Trenger hjelp til å støtte min kjære

[Gjest Maktesløs kjæreste]

Jeg er bruker her inne men velger å posten denne anonymt da dette er veldig personlig.

 

Jeg har nettopp blitt sammen med verdens herligste jente, men vi har datet siden i sommer. Vi har det veldig bra sammen, men vi er ikke kommet så veldig nære hverandre enda pga. forholdet er ferskt. Dvs. vi har ikke delt skikkelig dype personlige ting enda og jeg vet at slikt tilllit tar tid å bygge opp. Jeg har enda ikke fått hilse på foreldrene hennes og hun har såvidt hilst på mine. Det er "status" på forholdet vårt.

 

I går omkom moren hennes i en bilulykke. Kjæresten min er selvfølgelig helt knust. Hun og søstrene hennes ble briefet av politiet på jobben hennes og jeg møtte henne der etter debrifingen. Vi holdt rundt hverandre i det som virket som en evighet og det første hun sa etter 5. min var "Det er jo mamma!". Har aldri følt meg så maktesløs i hele mitt liv. Jeg følte det som en kniv som ble vrid rundt i hjertet mitt da jeg så hvor knust hun var. Klarer knapt forestille meg hvor tungt det må være for henne.

 

Etter dette kjørte jeg hun og søstrene hennes hjem til henne. De ønsket å være alene bare de tre som forståelig er resten av kvelden. De hadde mye å snakke om pluss at de måtte informere resten av familien. Jeg snakket med henne i 23-tiden i går og hun ville at jeg skulle være med henne på diverse gjøremål i dag noe jeg selvfølgelig ville hjelpe henne med.

 

I dag hadde hun ombestemt seg og ville gjøre disse tingene alene med familien, noe jeg forstår godt. Resten av familien er kommet til byen og de er samlet i kveld. Jeg har snakket med henne litt tidligere i dag, men det er alt.

To av de beste venninnen er også hos henne nå. Det er en indikasjon på at vi ikke er så nære hverandre enda, men jeg forstår henne godt.

 

Jeg forstår godt at hun vil være med familien sin og at det er litt vanskelig for henne å inkludere meg da jeg ikke har møtt noen av dem enda. Møtte faktisk søstrene hennes for første gang i går da jeg kjørte dem hjem og det er jo ikke slik man har lyst til møte familien for første gang.

 

Jeg er ufattelig glad i jenten og vil hjelpe henne i sorgen. Samtidig vil jeg ikke pushe meg på og få henne til å føle at hun må ta hensyn til meg og oppi dette. Hun har mer enn nok med seg selv. Derfor har jeg bare sendt henne noen meldinger der jeg sier at jeg er her for henne hvis hun trenger meg. Jeg spør ikke hvordan det går fordi jeg vet at det går jævlig dårlig. Vi snakker bare i telefon når hun ringer.

 

Dette er en utrolig vanskelig situasjon. Jeg trenger råd på hvordan jeg kan støtte henne på best mulig så det hadde vært fint om noen med personlig erfaring i slike situasjoner kunne fortalt litt hvordan jeg kan gjøre det.

 

 

 

Fint om vi lar svigermor-vitsene ligge for denne gang. Vi er et par i slutten av 20-årene hvis det har noe å si.

 

På forhånd takk.

[Bandidos-Pelle]

I og med at jeg personlig har vært i en HELT lik situasjon selv, en i familien min døde i et ganske kjent flykrasj for noen år siden, så kan jeg bare si at det er en helt forferdelig kjip tid framover. Det er nå 8 år siden ulykken og personlig går det ikke en uke uten at jeg tenker på det, de første årene tenkte jeg på det hver eneste dag.

 

Hvordan du skal forholde deg til det er veldig vanskelig å svare på fordi folk reagerer forskjellig. Jeg ville egentlig prate minst mulig om det og prøve å komme videre, andre liker å prate ut om en vanskelig tid osv. Du må nesten høre med henne hvordan hun vil at du skal forholde deg i forhold til det og spørre henne om hvordan du kan støtte henne på best mulig måte.

Endret 10. desember 2009 av Bandidos-Pelle

[Gjest Slettet+5132]

Kjenner meg igjen i den maktesløse følelsen, det er jo jævlig når man ser en man er så glad i som sliter, og ikke vet hva godt man kan gjøre. Men hittil virker det som du har vært ganske grei, du virker tålmodig og forståelsesfull, og det betyr nok veldig mye kjæresten din. Jeg har egentlig ikke noen andre gode tips, bare fortsett som du har gjort og vær der for henne, og ikke vær for påtrengende siden hun sikkert trenger litt tid for seg selv.

[Arthemax]

Jeg ville bare sagt det rett ut:

Hun har en tung periode foran seg og du ikke vil pushe, men at du vil være der for henne på alle mulige slags måter om hun trenger deg.

[Gjest Guest_fjelltopp_*]

Har desverre ingen erfaringer å komme med, men ville berre sei at kjæresten din er veldig heldig som har en som er så omtenksom og reflektert som deg (ut i frå det du har skreve her). Det beste ville kansje vert å snakke med ho om korleis ho vil du skal handtere situasjonen. Å fortsette å vere deg sjølv naturleg er kansje lurt, slik at det ikkje vert ''stivt''. Veldig trist å lese, det er tungt å sjå personar som betyr mykje for ein lide. At du allerede har sagt klart i frå om at du stiller opp og samtidig gjev ho rom og tid verkar også bra. Som du har sagt tar det litt tid å utvikle sterke forhold, men ut i frå det du skriv verkar det som om dåkke har gode sjangsar for å lykkast med det. Eg håpar du finn ut av kva som er det beste å gjere, og ønsker dåkke begge det beste. Sjølv om ho vil vere med familie akkurat no er ho nok svært glad for å ha deg til å stole på, og vete at du er der og bryr deg.

