Anmeldelse: Final Fantasy Tactics A2 - Grimoire of the Rift (Nintendo DS)

[vikingkylling]

 

 

Final Fantasy Tactics A2: Grimoire of the Rift

 

La meg si det rett ut: Dette spillet burde vært ufattelig kjedelig, men det er det stikk motsatte. Sjelden har et spill engasjer meg så mye som dette og fått meg så avhengig før.

 

La meg først ta de dårlige bitene for å få det unnagjoard. Final Fantasy er kjent for å ha lange og kompliserte historier, men denne gangen er historien mer eller mindre fraværende. Det er siste skoledag før sommerferien, men vår helt får ikke dra riktig ennå. Han har vært litt rampete og må rydde opp i biblioteket først fordi han må gjøre seg fortjent til ferie. I biblioteket finner han en gammel bok der siste halvpart er blanke sider. Det siste som står er om en navnløs helt, og noen spør etter navnet. Han skriver sitt eget navn, og vips er han sugd inn i boken. Historien kunne ha dreid seg om å få han ut igjen, men det virker stadig som om han ikke gidder. Vi har med andre ord ikke dét engang.

 

Spillbarheten er ikke stort bedre. "Tactics" biten i tittelen avslører at dette er ren taktikk, så selvsagt er kampene turbaserte. Hver person, monster osv kan gå og gjør en enkelt ting i en runde, men etterpå må de pent vente på tur igjen. En morsom ting i Final Fantasy-spill og rollespill generelt er å utforske, men det får du ikke gjøre her. Drar du til en by kan du enten besøke en Pub eller Butikk. Det er alt. Pub'en gir det en meny med oppdrag, rykter, brev osv, og Butikken lar deg logisk nok handle nytt utstyr.

 

Når du har et oppdrag ser du på kartet hvor det er, så da er det bare å dra rett dit. Det er ikke noe tilfeldig kamp i mellom eller noe som helst annet å gjøre, så du går fra oppdrag til oppdrag. That's it.

 

I utgangspunktet burde dette vært en stinker av dimensjoner. Slik jeg har beskrevet det nå høres det nok ufattelig kjedelig ut, og det burde ha vært det. Det er utrolig lite variasjon her, så alt du gjør er å dra et sted, banke opp fiender, dra et annet sted, banke opp fiender og så videre. Som sagt, gørrkjedelig. Men på den annen side var det nettopp det du gjorde i Diablo 2 også, og det ble fikk jo en viss suksess... Hadde dette vært et tilfeldig turbasert strategispill ville det nok vært kjedelig, men dette er Final Fantasy.

 

Ta historien, for eksempel. Greit, han ramler inn i boken og havner midt i en bosskamp. Poenget er å komme seg ut av boken igjen, så det burde vært kjedelig. Men historien i Final Fantasy er aldri rett frem, og dette spillet er ikke et unntak. Å havne i en bosskamp på egenhånd ville jo vært kjipt, spesielt siden han bare er en liten gutt. (det er jo tross alt Final Fantasy vi snakker om. Man er pensjonert fra hæren før man er tyve.) Men før kampen begynner dukker noen andre folk opp, og vår helt blir tilbudt å slå seg sammen med dem for å banke bossen. (og for å kommentere humoren: "Why would I join you?" "Because I don't think you would get the same offer from him.") En av disse folkene er en gjest på laget og styrt av AIen, og han tar seg av store deler av kampen på egenhånd om du passer på ham. Det gjør at du får en lett innføring i selve spillet. Historien videre tar seg fort opp, og selv om det er lite som driver den forover til tider skjer det veldig mye annet av interesse. For eksempel dukker bossen opp igjen senere og gir oss en trist vri på handlingen uten å avsløre for mye.

