Var vitne til ulykke. Føler at det var en litt traumatisk opplevelse.

[djgudleif]

Før jeg sier noe som helst vil jeg si at jeg ikke var vitne til selve ulykken da, men gikk forbi rett etter det hadde skjedd.

Så her er cirka det som skjedde:

 

Da jeg og kjæresten var på vei hjem fra butikken på lørdag kveld, så vi ei jente som lå på plattingen foran huset sitt og jamret og skrek.

Jeg og kjæresten gikk akuratt forbi, så vi løp bort til henne og prøvde å finne ut hva som var galt. En annen person hadde hørt et høyt smell og noe jamring, så han var der allerede.

 

Jenta var 20 år, utlending, så det var vanskelig å kommunisere.

Mora hennes kunne ikke noe norsk, og var helt fortvilet og skrek i vei på et språk ingen forstod. Og det var bare de to som var hjemme.

 

Vi ringte ambulanse, og fikk henne inn i gangen så hun ikke lå der i kulda.

Det er en vanskelig avgjørelse, flytte på henne eller la henne fryse?

Uansett.

 

Ambulansen var treg, så vi prøvde å finne ut hva som hadde skjedd, og vi kom fram til at jenta hadde falt ned fra verandaen i tredje etasje. Hun hadde svært vondt i ryggen, og det ene beinet. Sannsynligvis hadde hun brukket ryggen og beinet fra den høyden der. (Tror ikke vi hadde flytta på henne om vi hadde fått vite det først)

Kjæresten min holdt i henne og prøvde å berolige henne.

 

Men uansett, hun jamra og skrek helt til ambulansen kom, så kunne vi overlate det til dem.

 

Er selvfølgelig sinnsykt glad for at vi gikk forbi akuratt da, og at han andre fyren var der. Slik at vi kunne hjelpe til.

Lite trolig at de hadde klart å ringt til ambulanse selv, jenta var for skadd og i for store smerter til å forklare noe som helst, og mora kunne nesten ikke norsk i det hele tatt, og var for fortvila til å foreta seg noe.

 

 

Så her sitter jeg da. Prøvde å tenke for meg selv at ulykker skjer, hun kommer seg helt sikkert.

Men likevel, det sitter i hodet mitt.

Det hadde lettet på hjertet mitt å få vite om det gikk bra.

 

Så i dag ringte jeg på hos de. Det var ingen hjemme. (Mulig det var litt for tidlig uansett, kanskje hele familien er på sykehuset ganske ofte akuratt nå)

 

Er det riktig av meg? Kanskje jeg burde vente noen dager til?

 

Det er som jeg nevnte en utenlandsk familie som kanskje har andre kulturer og har litt andre levemåter.

Håper uansett de ser at jeg spør av godhet. Men det spørs litt hvordan det gikk med jenta selvfølgelig.

Det kan være vanskelig for de.

 

Jeg føler at det er greit av meg å spørre, så jeg tror jeg gjør det om et par dager.

Hvis ingen mener at det er noe galt i det?

 

Det var som sagt en litt traumatisk opplevelse. Noen erfaringer / tips?

Endret 7. desember 2009 av ikkespisgress

[Timeo]

Har vært med på en del selv, f.eks. en overdose der det var om å gjøre å få tak i ambulanse så fort som mulig, og en gang måtte jeg få med meg en politipatrulje inn i skogen for å få ut en schizofren kompis av meg som jeg fant ut at jeg ville ta med på fjelltur, men så ramlet (gikk frivillig) han utfor et stup. Er ting som sitter i kroppen en stund, men så sant man ikke sliter noe voldsomt i ettertid med f.eks. mareritt eller angst e.l. så er det jo ikke noe å gjøre med det annet enn å se på det som en erfaring i livet.

 

Tror ikke det er noe galt i å ringe på å spørre hvordan det går, skulle tro de bare setter pris på omtanken. Fint at du og kjæresten din gjorde en innsats i den situasjonen.