Hvorfor hater jeg så mye?

[Gjest FullAvHat]

Alt i hverdagen hater jeg, jeg klarer ikke å glede meg på vegne av andre. Og hatet er så intenst at jeg blir sliten av det. Jeg bruker mye energi på dette, og vil prøve å gjøre noe med det? Hvordan kan jeg bli mer positiv? Jeg er veldig opptatt av å sammenlikne andre med meg, så jeg tar ofte ting som ikke er personlig veldig personlig. F.eks søsteren til kjæresten skal gifte seg med en hun har kjent i i et år. Meg og hun har vært sammen kjempe lenge, og jeg føler det pisser på vårt forhold når de gifter seg. Det er et eksempel. Jeg klarer bare å ikke å være positiv.

 

Hjelp meg..

[CypheroN]

Høres ikke bra ut. Hva synes kjæresten din om dette? Er det noe du liker å gjøre, som du kanskje kan begynne å gjøre mer? Slik at du blir positiv. Nå som det er Jul og greier, bør du i alle fall prøve å være litt gladere.

 

Hva med å vurdere psykolog? Det kan hjelpe. Synes du skal ta det opp med kjæresten din, eller dine nærmeste da.

[Lindoniel]

Som jeg og dama pleier å si: I hate people!

Bare fordi folk er i veien, enten psykisk eller fysisk.

[Gjest FullAvHat]

Samboeren min syns det er veldig slitsomt. Alltid negativ, også må jeg også påpeke ting hun ikke har sagt heller. Som vist hun sier når vi skal noe. Så sier jeg alle dagene jeg ikke kan, i stedet for å si den dagen jeg kan. Hadde vært deilig å hate litt mindre. Er utrolig egoistisk og selvsentrert. Jeg er ikke med folk utenom ting. Jobb og skole. Utenom det er jeg hjemme. Liker ikke mennesker. Måten vi samhandler på er så lite formalisert, tvetydigheten gjør meg sliten. Tror jeg har lav sosial iq. Har også en overordnet dødsangst. Tørr ikke å satse skikkelig på noe fordi jeg kan dette dau om. Skal kjøpe meg livsforsikring i januar, vist samboeren min får en 1 mil vist jeg dauer så tror jeg at jeg skal klare å fokusere mer på skolen og fysisk trening. Redd for jogge er jeg?!

 

Vi får se, jeg bare lei av dette og måtte ytre litt om det.

[Lindoniel]

Tror at siden du er så klar over problemet at det er noe du kan gjøre noe med. Enten selv, eller ved hjelp av andre; f.eks. psykolog som nevnt tidligere.

[IntelAmdAti]

http://www.youtube.com/watch?v=4No2J1V3wWc

Sett denne låten på repeat når du legger deg

[-Léon-]

Som jeg og dama pleier å si: I hate people!

Bare fordi folk er i veien, enten psykisk eller fysisk.

Tenker også slik.

Sliter vel litt av det samme som trådstarter, føler et merkelig forakt imot alle mennekser (nesten alle). Veldig slitsomt for å si det mildt.

[Gjest Gjest]

www.operationbeautiful.com

[Gjest FullAvHat]

Håper verden tar slutt i filmen Knowing. Minus aliene. Perfekt slutt. Mennesker er ikke noe å ta vare på. Livet er en lang kamp. Jeg er ikke suicidal eller noe, jeg er bare veldig klar over fakta. Jeg studerer et realfag. Jeg er realist. Ingen gjør noe bare for å gjøre det, alle har egoistiske intensjoner. Noe som i seg selv er flott, for det har jeg og. Det er bare så slitsomt. Alle er liksom ute etter å slå andre. For mye konkurranse. Tror jeg skal bli en monk i stedet. Det er enten det eller så må jeg begynne å kverke alle som irriterer meg. (Noe som ikke går). Andre mennesker stil meg i dårlig lys bare med sin eksistens. For mye tanker og for mange distraksjoner. Tror jeg hadde likt livet bedre tilbake i tiden, når man brukte all ledig tid på å anskaffe mat. Mann mot natur og ingenting annet.

[djgudleif]

Du tror du er bedre enn andre.

 

Hvis du virkelig er det, hev deg over dem, og ikke la de forsure hverdagen.

Grip verden, de som står i veien hopper du bare elegant over.

 

Jeg husker jeg hatet alle på bussen om morran til skolen, og all den dritten de snakka om. Men så fant jeg ut at jeg ødela kun for meg selv. Jeg trengte ikke å bry meg om dem, så jeg slutta å bry meg om dem og det tullet de snakka om. Jeg hevet meg et hakk over dem, og plutselig eksisterte de ikke i mitt liv.

