Pink Floyd - album for album - uke for uke

[Mr. Fiskum]

The Nile Song

[CypheroN]

The Nile Song er tøff ja, og Crying Song.

[LarsOl]

The Nile Song er tøff ja, og Crying Song.

 

We cry, and cry and cry-aay.... En litt snodig men vakker sak som setter seg på hjernen

 

Jeg skal moderere poengsummen min litt. Setter albumet ned til 7/10. Føler det stemmer bedre i sammenligning med Piper og de beste. Det er mer en artig samling sanger enn et godt og helhetlig album.

[LarsOl]

 

Album # 4:Ummagumma

Utgivelsesdato: 25.oktober 1969

 

LIVE

Låtliste:

1.Astronomy Domine (Syd Barrett)

2.Careful With That Axe, Eugene (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

3.Set The Controls For The Heart Of The Sun (Waters)

4.A Saucerful Of Secrets (Gilmour, Waters, Wright, Mason)

 

STUDIO

1.Sysyphus (Wright)

2.Grantchester Meadows (Waters)

3.Several Species Of Small Furry Animals Gathered Together In A Cave And Grooving With A Pict (Waters)

4.The Narrow Way (Gilmour)

5.The Grand Vizier’s Garden Party (Mason)

 

 

Topp 10 listeplasseringer: UK #5

 

Historie/beskrivelse:

Vi er fortsatt i året 1969. Tydeligvis året da Pink Floyd var villig til å prøve det meste. I tillegg til sitt første soundtrack og en den musikalske oppsetningen nevnt i forbindelse med forrige album var det tid for en oppsummering av Pink Floyd som konsertband så langt i form av et live-album. De nøyde seg imidlertid ikke med det og la til en ny studioskive på kjøpet. Hvis man ikke anser et soundtrack som et ”virkelig” album ble dette oppfølgeren til A Saucerful Of Secrets. Også her ville de prøve det hele fra en ny vinkel og dele det opp i fire soloforestillinger i stedet for et bandalbum. Det var et desperat forsøk ifølge Gilmour i et senere intervju. Han hadde aldri vært låtskriver og ba pent om litt hjelp fra Waters, men her var det hver mann for seg selv! Sett i forhold til at de fortsatt seilet i kjølvannet etter Syd kan man mistenke Roger Waters for å prøve å skremme de andre fra fremtidig låtskriving en gang for alle, men det er bare spekulasjon fra min side.

 

Ideen med live-albumet var å gi ut standardlåtene slik at de kunne droppe dem og gå helt over til nye låter på scenen. Planen var ikke helt vellykket fordi publikum fikk enda mer lyst til å høre disse låtene på konserter så de ble i repertoaret en stund til. De ble spilt inn i Birmingham og Manchester i april/mai 1969 og ikke i juni som det står på coveret. Det har en lydkvalitet som gjør at det høres gammelt ut. Det er det jo, men det fantes bedre liveinnspillinger på denne tiden.

 

Studioalbumet ble spilt inn i bl.a Abbey Road og er sannsynligvis det særeste albumet Pink Floyd har gitt ut. Det åpner med en slags sørgmodig fanfare av Richard Wright som minner meg om noe jeg har hørt i en gammel film og går over i et piano- og keyboardverk som varierer mellom eksperimentell jazz og noe som ligner på samtidsmusikk. Slik varer det gjennom fire deler og ender opp med den samme fanfaren. Så er det Waters tur. Denne delen er den beste synes jeg og består av en låt (Grantchester Meadows) som gir deg en avslappende sommerfølelse og en morsom blanding av lydeffekter kalt ”Several species of..”, ja du kan se hele tittelen i låtlisten. Gilmours del er ikke forferdelig dårlig, men ganske forglemmelig. The Narrow Way består av litt sang og litt lydeksperimentering. Du kan merke at han prøver på noe han tror kan passe på et sånt album. Nick Mason har tydeligvis tenkt: ”What the heck.. Jeg får kona til å spille litt fløyte og så kan jeg stemme trommene mens jeg tar det opp i en sju minutters tid, så kan jeg gå hjem og se på TV”. Fløytespillet er greit nok det...

