Er vennskap en dør til (romantisk) kjærlighet?

[Sitronsaft]

Gjest som postet, så jeg poster på nytt. Leit at folk ikke få svar på spørsmålene sine. Originaltråd.

 

Har det noe å si for et potensielt forhold om de to det gjelder er venner eller ikke? Bør man først prøve å bli venn med en person før man tar det neste steget? Dette gjelder både gutter og jenter. Eventuelt, hva pleier du selv å gjøre/har gjort, og hvorfor? Diskutér

[Gjest Slettet-1nDPpQXNWW]

Ville blitt venn først trur jeg.

 

Ikke slik at man er venner 20 år før man gjør noe, men at man blir kjent med hverandre som venner før man tar steget.

Endret 5. januar 2010 av Slettet-1nDPpQXNWW

[bIsk0p]

Veldig farlig å entre vennesonen, man blir ofte stående der. Vis interesse fra starten av sier jeg (enkle svaret)

[Sitronsaft]

Jeg er under oppfatning av at dette er individuelt og at det kommer helt an på situasjonen. Jeg synes det er fint om man først blir venner og litt kjent før man blir sammen, da slipper man kanskje å gå på en "smell" senere, og det føles mest naturlig. Er jo litt gøy å sjangse av og til også, "love is blinding". Jeg tror det kanskje fungerer annerledes om man treffes på nett, siden det gjerne er fordi begge er ute etter et forhold. Datingsider etc. Men da blir man jo også gjerne "kjent" over nett før man møtes og eventuelt blir sammen... Om dette kan kalles et vennskap vet jeg ikke.

 

Ellers har jeg ofte opplevd at jenter ikke er interessert i et romantisk forhold nettopp pga de det gjelder er "venner" og hun ikke kan se den andre på den måten, også kjent som vennefellen. Men man er jo også venn med sin kjæreste, går jeg utifra Så et eller annet sted må det jo skje et eller annet, og det må finnes en grense for hvor god venn man faktisk kan bli før man har havnet i vennefellen. Jeg vet ikke om jenter finner seg selv i vennefellen på samme måte like ofte, det kan jo være, men jeg tror det skjer sjeldnere.

 

Jeg skjønner ikke hvordan et vennskap kan sette en stopper for et romantisk forhold.

[Gjest Guest_Meg_*]

Takk for svar og at dere tok det opp på nytt

[Gjest Gjest]

Interessant spørsmål. Dette blir bare synsing fra min side, men det er jo interessant å se forskjellige meninger om dette. Jeg tror jenter og gutter er veldig forskjellige her. Jeg har vært tvunget til å ta stilling til tema, og har derfor gjort meg opp en del refleksjoner på området.

 

Etter å ha hatt en del nære, og ikke fullt så nære, vennskaplige relasjoner til jenter gjennom mine 20 år, har jeg kommet til følgende konklusjon: Jeg innleder aldri et vennskapelig forhold til en jente, ved mindre jeg (på sikt) kan se meg selv sammen med henne. Enten seksuelt, romantisk, eller begge.

 

Det har altså alltid vært en forutsetning at jeg har hatt, eller sett muligheten for å få, interesse i jenta. Har ikke denne forutsetningen ligget til grunn, har jeg ikke giddet å innlede et vennskap.

 

Jeg tror ikke dette er en forutsetning hos kvinner, i like stor grad som det eventuelt er hos menn.

 

Jeg må understreke at dette ikke gjelder jenter som har vært en naturlig del av en vennegjeng eller lignende, men jenter jeg har investert min fritid direkte i.

 

Flere menn som kjenner seg igjen?

[Gjest g20]

Flere menn som kjenner seg igjen?

 

Jepp, ord for ord.

[bIsk0p]

Jeg forstår ikke hvordan en gutt og en jente klarer å bare være venner, jeg klarer det ikke. Blir bare mer, uansett hvor mye jeg prøver å planlegge mot det. Nei huff, jeg er et svakt menneske!

[Chacarron]

Okei, det kommer litt egne erfaringer herifra nå, men jeg håper det kan bidra med at du får svar på spørsmålet ditt:

 

Jeg har bestandig hatt flere jentevenner enn guttevenner, og gjennom oppveksten min har jeg ikke blitt sammen med noen av dem. Et par av dem var jeg til tider litt småinteressert i, men jeg var sjenert og tok ikke noe initiativ, og disse jentene tok heller ikke noe initiativ. Resultatet ble at følelsene dabbet av. Før de ble borte (følelsene, altså) sa jeg til meg selv at det antakelig var til det beste for vennskapet å ignorere dem, selv om det bare var en dårlig unnskyldning for å være kylling.

 

Da vi begynte på videregående ble vi delt i ulike paralellklasser, og én av de som havna i en annen klasse enn meg ble venn med en ny jente, som deretter "ble med i gjengen" vår i friminuttene etc. Hun ble ei som jeg pratet en del med, mest flørting og vitsing, men hun ble aldri en ordentlig nær venn. To år senere havnet vi i samme klasse, og vi ble bedre og bedre venner. Nå er vi sammen.

