I ferd med å miste eller finne meg selv?

[Gjest sørlndJ]

Dette innlegget er egentlig for å få luftet tankene mine, måtte bare skrive de ned et sted, slik at jeg kanskje får litt ut av hodet Men det hadde vært godt å vite om noen har følt/opplevd noe lignende.

 

 

 

Jeg vet ikke lengre hvem jeg ”er” eller hva jeg vil.

 

Jeg føler jeg har kommet til et punkt i livet der jeg står helt ”fast”.

Jeg har alltid vært i en ganske stor vennegjeng, der vi alle har vært veldig gode venner, men noen bedre enn andre. Det har liksom vært 2 av dem jeg kunne gjort ALT for. Det har jo alltid eksistert krangling og baksnakking i vennegjengen, slik det gjør i de fleste gjenger, men jeg har liksom aldri vært ”med” på det, jeg er/var den som er venn med alle. Jeg har alltid vært den personen som bryr seg om alle, og hjelper om noe skulle skje. De fleste i vennegjengen har alltid vært de ”populære” som guttene snur seg etter, men jeg har bestandig hatt litt dårligere selvtillit enn de andre (føler jeg selv i alle fall). Det er kanskje derfor jeg har blitt sett på som ”psykologen” i gjengen, siden de andre nok så ofte våknet opp med en fremmed etter en kveld på byen, mens jeg alltid har hatt for dårlig selvtillit til i det hele tatt å være med noen hjem. Jeg missunte ofte mange av venninnene mine, siden de var/er så fine og følte de hadde et liv, noe jeg ikke hadde.

Men i det siste halv året føler jeg at så mye har forandret seg. I sommer begynte jeg å miste all kontakt med den absolutt beste venninna mi! Vi var sammen som knoll og tott hele tiden, og familien hennes ble til min familie også, jeg flyttet så å si inn til henne. Vi opplevde utrolig masse sammen, både oppturer og nedturer, og hjalp hverandre gjennom veldig masse. En ”gammel” venninne av henne kom hjem en tur i sommer, og da sluttet hun å sende mld/ringe meg. Jeg orket ikke mase, for jeg forsto godt at hun ville tilbringe tid med denne venninna som endelig hadde kommet hjem en tur, jeg unte henne virkelig det! Men sommeren gikk, og jeg fikk aldri noe mld. Jeg begynte selv å ta kontakt å spørre om vi skulle finne på noe en dag. Men det ble ikke noe av, enten så hadde hun ikke tid eller så var det noe annet som stod i veien. Til slutt ble jeg lei, og orket ikke sende flere mld. Vi søkte på samme skole og havnet opp i samme klasse. Da vi begynte på skolen trodde jeg ting kanskje skulle forandre seg igjen, men slik ble det heller ikke. Hun snakket med andre om ting som hun før hadde sakt til meg at hun ALDRI ville fortelle til noen andre enn meg. Det var ting som hadde skjedd med henne, som jeg har brukt lang tid på å hjelpe henne igjennom, jeg har virkelig vært der for henne, og aldri sakt noe til noen, enda jeg har slitt med meg selv i tillegg. Jeg fikk høre fra andre i ”gjengen” at venninna mi hadde gjort det slutt med kjæresten og andre ting, ting som hun før hadde kommet løpende til meg og fortalt. Alt om ”livet” hennes det siste halv året har jeg hørt fra andre enn henne selv. Jeg tok det opp med henne, å spurte om jeg hadde gjort henne noe, siden hun ikke kom til meg mer, men hun sa at hun ikke forsto hva jeg snakket om, og at jeg ikke hadde gjort henne noen ting. En annen venninne av meg sa at ”beste” venninna mi hadde sakt at hun var så lei all drit snakket i vennegjengen. Dette tydet på at jeg liksom skulle vært og slengt drit om henne, noe som ALDRI kunne falt meg inn. Om jeg så skulle si noe om henne, så kunne det ikke vært noe vondt, for det er ingen ting vondt å si om denne jenta! Etter dette bestemte jeg meg mer eller mindre for å melde meg ut av hele vennegjengen. For jeg er klar over at folk snakker masse drit, men at jeg skulle bli dratt inn i alt dette orket jeg ikke mer. Jeg har noen andre fantastiske venner utenom vennegjengen, så jeg henger heller med dem. Men det er virkelig tungt å ”gi slipp” på denne ”beste” venninna mi! I tillegg til dette vennestyret, så føler jeg at jeg har begynt å ”bry meg mindre” om andre, jeg har alltid vært den som var villig til å gjøre ALT for vennene mine og hadde alltid en skulder ledig til å gråte på, men nå kjenner jeg at jeg gir mer og mer faen. Dette er absolutt ikke meg! Hvor har jeg blitt av?

