Er det bare jeg som misliker det å være "ung"?

[Gjest Guest_gutt17_*]

Guest_LittleWoman_*:

 

Er enig med deg. Du kom med mye riktig, synes jeg

Eneste som jeg var litt uenig var dette med psykolog,

synes det var å ta litt hardt i. Heller en bra rådgiver, e.l.

 

Jeg forstår at det kan føles unødvendig eller skummelt å gå til psykolog. Men heller for tidlig enn for seint. Det kommer (som regel) ikke noe vondt ut av å gå til psykolog. Det er dessuten bedre å gå til psykolog frivillig, enn hvis det ender med at man MÅ gå. Hvis du tar iniativet til det selv kan du jo kutte det ut hvis du føler at det ikke er noe for deg

Takk for alle gode råd. Jeg skal faktisk begynne hos psykolog, så jeg håper at det kan hjelpe meg. Når jeg får tilbake energien skal jeg prøve å drite i hva andre mener, og heller fokusere på skolen.

[Cazzo Grande]

Takk for alle gode råd. Jeg skal faktisk begynne hos psykolog, så jeg håper at det kan hjelpe meg. Når jeg får tilbake energien skal jeg prøve å drite i hva andre mener, og heller fokusere på skolen.

Jeg syns det virker som du har bra tankegang her. Det virker på meg som om veldig mange som har problemer er opptatt av å grave seg enda dypere istedet for å prøve å løse problemene. Sånn virker altså ikke du. Bra!

[brukernavnkongen]

Å ta livet sitt hjelper ingen, ei heller deg selv. Tenk på de rundt deg før du går så drastisk til verks! Tenk så tungt det vil bli for de som er glad i deg om du skulle forsvinne! Dine foreldre, søsken, slekt etc vil jo alltid bry seg om deg uansett hva som skjer! Det er disse som må ta tapet om du velger å ta selvmord. Det er egoistisk!

 

Det er bra du i hvertfall innser at det finnes løsninger som kan bedre situasjonen. Føler du at du er mentalt sterk så klarer du deg fint på egenhånd, men hvis du er i tvil kan psykologisk hjelp via en samtalepartner hjelpe deg mye.

 

Generelt er nok dette en mye mer vanlig situasjon for mennesker på din alder enn hva du tror. Holder du ut noen år til, så vil du også merke dette

Det føles som om "alle" rundt deg er verdensvante festløver, men sannheten er at også en tredjedel av disse sliter med selvtilliten og sin egen situasjon. Du er ikke alene.

 

De sterke, det er de som tør stå for sine holdninger, bygge på dem og komme bedre rustet ut av ungdomsårene enn alkisspirene. Du kan bli en av disse.

Å fundere på hva andre gjør/ ikke gjør på fritiden blir å fortape seg i tanker, da vil du ødelegge deg selv over tid.

Du må ikke glemme å leve selv, gjøre noe konstruktivt med livet ditt. Det er denne ene sjansen du har fått til å leve.

 

Å avstå fra rusmidler er en fantastisk egenskap, selv om den bryter med tradisjonell norsk ungdoms generelle egenskaper. Men noen må gå foran!

Hvis du i tillegg greier å fokusere på skolen, skaffe deg en bra utdannelse, så er det som flere andre her inne nevner "de andre på skolen" som blir stående igjen med skjegget i postkassen om noen år.

Om noen år, når du er nyutdannet, ved god helse og i en godt lønnet jobb, møter du kanskje tidligere kjempepene "Mari" som røyket fast, jokka rundt på fest og drakk som en reversert hageslange på fester. Nå sitter hun kanskje som kassamedarbeider på Rimi med underbyggende kols og røykebein, slappe armer og et par bilringer. Hvor attraktiv er hun nå?

 

Dette skjer meg hele tiden. Jeg møter på de som var "kule" på videregående, nå ikke lenger fullt så kule.

Mopeden er ikke noe å skryte av lenger, jentene som satt bakpå er forsvunnet og det samme er husrommet hos mor og far. Da er det nesten litt trist å se at de sitter igjen uten vitnemål, leier en crappy hybel hos naboen til farmor og fremdeles frekventerer lokalmiljøets utesteder på en nesten daglig basis. All inntekt forsvinner i samme retning.

 

For å poengtere det hele ekstra godt, så er de "vellykkete" menneskene jeg møter veldig ofte de som ikke var fullt så "kule" på videregående. Veldig spesielt er det å se at de som var pene før, har mistet sin attraktivitet nå, mens de som ikke akkurat var glansbilder, gjerne utvikler seg til å bli direkte "hotte" og gjerne kombinert med en toppjobb nettopp på grunn av innsatsen de la igjen på skolen.

 

Fysisk aktivitet er for øvrig en alle tiders metode for å få opp både selvtillit og humør, uansett om du vil eller ikke. Trening fungerer som godteri og sukker, med den enkle forskjell at treningseffekten varer lenger. Godteri fungerer som Kongen av Queens sier det så bra; "happy now, sad later".

Nå hjelper det riktignok om du allerde er idrettslig aktiv i en eller annen gren, som fotball, langrenn etc. Hvis ikke så har jogging og et medlemskap på treningssenter noenlunde lik effekt. Prøv deg frem

 

For all del, tenk på alle som bryr seg om deg, og hvor heldig du tross alt er i forhold til de som har mistet noen nærstående. De får satt livet i kraftig perspektiv, og merker fort hvor ubetydlig det er å feste med de "kule".