 

Liker ikke mennesker. Måten vi samhandler på er så lite formalisert, tvetydigheten gjør meg sliten.

Så bli et eksempel på hvordan man skal samhandle.

Bli den personen du vil at menneskene rundt deg skal være.

 

Ikke irriter deg over andre mennesker, hev deg over dem som jeg nevnte, ELLER under dem.

Å være underlegen og respektere andre mennesker kommer en også langt med.

 

Men man velger det selv.

[Reltih]

Heh, ganske åpenbar denne tråden, men kan svare likevel

 

Problemet ditt, er at du går gjennom emostadiet i hatet ditt. Det er for øyeblikket vendt innover.

Løsningen er enkel, vend det utover. I stedet for å bli sint, og rase over alt det grusomme som skjer i verden, le av skadefryd i stedet! I stedet for for å surmule over hvor forferdelig mennesker er, se på dem som di personlige underholdning!

 

Klart verden er grusom, urettferdig og håpløs. Det er derfor den er så morsom å leve i!

 

Og forresten, mennesket har aldri brukt all sin tid på anskaffelse av mat. Aksepter verden for det brutale, svikefulle kaoset det er, og fryd deg over det. :!:

[Thyristor]

Tror jeg vet hvordan du har det. Mennesker er noe dritt, enkelt og greit.

 

For et par år siden fant jeg ihvertfall løsningen som fungerte for meg. Eller, ihvertfall på en måte.

 

Jeg klarte å vri hatet over i likegyldighet. Greit nok at det fremdeles ikke er en "optimal" situasjon men det er ihvertfall MYE bedre enn å gå rundt og være sur hele dagen.

Jeg har akseptert at det bare er sånn. Sluttet å bry meg. Kan fremdeles ikke si at jeg liker andre mennesker på noe serlig vis men de bare er der. Lev med det.

[Malvado]

Det er klart at det kan være lurt å få snakket med noen som jobber innen psykologi.

Haten og frykten du føler er irrasjonell , dvs du reagerer sannsynligvis feil på de impulsene du får fra verden.

 

Tviler faktisk på at du har lav sosial iq, men sannsynligvis en kraftig angst som gjør at du oppfører deg som du gjør, det er med andre ord ikke deg , men sykdommen som gjør at du oppfører deg slik.

 

Jeg personlig går rundt og smiler, ikke hele tiden, men ofte når jeg møter andre personer , på en måte så er dette en grei måte for meg å vise at jeg selv har det bra og en måte for å kommunisere med andre på.

Hender seg også at jeg tar meg en prat med andre mennesker mens jeg venter på bussen , motivet mitt er rett og slett å ha en interesant samtale med andre mennesker uansett aldergruppe.

Ofte ser jeg at andre voksne mennesker ikke engang løfter en finger når en mor med barnevogn skal på buss / trikk, det gjør meg faktisk ikke noe å hjelpe dem for jeg føler at det er hyggelig å hjelpe.

 

Det må være forferdelig ille å gå rundt og kun se det negative i livet , håper du tar deg tid til å få ordnet opp i dette og snakker med en psykolog eller fastlege om problemene dine.

[Gjest FullAvHat]

Jeg er for sta til å snakke med noen om det. For i min lille boble så er ikke jeg problemet. Resten av verden er problemet. Jeg smiler. Sarkastisk. Klarer heller aldri å engasjere meg i noe. Samboeren min sier det også. Vist hun flytter fra meg i morgen så kan jeg ikke klandre hun.

 

Dritt lei av hvordan ting fungerer i samfunnet. Alt man må anse for å bli sett på som flink og vellykket. Skal man være lykkelig må man isolere seg spør du meg. Påvirkning fra andre mennesker er altfor uforutsigbar. Jeg trivdes ikke i samboeren min sin familie fordi jeg anser de for å være bedre enn meg. Noe forsåvidt er og. Dette gjelder i hovedsak de på min alder omtrent. Jeg misliker de så sterkt. Hater at jeg "må" ha folk på facebook jeg ikke tåler trynet på. De trenger ikke å gjøre en dritt heller. De små patetiske livene deres er et hat-objekt for meg. De største hatet for tiden er rettet mot de som skal gifte seg. Kan ikke tro at jeg må gå i et bryllup jeg syns er en flopp. Faen?! Skal kjøpe meg en livsforsikring, så kanskje jeg tør å jogge. Føler jeg har feil grunnlag. At det er for seint. Karakterene mine plager meg også. Jeg får ikke fokusert nok. På en annen side er jo hat en fin motivator. Grrr. Nei, nå skal jeg gå å gjøre mye crap jeg hater. Så skal jeg rette hatet mitt til å lese alle eksamene jeg må ta opp igjen. Kun fordi jeg skal vinne. Dritt folk.