 

Jeg tror jeg skal vurdere skive 1 og 2 hver for seg siden de er så forskjellige. Hvis jeg skal si noe om live-albumet først så synes jeg det er temmelig bra. Selv om lyden ikke akkurat er fantastisk så er den ikke irriterende og låtene er kule å høre på. Det er et spennende dokument av Pink Floyd som band på denne tiden. Mine favorittversjoner av både Careful With That Axe og A Saucerful Of Secrets er på dette albumet og det er artig å høre Astronomy Domine uten Syd så tidlig i karrieren. Min vurdering: 7/10

 

Studioalbumet derimot er egentlig bare interessant for en Pink Floyd fan og på ingen måte bra i seg selv som album. Waters sin del er ganske bra, men det redder det ikke fra å være både vanskelig og irriterende å høre på. En fan sa en gang at å like eller ikke like Ummagumma studioalbumet er testen på om du er en virkelig fan av Pink Floyd. Hvis så er tilfelle har jeg vel ikke kommet helt dit ennå etter nesten 20 år. Etter min mening Pink Floyd sitt svakeste album. Min vurdering: 5/10

 

Totalvurdering: 6/10

[sandinista]

Livealbumet er jo spennende. Liker låtene ganske godt, men studio blir bare for sært.

Set the control for the heart of the sun er vel høydepunktet.

Rekk opp hånda de som gjevnlig setter seg ned å hører på Several Species Of Small Furry Animals Gathered Together In A Cave And Grooving With A Pict!

[CypheroN]

Live-delen er krem, og studioen er kjedelig. Astronomy Domine er grei nok, men de tre andre er høydepunktet. Både Careful(...), Set the controls(...) og A saucerful(...) er skikkelig gode sanger. Alle er lange, fulle av vill tromming og hyling og hvisking, skikkelig tøft. Mye bedre enn Piper at the Gates of Dawn.

 

Og jeg liker Piper at the gates of Dawn.

[Mr. Fiskum]

Live-delen er krem, og studioen er kjedelig. Astronomy Domine er grei nok, men de tre andre er høydepunktet. Både Careful(...), Set the controls(...) og A saucerful(...) er skikkelig gode sanger. Alle er lange, fulle av vill tromming og hyling og hvisking, skikkelig tøft. Mye bedre enn Piper at the Gates of Dawn.

 

Og jeg liker Piper at the gates of Dawn.

Helt enig, liveplata er bare hærlig, set the controls og A saucerful er bare !!!

Endret 30. januar 2010 av Mr. Fiskum

[CypheroN]

Trommedelen i Saucerul of Secrets er helt vill, det samme med oppbyggninga til skrikinga i Careful

[LarsOl]

Livealbumet er jo spennende. Liker låtene ganske godt, men studio blir bare for sært.

Set the control for the heart of the sun er vel høydepunktet.

Rekk opp hånda de som gjevnlig setter seg ned å hører på Several Species Of Small Furry Animals Gathered Together In A Cave And Grooving With A Pict!

 

Daglig dose av den kan kanskje til og med være helseskadelig. Hvem vet? Må likevel innrømme at de gangene jeg har hørt på den på et bra anlegg eller med gode hodetelefoner så har det vært litt kult å høre på lydmessig. Imponerende til å ha blitt laget i 1969 egentlig.

