Terapeut i Stavanger?

[care1337]

Heisann.

 

Jeg lurer på om noen kjenner til en form for terapeut i Stavanger området der jeg kan få litt støtte og hjelp til å takle hverdagen?

 

Kan fortelle litt kort om meg selv:

Jeg er en ung mann i midten av 20`åra som fikk store problemer med mage/fordøyelse i militæret. Noe jeg tror er mentalt relatert til stress. Et år etterpå gikk jeg på en smell, og havnet i psykratrien med innleggelse og et andri så lite psykriatrihelvete med depresjoner, angst, psykose og det som fantes av piller, psykologer og andre folk med fancy titler og store pillebokser som de gladelig deler ut til alle som sier "ko-ko". Hehe.

 

Etter en serie med elektrosjokkbehandliger. Ble jeg i midlertid frisk. Så nå har jeg startet på ny utdannelse, er aktiv i veldedighetsorganisasjoner og driver eget firma.

 

Men i det siste har jeg følt meg ganske aggresiv. Jeg er litt deppa og føler meg rett å slett tappet for energi. Noe jeg har gjort lenge. Sleit en del med magen igjen (stress pga skole). Bedre er det ikke at jul og nyttår er like rundt hjørnet, en tid jeg normalt er ganske nedfor pga ensomheten. Såååå... finnes det noen der ute som kan hjelpe meg litt med å takle dette her. Mens jeg fremdeles har livsgnist til å gjøre noe med det? ;P Psykologer har jeg delte erfaringer med, men-men. Er villig til å betale private terapeuter for hjelpen. Men?

 

Stort spørsmålstegn altså. Men ??!

[dag1234]

Hei Care 1337

Med så alvorlige plager som du har hatt, bør du kontakte fastlegen din og forklare ham/henne hvordan du har det slik at dere sammen kan finne den behandlingen som passer best. Jeg får tanker om at du er i ferd med å få tilbakefall av sydommen som gjorde at du ble innlagt.

Hilsen

Dag

[care1337]

Hei Care 1337

Med så alvorlige plager som du har hatt, bør du kontakte fastlegen din og forklare ham/henne hvordan du har det slik at dere sammen kan finne den behandlingen som passer best. Jeg får tanker om at du er i ferd med å få tilbakefall av sydommen som gjorde at du ble innlagt.

Hilsen

Dag

 

Heisann Dag.

 

Jeg har lært å ta varselssignaler og tegn på tilbakefall svært alvorlig, og har når som helst mulighet til å ringe lege 24/7, da jeg har privatnummeret hans. Men på en annen side, vet jeg at når jeg tar kontakt - så blir vondt verre. For det psykriatriske tilbudet i Norge er ikke spesielt bra. Folk er redde for å ta feil, og vil "helgradere seg" for å unngå å bli stilt til ansvar. Derfor er Norge f.eks. i europatoppen når det gjelder bruk av tvangsinnleggelser og tvunget psykriatrisk behandling. Jeg har heller tro på fysisk trening, samtaleterapi og ikke minst - å bli hørt.

 

Men selvfølgelig, skulle jeg miste kontrollen. Ringer jeg uavhengig av dette.

 

Nå er jeg i kontakt med en estaltterapuit http://ngfo.no - og har nylig bedt om å få en avtale hos henne.

[dag1234]

Jeg er enig med deg i at norsk psykiatri har en lang vei å gå før den gir god nok behandling. Og du har helt rett i at vi er på europatoppen når det gjelder bruk av tvang over for psykisk syke, og vil jeg legge til, norske sykehus har blitt anklaget for tortur av FN. Hvis du har lest noen av mine tidligere innlegg, vil du se at jeg er sterkt kritisk til psykiatrien i Norge. Regelen er dessverre at jo sykere pasienten er, jo dårligere er behandlingen som gis.

 

Likevel er det en bedre løsning for mange å ta i mot hjelp fra psykiatrien, enn å gå ubehandlet for alvorlige psykiske lidelser (dvs psykoser). Det er viktig å hindre tilbakefall, da tilbakefall ofte innebærer en nedadgående kurve av forverring og svekket helse.

