Håpløst forelska i...

[Gjest Guest_Fortvilt_*]

... eks-kjæresten. :\

 

Eksen min slo opp med meg for 5 måneder siden, rett og slett fordi han syntes vi ikke gjorde nok sammen. Han var ganske klar på at han hadde slitt med avgjørelsen sin i et par uker før han tok det opp med meg på telefon. Vi hadde vært sammen i ca. 9 måneder (i et langdistanse-forhold - ca 5 timers busstur mellom oss) og møttes 1-2 ganger i måneden, i helgene, men pratet masse sammen hver dag og spilte masse online sammen også. Vi hadde planer om å flytte sammen og så på leiligheter til leie både her og der ganske ofte før bruddet. Et par uker etter at han slo opp var det meningen at han skulle være her i 1-2 uker, noe som hadde vært den perfekte anledningen for oss å finne på andre ting enn det vi som regel gjorde (som ærlig talt egentlig var å se på tv/film og ha sex) - men dette hadde han visst glemt helt av og det var tydeligvis ikke noe som kom på tale heller. Vi bestemte oss for å holde kontakten, men jeg var ganske knust uansett - jeg mente (og mener fortsatt) at han er mannen i mitt liv.

 

Det ble så klart enda verre for meg når jeg etter et par dager ser at han har endret den personlige meldinga si på MSN fra "<3 (navnet mitt)" til ingenting, til "min (navnet på ei anna jente)!". Når jeg spurte hva det handlet om var han kjapp med å si at denne andre jenta bare var ei venninne (som jeg aldri hadde hørt om) som hadde hjulpet ham gjennom de ukene han hadde slitt med å bestemme seg for hva han skulle gjøre med forholdet vårt. Ettersom jeg stoler på ham, godtok jeg denne forklaringen, dog kanskje litt mistenksom. Han fjernet meldinga ganske kjapt i allefall.

 

Vi holdt kontakten et par uker, fram til jeg brøt sammen på telefonen en kveld og forklarte at jeg ikke taklet å ikke være kjæresten hans, at jeg elsker ham og gjerne kunne tenkt meg å være sammen med ham resten av livet. Han fortalte meg at det ikke var så lett for ham heller, men holdt fast på bestemmelsen sin om bruddet, og foreslo at vi kanskje skulle kutte ned kontakten vår, at det ville gjøre ting lettere. Det gikk greit en stund, vi tekstet litt av og til, fram til han ringte meg en måned senere og bare ville snakke. Han sa jeg var den eneste han kjente som han følte han kunne snakke med om enkelte ting, og klarte så vidt å fortelle meg at han trodde han var deprimert. Han vet at jeg har slitt med depresjoner før, så han syns det var godt å snakke med noen som visste hvordan det føltes. Vi snakket nesten hver dag i et par uker til, fram til en kveld jeg satt og så på tv mens han så på film (så det ble ganske stille innimellom). I en av disse stille periodene hører jeg på pusten hans at han runker, og sier ingenting på en stund fordi jeg elsker å høre pusten og lydene hans når han er opphisset. Etterhvert vil han at jeg skal bli med, men jeg var rett og slett for sliten til å i det hele tatt flytte på meg. Han la på for å gjøre seg ferdig og sa han skulle ringe meg seinere. Etter en stund får jeg en melding fra ham hvor han sier at han ikke skjønner seg på meg og spør hvordan jeg i det hele tatt kan tro at forholdet vårt skal funke når jeg "ikke er interessert", og at han "gjorde det han gjorde" for å få oppmerksomheten min (noe han forsåvidt fikk). Vi snakker et par ganger til i løpet av de neste dagene, hvor det ender med en krangel der han sier jeg tydeligvis har misforstått ham og at han ikke er interessert i å ta opp forholdet vårt igjen, uansett hva han har sagt i løpet av de siste samtalene våre. Jeg ender opp med et knust hjerte for andre gang, og vi prater ikke på en måned til.