[LarsOl]

 

Album # 5:Atom Heart Mother

Utgivelsesdato: 10.oktober 1970

 

Låtliste:

1. Atom Heart Mother (Gilmour, Waters, Wright, Mason, Geesin)

2. If (Waters)

3. Summer 68 (Wright)

4. Fat Old Sun (Gilmour)

5. Alan’s Psychedelic Breakfast (Gilmour, Waters, Wright, Mason)

 

Topp 10 listeplasseringer: UK #1 Tyskland#8

 

 

Historie/beskrivelse:

Nå har vi gått igjennom siste rest av 60-tallet for Pink Floyd. Vi kan ta en lett oppsummering så langt: Startet platekarrieren i 1967 med Syd Barrett som frontfigur og låtskriver, gikk gjennom store problemer med Syd og erstattet han med Gilmour i 1968. Prøvde seg på en oppfølger til debuten (A Saucerful Of Secrets) og kjørte på for fullt i 1969, året da de var villige til å prøve alt for å finne sin identitet. Vi har gått igjennom dette året med et soundtrack, en sceneoppsetning og et dobbeltalbum i form av halvparten live og halvparten individuell eksperimentering. De rakk faktisk å spille inn et soundtrack til på tampen av dette året for filmen Zabriskie Point. Det var den første plata Pink Floyd var med på å utgi i 1970, men jeg tar en ikke med i denne diskografien fordi den også hadde med mange andre artister. Som man kan se var de svært aktive i de første årene, spesielt om man tar med konsertvirksomheten i beregningen. På den tiden var det ikke vanlig med en egen turne for hver plate. Det var mer eller mindre spilling gjennom hele året og plateinnspilling når man fikk tid innimellom.

 

Slik fortsatte det også i 1970. De turnerte rundt i Europa (inkludert Sverige og Danmark) og var innom USA i to runder. Likevel slo de seg ikke til ro med å turnere med sine hits (det var vel låtene fra live-delen av Ummagumma som var mest kjent på dette tidspunktet). Til tross for at eksperimentet med individuelle bidrag på Ummagumma ikke var særlig vellykket var de villig til å prøve dette en gang til på albumet Atom Heart Mother. Denne gangen gjaldt dette side B, mens side A var et kollektivt bidrag i form av en grandios suite med orkester, kor pauker og full pupp! Her innså de at det ble litt mye å bite over selv for dem så de fikk med seg Ron Geesin til å lage arrangementer. Ron var en samtidsmusiker og var helt med på å prøve nye ting så han hev seg over denne utfordringen. I samme periode samarbeidet han også med Roger Waters om musikken/lyden til en dokumentar om kroppen. Dette ble gitt ut som albumet ”Music from The Body” på slutten av året. Når vi først er i gang med å sveipe innom relaterte utgivelser dette året kan vi jo også nevne at den første samleplaten ”The Best Of The Pink Floyd” ble gitt ut dette året, men det var i et så lite opplag og gjorde så lite inntrykk på historien deres at jeg velger å overse det. Dessuten ble det mye mer kjente albumet ”Relics” gitt ut året etter.

 

På side B finner vi Waters sin viseaktige ”If”, Wright sin lett Beach Boys-inspirerte ”Summer 68” og Gilmour sin flotte ”Fat Old Sun”. Masons sitt bidrag denne gangen kom i form av en samling lydeffekter bestående av roadien Alan Stiles som lager en svært alternativ frokost. Dette ble satt sammen med noen små musikksnutter og dannet den 13 minutter lange ”Alan’s Psychedelic Breakfast”. På vinylutgaven avslutter denne med lyden av dryppende vann som fortsetter inn i et rundt spor som ikke stopper før du har stoppet platen selv!

 

Albumet er kanskje aller best kjent for sitt cover som er så lite spektakulært du kan få det. Pink Floyd ville ha noe som var en motseting til de storslagne coverne til progrockband på denne tiden, så Storm Thorgerson kastet seg i bilen og kjørte ut på landet til han så den første kua, gikk ut og tok bildet og that's it.

 

Dette var også deres første førsteplass på den britiske albumlisten. Platen nådde også åttende plass i Vest-Tyskland.

