Andre1980 Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 (endret) Hei! Ønsker å fortelle en liten historie, og fortelle om et lite dilemma. Jeg er en gutt/mann på 29 år, jeg ble født i November 1980. Jeg har gjennom barndommen bodd hos min mor, som alltid har vært enslig. Jeg har aldri hatt noen far. Når jeg var rundt 16-17 år gravde jeg og undersøkte hvem som kunne være min far. Jeg fikk et navn av min mor, som var veldig nølende til at jeg kontaktet denne personen. Vel jeg gjorde dette. Jeg var fremdeles ca 17 år, og jeg ringte opp denne personen som skulle være min far. Han svarte, og jeg sa nervøst hvem jeg var og hva jeg ville. Jeg forklarte hvorfor jeg trodde han var min far. Han nektet, og hva kunne jeg si på det? Kanskje min mor hadde feil? Kanskje det ikke var sannheten? hun hadde jo ikke sagt noe på 17 år! Men et par dager senere ringte personen jeg hadde snakket med opp igjen... han innrømmet at han kunne være faren min, han fortalte hvem han var, og lovte gull og grønne skoger om å treffes, sende brev, osv. Bare jeg ikke sa noe til kona, som han hadde vært sammen med i 35 år. (han var altså gift når jeg ble unnfanget. Han hadde forresten 2 barn, begge eldre enn meg). Jeg lot være å gjøre noe mer, med tanke på familien. Men det jeg nå tenker på, er at jeg ønsker noen svar her.... jeg har aldri truffet fyren, jeg har ikke engang sett et bilde av han... jeg har da for F*en 2 halvsøsken jeg ikke vet hvem er..... Jeg har litt lyst å bare møte opp på døra dems en kveld... siden jeg har adresen dems.... men hva kan jeg vente meg, hva skal jeg si? hvordan kommer familien som ikke har noen anelse om meg ta dette? Hva skal jeg egentlig gjøre? ' Endret 5. desember 2009 av Andre1980 Lenke til kommentar
*F* Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Ikke møt opp på døra ihvertfal. OM du vil møte faren din avtal tid og sted. Jeg tror ikke det er posetift at hans kone finner ut av dette. Egentlig vil det være best å bare ignorere han for resten av livet, slik jeg ser det. Lenke til kommentar
perpetrus382 Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Egentlig vil det være best å bare ignorere han for resten av livet, slik jeg ser det. Egentlig litt morsomt at du vet hva som er best for trådstarter å gjøre i denne saken. Du bør ikke møte opp uten å ha avtalt noe i alle fall. Men hvis du har lyst til å møte han, og dine søsken, tar du kontakt med han å får til et møte. Du sier du ønsker svar og det er helt naturlig for en i din situasjon. Dette er jeg sikker på din far forstår. Så du må rett og slett finne ut om du virkelig ønsker å treffe han, hvis du vil det er det bare å avtale et møte. Lenke til kommentar
*F* Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Egentlig vil det være best å bare ignorere han for resten av livet, slik jeg ser det. Egentlig litt morsomt at du vet hva som er best for trådstarter å gjøre i denne saken. Du bør ikke møte opp uten å ha avtalt noe i alle fall. Men hvis du har lyst til å møte han, og dine søsken, tar du kontakt med han å får til et møte. Du sier du ønsker svar og det er helt naturlig for en i din situasjon. Dette er jeg sikker på din far forstår. Så du må rett og slett finne ut om du virkelig ønsker å treffe han, hvis du vil det er det bare å avtale et møte. Egentlig litt morsomt at du kritiserer meg for å fortelle hva han bør gjøre, så gjør du det samme selv... Lenke til kommentar
perpetrus382 Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Egentlig vil det være best å bare ignorere han for resten av livet, slik jeg ser det. Egentlig litt morsomt at du vet hva som er best for trådstarter å gjøre i denne saken. Du bør ikke møte opp uten å ha avtalt noe i alle fall. Men hvis du har lyst til å møte han, og dine søsken, tar du kontakt med han å får til et møte. Du sier du ønsker svar og det er helt naturlig for en i din situasjon. Dette er jeg sikker på din far forstår. Så du må rett og slett finne ut om du virkelig ønsker å treffe han, hvis du vil det er det bare å avtale et møte. Egentlig litt morsomt at du kritiserer meg for å fortelle hva han bør gjøre, så gjør du det samme selv... Jeg sier at hvis han vil treffe sin far, må han jo prøve å få til det. Du sier er at det beste er bare å drite i sin egen far og ikke få svar på spørsmålene han har. Lenke til kommentar
