Far alt for tidlig? Hjelp! 16/17år

[Gjest guest guest, gjest:)]

Hei! Jeg skriver det her fordi jeg er ekstremt usikker! jeg er 16 snart 17 å hu er 15 snart 16år. det var en kveld hu sa at hu ville snakke med meg om noe veldig viktig. som hu hadde tenkt på over 1 måned fram og tilbake. Så sa hu, jeg vil ha ett barn med deg. først trodde jeg det var tull. Så jeg sa slutt å tull. Så sa hu at hu var serriøs. Å da skjønnte jeg at hu faktisk var det. hu hadde tenkt på det i en måned å har lyst på ett barn lenge (Men venta bare til hu fant den rette), hu sa at hu har lyst til en grunn til å komme opp om morgenen, gi ett barn ett liv, gi den en rett oppvektst siden hu vet hvordan hu skal gjøre det. Å at det er bedre for ungen at foreldrene er unge, da vet de mer hvordan det er å være ung. vi har vært sammen i 10måneder snart 11. Jeg har vært forelsket i hu fra første gang jeg så hu, jeg elsker henne utrolig høyt å hu elsker meg også! Jeg kunne aldri tenkt meg noen andre en hu. Jeg sa ettervert ja, til å ha barn med hu. Jeg har faktisk lyst på ett barn selv med hu. Men vet det er utrolig mye ansvar, jeg vet hu er utrolig god med unger, har passe mange vert i barnehage mate unger, lagt unger mange ganger syngi for de når de skal sove, skifta bleier vaska de alt det du må gjøre med en unger(bortsett fra amme da:P) Hu sier at hu skal ha barnet hjemme selv, passe på det og mate det. Fordi hu elsker barn, det har hu alltid gjort så lenge jeg har kjent hu! Å hu gjør aldri noe for å skade andre hu vil bare hjelpe hjelpe og hjelpe andre. Jeg vet hu har klær til ungen, eller hu har ikke men tanta har, fra ungene sine osv... Hu har tenkt på alt penger, hvor den skal bo. Men det jeg syntes er veldig ille er at jeg har sakt ja, jeg lover at vi skal ha ett barn. Hu er så glad fordi jeg sa det! Vær gang jeg ser hu er hu veldig glad å bli uansett hva! Sa en gang at jeg lurte på om jeg ikke ville ha barn med hu, å 3 sek etter jeg sa det så, så jeg tårene begynnte og fosse. Å hu blei så utrolig lei seg. Hu vil jo bli 16,5år å jeg blir 17,5år når baby'en blir født. Å hu skal ihvertfall passe på den det første året sier hu. Da er jeg 18,5år å når den er ett skal hu sette den i barnehage så hu kan begynne på skolen igjen sier hu. Hu har planlagt navn, vi har tilog med finni ut hva barnet skal hete. Ett jenta og guttenavn. Hu har gjort alt klar å har lyst å lage ett barn. Å sier at ingenting vil bli forandra, du vil fortsatt få ungdomstiden din, du skal fortsette på skole men du må være der for meg. Jeg føler meg så utrolig dårlig og slem! Siden jeg tviler på å ha barn når hu er så glad for det. Dere kan ikke tenkte hvor glad hu er for det! Jeg har faktisk tenkt å spørre om hu vil forlove seg med meg. Tenkte det før hu nevnte ungen. Jeg vet jeg elsker hu utrolig høyt. Jeg vet vi bare har vært sammen i ca 1år men det er veldig serriøst. Men jeg selv kan godt skjønne vis mange der ute sier det er uansvarlig osv. Men vi får jo, selvfølgelig hjelp av morra hennes som elsker barn å er barnehagetante, hu fikk blant annet barn når hu var 16år så hu vet jo, hvordan det er. Jeg har lyst at dere skal tolke meg serriøst! Fordi jeg er helt serriøs med dette. Jeg har lyst på barn å så i tilleg så har jeg lyst og vente en stund, siden det er veldig tidlig. Men jeg lurer på hva dere synntes om dette her? Å værsåsnill ikke sleng masse dumme kommentarer, vær serriøse:) Takk! Dere aner ikke hvordan jeg har det nå...

