Problemer med å snakke med mamma

[Gjest Guest_anonymous_*]

Hei

 

Jeg er en gutt på 19, snart 20 som bor hjemme hos mor og far. Vi har det vel egentlig ganske bra, og mor og far krangler så å si aldri (de har vært sammen i 25 år nå...).

 

Men jeg derimot, krangler med mamma hele tiden.

 

Som regel etter en krangel kommer hun inn på rommet mitt for å snakke om det, men jeg har aldri noe annet å tilføye enn å nevne i fleng ting jeg mener hun er dårlig på.

 

Så i dag, kom hun inn til meg å spurte om hva jeg syntes var negativt om henne, og jeg nevnte noen ting som at jeg syntes hun bryr seg for mye, og skal blande seg inn i diskusjoner hun opprinnelig ikke er en del av. Dette var hun enig i osv og ferdig med det.

 

Så spurte hun meg om det var noen positive sider ved henne, og da stoppet det helt i hodet mitt. Jeg klarte virkelig ikke si en eneste positiv ting til min egen mor. Absolutt ingenting.

 

Og det var da jeg kom til å tenke på at jeg aldri har klart å si lignende saker til noen av mine foreldre. Jeg kunne aldri klart å si at jeg er glad i dem, eller at de er snille osv. Jeg kan uttrykke det ved å være glad osv, men klarer ikke få meg selv til å si det med de ordene.

 

Jeg er en ganske stille person som ofte kan oppfattes som sur, selv om jeg ikke egentlig er det... Jeg har sterke meninger og står alltid for min sak om jeg først tar del i en diskusjon, så en kan vel si at jeg er en sterk person sånn sett... Men dette problemet begynner å plage meg utrolig mye.

 

Skulle gjerne hatt en slutt på det, men vet ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal si... Noen tips :/?

 

 

//anon

[Gjest Slettet-XHLacM]

Du bør gå å si noe positivt til din mor. At det er positivt at hun byr seg, men at det faktisk kan bli for mye av det gode. Hun ble sikkert såret inni seg da du ikke greide å finne noe positivt å si, og slike ting går ikke bort av seg selv.

[Gjest Guest_anonymous_*]

Du bør gå å si noe positivt til din mor. At det er positivt at hun byr seg, men at det faktisk kan bli for mye av det gode. Hun ble sikkert såret inni seg da du ikke greide å finne noe positivt å si, og slike ting går ikke bort av seg selv.

 

Hun spurte om jeg syntes hun var en bra mor og da sa jeg ja. Jeg forklarte også til henne at jeg ikke hadde svart om det var pappa som hadde spurt (hun vet jeg og pappa har et ganske godt forhold). Jeg tror hun forstod at jeg det prøvde å si var at jeg ikke klarer si noe positivt til mine foreldre in general.

 

Ja, lett for deg å si at "det bør gå ann", men nå er det ikke alt som er like lett.

[Gjest Mann 45]

Jeg må si at det er godt å lese en 20 åring som har oppdaget dette og også vil gjøre noe med det.

 

Jeg har hatt samme problem som deg som ung. Mamma jobbet veldig mye og jeg måtte nærmest oppdra meg sjøl. Etterhvert gled vi fra hverandre og vi hadde nærmest en kløft (ikke avgrunn) mellom oss.

 

Nå er jeg 45 med familie, og vet at det eneste som virker er det å tøre å snakke om de skumle tingene og de nære tingene. I ettertid ser jeg at mamma slet med de samme tankene som jeg.

 

Folk er jo så forskjellige og med forskjellig oppvekst og syn på livet, så det er vanskelig å gi råd som virker for deg. Men det høres ut som din mor vil deg godt men er klønete/famlende i sin måte å vise det på. Min mor var det.

 

Jeg har ikke noe annet råd enn at du forteller henne at det er noe som plager deg utrolig mye og at du har lyst å gjøre noe med problemet og om hun kan hjelpe deg. Ikke vær full når du gjør det, for når du våkner så vil du sikkert skjemmes over i går og forholdene er tilbake.

 

Uten å vite hvilken person du er synes jeg du er ganske tøff som tar tak i problemet. Jeg vet at dette er vanskelig.

 

Hopp til og ikke glem at dere er to og det kan hende mammaen din kan hjelpe til når du har forklart deg.

 

Jeg ønsker deg God jul og lykke til.

[Gjest Gjest]

Vil bare si at jeg er takknemlig for svaret ditt mann_45. Det er nok som du sier å snakke ut om det. Dette er uansett noe som må tas trinnvis, men små samtaler er uansett en begynnelse. Normalt sett snakker vi aldri sammen - aldri.

 

Tror hun verdsetter bitteltit kommunikasjon mye mer enn jeg tror.

 

Men ja, du ga meg hvert fall litt motivasjon, alle monner drar!

[Gjest Guest_anonymous_*]

Og ja, god jul selv!