 

Jeg har ingenting i mot gestaltterapi, men det er ikke almenn enighet blant fagfolk om at det er optimal eller anbefalt behandling for alvorlige psykiske lidelser. Gestaltterapeuter har ofte ikke helserelatert utdanning og det kan være tilfeldig hvilken kunnskap en gestaltterapeut har om behandling av alvorlige psykiske lidelser.

 

Ved disse tilstandene skal pasienten som en hovedregel ha behandling som består av ulike terapiformer samtidig, der de viktigste vil være psykoterapeutiske samtaler og medikamenter. Ofte vil det også være andre støtte- og terapiformer som ADL og fysisk trening, samt selvsagt mer eller mindre tilrettelegging av hverdagen for å sikre bedring og hindre tilbakefall. Behandlingen vil som regel strekke seg over flere år. Og behandlingen skal alltid bygge på repsekt og tillit. Ofte får en ikke dette til, dessverre.

 

Mye av problemet i norsk psykisk helsevern er mangelen på kvalifiserte fagfolk; det er rett og slett ikke nok utdannede å ansette, derfor blir det for lite oppfølging av den enkelte pasient. Det finnes mange flinke og gode fagfolk, men ikke mange nok.

 

Mvh

Dag

[care1337]

Hei igjen.

 

Er ikke så aktiv på diskusjon.no, men jeg merker at jeg blir mer og mer aktiv. Så vil nok lese mer fra deg senere.

 

Hun jeg nå har fått time hos, har utdannelse og relevant erfaring fra psykriatrien. Men når jeg søkte litt rundt å gjorde litt research fant jeg fort ut at det var mange som ikke hadde det. Det var siviløkonomer, regnskapsfører og sekretærer m.m.

 

Men går jeg til en psykolog eller lege, med makt til å tvangsinnlegge, så vil jeg hele tiden bli vurdert om jeg er suicdal. Selv om jeg absolutt ikke er det. Har jeg allikevel opplevd å bli tvangsinnlagt 10-15 ganger. Ofte kommer jeg ut igjen etter et par dager. Men det verste var å bli fotfulgt i 10 dager på tvunget omservasjon som det heter... da det var personell som hele tiden så på meg, konstant, uansett om jeg satt på toalettet, dusjen eller lå i senga. Det verste var nok at ingen sa noe til meg, ingen førte en samtale. De så på meg som et dyr. Ikke er det morsomt å bli frakta fra kontoret til psykologe og til sykehuset med politiet heller. Det er heller ikke morsomt å bli tvangsmedisinert. Eller å havne i belteseng fordi man rett å slett klikker, av å gå på veggene inne på et 15 kvm rom uten å gjøre ha muligheten til å aktiviser seg selv - fordi man blir fratatt alt som syselsetter hjernen - med begrunnelse av at "jeg ikke skal ha noe som jeg kan skade meg selv med." Da lurer jeg på hvordan man kan ta selvmord ved hjelp av en bok, eller et ukeblad da. Hvis selve bokryggen er stiv og skummel. Oooooog slik kunne jeg fortsatt en liten evighet. Men det gidder jeg ikke.

 

- Det blir brukt alt for mange medikamenter i den psykriatriske behandlingen i Norge.

- Det blir brukt alt for mye tvang.

- Folk blir SYKERE av å bli tvangsinnlagt, ikke bedre!

- Pasienter på psykriatrisk blir umyndiggjort og blir ikke sett, eller hørt.

- Pasienter på psykriatrisk blir sett på som mindreverdige av ufaglært personell.

 

... og slik kunne jeg fortsatt! Dette er ikke løgn, påstander eller "drømmetekninger" fra min side. Det er min reelle erfaring fra psykriatrien etter over to år i "gamet".

 

Men nå ER jeg friskemeldt, jeg HAR ingen tegn eller varselssignaler på tilbakefall.

 

Det eneste jeg ønsker meg er rett å slett en person å snakke med. Fordi jeg ikke har noen å snakke med, ingen å henvende meg til - ingen å dele mine tanker med. Jeg kunne sittet og pratet til en vegg, og det hadde hjulpet like mye. Det er jeg sikker på. Men det å bli hørt - bare det at det sitter en person og nikker og hører på det jeg sier, hjelper. Det er ikke snakk om dype, alvorlige problemer. Men hverdagslige ting som skole, jobb, fritid og det som er inn for tiden - slik som nå, jul og nyttår. En liten "deppetid" for oss ensome, som er uten eller har blitt utstøtt av familien etc.

