aldri sikker viten. Det ligger i selve begrepet, dummie. Den kunnskapen vi har om verden er betinget av sansene våre. Demonen kan ha endret resultatene for hvert enkelt individ, og selv om det tilsynelatende ser ut til at vi får like resultater, er det bare fordi demonen prosjekterer det.

 

Hvorvidt sannheten skal tre i kraft eller ikke spiller ingen rolle, så lenge den finnes. Kan du sikkert avkrefte eksistensen av absolutt sannhet? Ikke det? Nei, så ikke gjør meg mer flau på dine vegne.

 

Siden det ikke finnes noen ting som tyder på at det eksisterer noen slik demon, så kan man altså anta at en slik demon ikke eksisterer.

Anta betyr ikke å sitte på sikker viten. Og du kan ikke sannsynliggjøre noe som ikke har gjort seg åpenbart - det betyr likevel ikke at det ikke eksisterer. Du snakker om praktisk sannsynlighet, som egentlig er "overbevisning", og siden det er sansebetinget og på toppen av det veldig relativt, kan du ikke med sikkerhet si noe som helst.

 

Det er nemlig slik at en demon på generelt grunnlag ikke kan avkreftes, så kan en demon med bestemte egenskaper avkreftes. Derfor er det den som kommer med påstanden om en slik demons eksistens som har i oppgave å beskrive demonen og den attributter og deretter sannsynliggjøre dens eksistens. Før så er gjort, så kan påstanden om en slik demons eksistens avvises, da påstanden ikke er noe verd. Nemlig siden en demon uten attributter ikke kan påvirke vår verden.

Jeg påstår ikke at det eksisterer en demon. Jeg spør deg bare om du kan avkrefte med sikkerhet at det finnes en demon med visse egenskaper. Kan du som et subjekt det? Nei. Ok. Bruk huet!

[Dark Fire]

Men hvorfor hører vi aldri om vitenskapsmenn som prater om sånt? Personer som vet hva partikler er, som vet hva energier faktisk er og som kan sette en slags halv-forklaring ihvertfall på hva de "åndelige" faktisk mener?

Vet du hva partikler er? I løpet av de siste hundre årene har man nok funnet ut at partikler ikke er døde lego-klosser alikevel.

http://en.wikipedia.org/wiki/Interpretatio...antum_mechanics

 

Hvis jeg f. eks mener at jeg har evnen til å se spøkelser eller hva det måtte være, og kaller det "en energi" uten å egentlig vite hva det er, kan jeg bare gå hen og si akkurat det da? Når det i bunn og grunn bare er ord som jeg har satt på en følelse eller opplevelse? Er ikke det litt misvisende? Det kan jo være hva som helst.

Så lenge de ikke har en bredere kunnskap om hva det kan være, så ender de nok opp med å bruke et ord på det nærmeste de kan tenke seg at det kan være, ja. Det er vel gjerne derfor "de" (nå snakker jeg først og fremst om folk litt mere seriøse enn de på åndenes makt) også kaller det energi, istedenfor et spøkelse eller ånd. Så lenge det ikke er en klapperslange, en volvo v70 eller en UFO, så fungerer "energi" fett for meg, ihvertfall. Intuitivt føler de på seg at det er en energi, og ser nok på verden som energi, så hva kunne vel da komme mere naturlig enn å kalle også disse "vesenene" for energi?

Spørsmålet er om det er menneskets egen overbevisning som utgjør effekten.

Det har nok allerede blitt svart på. Så er det opp til deg å gjøre researchen.

 

Jeg kan her på programmet høre at de sier ting som "for meg så er det slike og slike energibaner" og "for meg så opplever jeg det som at det kan være sånn og sånn". For meg..

Det må vel være delvis derfor vitenskapen ikke helt omsvermer sånt? Vitenskapen handler jo ikke om "for meg". Det må jo være like fysisk som en stein sant? Det må være et faktum uavhengig av det menneskelige sinn. Hvis ikke kan man umulig si at noe er et faktum?

Finnes det noe sånt? I så tilfelle, hvordan skal vi noen gang få testet det ut?

 

Jeg vet hva enkelte av deres tanker er rundt sånt, men hva mener dere likevel?

Hvorfor virker det som om det blir mer og mer av sånt? Når vitenskapen bare kommer lengre og lengre?

Heldigvis (phew), så har det seg sånn at vitenskapen heller mere mot subjektivitet.

Verdens mest aktuelle kvantefysikkere som jobber med streng-teori o.l, dvs ToE's, Theory of Everything, har plutselig gått tilbake fra å sitte i laboratoriet, til å møte opp med folk for å forstå subjektivitet. For subjektiviteten, er det eneste vitenskapen enda ikke har klart å svare på.

http://www.mybigtoe.com/

http://en.wikipedia.org/wiki/String_theory

 

Denne fyren fra CERN, endte opp her. Yes...

