Uvanlige følelser hos gutt?

[Xsandri]

Vet ikke om det var en veldig bra emnetittel, men håper det går bra.

 

Helt siden jeg har vært liten har jeg vært (veldig/ganske) følsom, og i tillegg til det var jeg så godt som aldri sur/irritert. Ettersom årene har gått har jeg blitt litt mindre følsom, og jeg har blitt mye mindre sur/irritert.

Så det jeg egentlig lurte på er hvorfor er jeg aldri sur/irritert, men kan bli fort følsom og lei meg?

Høres kanskje ikke så utrolig "big deal" ut men... mange venner som har kommentert på at de aldri kunne sett for seg meg sur.

 

Har tenkt over det en stund nå, noen som vet noe om dette? Er gutt.

 

EDIT: Og når jeg sier aldri sur, så mener jeg aldri sur. Kan ikke huske sist jeg var sur.

 

Takker på forhånd

Endret 3. desember 2009 av Xsandri

[Nopros]

Puberteten.

[Eaan]

Ville tro det er som Nopros sa... Men vet ikke om det stemmer med alder.

[Xsandri]

er 17. har aldri hørt om noen som opplever å aldri være sur i puberteten noen gang

[Trymte]

Du er vel bare sånn av natur, da? Jeg kan nesten garantere deg at om det er noe som provoserer nok, vil du nok bli sint eller sur.

 

Det er også mulig du fortrenger at du er sint eller sur, og heller lar det gå ut over andre ting.

[Nopros]

Store endringer i miljøet eller lignende? Flyttet?

[Xsandri]

da må det nok være av natur, og ikke det andre du sa. For jeg føler aldri at jeg blir sint på noen, og prøver å fortrenge det, liksom. Så tviler egentlig på at det er det.

Men ja, er vel sikkert av natur eller puberteten.

 

Store endringer i miljøet eller lignende? Flyttet?

 

Utenom at jeg byttet skole for ett halvt år siden, er det ingenting.

å bytte skole gikk mye mindre innpå meg enn jeg trodde det kom til å gjøre og, når jeg tenker meg om

Endret 3. desember 2009 av Xsandri

[Timeo]

Folk er forskjellige. Hvis du sjelden/aldri er sur, så er jo ikke det noe ulempe. Vil si meg enig med Trymte, at dersom du blir nok provosert, så blir du nok sur du også. Og kanskje du bare har en forskjellig måte å bli sur på enn det som er vanlig. Jeg selv blir ofte veldig stille og "følsom" dersom noen gjør noe dumt mot meg. Da er jeg jo sur, selv om jeg furter på en innadvent måte, bare at jeg ikke viser det så godt utvendig.

[4588pkdkrikue5c]

Korleis er psyken din då? På topp?

[Gjest Gjest]

Jeg er litt eldre enn deg men jeg kjenner meg igjen i akkurat det du sier. Jeg opplevde på ungdomsskolen at ting bygget seg opp inni meg og dette kom ut 1 gang i året. Etter at jeg begynte på VGS ble jeg ganske careface iforhold til alt mulig, og sammen med et behov for adrenalin har jeg fått et par "nær døden opplevelser". Det er lite morsomt når en kamerat kliner med dama di og du har problemer med å være sur på han. Bare så det er sagt, jeg har ikke satt noen andre i fare enn meg selv, fordi jeg vet med meg selv at hvis jeg skader noen på livsstid kommer jeg til å få et kort liv.

 

Nå i det siste har jeg fått sterke egne meninger og jeg har begynt å forstå at det finnes alvor her i livet, og da har jeg fått meg forskjellig humør igjen. Utrolig deilig egentlig. Jeg blir ikke ordentlig sur, men jeg blir provosert. Jeg vil tro at dette kommer med modningen. Hvis det er noe råd jeg kan gi så er det vel bare å bli åpen for diskusjon, ikke la noen herse meg deg og kanskje finne ut hva du som person står for.

[Xsandri]

Jeg er litt eldre enn deg men jeg kjenner meg igjen i akkurat det du sier. Jeg opplevde på ungdomsskolen at ting bygget seg opp inni meg og dette kom ut 1 gang i året. Etter at jeg begynte på VGS ble jeg ganske careface iforhold til alt mulig, og sammen med et behov for adrenalin har jeg fått et par "nær døden opplevelser". Det er lite morsomt når en kamerat kliner med dama di og du har problemer med å være sur på han. Bare så det er sagt, jeg har ikke satt noen andre i fare enn meg selv, fordi jeg vet med meg selv at hvis jeg skader noen på livsstid kommer jeg til å få et kort liv.

 

Nå i det siste har jeg fått sterke egne meninger og jeg har begynt å forstå at det finnes alvor her i livet, og da har jeg fått meg forskjellig humør igjen. Utrolig deilig egentlig. Jeg blir ikke ordentlig sur, men jeg blir provosert. Jeg vil tro at dette kommer med modningen. Hvis det er noe råd jeg kan gi så er det vel bare å bli åpen for diskusjon, ikke la noen herse meg deg og kanskje finne ut hva du som person står for.

 

Jeg pleier å ha litt egne meninger og sånt. Men jeg kan ærlig si jeg følte meg smått truffet av det å være careface. Det er mye jeg gir blanke faen i faktisk, men langt ifra alt

 

Takk for svar alle sammen, får vel satse på at det bare er midlertidlig "humørsvingninger"