Trenger tips mot angst for mennesker

[Teardrop]

Hei,

Sliter med angst for mennesker, ikke såpass at det hindrer meg i å gå på skole eller i butikken, men føler meg liksom ukomfortabel når det er stor sjanse for å få oppmerksomhet. (Ex. om jeg går på en gate full av folk gjør ikke noe, men om jeg går der nesten alene slik at jeg blir mer synlig synes jeg at det er ubehagelig.) Synes det er veldig skummelt å ta kontakt med noen, spesiellt det å prate. Er lei det da, for det fører til at jeg holder meg mye for meg selv og har lite nettverk, og livet blir kjedelig. Har lyst til å gjøre ting som andre folk kan f.eks. reise ut i verden og oppleve noe, ikke bare sitte hjemme, men finner ikke motet.

 

Tenker veldig negativt for tiden, da dette har vært slik i mange år. Trenger noen råd eller konstruktive måter jeg kan nærme meg problemstillingen på istedet for å bare tenke at jeg ikke fikser det hele tiden.

 

Noen som har slitt med noe av det samme selv og kommet noe nærmere en "løsning" på det?

[Kadmium]

Jepp, dette er nok sosialangst. Høres for meg ut som om du har en sosialangstlidelse. Jeg har det, og hver dag kjemper jeg mot meg selv, utkjemper en svært slitsom indre kamp. Blir veldig utslitt av det.

Endret 21. desember 2009 av Señor Bukkake

[sultanIverigste]

Du har nok lav selvtillit! For du opp den så vil du gå som en løve med diger manke bortover gatene

Endret 21. desember 2009 av sultanIverigste

[Gjest Gjest_agorafob]

Har erfaring med både sosial angst og en rekke andre typer angst (bl.a. agorafobi). Det eneste tipset jeg har er å finne noen som kan gi behandling med kognitiv terapi (noe som etter min erfaring er vanskelig å finne). Der lærer man å utfordre sine negative tanker, finne ut hvor realistiske disse tankene er, får hjelp av terapaut til å erstatte de negative tankene med nye, konstruktive tanker. I tillegg bør man ut og trene på det man har lært, gjøre disse nye tankene automatisk i de situasjonene som er vanskelig. For oss som har angstlidelser av noe slag er det egentlig en langvarig kamp for å ikke la angsten ødelegge livskvaliteten. Noen blir helt friske, andre sliter hele livet i varierende grad. Alt jeg kan si er at du må stå på, ikke la deg knekke. Det kan bli bedre!

[MrLuni]

No_Id, du hørest AKKURAT lik en kompis av meg. Når det kommer til nermeste kompiser (ikke mange), så er han med. Men om han får vite at det er fremmedfolk som skal joine (på hva som helst) så vrir han seg unna med å unskylde på husarbeid eller noe. Han tør heller ikke bynne på trenings studio, selv om han har lyst. Jeg har mast i mange år på han, men hjelper ikke.

Han har gått ned 15kg på 1år, men det har ikke store innvirkningen på sosialiteten hans. Han veier bare 84kg, men han er ca170cm men 0 muskler, så det blir en del overflødig fett.

 

Noen råd til å få han med ut blandt folk?

[o0]

No_Id, du hørest AKKURAT lik en kompis av meg. Når det kommer til nermeste kompiser (ikke mange), så er han med. Men om han får vite at det er fremmedfolk som skal joine (på hva som helst) så vrir han seg unna med å unskylde på husarbeid eller noe. Han tør heller ikke bynne på trenings studio, selv om han har lyst. Jeg har mast i mange år på han, men hjelper ikke.

Han har gått ned 15kg på 1år, men det har ikke store innvirkningen på sosialiteten hans. Han veier bare 84kg, men han er ca170cm men 0 muskler, så det blir en del overflødig fett.

 

Noen råd til å få han med ut blandt folk?

 

Alkohol hjelper...

 

Edit: Følte at det kunne være lurt av meg og si at personer med sosial angst er i fare for å bli avhengig av alkohol fordi de lar det bli en vane å drikke seg opp, så ikke overdriv.

Endret 22. desember 2009 av o0

[Gjest Guest_angst_*]

Oppsøk psykolog, jo lengre du venter jo vanskeligere blir det å bli kvitt det...tro meg.

[MrLuni]

Han drikker ikke mye.. Bare når jeg og par andre kompiser har ferie eller lang helg fra skolen osv

[Chad Thundercock]

Den beste og eneste måten du kan ordne opp i disse problemene er faktisk å konfrontere dem gjentatte ganger. Fungerer meget bra.

[Northern_Comfort]

Hei, jeg kjente meg igjen i hva du skrev, så tenkte jeg kunne komme med en post.

 

Jeg slet selv med sosial angst gjennom barneskolen, ungdomskolen og videregående. Selvfølgelig visste jeg ikke nøyaktig hva det var på den tiden, og jeg trodde at det var meg det var noe galt med. Frykten for oppmerksomhet, rødmingen og svimmelheten som kom med en gang det var mennesker til stede kan være mye å takle for en person. Dette fører ofte til unvikende adferd, som igjen kan føre mye tunge tanker med seg.