[Gjest Guest_gutt17_*]

Å ta livet sitt hjelper ingen, ei heller deg selv. Tenk på de rundt deg før du går så drastisk til verks! Tenk så tungt det vil bli for de som er glad i deg om du skulle forsvinne! Dine foreldre, søsken, slekt etc vil jo alltid bry seg om deg uansett hva som skjer! Det er disse som må ta tapet om du velger å ta selvmord. Det er egoistisk!

 

Det er bra du i hvertfall innser at det finnes løsninger som kan bedre situasjonen. Føler du at du er mentalt sterk så klarer du deg fint på egenhånd, men hvis du er i tvil kan psykologisk hjelp via en samtalepartner hjelpe deg mye.

 

Generelt er nok dette en mye mer vanlig situasjon for mennesker på din alder enn hva du tror. Holder du ut noen år til, så vil du også merke dette

Det føles som om "alle" rundt deg er verdensvante festløver, men sannheten er at også en tredjedel av disse sliter med selvtilliten og sin egen situasjon. Du er ikke alene.

 

De sterke, det er de som tør stå for sine holdninger, bygge på dem og komme bedre rustet ut av ungdomsårene enn alkisspirene. Du kan bli en av disse.

Å fundere på hva andre gjør/ ikke gjør på fritiden blir å fortape seg i tanker, da vil du ødelegge deg selv over tid.

Du må ikke glemme å leve selv, gjøre noe konstruktivt med livet ditt. Det er denne ene sjansen du har fått til å leve.

 

Å avstå fra rusmidler er en fantastisk egenskap, selv om den bryter med tradisjonell norsk ungdoms generelle egenskaper. Men noen må gå foran!

Hvis du i tillegg greier å fokusere på skolen, skaffe deg en bra utdannelse, så er det som flere andre her inne nevner "de andre på skolen" som blir stående igjen med skjegget i postkassen om noen år.

Om noen år, når du er nyutdannet, ved god helse og i en godt lønnet jobb, møter du kanskje tidligere kjempepene "Mari" som røyket fast, jokka rundt på fest og drakk som en reversert hageslange på fester. Nå sitter hun kanskje som kassamedarbeider på Rimi med underbyggende kols og røykebein, slappe armer og et par bilringer. Hvor attraktiv er hun nå?

 

Dette skjer meg hele tiden. Jeg møter på de som var "kule" på videregående, nå ikke lenger fullt så kule.

Mopeden er ikke noe å skryte av lenger, jentene som satt bakpå er forsvunnet og det samme er husrommet hos mor og far. Da er det nesten litt trist å se at de sitter igjen uten vitnemål, leier en crappy hybel hos naboen til farmor og fremdeles frekventerer lokalmiljøets utesteder på en nesten daglig basis. All inntekt forsvinner i samme retning.

 

For å poengtere det hele ekstra godt, så er de "vellykkete" menneskene jeg møter veldig ofte de som ikke var fullt så "kule" på videregående. Veldig spesielt er det å se at de som var pene før, har mistet sin attraktivitet nå, mens de som ikke akkurat var glansbilder, gjerne utvikler seg til å bli direkte "hotte" og gjerne kombinert med en toppjobb nettopp på grunn av innsatsen de la igjen på skolen.

 

Fysisk aktivitet er for øvrig en alle tiders metode for å få opp både selvtillit og humør, uansett om du vil eller ikke. Trening fungerer som godteri og sukker, med den enkle forskjell at treningseffekten varer lenger. Godteri fungerer som Kongen av Queens sier det så bra; "happy now, sad later".

Nå hjelper det riktignok om du allerde er idrettslig aktiv i en eller annen gren, som fotball, langrenn etc. Hvis ikke så har jogging og et medlemskap på treningssenter noenlunde lik effekt. Prøv deg frem

 

For all del, tenk på alle som bryr seg om deg, og hvor heldig du tross alt er i forhold til de som har mistet noen nærstående. De får satt livet i kraftig perspektiv, og merker fort hvor ubetydlig det er å feste med de "kule".

Takk for bra innlegg,

 

Jeg hadde jo en slik tankegang da jeg gikk på ungdomskolen, men den døde liksom ut. Har medlemskap på treningsenter, og ja, trening funker:)

 

Jeg utviklet sosial angst, og jeg tror det hadde noe med holdningen min på ungdomskolen, det er derfor jeg ikke vet hvilken vei jeg kan gå.

[brukernavnkongen]

Du kan gi blaffen i alle de andre! Overbevis deg selv om at du starter helt på nytt. Drit i hva de andre gjør.

 

Når du eventuelt blir ferdig med videregående og velger utdanningsted og ny skole så blir alt mye bedre. Det kan jeg garantere deg. Alle starter på scratch, og svært få velger å følge vennegjengen på det samme studiet.

De aller fleste møter opp første dag uten å kjenne en eneste en.

 

Veldig mange sier at det er i "studietiden" (dvs etter videregående) du får deg venner for livet! Da er det kjekt å kunne velge/ vrake skoler og utdanningsted etter eget behov, på bakgrunn av det vitnemålet du har jobbet for på vgs.

 

Hva gjelder oppførselen til "alle de andre", så forandrer den seg veldig etter vgs. Mange forandrer seg totalt, flere blir mer voksne i oppførselen og fest&fyll er ikke lenger livets glede. Det er veldig mange flere enn du tror som velger å kutte ut alkisoppførselen i den alderen.

 

Lykke til! Jeg tror det går bra bare du konsentrerer deg, og finner glede i hverdagen til du er ferdig med vgs. Da starter neste fase i livet, kanskje den beste fasen..! Da har du noe å glede deg til og se fram til!