Hvor langt strekker man seg for å redde et forhold?

[Gjest Pokkersen]

Heisann.

 

Jeg har når vært sammen med en jente i fire år ca. De siste to årene har hu vært student på en høyskole over en time unna der jeg bor og jobber, og grunnet diverse jobb, hus og dyreforpliktelser har ikke jeg mulighet til å flytte inn med hu der og det blir for dumt for henne å pendle til skolen to timer med kollektivt når hu bor fem minutt unna skolen i leiligheten sin. Så da er jo selvsagt problemet at vi treffes for lite.

 

Nå skal jeg ikke klage for mye på det for jeg vet at mange takler forhold der man treffes lite veldig bra, og jeg trodde jeg var en av de. Jeg er en person som er veldig selvstendig og kan til tider grense mot asosial fordi jeg elsker å være alene, spesielt da på vintern. Men problemene kommer, for meg i mitt hode i alle fall, når det er perioder vi treffes ekstra lite og når hu da prioriterer andre venner og familie foran meg. Dette høres jævlig egoistisk ut, noe det kanskje er, men likevel lager jeg problemer i forholdet da som hu også trigger på og igjen gjør ting verre. Ond spiral da.

Og det skjer så og si hver gang hu har ledig tid at den tiden ikke blir tildelt meg.

 

Så jeg har jo tenkt mine tanker at hu ikke er engasjert i forholdet, at interessen hennes har dabbet av for lenge siden og lignende tanker. Men jeg har prøvd å slå opp pga dette og hu hevder hardnakket at det bare er sånn hu er og at hu skal prøve å gjøre ting annerledes, men at ingenting hu gjør blir gjort med baktanker. Så det jeg har kommet frem til og hu er litt enig i er jo at hu må opprettholde kontakt med ALLE, som er ganske mange, og det går utover forholdet.

Hu ser ikke dette problemet før jeg påpeker det, så det er jo tydeligvis jeg som har problemet.

 

Jeg prøvde nå å slå opp for noen dager siden, men midt i prossessen så kommer jo begge på at det er ikke noe galt med følelsene og at det føles veldig bortkastet å slå opp pga enn ting som tidsmangel.

 

Men her sitter jeg likevel og er bitter og forbanna på hu, samtidig som jeg forstår henne.

 

Noen som har noen tips om hva man burde gjøre? Eller om dere har vært i lignende situasjoner, hvordan dere løste det eller det endte?

 

Jeg tror jo at dette ender opp med at jeg får nok og slår opp, evt. at hu slår opp fordi hu er lei av at jeg klager. Noe jeg gjør sjeldent, men om jeg er misfornøyd er jeg ikke verdens beste kjæreste sånn følelsemessig, noe jeg også prøver å fikse. Er bare det at når jeg føler at jeg er den eneste som prøver å jobbe for å forbedre ting, tror jeg ikke at det holder lenge heller.

 

Skal bare tilføye at jeg føler meg helt idiot som poster dette på et forum, for det finnes mye folk med verre problemer enn dette, men jeg takker for eventuelle svar.

 

Hilsen usikker.

[Sitronsaft]

Har ikke lest hele innlegget, det orket jeg ikke(fordi jeg er trøtt). Men for å besvare spørsmålet i tittelen, så er det jo ganske enkelt (i teorien). Om du synes det positive i forholdet veier mer enn det negative i forholdet gjør du hva du kan for å beholde det, hvis ikke kan du jo bare slå opp. Forestill deg et liv uten henne, eventuelt lag en liste med goods and bads. Og husk, man må gi og ta i et forhold.