[Malvado]

Jeg er for sta til å snakke med noen om det. For i min lille boble så er ikke jeg problemet. Resten av verden er problemet. Jeg smiler. Sarkastisk. Klarer heller aldri å engasjere meg i noe. Samboeren min sier det også. Vist hun flytter fra meg i morgen så kan jeg ikke klandre hun.

 

Dritt lei av hvordan ting fungerer i samfunnet. Alt man må anse for å bli sett på som flink og vellykket. Skal man være lykkelig må man isolere seg spør du meg. Påvirkning fra andre mennesker er altfor uforutsigbar. Jeg trivdes ikke i samboeren min sin familie fordi jeg anser de for å være bedre enn meg. Noe forsåvidt er og. Dette gjelder i hovedsak de på min alder omtrent. Jeg misliker de så sterkt. Hater at jeg "må" ha folk på facebook jeg ikke tåler trynet på. De trenger ikke å gjøre en dritt heller. De små patetiske livene deres er et hat-objekt for meg. De største hatet for tiden er rettet mot de som skal gifte seg. Kan ikke tro at jeg må gå i et bryllup jeg syns er en flopp. Faen?! Skal kjøpe meg en livsforsikring, så kanskje jeg tør å jogge. Føler jeg har feil grunnlag. At det er for seint. Karakterene mine plager meg også. Jeg får ikke fokusert nok. På en annen side er jo hat en fin motivator. Grrr. Nei, nå skal jeg gå å gjøre mye crap jeg hater. Så skal jeg rette hatet mitt til å lese alle eksamene jeg må ta opp igjen. Kun fordi jeg skal vinne. Dritt folk.

 

Du har innsett at hatet er et problem for deg, noe som jeg tar som et tegn på at du innser at du ikke er helt frisk.

At du snakker med oss her er en begynnelse, men desverre så er den hjelpen du kan få av meg og andre her på forumet langt fra optimal og den eneste personen/e som kan virkelig hjelpe deg her er profesjonelle.

 

Har du spurt deg selv hva konsekvensene av å fortsette å hate er?

Tror du det er verdt å miste samboeren , vennekretsen din og de personene som faktisk bryr seg om deg fordi du ikke greier å få kontroll på hatet ditt? Jeg skal love deg at det er mange som faktisk bryr seg om deg, problemet er at du ikke greier å se det pga hatet ditt.

 

Nei , den aller beste gaven du kan gi deg selv og alle rundt deg er å få snakket med noen i helsesektoren som kan hjelpe deg videre, skal love deg livet blir mye bedre etter hvert som at ting kommer på sporet igjen.

[TheMartine]

Jeg var også sånn veldig lenge. Alltid sint på andre og jeg la bestandig merke til alt andre gjorde feil. Jeg kunne bli så forbanna at det nesten svartnet for meg, men jeg utaggerte aldri sinnet.

 

Så begynte jeg i terapi, og skjønte etter hvert at jeg var sånn fordi jeg hadde blitt behandlet veldig dårlig hele oppveksten. Nå tok jeg igjen fordi jeg endelig var blitt stor nok til å stå opp for meg selv. Helt feil metode, dog.

 

Jeg irriterer meg fortsatt halvveis til døde over frekke og uomtenksomme mennesker, men jeg har funnet ut at jeg bare er nødt til å si fra eller signalisere på en eller annen måte, så går det bedre. I tillegg har jeg roet meg ganske mye etter at jeg forstod hvorfor jeg var så sint, og det er veldig deilig. Så om jeg skal gi noe råd, vil det være, som flere har nevnt, å oppsøke en psykolog. Det kan føre med seg mange aha-opplevelser og gi stor selvinnsikt.

[-Léon-]

Tror jeg vet hvordan du har det. Mennesker er noe dritt, enkelt og greit.

 

For et par år siden fant jeg ihvertfall løsningen som fungerte for meg. Eller, ihvertfall på en måte.

 

Jeg klarte å vri hatet over i likegyldighet. Greit nok at det fremdeles ikke er en "optimal" situasjon men det er ihvertfall MYE bedre enn å gå rundt og være sur hele dagen.

Jeg har akseptert at det bare er sånn. Sluttet å bry meg. Kan fremdeles ikke si at jeg liker andre mennesker på noe serlig vis men de bare er der. Lev med det.

 

Det har jeg også gjort, og som du sier så er det ikke en optimal situasjon men fungere bedre synes eg.

Er klar over at jeg burde kanskje oppsøke en psykolog og få snakket ut om det men men.

[Kontorstol]

Se shoot 'em up, kanskje du kjenner deg igjen.