Høyre, politikk, myter, uenigheter og generelle spørsmål

[Kieft]

Hadde man brukt disse 50 mrd'ene til private sykehus plasser så tviler jeg sterkt at kvaliteten på de offentlige hadde blitt dårligere.

Men den hadde ivertfall ikke blitt bedre.

[sosialliberal]

Jeg vil faktisk, i dette tilfellet, ta Camlon sitt utgangspunkt i forsvar.

 

Moderat økning i klasseforskjeller betyr ikke nødvendigvis dårlig nytt for noen av samfunnsgrupper. Bare fordi vi får flere rike betyr ikke nødvendigvis at en direkte konsekvens av dette må være flere fattige. Forutsetningen er at nivået for levestandarden øker for samtlige grupper. Om samfunnspolitiske vedtak som favoriserer moderate klasseforskjeller bidrar til et utfall der alle samfunnsklasser øker sin økonomiske andel som sluttprodukt, vil jeg personlig favorisere vedtaket.

 

Camlon har et poeng når han fremhever at utdanning bør ha et større nytteverdig enn det rent kunnskapsmessige. I dag, i dette landet, er lønnsforskjeller mellom de med og uten utdanning alt for svake, dermed kan dette være en viktig variabel som bidrar til at mange dropper tidlig ut av skolen. Dette er logisk konsekvens, når en investering i høyere utdanning gir så dårlig økonomisk avkastning i sammenligning med jobber uten krav for høyere utdanning, slik som det er i Norge per i dag, så vurderer mange sysselsetting i stede for utdanning. Utdanning bør være noe et hvert menneske strever etter, dermed bør høyere utdanning være mer lukrativ. I dag, og i mange tilfeller, kan man gå ut av videregående og rett i en jobb der man tjener opp i mot 300-400.000 i året, og kanskje mer hvis man har litt flaks eller godt sosialt nettverk. Summen tilsvarer også nybegynnerlønn for mange som har en master utdanning fra universitet. Jeg kan godt forstå argumentet fra de som ikke ser vitsen i å bruke 5 år av sitt liv på å være blakk når de fint kan tjene opp i mot 2 mill kr i løpet av disse årene, alt dette mens de fremdeles er ung.

 

For Høyre er et av de viktigste målene å gi mulighet til å velge selv, inkludert de som, rent økonomisk, er bedre stilt i samfunnet. Er dette økonomisk og normativt galt? Det trenger ikke å være det. Hvis en del-privatisering av helsesektor åpner for mulighet til at de bedre stilte i samfunnet kan benytte seg av disse tilbudene så er ikke dette nødvendigvis dårlig nytt for de med mer begrensende ressurser. En slik ordning kan bidra til at mange av de rike som benytter seg av offentlig tjenester flytter til privat sektor, og frigjører både plass og offentlige resurser til de som benytter seg av offentlig tjenester. Det er en smule irrasjonelt å bruke argumentasjon som påpeker at de rike i dette samfunnet ikke bør få mulighet til å kunne velge selv på bakgrunn av deres økonomiske situasjon, fordi dette er urettferdig overfor de med mindre ressurser. Vi kan ikke totalt neglisjere de rike, til tross for at den største instansen bør rettes mot de som har minst. Riktig nok er dette også spørsmål om hvordan man fordeler potten, dvs. hvordan skal disse penger forvaltets og hvordan tiltaket skal finansieres.

 

Vi må se på alle tiltak ut i fra potensialet hva som gir ”max gains” for alle samfunnslag, og ikke bare hva som gir ”max gains” for de med lavere økonomisk status. Det vi bør streve etter er å gi så mange som mulig de samme mulighetene til å lykkes, for eksempel samme forutsetninger til høyere utdanning. Til tross at dette kan virke utopisk, fordi mange andre variabler spiller en pust her, betyr ikke at vi ikke skal ha dette som mål. Samtidig er det viktig at høyere utdanning gjøres mer lukrativt slik at interessen for høyere utdanning blant elever øker. Elever bør skjønne tidlig at skole er noe som etter hvert kan gi dem bedre liv, og ikke som i dag der det nærmest er likegyldig i mange tilfeller om du har høyere utdanning eller ikke. Slik tror jeg vi kan både øke innsatsen til elever, og dermed få bedre elever, og interessen for videreutdanning, og dermed flere med høyere utdanning.

Endret 17. desember 2009 av statsviter

[ole_marius]

Det er jo helt klart at noe må gjøres med skolepolitikken. Jeg personlig synes norsk skole idag er demotiverende, jeg finner det vanskelig å hente inspirasjon på å arbeide.