 

Om jeg skal si litt om musikken så synes jeg verket Atom Heart Mother på side A er bedre enn sitt rykte. Det er kanskje ikke helt musikkpolitisk korrekt å lage et så svulstig verk for et rockeband. Spesielt ikke når det er ganske rufsete i forhold til andre lignende orkesterverk som gjerne lages av perfeksjonister. Pink Floyd valgte på sin side å spille inn rytmeseksjonen først gjennom hele det 23-minutters verket for deretter dra inn orkester, kor og hva enn det måtte være, noe som resulterte i et verk med varierende hastighet. Likevel synes jeg det låter bra med blandingen blåsere, kor og fiolin med et rockeband som komper og verket har mange flotte melodilinjer. For eksempel hovedtemaet med blåsere i begynnelsen og slutten og fiolinmelodien er svært bra synes jeg.

 

Side B viser individuelle medlemmer som har blitt en god del mer fokusert siden året før. Den beste av disse låtene synes jeg er ”Fat Old Sun” av David Gilmour som var så redd og sjenert på Ummagumma. Den siste låta er vel fortsatt mer interessant enn bra. I det store og hele merker man at Pink Floyd nå begynner å finne fem til sin stil. Likevel er det ikke snakk om et veldig solid album. Det er noen partier her og der som kunne vært utelatt og lyden er ikke i verdensklasse ennå. Dette er en plate som jeg liker å ta frem i ny og ne og kan kose meg med alene. Lenge siden sist nå, så jeg tror jeg skal grave den frem igjen. Min vurdering: 7/10

[sandinista]

Atom Heart Mother er kanskje den beste PF sangen. Slutten er genial! Summer 68' er også bra, If og Fat Old Sun er helt ok, mens Alan skjønner jeg meg ikke på.

[Mr. Fiskum]

Enig med deg ang. B siden LarsOl, fat old sun har fortjent så mye mer oppmerksommhet enn hva den har fått. Ble så gla når jeg hørte gilmour spille den live @ albert royal hall, og så senere i Live in Gdansk

Syns faktisk også at Alan´s (...) er bra, er så beroligende, fin slutt på en bra plate.

Venter i spenning på Meddle

[LarsOl]

Fat Old Sun hadde i likhet med tidligere nevnte Cymbaline og Green Is The Colour et mektigere arrangement live på tidlig 70-tall. Hørte et glimrende BBC-opptak en gang og mener at den hadde en lang og heftig gitarintro. Hvorfor ikke disse opptakene ikke er gitt ut på CD/vinyl skjønner jeg ikke..

 

Når det gjelder Meddle kan jeg si at man nok må vente et par uker på den fordi det kom en litt annerledes skive før det. Say no more, say no more...

[Mr. Fiskum]

Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves har jeg hørt

[LarsOl]

 

Album # 6:Relics

Utgivelsesdato: 14.mai 1971

 

Låtliste:

1. Arnold Layne (Barrett)

2. Interstellar Overdrive (Barrett, Waters, Wright, Mason)

3. See Emily Play (Barrett)

4. Remember A Day (Wright)

5. Paintbox (Wright)

6. Julia Dream (Waters)

7. Careful With That Axe, Eugene (Gilmour, Waters, Wright, Mason)

8. Cirrus Minor (Waters)

9. The Nile Song (Waters)

10. Biding My Time (Waters)

11. Bike (Barrett)

 

Topp 10 listeplasseringer: Ingen

 

Historie/beskrivelse:

Jeg har i denne tråden valgt å ta med de betydelige samle- og livealbumene, så vet dere det. Med andre ord når det står album nummer 6 gjelder dette ikke studioalbum nummer 6 for vi har nå kommet til Relics, et samlealbum som bandet selv var med på å gi ut. I forrige albumpost nevnte jeg at det allerede fantes et ”The Best Of The Pink Floyd” , men det var kun et sammenskrap av plateselskapet og solgte også svært lite.

 

Nick Mason tegnet coveret, og om du ikke kjenner det igjen kan det hende du er mer vant til det blå coveret med den fysisk bygde modellen av dingsen (hva nå enn dette er) som ble laget til CD-utgivelsen av albumet i 1996. På det tidspunktet hadde det offisielle albumet vært relativt vanskelig å få tak i i flere år. Det ble presset flere uautoriserte varianter av albumet på vinyl og ble også originalt gitt ut med andre cover. Likevel er det ikke utrolig vanskelig å få tak i nå. En kamerat av meg kjøpte et brukt eksemplar med originalcoveret til 70 kr for to uker siden.