 

For å få bli sammen med en venn er det nok lurt og ikke være altfor gode venner før den ene parten tar initiativ, da må man i så fall tenke grundig gjennom hva som kan skje med vennskapet om forholdet går til hælvete, eller så kan jenta, som nevnt tidligere, ikke lenger få til å se gutten på den måten i og med at de har vært venner i lang tid. Ut ifra disse erfaringene har jeg en mistanke om at det først og fremst er jenter som mister evnen til å se på guttevennen som noe annet enn en kompis. Som jeg nevnte tidligere i innlegget: Det var ikke frykten for å miste vennskapet med jentene jeg fikk følelser for på ungdomskolen som hindret meg i å ta initiativ. Det var frykten for å bli avvist som holdt meg tilbake.

 

Konklusjonen min? Vel, for meg er vennskap både det som lukket og det som åpnet døren for kjærlighet og romantikk.

Endret 6. januar 2010 av Chacarron

[Smurstafa]

Alltid romantisk først.

Av erfaring er det veldig mye enklere å gå fra romantisk (så lenge det ikke er komplisert romantisk) til venner, enn å gå fra venner til romantisk.

Møter jeg ei jente som jeg er intressert i som mer enn en venn, vil det være som å skyte meg selv i foten å først innlede et vennskap for å så prøve å ta det videre ved en senere anledning. Jeg ser ingen grunn til å la det vente på seg, og jeg viser interesse fra første stund, i stedet for å male meg selv inn i et hjørne med et vennskap.

 

Jenter har vanskelig for å risikere et vennskap de setter pris på, for å satse på noe mer med mindre de er 100% sikker på at de vil gi alt for et forhold med den aktuelle fyren. Derav uttrykket "Havne i venne-fellen".

 

I utgangspunktet er det alltid en seksuell spenning mellom kjønnene fra første stund de møtes. Det er sånn vi er genetisk bygget og kjønnene tiltrekkes til hverandre. (overaskelse? )

Så hvorfor fjerne denne seksuelle spenningen med et vennskap når man har interesse av noe mer? Det er mye enklere å fjerne denne spenningen i etterkant hvis det ikke funket, enn å måtte bygge den opp på ny etter den er fjernet.

[Gjest Guest_Meg_*]

Veldig fint å se forskjellige vinkler på dette. Noen gutter går gjennom vennskap, andre ikke. Interssant å høre at det ofte er jenta som er grunn til venne-fellen også. Ser ut som de fleste forhold utvikler seg fra vennskap, men det må ikke være fra bestevenner, bare venner. Dette lover godt!

 

PS: Det virker kasnkje rart at jeg er anonym, men hvis jeg ikke var det er det en her inne jeg veit ville forstått akkurat hvorfor jeg spør om dette. Kan ikke forklare mer ;P

[bIsk0p]

PS: Det virker kasnkje rart at jeg er anonym, men hvis jeg ikke var det er det en her inne jeg veit ville forstått akkurat hvorfor jeg spør om dette. Kan ikke forklare mer ;P

 

Håper en PM som kunne oppklart den!

[Ravadin]

Har jo ikke abnormt med erfaring å snakke om, men med tre "seriøse" (vel 1år eller mer) forhold bak meg, så var de to korteste og de som krasjlanda romantisk først.

 

Sambo'n nå og jeg ble fort venner, gode venner. Vi kjente hverandre i ett år før noe "skjedde" mellom oss, og i store deler av dette året var han allerede bestevennen min som jeg følte tillit til å betro meg til.

 

Jeg tror det kan hjelpe på stabiliteten til et forhold at man bruker litt tid på å bli venner før man blir sammen, det er jo et tegn på at man har noe til felles å kunne hvile på i de periodene forholdet er labert. (Ikke når det er dårlig men.. etter 7 år sammen så er det perioder der man er mer room-mates enn kjærester).

 

Men jeg tror den berømte "vennesonen" bare er tilfelle dersom det har gått lang tid, flerfoldige år. Da er man satt i så vante rammer at det kan føles rart å se seg selv sammen med den personen, men også her finnes nok unntak.

 

 

Jeg har utrolig mange guttevenner. Har alltid hatt det, og jeg trenger ikke å kunne ane noe romantisk i horisonten for å være gode venner med gutter. Jeg kan bli/være vanvittig glad i dem, bekymret og gjøre tjenester osv som man kanskje ikke gjør til vanlige venner, men det er mer en slags søskenkjærlighet for meg med mine næreste guttevenner.

[-Marte]

Jeg og kjæresten min ble bedre og bedre venner over ca. ett års tid, før vi skjønte at begge likte hverandre. Jeg så på han som en utrolig god venn, men jeg likte han veldig godt, og vi viste det egentlig ganske godt til hverandre begge to.

Jeg synes egentlig det er bra at man tar seg tid til å bli ordentlig kjent med hverandre, og ikke bare ''hopper rett på''. Som skrevet i svaret rett over, jeg mener det at man er venner først er med på å styrke forholdet.