 

Unge Høyre/Høyre vil jo ha anonym retting av prøver for å forhindre trynefaktoren, ha lærer evaluering samt tilpasset undervisning i skolene. Dog så vil jo sosialister si at det skapes A og B skoler og føre til mer mobbing

[Hugo_Hardnuts]

Faren med en delprivatisering av helsesektoren er at det ikke bare fører til konkurranse mellom private aktører, men også mellom det private og det offentlige. Resultatet kan bli at det private tiltrekker seg det helsepersonellet med høyest kompetanse pga. bedre arbeidsvilkår, mens det offentlige står igjen med "røkla" (for å sette det på spissen). Og det er også en fare i at kompetanseutviklingen og informasjonsflyten mellom de ulike institusjonene stopper opp som en følge av konkurransen, som jeg nevnte tidligere. Jeg har med andre ord liten tro på at privatisering av helsesektoren på noen måte vi bedre helsevesenet for den allmenne befolkningen - tvert i mot.

 

Jeg har mer tro på at man kan løse mange av problemene i helsesektoren ved å bevege seg bort igjen fra bedriftsmodellen for drifting av helseforetakene. Jeg arbeider selv i psykiatrien, og opplever daglig hvor horribelt "kravet om produktivitet" fremstår når man arbeider innenfor helse og omsorg. Jeg ser også store etiske problemstillinger ved at personer med god økonomi skal kunne betale seg til bedre helsetjenester enn andre. I siste ende betyr det jo faktisk at helsen til en rik person er verdt mer enn helsen til andre.

 

Hvilke konkrete forslag til å gjøre høyere utdannelser mer attraktive er det Høyre har lansert? At ungdom uten utdannelse (til nå) lett kan/har kunnet tjene 3-400.000 i året er vel faktisk et resultat av stor etterspørsel etter arbeidskraft fra privat sektor. Jeg kjenner i hvertfall ikke til noen uten utdannelse som tjener tilsvarende i offentlig sektor. Hva skjer i så fall hvis privat sektor styrkes? Jeg stiller meg også noe tvilende til at dette faktisk er et så stort problem som det fremstilles som. Vi har utover 90-tallet og tidlig i dette tiåret hatt en ganske eventyrlig økonomisk utvikling, noe som er med på å gjøre høyere utdanning lite attraktivt fordi det er mye penger å tjene uten utdannelse. Nå som denne veksten er noe svekket tror jeg vi vil oppleve en større tilstrømning tilbake til utdannelsene som gir sikre jobber.

 

Det som derimot er et stort problem er andelen ungdom som faller ut av videregående. Som 16-17åring mangler man fortsatt noe ift. konsekvenstenkning langt frem i tid, kanskje særlig hvis man mangler litt ift. rammer og støtte hjemmenfra, noe mange av drop-out elevene nok gjør. Man er nødt til å revudere "likhetsskolen" der målet er å presse alle gjennom likest mulig utdannelse kraftig. Her tror jeg Høyre er inne på noe ift. valgfrihet, men begår totalt skivebom med vektlegging på større grad av evalueringer, rating av skoler og karaktersetting. Det vi trenger er en større grad av differentsiering av utdannelsene. Hvis du er flink med hendene, men sliter med norsk litteraturhistorie, så synes jeg det er latterlig at det siste skal stoppe deg fra å få en yrkesutdannelse. Kulturhistorie er viktig samfunnsmessig ja, men det er ennå viktigere at ungdom faktisk får seg en utdannelse. Bevaringen av kulturarven skal nok alle de som sklir igjennom allmennfaglig utdannelse nok ta seg av.

 

Sånn jeg ser det tar Høyre feil når de snakker om å privatisering av offentlige tjenester ift. helse, omsorg og andre "grunnleggende" tjenester i samfunnet. Som jeg skrev tidligere, så kan nok privatisering være nyttig i enkelte sektorer, men de tjenestene som utgjør "sikkerhetsnettet" (helse, omsorg, trygd, osv.) og "springbrettet" (utdannelse) må være det samme for alle for å sikre at det enkelte individ gis den samme graden av frihet og de samme mulighetene.

[Pokey]

Hvorfor er det slik at annenhvert Unge Høyre-medlem tror Høyre vil ha bort nynorsken?

 

Vi vil ikke fjerne sidemål, men gjøre det til et frivillig valgfag. Sidemål har ingen bruksområder, og den eneste argumentet som brukes er at det er kultur.