Det fungerer som en ond sirkel, men denne sirkelen kan heldigvis brytes av nettopp én person, og det er deg!

 

Mener absolutt ikke å bagelisere denne diagnosen, men det er faktisk ikke verre enn at du må ta en personlig avgjørelse om å gjøre noe med dette på egen hånd. (Støtte fra venner og familie er selvølgelig kjempebra.)

Oppsøk fastlegen din, så han kan henvise deg til psykolog / psykiater eller eventuelle gratistilbud i din hjemby. Husk at det er ingen som påstår at en psykolog kan trylle deg frisk, men det er definitivt en god støtte i denne kampen du må gå gjennom. Her kan du snakke om hva som virkelig plager deg, og du vil få et mer objektivt syn på problemene i livet ditt. Psykologen kommer også til å fortelle deg hvordan du kan overvinne angsten.

 

Jeg ble fortalt om noe som heter "mestringssirkelen", som helt enkelt går ut på at man må utsette seg selv for ting man synes er litt skummelt, hver eneste dag.

For hver gang man gjør noe man synes er litt ekkelt, så vil det bli litt enklere hver eneste gang.

Dette gjelder alle som går under arten Homo Sapiens, og om man er av typen som synes at det kribler litt i magen når man løper naken gjennom skolen mens man kysser hver eneste jente man ser, eller om man heller er mer sjenert og synes det er ubehagelig å holde øyekontakt under en samtale, så må man alltid huske å gjøre disse tingene som utfordrer deg!

Man skal selvfølgelig ikke kaste seg rett på det første eksemplet, men man må ha selvinnsikt nok til å se an hvilke situasjoner man bør prøve seg på.

Dette er ikke lett. Faktisk kan det være ganske jævelig å frivillig utsette seg for situasjoner man egeentlig kunne unngått.

Det vil til og med være dager hvor alt føles meningsløst. Men, seriøst, hva har du å tape på å virkelig gjøre en innsats? Kjempebra at du skrev her. Det viser at du har initiativ i deg!

Og når du til slutt står og gliser bredt mens du gjør ting du bare kunne drømt om før, så kommer livet ditt til å føles helt herlig !

Jeg ble kvitt angsten i slutten av mai/juni i år, og jeg går fortsatt på skyer. Lykke ble av grekerne definert som "Autoritet over eget liv.", og hva er vel mer autoritert enn å ta sitt eget liv i tømmene og virkelig styre det i den retningen man selv vil?

 

Jeg håper du fikk noe ut av denne posten, og hvis du er villig til å ta opp kampen mot angst så vil jeg ønske deg lykke til ! Det kommer ikke til å bli lett, men det er så absolutt verd det når du selv begynner å merke resultater!

God jul

[bantexkaa87]

Et tips:

 

Les "Solstråleboken", fra Trond Haukedal. http://www.trondhaukedal.no/

 

Vært på forelesning med han, genial fyr.

 

Han fokuserer på mennesker med lav selvtillitt, og hvordan de skal stråle som solstråler.

Endret 23. desember 2009 av bantexkaa87

[4588pkdkrikue5c]

Det er ikkje så mykje ein kan gjere. Eg har frå tidlegare egentlig ikkje hatt noko som helst plager med angst, men det kom berre akutt på meg. Plutseleg ein dag var eg redd for alt. Dette var imidlertid eit resultat av mykje depresjon, særdeles lav sjølvtillit, og ikkje minst rus.

Plutseleg nå forstår eg kor jævlig nokon kan ha det, eg forstår deg.

Det finnes ikkje noko mirakelkur, men eg vil anbefale deg å oppsøke ein psykiater om du ikkje allereie gjer dette. Det finnes diverse medisiner mot angst, men ikkje heng det for mykje opp i dette. Det meste kan ein løyse sjølve, men medisin kan vere eit spark bak ein kortere periode. Men stopp opp litt, og kjenn etter. Kva er du redd for? Kva er det verste som kan skje i ein slik situasjon? Personleg var det angsten - men kva så? Det er ikkje noko å vere flau over, slikt skjer berre. Ikkje bruk dette til å kritisere deg sjølve, for det er det ein ofte gjer. Ein tenker "Jaja, eg kan ikkje gjere det eg. Det er det som er problemet. Eg er problemet". Så er ein tilbake i ein negativ tankestraum med ein gong. Ikkje vurder situasjonene så mykje - ikkje tenk kva som kan skje, kvifor, og korleis. Berre hopp i det. Same kva som skjer, til helvete med kva andre tykkjer om deg.

Eg forstår det er vanskeleg å bryte slike mønster, men prøv. Oppsøk hjelp, for det hjelper. Tru meg.

Lukke til - du kjem over dette. Litt angst har vel alle, det handler berre om å ikkje la den styre livet ditt.

