Depresjon og familieproblemer.

[Gjest Gjest]

Jeg er en gutt på 17 år som bor hjemme med foreldrene mine og en bror på 15. Fra jeg var 12-13 har jeg fått smaken av det harde livet trykt så til de grader opp i trynet. Jeg har klart å reise meg opp igjen, og med en kraftanstrengelser har jeg klart å holde ut. Men nå er jeg tom for krefter, og jeg er i ferd med å gi opp. Jeg klarer ikke et halvt år til. Livsglede? Har nesten ingen. Jeg har flere ganger vurdert å bare ende det hele en gang for alle. Tanken på å endelig "få fred" frister utrolig til tider, men tanken på de jeg etterlater gjør at jeg ikke klarer.

 

Skolefraværet øker og øker, innleveringer blir ikke gjort i tide, prøver går til helvete, jeg sover ikke om nettene, blir til tider ganske asosial og mine to nærmeste venner er oppriktig bekymret for meg. Så bekymret at om jeg ikke tar initiativ til å søke hjelp snart, så kommer de til å gjøre det de føler er nødvendig, hva nå enn det er.

 

Jeg vet om flere alternativer til hjelp. Problemet er at om jeg forteller min situasjon til f.eks. skolens helsetjeneste, kan jeg risikere å utsette broren min for noe jeg (og han selv) overhodet ikke ønsker, nemlig barnevernet (helsesøsters taushetsplikt er rimelig begrenset). Ingen av oss vil ha noe som helst med dem å gjøre.

 

Det har seg slik at faren vår alkoholiker. Han kan forsvinne i dagesvis på fylla uten å gi livstegn fra seg eller rave rundt her hjemme i noen dager av gangen. Når han er på fylla her hjemme er han ganske så ufin mot resten av familien, spesielt meg. Når han ikke er dritings, så er han stort sett på jobb. Jada, vi har gjort mye for å hjelpe, vi har ofret både tid, penger og krefter, men uten hell. Det er vanskelig å svelge, men det ser ut til å være en tapt sak. Jeg har også vokst opp med en narkoman i nærmeste familie (rusfri i et år nå) og har hatt en rekke tunge opplevelser (som ikke har noe med rus å gjøre) de siste årene som sitter dypt inne i meg. Jeg har på mange måter vært jævlig uheldig. Nesten alle på farsiden av familien har en lang historie med depresjoner og rusmisbruk (vi er kanskje genetisk disponert for depresjon?).

 

Alt det jeg har nevnt bidrar jo ikke til at jeg er noen solstråle akkurat, men det er ikke de eneste grunnene til at jeg ofte føler meg nede og ikke klarer å gjøre stort ut av meg. Det er noe annet, noe jeg ikke helt forstår med meg selv, som også bidrar til det. Det bare "er slik". Dere vil kanskje ha vanskelig for å synes at det gir noen mening, men jeg føler det slik. Bare spør om dere syns jeg er uklar.

 

Uansett, jeg står ovenfor et par dilemmaer nå. Jeg aner ikke hva jeg skal ta meg til.

 

1. Jeg "flytter" til en venn i morgen fordi jeg rett og slett ikke orker å bo hjemme. Men jeg føler meg litt råtten som gjør det, når moren og broren er igjen hjemme med en full far (broren min har flere steder han kan være, men han vil ikke). Moren min sier hun forstår det 100 %, hun vil til og med helst at vi begge prøver å komme på avstand fra det hele en liten stund, men jeg får fortsatt veldig dårlig samvittighet ovenfor dem...

 

2. Jeg må ha hjelp snart. Men ved å søke den hjelpen er jeg redd for at a) barnevernet kan kobles inn, og b) at foreldrene mine får greie på situasjonen min, noe jeg ikke ønsker i det hele tatt. Moren min har nok å strides med.

 

Noen innspill eller tips til hva jeg bør/kan foreta meg? Håper på litt respons her. Og ja, det ble kanskje en del syting her, men jeg spør heller anonymt på nettet slik at folk som vil kan komme med et innspill, enn å tre alt dette nedover ørene på flere. Det har krevd nok ut av de få som allerede vet det.

[L4r5]

Det første du bør gjøre er å få noen å snakke med. Ta kontakt med fastlegen din og få henvisning til BUP eller noe. Skjønner veldig det at du vil unngå BV. Etter min erfaring kan de ofte gjøre vel så mye (om ikke mer) skade enn de innser. For all del... De har som regel de beste hensikter. Det bare fungerer ikke veldig ofte. En psykolog/psykiater kan hvertfall hjelpe deg i å bearbeide det du går gjennom.

Når det gjelder praktiske ting så kan de ikke hjelpe deg så mye da. Men det skal vel mer for at de kobler inn BV enn det en helsesøster på skolen tror jeg.

 

Uansett: Lykke til.

 

edit: PS: Siden du er over 16 så er hovedregelen at fastlege/psykolog har taushetsplikt heldigvis. Med mindre de ser en overhengende fare for at du er en fare for deg selv eller andre.

Endret 3. desember 2009 av L4r5

[Cyrenia]

Høres ut som en håpløs situasjon.. Viktig å skille mellom hva som er ditt og de andre sitt.. Med det mener jeg at du ikke skal ta på deg andres problemer og elendighet.. Noe som ofte skjer da man lever oppi noe sånt.. Jeg synes ikke du skal ha dårlig samvittighet fordi du drar bort, det er viktig å tenke på seg selv også, og når du lever under så belastende forhold har du godt av å komme deg vekk..

Jeg er veldig enig i at du bør oppsøke fastlege og få en psykolog.. Jeg vet ikke hvordan dette foregår (siden du er under 18), men du får vel tilbud om psykolog uansett alder.. Og du trenger kanskje ikke fortelle fastlegen om familieforholdene ehller, men si at du har det helt jævlig, er deprimert og trenger noen å snakke med.. Hva har du behov for akkurat nå? tenk litt på det..

Du er så ung, du har hele livet forran deg.. Og tro meg, det blir bedre.. Jeg har stor forståelse for at ting virker håpløst og jævlig akkurat nå, men jeg har tro på at du vil kunne se litt anderledes og lysere på ting dersom du har noen å snakke med om disse tingene.. Du vil få se ting i et nytt perspektiv, og få anerkjennelse for den du er og dine følelser..

Fortsett å være sterk, og oppsøk og ta imot den hjelpen du kan få.

Lykke til

[4588pkdkrikue5c]

Det er ikkje noko problem å ta kontakt med helsevesenet, dei held kjeft så lenge det ikkje er stor fare for liv og død.

Alkohol og andre rusmidler er ofte ein sentral del, og dei kjem ikkje til å kontakte foreldrene dine, eller barnevernet av den grunn trur eg. Om du søker hjelp viser det berre at du greier å ta vare på deg sjølve, og at du tek ansvar for din situasjon. Dei forstår nok godt, berre fortel dei at dette er ei redsel du har. Det går fint. Ikkje slit deg heilt ut, du treng å dele det med nokon. At du i det heile tatt skriv dette på eit forum er eit stort framsteg, men berre søk hjelp i tide. Eg slit òg mykje med vedvarande depresjon av andre årsaker enn du nemner, og veit kor utruleg vanskeleg det er å stri med. Slike ting gjer alt ti gonger verre - søk hjelp.

Som nemt er det vel over 16 som gjeld, personleg er eg 18 no. Var litt småparanoid for at eg ikkje kunne vere open nok i henhold til rus, men det er ikkje problem. Berre slapp av, snakk med dei. Det hjelp å få det ut, mykje bedre å snakke med nokon i verkelegheita.

Lukke til, og god bedring.