[Kaptein Potetmos]

Jeg vet hva enkelte av deres tanker er rundt sånt, men hva mener dere likevel?

Hvorfor virker det som om det blir mer og mer av sånt? Når vitenskapen bare kommer lengre og lengre?

Fordi vitenskapen ikke kan bevise at slikt ikke finnes. Vitenskapen er ikke beregnet på og heller ikke egnet til å forklare dette "noe mer". Det er en fundamental feilslutning å sette en endelig grensene for virkeligheten ved det synlige og målbare - rett og slett fordi det ikke er mulig å avkrefte om det faktisk finnes "noe mer".

 

Derfor er det mange mennesker som heller ikke får besvart sine erfaringer - som du jo viser til - gjennom det rasjonelle og vitenskapelige. I stedet for å bli lyttet til blir de blankt avvis og latterliggjort - som jo f.eks. Dawkins gjør. Men det han gjør er å påberope seg å ha hele sannheten - nøyaktig det samme han kritiserer andre for å gjøre.

 

Romeren

 

 

Tull, fordi vitenskapsmenn og intelligente mennesker allerede har registrert og funnet ut at dette er meningsløse påstander fra gale eller dumme mennesker. Med en gang ett menneske mister nysjerrighet og vilje til å finne ut faktiske grunner, og heller velger pseudo-science og simple spøkelsesforklaringer er de ikke verdt å ofre mer enn et par sekunder på. Eller som i dette tilfellet, en eller to poster.

[modtheresa]

sa han

som hadde stirret

den nakne kvarken

inn i øyet

[Kaptein Potetmos]

Ett haiku!

[McDuck_]

Tull, fordi vitenskapsmenn og intelligente mennesker allerede har registrert og funnet ut at dette er meningsløse påstander fra gale eller dumme mennesker.

 

Tull, disse vitenskapsmennene du snakker om har praktisk talt alle vært religiøse. Mange av våre største historiske vitenskapsmenn har vært hengivne kristne. Du aner ikke hva du snakker om. Du er en ignorant gjøk dersom du mener alle religiøse er gale eller dumme.

Endret 29. januar 2010 av Monkybone

[Kaptein Potetmos]

Tull, fordi vitenskapsmenn og intelligente mennesker allerede har registrert og funnet ut at dette er meningsløse påstander fra gale eller dumme mennesker.

 

Tull, disse vitenskapsmennene du snakker om har praktisk talt alle vært religiøse. Mange av våre største historiske vitenskapsmenn har vært hengivne kristne. Du aner ikke hva du snakker om.

 

Vrøvl, dette har med tider, oppvekst og aksepterte normer å gjøre. Jeg sier også jeg er kristen når en kar står med kniv og truer meg med å skjære av meg pikken om jeg ikke er det. Så får jeg fred til å drive med andre ting.

 

En annen grunn er "god of the gaps" argumentet. Som sier at selv verdens skarpeste folk har falt tilbake på Gud når de har kommet til noe de ikke kan forklare. Men med en gang de KAN forklare noe, så er Gud mystisk nok forsvunnet fra forklaringen.

 

Ang. mer moderne vitenskap, du veit, den som har tatt oss til månen og ellers ut i verdensrommet, som har klargjort og bekreftet teoriene vi har håpet på i så mange tusen år, har alle vært ateister. Dessuten er ikke argumentet at en vitenskapsmann TROR noe, bevis for noenting. Det er nemlig ikke vitenskapelig å si. Men religiøs tankegang har dessverre denne logiske bristen i systemet sitt. Man forholder seg kun til autoriteter. Om en autoritet sier at slik er det, så skal alle føye seg, right? Det her er jo det store problemet. Einstein hadde ikke rett fordi folk mente han var en viktig person. Richard Feynman ble ikke trodd på sine teorier fordi han var så viktig.

 

Der har man en "failsafe" med den vitenskapelige metoden. Vi dømmer ikke folkene som fant opp ting. Vi husker de, fordi det er en sosialt-romantisk måte å ære mennesker vi føler har bidratt til samfunnet. Vi Gjør dette med alle mennesker som gjør noe vi syns er viktig, ikke bare vitenskapsmenn. Men det som ER viktig er bidraget deres. Ikke deres personlige tro. Newton var en helsikes geni, men at han trodde på gud når han ikke kom lenger i sine tankerekker er slettes ingen grunn for at jeg skal gjøre det. Den slags tankegang er farlig. Dette er "sauene" man helst ikke vil bli.

Endret 29. januar 2010 av Kaptein Potetmos

[modtheresa]

jeg har aldri skrevet haiku

og du fleiper vekk komentaren

har du sett en kvark?

det er nemlig slik

i kvantemekanikk

at observatør ikke kan skilles fra det observerte

vitenskapen har ikke et strengt materialistisk verdensbillede lenger