Trollfjes Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Treff faren din du. Møt han på dør. La han ta det som en mann, for han skylder deg tross alt 18 år med omsorg, og 11 år etter det igjen med samhold. Lenke til kommentar
*F* Skrevet 5. desember 2009 Del Skrevet 5. desember 2009 Er ingen vits i å la hans familie vite om dette ved å møte opp på døren... Lenke til kommentar
Kakofoni Skrevet 14. desember 2009 Del Skrevet 14. desember 2009 (endret) Er en tøff problemstilling dette. Alle løsninger har konsekvenser. Enten får du aldri treffe faren og søsknene dine, kona blir ført bak lyset eller 35 års ekteskap kan gå til helvete. Dette er jo ene og alene farens feil (etter hva jeg kan forstå), men det har ringvirkninger som ikke bare treffer ham. Det moralsk riktige er dog å møte opp på døra. ...Kanskje Endret 14. desember 2009 av Kakofoni Lenke til kommentar
Faxfinn Skrevet 23. desember 2009 Del Skrevet 23. desember 2009 Jeg ville tatt kontakt med det som kan være faren og avtalt å treffes på en kafe / resturant / ute ett sted på dagtid på hans permisser. Dersom du møter opp på døren og smeller historien din i ansiktet på konen hans kan du risikere å ødelegge 35 års ekteskap og farens forhold til sine 2 andre barn... Dersom første møte går ok kan dere kanskje avtale en DNA test for å få ett endelig svar på om han faktisk er faren din, så får dere ta det fra der... Lenke til kommentar
Jarmo Skrevet 23. desember 2009 Del Skrevet 23. desember 2009 Hei Aller først, man må være 100% sikkert at alt stemmer og TS virkelig er 100% sikker på at vedkommende er faren hans. Man må rett og slett utelukke og vurdere nøye absolutt alt som kan skape tvil i slike saker. Vi kommer til å følge opp denne tråden slik at usakligheter og korttenkte poster ikke kan ødelegge eller skape problemer for trådstarter eller andre. Men et par dager senere ringte personen jeg hadde snakket med opp igjen... han innrømmet at han kunne være faren min, han fortalte hvem han var, og lovte gull og grønne skoger om å treffes, sende brev, osv. Ikke 100% sikker sak uten DNA-test. Ikke engang DNA-test er 100% sikker. Jeg lot være å gjøre noe mer, med tanke på familien. Godt tenkt Ønsker å fortelle en liten historie, og fortelle om et lite dilemma. Jeg støtter din sak, men bør ikke du ta en mer inngående prat med moren din først? Mvh Jarmo Lenke til kommentar
xdxdxd_hola_amigo Skrevet 24. desember 2009 Del Skrevet 24. desember 2009 Jeg har en halvbror jeg ikke møtte før jeg var 16år gammel, jeg er 18år idag. Grunnen var rett og slett en konflikt faren min og han hadde. Pappa har alltid vært åpen om dette though. Faren min ble innlagt på sykehus en dag, samtidig som eks kona hans var der. På en eller annen måte fikk de vite om hverandre gjennom sykepleieren. Da faren min våknet den ene gangen stod det plutselig 2 ukjente folk der. Da han faktisk forstod at dette var eks kona og sønnen han så kontakten han en sykepleier og kastet dem ut, uten å si et ord til dem. Han fikk tilogmed blomstene de hadde med seg fjernet med en gang. Litt etter sendte de et brev der broren min fortalte sin historie, og da ble pappa med på å møtes og kontakten ble opprettet med sønnen, men ikke eks kona. Vil anbefale deg å sende han et brev eller en mail (på grunn av familien).Hvis du ringer og spør om emailen hans er du sikker på at han svarer og ikke blir sur. Faren min ble fly forbanna da de plutselig stod der. Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå