Høyre, politikk, myter, uenigheter og generelle spørsmål

[cfoslo]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

[cfoslo]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Jeg er veldig økonomisk basert i det jeg sier nå, hvorfor skal sykehus gå i minus? Hvorfor skal man ikke sørge for at de går i pluss så lenge det ikke går utover behandlingen. Private sykehus er ikke verdens undergang, det bare ventresiden som tror grådigheten råder for fullt i Norge. Norge er et regulert samfunn så svikt i behandling vil antagelig ikke skje i stor skala, tror jeg!

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

[Hugo_Hardnuts]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

 

Jeg forstod det, samtidig som jeg ble veldig provosert fordi jeg har familiemedlemmer som ville vridd seg i graven hvis de leste den kommentaren der.

 

Men hadde ellers gjerne sett at du utdypte kritkken din mot regjeringen mer. Er streke meninger det blir gode diskusjoner ut av

Endret 18. desember 2009 av Hugo_Hardnuts

[Feltherre]

Vil anbefale denne interessante dokumentaren om Erna Solberg.

 

Bak lukkede dører- Mot alle odds

Programmet viser høyreleder Erna Solbergs kamp for å gjenreise partiet og overleve som partileder gjennom valgkampen i 2007. Vi fulgte Solberg og hennes nære rådgivere gjennom et år fullt av problemer og dårlige meningsmålinger. Det toppet seg da Oslos ordfører Per Ditlev-Simonsen ble avslørt som skattesnyter på valgkampens første dag. Vi kommer tett på partilederen og får se hvordan hun taklet den dramatiske valgkampen.

[cfoslo]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

 

Jeg forstod det, samtidig som jeg ble veldig provosert fordi jeg har familiemedlemmer som ville vridd seg i graven hvis de leste den kommentaren der.

 

Men hadde ellers gjerne sett at du utdypte kritkken din mot regjeringen mer. Er streke meninger det blir gode diskusjoner ut av

 

Jeg skjönner ikke helt hva du er ute etter, jeg kom med den kommentaren etter at jeg hadde skrevet kritikk, hva lurer du egentlig på? Du vet jo godt at privatebdrifter kjöper forsikring til sine ansatte(sök det opp hvis ikke) Sv er også for en ganaske sterk stat og derfor mener jeg at deres ideelle stat er noe jeg ikke önsker. Spör i vie hvis du ikke skjönner!

[LucarioX]

Føler jeg har et ganske solid bilde over hva de fleste partier her på berget står for, kan også en del om utenlandske partier og systemer, over gjennomsnittet interessert i politikk med andre ord

Er det en ting jeg ser meg uenig med de fleste partier i, så er det skolepolitikken! Skal dog sies at jeg aldri helt har skjønt politikken til vårt konservative parti Høyre på dette området, partiet er opptatt av skole og snakker således også endel om det, men mye av det blir fort litt vag retorikk for mitt vedkommende. Anonym retting av prøver, ro og orden, valgfritt sidemål, ikke allergi mot private skoler og bedre lærere fremfor flere lærere, disse tiltakene man hører høyrefolk snakke om, men er det alt de vil?

 

Selv er jeg veldig lei alt våset fra de rødgrønne om denne "heldagsskolen", noe av det dummeste jeg har hørt om! Slik jeg ser det fører såpass lange skoledager kun til slitne, trøtte og umotiverte elever, ingenting annet! Virker nesten som om man vil ha unga på skolen bare for å ha dem dem, ja, la staten passe på dem og lære dem opp til å bli flinke sossialister rett og slett. For noe tull! Hva har man foreldre til? Korte og gode skoledager er tingen spør du meg, kvalitet over kvantitet! Tror dessverre også noe av problemet i skolen er lærerene, mange dårlige lærere der ute. Hjelper ikke alltid å være flink teoretisk om man ikke evner kunsten å lære bort! En god lærer er en lærer som forklarer og underviser elevene på en motiverende og interessant måte, slik at elevene ivrer etter å lære mer. Slike lærere, som digger det de snakker om og virkelig koser seg med å lære bort er gull verdt for skolen! Hatt noen slike selv, ble til at man gledet seg til timene deres fordi det var så lærerikt og interessant å høre på dem! Har dessverre også opplevd de som slenger dritt etter elevene og bare går rundt og kjefter, samt ikke greier å undervise på en ordentlig måte, slik er trist!

 

Det jeg lurer på da er som følger:

 

1: Er det dette Høyre mener med gode lærere? Ønsker de også motiverende og flinke lærere som liker faget sitt, eller bare teoretisk gode? Hvordan skal man få bedre lærere??

 

2: Hva mener Høyre om heldagsskolen? Vil de innføre det?

 

3: Ser partiet for seg flere prøver og eksamener? (Dette er jeg selv veldig i mot. Karakterer og noen prøver og eksamener er greit, men trenger ikke fler! Undervisningen som teller!!)

 

Edit: Endret litt på innlegget. IE var ikke helt sammarbeidsvillig og kjørte ut innlegget før jeg var ferdig...

Endret 2. januar 2010 av LucarioX

[ole_marius]

1: Er det dette Høyre mener med gode lærere? Ønsker de også motiverende og flinke lærere som liker faget sitt, eller bare teoretisk gode? Hvordan skal man få bedre lærere??