 

Håper på så mye hjelp jeg kan få!

 

Får man noe penger av kommunen eller staten eller hva det er når man er foreldre under 18år?

[Dernel]

Akkurat nå er det KJEMPE-mange som driver å får se barn som 17-19 åring oppi her, jeg syns det er altfor tidlig. Mange må jo droppe ut av skolen og skaffe seg jobb som kassadame på kiwi. Hadde jeg vært deg, ville jeg venta minst 10 år.

[medlem-68510]

At du skriver dette her betyr at du er usikker, og min mening er da at du ikke burde gjør det. Du bør fortelle henne akkurat hva du føler.

[Dernel]

Dette er jo en stor avgjørelse, og kommer til å forandre livet ditt for alltid. Desuten er dere veldig unge, er ikke en gang sikkert dere kommer til å holde sammen for resten av livet heller.

[L4r5]

Får man noe penger av kommunen eller staten eller hva det er når man er foreldre under 18år?

 

Protip: Ta en tur til ditt lokale NAV-kontor. De kan forklare alle deres rettigheter mye bedre enn noen her.

Men penger blir det. På hu. Siden det virker ikke som dere bor sammen. Det utløser en del ekstra stønader i tillegg. Men pass dere for å ikke bo sammen på papiret, men gjøre det i virkeligheten. Da risikerer man en skikkelig smell.

Skal ikke gå inn på alt dere får av penger og sånn, men det er potensielt en god slump.

Siden hun ikke bor med deg og dermed blir definert som enslig forsørger så blir det antagelig snakk om bidrag også. Men tjener ikke du særlig med penger så kan du søke om å slippe å betale det. Da er det staten som betaler i stedet.

Men som sagt: Snakk med NAV. Gjerne både i felleskap og hver for dere.

Endret 6. januar 2010 av L4r5

[daruu]

Vel, jeg ville ha ventet....

 

Du er på ingen måte voksen i den alderen, selv om du kanskje føler deg sånn. Hva tror du helt ærlig ville vært best for en evt unge dere måtte få; bli født nå, med foreldre som er unge, uten utdanning, uten noe fast jobb(sannsyneligvis) uten noe sikkerhet rundt seg.

Eller å bli født om 3-5år hvor dere (forhåpentligvis)har fått på plass noe av de tingene?

 

Min helt personelige mening er at det er JÆVLIG egoistisk å prøve å få barn når man er 15, av de grunnene nevnt ovenfor.

[pekka1991]

tenkt litt lenger fremm da, dere skal vel kunne betale for barnets behov da og. kansje greit og skaffe seg en utdannelse eller jobb først. nok av de som sliter pga de fikk unger tidlig på vidregående, og ikke har noe å gå vidre på seinre når tilskuddene fra staten tar slutt.

[L4r5]

Enig i at det er tidlig. Veldig tidlig. Hadde jeg skullet velge så hadde ikke jeg fått barn da jeg var så ung som jeg var. Men det er utrolig hva som kan gå bra. Og når ungen er der så ville man aldri forestilt seg et liv uten.

[xdxdxd_hola_amigo]

Som Jckf sier, du er usikker siden du skriver dette. "Er man i tvil, så er man ikke i tvil" Dette er en god leveregel på avgjørelser som kan endre livet ditt. Det betyr at hvis du er i tvil, så gjør du det rett og slett ikke. Jeg vet du synes det virker som hun er den rette, men du er i en fase av livet hvor både det utvendige og innvendige er igjennom store forandringer, så den jenta du kjenner idag har stor sannsynlighet til å være borte om et par år. Noen venner av meg var sammen i 3 år (15-18år), dette forholdet tålte veeldig mye, men tilslutt ble det slutt. Jeg har også 2 jenter i klassen (3. VGS) som er forlova, men for å si det rett ut, de bryr seg ikke om kjærestene sine lengre, og dette er forhold som har vart i 2-3år.