 

Er fullt klar over det, men bare en brøkdel av medlemmene i Unge Høyre vet dette

[HeatSeeKinG]

Jeg skulle egentlig stemme høyre ved valget, men lovnaden mot å gå hardt ut mot fildeling gjorde valget om å stemme FRP enkelt.

[Rampage]

Da bestemte du deg for å stemme på partiet som har uttalt at de ville statuere eksempler ved å komme på døra til unger/ungdom og konfrontere de med nedlasting?

[Hugo_Hardnuts]

Er det som er kjekt med FRP - de har alltid en mengde enkle løsninger på komplekse problemstillinger. Tror det hadde skjedd et og annet med deres popularitet hvis de faktisk kom i regjering og måtte gjennomføre politikken sin i praksis.

[ole_marius]

Men den hadde ivertfall ikke blitt bedre.

 

Så vidt som jeg er bekjent ønsker ikke Høyre at de private skal overta hele driften fra de offentlige. Men heller bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart. Hva er best, folkets helse eller la folk vente i de rødgrønnes ventelister?

[Hugo_Hardnuts]

Det er jo et paradoks at samtidig som ventelistene øker, så er det aldri tidligere blitt behandlet like mange pasienter ved norske sykehus som nå. Sånn jeg ser det må jo det bety at det totale behovet for helsetjenester i den norske befolkningen øker, ikke at behandlingstilbudet er blitt dårligere, slik det fremstilles av trådstarter.

 

Det skjedde også en kraftig forverring av økonomien og behandlingstilbudet i sykehusene etter innføringen av helseforetaksloven - en lov som ble vedtatt av regjeringen Bondevik. Det har vel også blitt konkludert fra flere hold at en modell som er utviklet for styringen av aksjeselskap har lite å bidra med ift. organiseringen og driftingen av det offentlige helsevesenet.

 

Det beste er å få til et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, slik at man unngår problemene knyttet til delprivatisering som jeg har beskrevet tidligere.

Endret 16. desember 2009 av Hugo_Hardnuts

[ole_marius]

Dette er dog ukjent fra min side. Har du kilder?

[Hugo_Hardnuts]

Har i hvertfall en her: http://www.sykehuset-innlandet.no/modules/...p;D=2&mids=

 

Nå gjelder denne kilden kun SIHF, men jeg regner ikke med at de andre sykehusene har opplevd noen nedgang akkurat heller.

 

Edit: Se her ja: http://www.helse-sorost.no/modules/module_...amp;I=1656& Vært en betraktlig økning i antallet behandlede pasienter i hele helseregion Sør-Øst, som er den desidert største av helseregionene. Dette er noe opposisjonen fint klarer å glemme i deres kritikk...

Endret 16. desember 2009 av Hugo_Hardnuts

[ole_marius]

Av hva jeg tolket var det sykehuset "Innlandet" som hadde økt effektivitet, dog så står det ikke noe om resten av landet...

Endret 16. desember 2009 av ole_marius

[Hugo_Hardnuts]

Det har du rett i, men hadde bare en kilde for hånden. Fant en til nå.

[Rampage]

Det er jo et paradoks at samtidig som ventelistene øker, så er det aldri tidligere blitt behandlet like mange pasienter ved norske sykehus som nå. Sånn jeg ser det må jo det bety at det totale behovet for helsetjenester i den norske befolkningen øker, ikke at behandlingstilbudet er blitt dårligere, slik det fremstilles av trådstarter.

 

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Det skjedde også en kraftig forverring av økonomien og behandlingstilbudet i sykehusene etter innføringen av helseforetaksloven - en lov som ble vedtatt av regjeringen Bondevik. Det har vel også blitt konkludert fra flere hold at en modell som er utviklet for styringen av aksjeselskap har lite å bidra med ift. organiseringen og driftingen av det offentlige helsevesenet.

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

Det beste er å få til et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, slik at man unngår problemene knyttet til delprivatisering som jeg har beskrevet tidligere.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

[Hugo_Hardnuts]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

[ole_marius]

Nå har da Høyre's stortingsgruppe gjort en undersøkelse hvorav prisen på en operasjon privat kontra offentlig. Var samme pris, eneste forskjell er at ventekostnadene de offentlige har er nærmere ikke-eksisterende på de private.

 

Edit: Skrivleif

Endret 16. desember 2009 av ole_marius

[Rampage]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

[cfoslo]

Jeg vet at de ikke vil legge ned de offentlige sykehusene, men det forandrer ikke det faktum at de med penger får bedre helsetjenster enn "resten av folket".

 

Alle får sykehusplass, men de rike får bedre og mer effektiv behandling. Det er problemet.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

[Hugo_Hardnuts]

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.