 

Høyre ønsker å sette opp kravet for å bli lærere, dette medfører at dårlige upassende lærere allerede forsvinner under utdannelsen. Dog så er det ingen menneskerett å bli lærer, men i dette yrket må man ha en viss kvalitet på undervisningen.

 

Med anonym retting av prøver vil trynefaktoren utegå slik at om du er gullgutten til læreren eller ei vil du få en rettferdig karakter.

 

Med lærer evaluering skal elevene selv sette karakter på sine lærere slik at de kan omskoleres eller finne seg et annet yrke.

 

Tilpasset under visning til alle. De rødgrønne skriker at det vil skapes A og B skoler, dette er halve sannheten. Alle elever vil få en undervisning som er tilpasset deres kunnskapsnivå slik at mestring av et fag vil bli lettere.

 

Med valgfri sidemål vil man få mere tid til hovedmålsyndervisning som har hat en positiv effekt på skoler i Oslo.

 

2: Hva mener Høyre om heldagsskolen? Vil de innføre det?

 

vil ha en gradvis utvikling av en heldagsskole, ikke minst fordi vi trenger god tilgang på kvalifiserte lærere. Utvidelsen av skoledagen må skje samtidig som kunnskapsformidlingen holder høy kvalitet. Høyres heldagsskole er på seks undervisningstimer for barnetrinnet, 30 timer i uken, og syv undervisningstimer, 35 timer i uken, for ungdomstrinnet. På barnetrinnet kan det gi en skoledag, eksempelvis fra klokken 09.00 til 15.00. Vi ønsker å starte med å utvide timetallet i matematikk, slik vi også foreslo i vårt alternative statsbudsjett. I tillegg vil vi begynne med å legge inn leksehjelp og fysisk aktivitet. Vår heldagsskole skal ikke være endeløs stillesitting, men gi rikelig rom for elevene til pauser og fysisk aktivitet

 

3: Ser partiet for seg flere prøver og eksamener? (Dette er jeg selv veldig i mot. Karakterer og noen prøver og eksamener er greit, men trenger ikke fler! Undervisningen som teller!!)

Høyre ønsker å ha eksamen på de skriftlige fagene. Selv mener jeg at dette er en fordel for da slipper du å bli irritert over en eksamen du heller ville ha.

Endret 3. januar 2010 av ole_marius

[Camlon]

Svarer på denne

1: Er det dette Høyre mener med gode lærere? Ønsker de også motiverende og flinke lærere som liker faget sitt, eller bare teoretisk gode? Hvordan skal man få bedre lærere??

Høyre ønsker først og fremst å heve statusen til lærerene, sånn at gode lærere blir rekrutert. For å få dette til må man sørge for at lærerene generelt er gode, at de har makt over sitt eget klasserom og at arbeidsforholdene og lønnen er god.

 

Venstresiden ønsker først og fremst å få flere lærere. Dette er dyrt og vil redusere statusen enda mer, fordi man må hente opp bunnslammet for å få nok lærere. Undersøkelser har også vist at hvis man må hente opp dårligere lærere for å få mindre klasser, påvirker det elevene i negativ retnining. Selvfølgelig vil de si at de skal gjøre begge deler, men det får de ikke til fordi det er for dyrt.

[ole_marius]

Venstresiden klarte å rekruttere 4000 nye lærere i 2008. Dog så forteller de ikke at 3992 av dem sluttet

 

Edit: endret til korrekt årstall

Endret 3. januar 2010 av ole_marius

[Rampage]

Venstresiden klarte å rekruttere 4000 nye lærere under Stoltenberg 1. Dog så forteller de ikke at 3992 av dem sluttet

 

Kilder?

[ole_marius]

Når utdannings forbundet og flere partier sier det selv sier det så skal det mye til for at jeg skal skifte mening

[Rampage]

Ser ingenting om antallet rekrutterte og sluttede lærere der. Så hvor henter du tallene fra? Utover de 8 årsverkene det gikk opp?

[ole_marius]

Dam... Ser at jeg skrev feil, mente 2008

 

Viste jeg skrev noe feil...

[Rampage]

Finner dog fortsatt ikke de tallene du refererer til?

[ole_marius]

NRK bruker de samme tallene som jeg bruker

[Rampage]

Hvor kommer 4000 nye lærere og 3992 færre fra?

 

Det eneste som er referert til er at det har vært en økning på 8 årsverk.

[ole_marius]

Ap lovte å rekruttere 4000 nye. Dog med 8 nye så stiller man seg spørsmålet hvor de resterende 3992 ble av. Håper det satte bedre lys på fokuset

[Rampage]

Det eneste det satte lys på er at tallene er fri fantasi. At de har lovet å rekruttere 4000 lærere betyr ikke at 3992 forsvant når det bare var en økning på 8 årsverk. Å påstå det insinuere at det er noe galt med skolesystemet når 3992 lærere visstnok skal ha sluttet. Så hva er poenget med å fabrikkere slike tall? Du skriver jo at de "klarte å rekruttere 4000" lærere, men nevner ikke at 3992 sluttet. Hvorfor påstå slikt?

Endret 3. januar 2010 av Rampage

[ole_marius]

Uff... Skolekamp retorikken sitter enda fast :!:

 

Under skolekampen skal man bruke sterkere ordvalg for å sette fast motstanderne. Dog så kan mye høres feil ut samt riktig ordvalg blir byttet ut slik at ikke alt blir sagt som det skal.