 

Dette er en så viktig avgjørelse så du har all rett til å være egoistisk. Hvis henne slår opp med deg hvis du vil vente så er henne ikke noe å satse på! Å si at det er bedre å få barn så ung er det bare 13-16 åringer som får til, siden mødrene dems "ikke" forstår.

 

Sorry to say

 

Den første tanken som slo meg var at denne posten minner meg på mange måter utrolig mye på denne videon.

Se filmen hos Youtube

[Belli]

Først vil jeg bare si at du virker som en veldig god og seriøs gutt som for alt jeg vet kunne ha blitt en veldig ansvarlig far. Jeg må si jeg kjenner meg litt igjen i den jenta di. Jeg ville også inderlig ha barn da jeg var i den alderen, jeg har alltid vært flink med barn og som alle rundt meg har sagt ble jeg "født mor". Når jeg var 16 hadde jeg funnet min første store kjærlighet, jeg trodde det skulle bli oss for alltid, og jeg trodde jeg visste hva jeg ville. Sånn var det ikke, og når jeg var ferdig på videregående, og så verden for første gang sånn den virkelig var-ikke bare hvordan jeg trodde den var, hadde jeg plutselig mange andre drømmer om fremtiden i tillegg til barn. Jeg er nå 22 år, og kunne ikke vært gladere for at det ikke ble barn på meg når jeg var 16 år. (selv om jeg fortsatt gleder meg utrolig mye til den dagen kommer, og har kost meg mye med planlegging:)

 

Når det er sagt, synes jeg du bør tenke over det hun har sagt: hun har lyst på barn bla fordi hun vil ha en grunn til å stå opp om morgenen. Synes du det er en god løsning på dette å få et barn, tonner av ansvar, snu livet opp ned, nærmest slutte å tenke på deg selv fordi livet ditt nå handler om barnet ditt ?

 

Det virker på meg som du egentlig har bestemt deg for at det er for tidlig for deg, og at hovedproblemet ditt er at du ikke vil såre henne, noe du vet du gjør når du forteller henne dette. Jeg synes du bør være så ærlig som mulig med henne. Fortell henne at du elsker henne, at du gjerne vil planlegge en fremtid med henne. Se på babynavn og barneklær, planlegg hvor dere vil bo og hvordan dere vil oppdra barnet deres. Men det er viktig at du spør henne, og at hun spør seg selv: hvorfor vil du ha barn akkurat nå? Om grunnen er at hun ikke vil vente lenger, at hun trenger en grunn til å stå opp om morgenen. Da bør du faktisk prøve å være litt hard mot henne, for da tror jeg hun trenger en liten oppvåkning(akkurat som jeg gjorde på den tiden): da kan du fortelle henne at det er en smule egoistisk å tenke slik, når dere heller kan bruke noen år på å planlegge en fantastisk fremtid for barnet deres. Bygg et deilig liv som barnet kan bli født inn i, med to kjærlige foreldre som kan fortelle det at det var ønsket og planlagt i år før det kom til verden.

 

Jeg må avslutte med å si at det er utrolig mange unge foreldre der ute som er fantastiske foreldre til tross for sin unge alder! Men desverre er det også veldig mange som mister mye av sin ungdomstid pga det..noe de kanskje ikke tenker over der og da, men som de kan merke ettervirkninger av i voksen alder.

[Dr. Mobius]

Oi oi oi!! Her går det varsellamper for meg!

 

Ok, jeg tar det enkleste først: IKKE få barn så tidlig!

 

Dere sier dere vil det beste for barnet... I så fall skal dere vente med å få barn til dere er ferdige med utdannelsene deres, og har sikre jobber. Først DA kan dere gjøre det som er best for barnet.