 

Denne gangen er det jeg som tar kontakt med ham, ganske nedslått fordi jeg har fått beskjed om at et familiemedlem har gått bort og at jeg er invitert i bisettelsen. Jeg sliter med å bestemme meg for å gå eller ikke, da jeg har et ganske anstrengt forholdt til denne delen av familien min, men med hans hjelp bestemmer jeg meg for å dra - det er bedre å angre på at man har dratt enn å angre på at man ikke dro. Vi holder kontakten et par uker til, fram til et par dager før han skal ut av landet på ferie i et par måneder, og den siste gangen vi prater sammen, forteller han at han savner meg, men at han ikke vet hva han skal gjøre, og må tenke på det. Jeg blir ganske positiv til hvordan ting kommer til å gå når han kommer hjem igjen i desember, og er kjempeglad i ca. en måned til - fram til jeg ved en tilfeldighet/et uhell får vite av to online-kompiser av ham at han er ikke der han sa til meg at han skulle, men har vært forlovet i to uker og er på ferie en helt annen plass sammen med denne nye og for meg helt ukjente jenta! (I løpet av samtalene jeg hadde med ham spurte han en gang i blant om jeg hadde truffet noen andre, noe jeg ikke hadde, og fortalte at det hadde ikke han heller.) Jeg blir ganske sjokkert og ender opp med å sende et par meldinger. Jeg får ikke svar, så et par timer senere ringer jeg ham - og joda, helt rett, han har forlovet seg og er på ferie med henne - ting hadde skjedd så fort den siste måneden og planene hans om å dra dit han fortalte meg hadde forandret seg, og uansett har ikke jeg noe med det å gjøre. Jeg gråt når vi la på, og hadde bare lyst til å dø.

 

Etter denne siste samtalen for 1,5 mnd siden mistet jeg rett og slett lysten til å leve. Jeg hadde null lyst til å spise, sov skrekkelig mye og vurderte selvmord (jeg hadde til og med planer om hvordan jeg skulle gjøre slutt på det). Jeg har et selvmordsforsøk bak meg fra før av, det er litt over fire år siden nå, og det som stoppet meg fra å prøve igjen var tanken på hva det ville ha gjort med familien min (bildene jeg har i hodet av mine fortvilte foreldre på akutten kommer jeg alltid til å ha), OG tanken på hva eksen hadde syntes om meg om jeg gjorde det - han har hele tiden sagt at bare feiginger tar "den lette veien ut". Jeg har sendt ham noen meldinger denne uka for å unnskylde for enkelte ting jeg sa sist vi snakket, og for å høre om han kunne ha tenkt seg å prate med meg en dag, fordi jeg trenger noen jeg kan snakke med etter å ha fått beskjed om at min 2 uker gamle niese kommer til å dø, og sannsynligvis snart. Jeg har ikke fått noe svar, noe jeg kan skjønne, men er likevel skrekkelig frustrert og savner ham fortsatt som både venn og kjæreste, selv om jeg vet at sjansen for at det kan bli noe mellom oss igjen er usansynnlig liten. Jeg tenker på ham hele tiden, og har vanskelig for å slippe taket i ham. Jeg har hele tiden lyst til å ringe ham bare for å høre stemmen hans igjen, og det hjalp ikke å slette ham fra mobilen, ettersom jeg husker det utenat. :|

 

Midt oppi alt dette har jeg også blitt ganske godt kjent med en annen som jeg tror jeg kunne ha blitt glad i - men det har ikke vært noen slags gnist de to gangene jeg har møtt ham i løpet av de to siste ukene, i allefall ikke for min del. Jeg trodde jeg var klar for et nytt forhold, men begge gangene jeg har kommet hjem etter å ha truffet denne nye fyren har jeg vært veldig nedfor og savnet etter eksen har vært enda større. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg bør gjøre med noe av dette, og trenger råd. Noen som kan gi meg det?

 

Hilsen Fortvilt.

[Nymph]

Vel, exen din er ikke noe å kaste bort tiden din på i allefall. Han kan du bare legge i glemmeboken. Jeg skal sitere McBitch sin fantastiske signatur som lyder som følger: Forget about the people in ypur past. There is a reason they don't make it to your future.

Det beste er vel å komme seg videre. Det hjelper ikke å haste seg inn i et nytt forhold når du fortsatt tenker masse på han. Vær litt med venner i stedet. Du er jo heldig som har hatt stor avstand mellom dere, så da slipper du iallefall å møte på han på gata, eller at du går steder der han liker å være. Det er også viktig å gråte. Ikke steng det inne i allefall, det gjør bare vondt værre.