 

Albumet ble gitt ut i kjølvannet av suksessen til Atom Heart Mother i England for å gi nye fans en introduksjon av ”gamledager”. Husk at pop og rock utviklet seg svært raskt i denne perioden, så låter gitt ut for mer enn to år siden ble regnet som gammelt materiale. Det kan på en måte sees på som en samleplate for 60-tallets Pink Floyd. Det starter som et normalt samlealbum ville gjort, med de første singlene og en kjent låt fra førstealbumet. Men etter dette sveiper det plutselig innom noen B-sider (mange A-sider fra singler ble utelatt), kommer tilbake på More-albumet, går via en uutgitt låt og avslutter med Bike fra førstealbumet. Dette gir det en personlighet slik at det nesten føles som et eget album.

 

Når det gjelder den uutgitte låten ”Biding My Time” er den egentlig fra konsertstykket ”The Man And The Journey” fra 1969, men her i en studioversjon spilt inn i den samme perioden. Den er en blanding av blues og gladjazz noe jeg vil si er helt unikt i Pink Floyd-sammenheng. Det er faktisk Richard Wright som blåser i vei på trombonen sin her.

 

Ellers er det materiale vi har snakket om tidligere, bortsett fra de tre B-sidene i midten: ”Paintbox” er hentet fra singelen ”Apples and Oranges” og er vel en typisk Wright-låt fra denne tiden. ”Julia Dream” er en stemningsfull og svevende vise som jeg tror er David Gilmour sin første vokalinnspilling for Pink Floyd (fra ”It Would Be So Nice”). ”Careful With That Axe, Eugene” har vi hørt før i live-versjon på Ummagumma, men er her i en litt mer neddempet studioutgave fra ”Point Me At Te Sky”-singelen.

 

Kan også nevne at dette albumet var i lang tid eneste mulighet for mange fans til å høre Arnold Layne og See Emily Play på lovlig vis.

 

Personlig synes jeg det er en interessant lytteropplevelse, selv om et par låter føles litt malplassert. F.eks er ”Interstellar Overdrive” i full lengde litt tung å komme gjennom som andre låt og ”The Nile Song” blir litt bråkete etter så mange stemningsfulle låter mot slutten. I 1996 fungerte det for meg som en fascinerende introduksjon til gamle Pink Floyd og det er vel også det som er meningen. Pink Floyd passer best på helhetlige orginalalbum men her fungerer de greit på samleplate også. Min vurdering: 7/10

[Joe DiMaggio]

Stilig tråd! Jeg gleder meg til å se resten. Jeg kommer til å hoppe på diskusjonen når vi kommer til min floyd epoke. GJ!

[LarsOl]

Stilig tråd! Jeg gleder meg til å se resten. Jeg kommer til å hoppe på diskusjonen når vi kommer til min floyd epoke. GJ!

 

Velkommen Sveinung! Tipper din epoke ikke er så langt unna nå (?)

[Joe DiMaggio]

Neste album :-)

[Mr. Fiskum]

Har ikke Relics sjæl, men har hørt den andre steder. Helt grei samleplate syns jeg, selv om jeg heller foretrekker å høre The Piper og A saucerful, dog koslig å høre See Emily Play (digger sangen ) og Arnold Layne som du nevner.

Må si jeg er imponert over hvor mye du vet om de forskjellige sangene og allt rundt, keep it coming

[LarsOl]

Takk for det Mr.Fiskum. Har i grunn ikke gjort noe flid med å lære meg dette, men i løpet av 20 år som fan har "uviktig" info som dette hatt tendens til å feste seg, mens teflonen har funket ypperlig på "viktige" ting. Da er det bare å ta en liten surf på nettet for å fylle inn hullene. Godt at det kan glede noen i alle fall