Nå er det heller ikke sjelden jeg våkner opp fra fest og befinner meg i en annen seng enn min egen, tross min dårlige selvtillit. Dette er i alle fall ikke likt meg!

Jeg føler på en måte at det har skjedd så mange forandringer på en gang, og jeg tror ikke jeg liker det. Men hva skal jeg gjøre?

Jeg føler jeg har blitt slik som noen av de i gjengen: bryr meg ikke like mye om andre, våkner opp andre steder enn hjemme osv.

 

Jeg vet ikke hva som skjer, er jeg i ferd med å finne meg selv, eller kanskje å miste meg selv?

[Lobbi]

Nå har ikke jeg opplevd akkurat dette selv, men jeg har opplevd å "bytte" ut alle mine gamle venner. Men etter det du forklarer vil jeg tro det bare finner deg selv eller går igjennom en "fase" om du vil

 

Vet ikke om dette var mye til hjelp men jeg ville tolket det sånn.

[Kakofoni]

Jeg vil holde en knapp på at du er i ferd med å finne deg selv. For du bryr deg mer om deg selv. Er det ikke deilig å miste følelsen av at du bryr deg om hva andre tenker om deg hele tiden?

[Lobbi]

Slett denne posten, trykte to ganger

Endret 30. desember 2009 av Lobbi

[Gjest Guest_ts_*]

joda, noen ganger er det litt godt å ikke tenke så mye på andre, men samtidig så var det jo det jeg var/er "god" til. Jeg sa alltid før at jeg ville bli psykolog Jeg er ikke god til så masse, så å bry seg om alle andre, og hjelpe andre har liksom vært det jeg var god til.. Også nå når jeg har tid til å tenke på meg selv, så oppdager jeg hvor mye jeg selv "sliter" med forskjellig, jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at jeg liker å høre på hva andre sliter med, da har jeg rett og slett ikke tid til det jeg sliter med, og det er så godt å ikke "vite" at du selv sliter, om dere forstår?

 

Jeg håper alt dette går over snart, skal jeg virkelig være så vanskelig å "finne"?

 

Og det er rart, nå når jeg ikke har den "gamle" meg lengre, så ser jeg hvor mye jeg egentlig savner meg selv, for en god person jeg egentlig var, og jeg var ikke fornøyd med det. Hmm, det er så vanskelig når man selv faktisk ikke aner hva man føler, jeg føler noe, men vet ikke hva :o

[Lobbi]

Alle har sine problemer, tenk positivt og lev livet

[Gjest Guest_ts_*]

ja, jeg prøver å tenke positivt så godt jeg kan :)

[Nylon]

For meg høres det ut som du nå har fått en annen rolle enn den du hadde tidligere. Og det du opplever nå kan være indre konflikter som følge av et slikt rollebytte.

 

Før ble du kanskje identifisert som den litt tilbakeholdne jenta alle kunne prate med og som folk kunne støtte seg til. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men i løpet av ungdomstiden er det vanlig at man skaffer nye bekjentskaper og tester ut (ufrivillig eller ei) nye roller i forhold til gamle og nye venner.

 

Når du opplever at venninna di kanskje ikke trenger å snakke så mye og så dypt med deg blir du forvirra og tror at hun ikke liker deg like godt lenger. Kanskje du baserer mye av vennskapet på nettopp det at folk liker å åpne seg for deg.

 

En ting du bør ha i bakhodet er at det er flere nyanser i et vennskap, og at du helt sikkert er en like god venninne selv om venninna di bruker deres vennskap på en annen måte nå.

 

 

Dette er bare noen av de tankene som dukket opp da jeg leste posten din, og det er ikke helt sikkert at de stemmer med virkeligheten.

[Kakofoni]

joda, noen ganger er det litt godt å ikke tenke så mye på andre, men samtidig så var det jo det jeg var/er "god" til. Jeg sa alltid før at jeg ville bli psykolog Jeg er ikke god til så masse, så å bry seg om alle andre, og hjelpe andre har liksom vært det jeg var god til.. Også nå når jeg har tid til å tenke på meg selv, så oppdager jeg hvor mye jeg selv "sliter" med forskjellig, jeg tror kanskje dette kan være en av grunnene til at jeg liker å høre på hva andre sliter med, da har jeg rett og slett ikke tid til det jeg sliter med, og det er så godt å ikke "vite" at du selv sliter, om dere forstår?

 

Jeg håper alt dette går over snart, skal jeg virkelig være så vanskelig å "finne"?