 

Redigert: Mykje bra i svaret til Northern_Comfort. Eg tenkte meg nøye om når eg leste det.

Endret 24. desember 2009 av steffenz

[Bllink]

Bare tenk at du lever bare en gang, nyt livet og ha det kjekt.

Du kommer aldri til å dø av å være redd for noe

[Gjest Guest_gjest_*]

Jeg har det akkurat slik som deg trådstarter. Kan ikke komme med noen tips da jeg fortsatt har det slik. Håper det går bedre med deg etterhvert.

[Gjest Guest_Gutt_*]

Noen sa at jo lengre du venter, jo verre blir det å kommer over det.

 

Jeg har siden 8.klasse vridd meg unna det meste sosiale der ute. Jeg er 16 år, snart 17. Og har blitt invitert på fest sikkert over 50 ganger. Eneste gangene jeg har gjort noe, siden 8. klasse, var en gang i 9. når jeg og to kompiser drakk noen få pils.

 

Jeg tørr nesten ingenting. Tør ikke snakke med folk, nesten. Ikke gå på skolen. Tørr så vidt å gå på kjøpesenter. Jeg har også et lite sosialt nettverk der ute. Har to kompiser. Det er det.

 

Jeg har derfor aldri hatt kjæreste, heller. Ikke engang i nærheten.

 

Jeg venter til jeg er 18 med å gå til psykolog, fordi jeg egentlig ikke tørr å komme ut med problemene. Tror kanskje det har noe med at jeg er for "matcho" og føler at jeg vil "skuffe" folk hvis jeg gjør det.

 

Noen som vet hva jeg bør gjøre?

 

Vil vel helst få litt flere venner, tørre å gjøre ting, og kanskje senere få meg en dame.

 

Skal manne meg opp til å gå på en fest i nermeste fremtid bare for å "komme over den lille klippen".

[Bllink]

Noen sa at jo lengre du venter, jo verre blir det å kommer over det.

 

Jeg har siden 8.klasse vridd meg unna det meste sosiale der ute. Jeg er 16 år, snart 17. Og har blitt invitert på fest sikkert over 50 ganger. Eneste gangene jeg har gjort noe, siden 8. klasse, var en gang i 9. når jeg og to kompiser drakk noen få pils.

 

Jeg tørr nesten ingenting. Tør ikke snakke med folk, nesten. Ikke gå på skolen. Tørr så vidt å gå på kjøpesenter. Jeg har også et lite sosialt nettverk der ute. Har to kompiser. Det er det.

 

Jeg har derfor aldri hatt kjæreste, heller. Ikke engang i nærheten.

 

Jeg venter til jeg er 18 med å gå til psykolog, fordi jeg egentlig ikke tørr å komme ut med problemene. Tror kanskje det har noe med at jeg er for "matcho" og føler at jeg vil "skuffe" folk hvis jeg gjør det.

 

Noen som vet hva jeg bør gjøre?

 

Vil vel helst få litt flere venner, tørre å gjøre ting, og kanskje senere få meg en dame.

 

Skal manne meg opp til å gå på en fest i nermeste fremtid bare for å "komme over den lille klippen".

 

Alt er vell så og si enklere med litt alkohol i blodet, sia du skreiv at du ville manne deg opp til å være med på fest

[Northern_Comfort]

Noen sa at jo lengre du venter, jo verre blir det å kommer over det.

Noen som vet hva jeg bør gjøre?

Det ser ut til at du allerede vet selv hva du bør gjøre!

Jeg venter til jeg er 18 med å gå til psykolog, fordi jeg egentlig ikke tørr å komme ut med problemene. Tror kanskje det har noe med at jeg er for "matcho" og føler at jeg vil "skuffe" folk hvis jeg gjør det.

Da jeg oppsøkte terapaut følte jeg at jeg hadde feilet i mitt eget liv, og jeg synes det var utrolig svakt av meg å trenge hjelp på den måten. Men du, jeg fant senere ut at det er noe av det tøffeste man kan gjøre.. det er kjempevanskelig å vise seg svak for andre, men jeg synes man skal være ærlig med seg selv. Og du må huske at det absolutt ikke er flaut å ha angst. Utrolig mange tenåringer sliter med det, selv om de fleste er superflinke til å gjemme svakhetene sine. Åpenhet med gode venner var for meg en veldig stor hjelp. Du kjenner sikkert mange som også kunne trengt terapaut, men de aller færreste tør å faktisk gjøre noe med det. Vær den tøffe her!

Skal manne meg opp til å gå på en fest i nermeste fremtid bare for å "komme over den lille klippen".

Godt å høre. Bare pass på å være flink uten alkohol i blodet også, så er du på rett vei.

[Sapid]

Dus liter med det samme som meg. Jeg anbefaler deg til å begynne med "kognitiv terapi" hos en psykolog. Det er til god hjelp for mange mennesker. Ellers er det bare å kaste seg ut i situasjoner du ikke liker:)