Jeg har sett det så mange ganger, at unge mennesker vil ha barn, men de tenker ikke lengre enn nesetippen sin. De ser bare de positive sidene, og alt skal bli rosenrødt.

Tro meg; det er IKKE rosenrødt å få barn. Det er blod, svette og tårer. Og er man ung, uten utdannelse og jobb, har man ikke kapasitet til å ta vare på barnet godt nok.

 

Synes du barnet fortjener å vokse opp med to foreldre på minstelønn?

Tror dere virkelig at dere kommer til å fullføre skolegangen deres når dere har et barn som tar ALL tiden og energien deres? De første årene kommer dere til å være skall av dere selv, totalt uten energi og gnist.

 

Dere er så unge, og sjansene for at dere skal holde sammen er minimale. Ja, du er helt sikkert uenig, fordi dere elsker hverandre så høyt. Tro meg, om 5-6 er dere helt andre mennesker med helt andre behov. Dere kommer til å gå fra hverandre innen 10 år. Unner dere barnet deres skilte foreldre?

 

Jeg stiller deg mange fæle og kritiske spørmsål nå, men jeg veit hva jeg snakker om.

Dere er så unge og har hele livet foran dere. Dere kan vente i 13-15 år til og fortsatt være unge foreldre.

[mau5trap]

Kompis fra militæret som ble pappa da han var 19. Han var dødsgira kjempe lenge... Men kort tid etter at ungen kom, virket det som han gikk "lei", dumpa dama og gir litt beng i hele kidden. Vent til du er 25+ Imo.

[Mchansern]

Jeg syns du bør være gammel nok til å nyte brennevin før du i det hele tatt skal tenke på barn. Dere har kun vært sammen et år. Mange er jo sammen i 10-15 år før de skaffer barn. Hør også med moren hennes som skaffet seg barn når hun var 16. Få hennes syn på hvordan det var.

 

Også det med at dere skal sette ungen i barnehage når den er 1år? Hvem skal betale dette? Det å få en unge er på ingen måte gratisr. Trenger bleier, klær, barnevogn og mat når den har sluttet med morsmelk.

[CThomassen]

Vis du får barn nå så kommer du aldri til å ha hatt et liv fra 18-30. Når du er 40 kommer du til å få så kraftig midlivskrise at du aner ikke. Ikke at det å få barn er latterlig.. Jeg gleder meg til å bli pappa en gang, men ikke før om minst 10-12år. Men når du er 17 så er det meninga du skal utdanne deg, bli voksen og ha det moro.

[Gjest Slettet-oVjeg2q2Tk]

Hvis du virkelig må komme hit for å få råd, er du ikke på langt nær moden nok til å sette et menneske til verden. But that's just me.

[Mirann]

Hva er det som haster?? Vent til dere minst er 20 år og se hva dere mener da...

[Dr. Mobius]

Hva er det som haster?? Vent til dere minst er 20 år og se hva dere mener da...

 

I mine øyne bør man vente til man er 30 +- et par år. Først da har man et solid grep om virkelighetens verden, og man har trolig en god jobb hvor man har vært en 3-4 år allerede.

[Mirann]

I mine øyne bør man vente til man er 30 +- et par år. Først da har man et solid grep om virkelighetens verden, og man har trolig en god jobb hvor man har vært en 3-4 år allerede.

Jeg synes 25 - 35 år er en fin tid å få barn på. Det går også på kvinnens fysiske helse. Og det med at foreldrene skal være spreke nok til å følge opp barnet i lang tid framover. (Ingen regel uten unntak.)

[cowboy bob]

Du vet kanskje hvordan det er å være barn, men du kommer ikke til å vite hvordan det er å være voksen. Dere er altfor unge til å bli gode foreldre.

[-Léon-]

Er det ikke en liten tommelregel.

At barn ikke skal få barn?

Du faller ikke under voksen hvertfall i den alderen.

 

Naivt å tro at man har et godt grep og innsikt i den alderen, vent til hvertfall +20 årene om dere i det hele tatt er sammen da.