 

 

 

Kampene i seg selv burde vært kjedelige, men de er det stikk motsatte. For det første overvåkes kampene av en dommer, så du har en regel eller to å følge. For eksempel kan det være forbudt å bruke angrep som skader flere fiender, eller å bomme når du slår noen. Disse lovene er stort sett helt valgfrie, så om du bryter dem skjer det lite. Dommeren gir deg en valgfri bonus under kampen (extra XP, regenere litt helse hver tur, gjør laget raskere osv), og du får ekstra loot etter kampen om du fulgte loven. Om du bryter loven får du ikke Dommer-bousen og den ekstra belønningen, samt du kan ikke vekke opp folk som har dødd før kampen er over. Om du velger å følge loven blir kampene raskt ekstra spennende og utfordrende, men det er ikke kritisk om du ikke klarer det. (med visse unntak, selvsagt.)

 

Og ta noe så enkelt som en magiker. Veldig mye magi er baert på et område, med mindre det kun funker på magikeren selv. Dette høres kanskje greit nok ut, men magien gjør ikke forskjell på venn og fiende. Om du vil helbrede en av folkene dine må du derfor passe på hvor du sikter, så du ikke helbreder en fiende i samme slengen. Derimot kan du utnytte dette og stille opp folkene dine så du helbreder opp til fem av dem samtidig, om du er flink.

 

 

 

Er du med så langt? Bra. Men ikke tro vi er snart ferdige. Vi har bare så vidt begynt.

 

I starten har du bare de vanlige klassene man har i alle rollespill. Kriger, magiker (hvit og sort, dvs en som helbreder og en som skader), bueskytter og tyv. Men det er bare toppen av et enormt isberg. Alt i alt har spillet 50 klasser (!), selv om "bare" 30 er mer eller mindre åpnet fra start. Det morsomme er at nesten alle klassene har kriterier for å bli kunne brukes. Men la meg ta skills først.

 

Hovedpersonen starter som soldat, eller Soldier om du vil. Det er på mange måter en vanlig kriger, så ikke tenk så mye på navnet. Han kan bruke et skjold så lenge han er en soldat, og spiller du en stund med ham vil han lære seg å bruke skjoldet av seg selv. Dette gjør at du kan bytte klassen hans og for eksempel la ham bli en magiker, og da vil han kunne erfaringen fra soldat-klassen for å bære et skjold. Hver klasse har en rekke slike ting de kan lære seg, og med 50 klasser sier deg seg selv at muligheten for å lage egne folk nøyaktig som du vil er enorme.

 

Jeg nevnte kriterier for klassene. Ca 30 klasser er tilgjegnelig fra start, og de resterende må du finne i selve spillet. Men selv om du vet hva en klasse er må du oppfylle kriterier for å kunne bruke den. Som eksempel må du lære tre skills som Warrior før du kan bli Gladiator, og du må lære ting fra både White Mage og Black Mage før du kan bli Red Mage. Men det er ikke nok å bare ha en klasse, vettu. Skills følger som regel ikke med i klassen, men følger med å utstyr klassen kan bruke. Det betyr at du må både være Soldier og bære et skjold som har Shield Carry for å kunne lære å bære et skjold utenom klassen. Som om ikke det er nok kan du heller ikke løpe til butikken og kjøpe nye ting hele tiden. Dette hadde jo vært for lett. Butikken har faktisk veldig lite utstyr. I stedet har det et market hvor du kan levere inn skrot du har funnet og få utstyr tilbake. Selv dette er ikke fullt så enkelt, da det er veldig mange kategorier (og jeg mener veldig mange), og hver kategori har flere grader og krever to eller tre ingredienser. For å lage nytt utstyr må du derfor ikke bare ha rett ingrediens, men også rett grad av ingrediensen. Å ha metall til et sverd er ikke nok. Om de andre ingrediensene er grad C må metallet også være grad C.

 

Jeg kunne begynt å snakke om å rekruttere flere folk til hæren din, men jeg tror du har skjønt poenget nå. Liker du taktiske strategispill? Kjøp dette. Har du ikke DS? Kjøp en. Tro meg, det er verdt det.