 

Og det er rart, nå når jeg ikke har den "gamle" meg lengre, så ser jeg hvor mye jeg egentlig savner meg selv, for en god person jeg egentlig var, og jeg var ikke fornøyd med det. Hmm, det er så vanskelig når man selv faktisk ikke aner hva man føler, jeg føler noe, men vet ikke hva :o

En god psykolog må ha en evne til å vise medmenneskelighet, men om han bryr seg for mye blir jo man fullstendig opphengt i det.

 

Dessuten. Du må ikke henge deg opp i at du vil bli psykolog. Ikke heng deg opp i noe som helst. Kanskje det er noe som passer bedre for deg? Ikke tenk på at andre kaller deg psykolog, stol på hva du selv føler - vis litt selvstendighet for faen!

 

Det å "finne seg selv" er ingen big deal. Det handler om å ikke gjøre noe som helst. Men det er vanskelig å komme så langt.

[Gjest Guest_ts_*]

For meg høres det ut som du nå har fått en annen rolle enn den du hadde tidligere. Og det du opplever nå kan være indre konflikter som følge av et slikt rollebytte.

 

Før ble du kanskje identifisert som den litt tilbakeholdne jenta alle kunne prate med og som folk kunne støtte seg til. Jeg vet ikke hvor gammel du er, men i løpet av ungdomstiden er det vanlig at man skaffer nye bekjentskaper og tester ut (ufrivillig eller ei) nye roller i forhold til gamle og nye venner.

 

Når du opplever at venninna di kanskje ikke trenger å snakke så mye og så dypt med deg blir du forvirra og tror at hun ikke liker deg like godt lenger. Kanskje du baserer mye av vennskapet på nettopp det at folk liker å åpne seg for deg.

 

En ting du bør ha i bakhodet er at det er flere nyanser i et vennskap, og at du helt sikkert er en like god venninne selv om venninna di bruker deres vennskap på en annen måte nå.

 

 

Dette er bare noen av de tankene som dukket opp da jeg leste posten din, og det er ikke helt sikkert at de stemmer med virkeligheten.

 

Det høres jo førnuftig ut Men det føles bare så utrolig ut som om hun (og familien) virkelig tror jeg har gjort/sakt noe. Mora hennes har de siste 2 årene vært som en mamma for meg også, men nå hilser hun ikke på meg når hun møter meg såpass, ikke søskenene heller (og vi alle hadde GOD kontakt). Det er bare litt frustrerende å ikke vite hva jeg har gjort galt, men jeg kommer vel over det også

 

Tusen takk for svar foresten, tror det kan ligge mye i det du sier

[Gjest Guest_ts_*]

En god psykolog må ha en evne til å vise medmenneskelighet, men om han bryr seg for mye blir jo man fullstendig opphengt i det.

 

Dessuten. Du må ikke henge deg opp i at du vil bli psykolog. Ikke heng deg opp i noe som helst. Kanskje det er noe som passer bedre for deg? Ikke tenk på at andre kaller deg psykolog, stol på hva du selv føler - vis litt selvstendighet for faen!

 

Det å "finne seg selv" er ingen big deal. Det handler om å ikke gjøre noe som helst. Men det er vanskelig å komme så langt.

 

Jeg sier at jeg sa alltid FØR at jeg ville bli psykolog, og tro meg jeg vet hvilke evner en god psykolog må ha! Ikke har jeg hengt meg opp i at jeg en gang ville bli psykolog heller;)

Men du har kanskje rett i at jeg stoler for lite på meg selv.. Jeg er ikke alltid flink nok til å ta egne valg, og det er jeg fullstendig klar over. Jeg tenker ALT for mye på hva andre synes om meg, og det er jeg også helt klar over, det som er vanskelig er bare å finne ut hvordan jeg skal gjøre noe med det Men jeg prøver virkelig, så er det bare å håpe på at jeg våkner en dag og gir faen i hva andre mener og tenker

[Nylon]

Det høres jo førnuftig ut Men det føles bare så utrolig ut som om hun (og familien) virkelig tror jeg har gjort/sakt noe. Mora hennes har de siste 2 årene vært som en mamma for meg også, men nå hilser hun ikke på meg når hun møter meg såpass, ikke søskenene heller (og vi alle hadde GOD kontakt). Det er bare litt frustrerende å ikke vite hva jeg har gjort galt, men jeg kommer vel over det også

 

Tusen takk for svar foresten, tror det kan ligge mye i det du sier

 

Ingen problem.

 

 

Det du sier med at de virker avvisende synes jeg høres rart ut, og jeg anbefaler å ta en prat med de det gjelder. Si du føler deg usikker på deres oppførsel i forhold til deg og spør om det er noe galt?