[Getingar]

 

Om hon är Kristen så kan du säga att mamman nu bor hos änglarna, så kanske hon tror på det och blir glad.

Annars finns det inget merdu kan göra, än att, som du sade, vara där för henne..

[Smurstafa]

Ikke en morsom situasjon å være i, og det er heller ikke en veldig lett situasjon å være i for noen av partene.

 

Mennesker reagerer forskjellig på en sånn ting, så bortsett fra den felles sorgen, kan det ende opp i fortvilelse, rådvillhet, sinne, ja alle de forskjellige sinnstemningene. Noen vil ha alle rundt seg, andre vil kun ha sin nærmeste familie.

Derfor er det veldig vanskelig for oss utenfor å si akkurat hva du skal gjøre. Men jeg kan gi et råd som vil være greit å få gjort uansett, og det er å få snakket med henne og beskrive akkurat det du har gjort her.

At du vil være der for henne når hun trenger det, og at du vil støtte henne gjennom dette.

Få henne til å føle seg trygg på at du er der når hun trenger det, men at hun også får lov til å være alene når hun vil det. Gi henne total trygghet på deg.

 

Bare ikke legg for mye personlig inn i at hun avviser noen ganger. Spesielt hvis det er snakk om at familien er i nærheten.. Et dødsfall i nær familie er nok kanskje ikke beste anledningen til å introdusere sin nye kjæreste.

Men det virker det som at du har god forståelse for allerede.

 

Lykke til videre!

[Kaptein Snus]

Som flere har nevt så virker du som en veldig omtenksom og reflektert person, og det synes jeg er veldig godt å høre! Jeg kjenner altfor mange gutter som nå ville gitt faen og funnet seg en annen en, dessverre.

 

Jeg har ikke vært oppi akkurat den situasjonen men har vært borti lignende og det er helt forjævlig. Det gjør det kanskje ikke noe lettere når du er veldig glad i jenta men samtidig så er dere ikke kommet til det nivået hvor dere på en måte er hverandres nærmeste. Dette kan være hardt i en stund som dette da hun mest sannsynligvis vil komme til å avise deg en del ganger, og kanskje ha humørsvigninger, men da må du ikke ta deg nær av det! Innerst inne er hun garantert veldig glad i deg og, men det er sikkert vanskelig for henne å vise de akkurat nå.

 

Det å gi henne rom og tid til seg selv og familien er viktig, men du må også vise at du er der for henne. Det kommer nok til å gå noen dager hvor hun bare vil være med familie og venninner, men så vil hun nok åpne for deg igjen, og da blir også lettere og vise at du er der for henne

Endret 11. desember 2009 av Lek1

[Gjest Maktesløs kjæreste]

Takk for alle gode ord.

 

Har kommet fram til at det ikke er så mye annet å gjøre enn å være der for henne.

 

I dag ønsket hun at jeg skulle være hos henne så jeg har tilbragt hele dagen med henne og familien. Vi har vært på sykehuset slik at jentene kunne få se sin mor for siste gang. Det var en helt uvirkelig opplevelse. Det var utrolig vondt å se sin kjære lide på den måten.

 

Det var mye gråting både før og under likskuen, men etterpå skjedde noe som positivt overrasket meg. Vi var samlet på sykehuskantinen for å ta en matbit og for første gang etter morens dødsfall så var stemningen lystig og god. Det var nesten som det ikke var skjedd. Tror det gjorde veldig godt for dem å få se sin mor igjen og få ta realiten innover seg.

 

Hun har sagt at det var godt å ha meg der, så so far so good.

[Kyrk]

Hei, dette var da triste greier. Mennesker som havner opp i slike situasjoner har ofte behov for krisehjelp. Krisehjelpen innebærer ofte at en sykepleier og en prest for eksempel er med de pårørende. Og da dreier det seg ikke om å snakke, og prøve å finne en mening med det første, men å bare være til stede rett og slett. Dette er den akutte fasen i sorgen og den pågår i en god stund. Etterhvert kommer det en fase med veldig dyp sorg, ofte med sorganfall for eksempel frembrakt av minner. De fleste pårørende(selvfølgelig subjektivt) vil da ha behov for å finne en mening og snakke ut. Sorgen vil en aldri gå over, men en vil lære seg å leve med den. Jeg anta at det vil forekomme en alvorlig depresjon som gjerne avtar i grad etter ett år. Over årene vil depresjon gå over, men komme tilbake i perioder.

TID er det viktigste du kan gi henne nå. Ikke push på. Lytt til hennes signaler. Hvis hun trekker seg vekk så la han trekke seg vekk, men det er viktig at hun ikke gjør dette for lenge, for hun forventer at du stiller opp for henne og trøster henne. Nå er alt håpløst, men det vil gå bedre. Familien enten du har møtt dem eller ei, vil sette stor pris på at du stiller opp for henne. Ikke tvil på det.