 

Beklager at jeg virker litt hard i orda mine. Men jeg litt smålei at folk er så utrolig nervøse og bekymra for meg. Jeg kan jo ikke engang si "litt lei meg" før jeg får tilbud om kriseplass og piller i bøtter og spann.

 

Når jeg var på psyk, fikk jeg følgende:

Antipsykotisk: Zipralex - 20 mg

Antipsykotisk: Zipralex velotab - 10 mg

Antidep: Cipralex - 20 mg

Antidep: Effexor - ca. 375 mg

Antidep: Remeron - 60 mg

Antimanisk: Lithium - ca. 160 mg

Mild sovemedisin: Vallergan - 60 mg

Beroligende: Sobril - max 50 mg

Innsovning: Imovane - max 50 mg

Innsovning: Sobiclone - max 50 mg

Sovemedisin: Stillnok - 5 mg

Angstdempende: Lagactil - max 150 mg

 

Det viste seg faktisk at jeg fungerte best uten den dritten der. Kun med hjelp fra litt beroliggende når jeg f.eks. skule reise, eller ut i butikker etc.

 

Men dette er to år siden. Nå er jeg fulltidsstudent, i jobb, frivellig i veldedighetsarbeid på fritiden og bor i kollektiv med to andre.

[dag1234]

Hei Care

Det gjør ikke meg noe at du er kraftig i ordene dine. Jeg opplever ikke at det er meg du angriper, men at du beskriver sterke og vanskelige opplevelser i møte med psykiatrien.

 

Det er også fint at du har gjort research og funnet en gestaltterapeut som i alle fall har helseutdannelse i "bunn", for det er riktig som du sier at mange har andre utdannelser enn å hjelpe mennesker med psykiske plager.

 

Selv har jeg sett mange slags overgrep i psykiatrien, og jeg stiller meg bak dine anklager mot norsk psykisk helsevern. Mange vil være enig i at det brukes for mye medisiner i psykiatrien og at det er for mye tvang. På de sykehusene der en øker opp bemanningen, går bruken av tvang og medisiner ned. Det er samme tendens innenfor PUH-omsorgen, når staffingen økes, så minskes utagering, tvang og medisinering. Mennesker må i større grad erstatte medisiner, det er vel alle enige i.

 

Jeg er ikke enig i at alle pasienter blir sykere av å bli tvangsinnlagt, selv om mange opplever det som en traumatisk hendelse som noen ikke kommer over. Like vel er det uforsvarlig og inhumant å ikke ta vare på mennesker som forkommer av sykdom. I andre land med mindre bruk av tvang enn hos oss, kan en se åpenbart psykisk syke som lever på gata. Spørsmålet er heller i hvilke tilfeller tvang skal brukes, og hvor sterk tvang en skal benytte. Minste inngreps prinsipp må gjelde, og respekt for den enkelte må til en hver tid stå i fokus.

 

Mange opplever seg umyndiggjort, og ikke tilstrekkelig sett. Det er ikke slik det skal være. Spesielt ved en tvangsinnleggelse trenger man respekt og ivaaretakelse.

 

I mange sykehus er dessverre pasientene lengst nederst i rangsystemet, bare så vidt over ufaglærte. Dette er svært uheldig, og skyldes en rekke faktorer. Det tar lang tid å endre holdninger, og det må jobbes langt mer aktivt for å heve den faglige standarden hos personalet. Dessverre er det også regelen at de sykeste pasientene får de dårligst kvalifiserte pleierne.

 

Det er en lang vei å gå før psykiatrien i Norge blir god nok, men enn så lenge så er det den vi har. Og husk at pasientene ofte har svære sykdommer som griper inn i mange av tilværelsens områder, der har lite å hjelpe oss med. Men vi må ikke av den grunn miste motet og avvise alt psykiatrien gjør.

 

Om du sammenlikner med somatikken, så har den hatt noen tusen år på å komme dit den er, mens psykiatrien er knappe hundre år gammel. Utviklingen går ikke alltid så fort som vi ønsker.

Dag

[care1337]

Den psykriatriske historien i Norge er i grunn svært interessant. Anbefaler en episode av Spekter som gikk på NRK1 for en stund siden, http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/440121.

 

Hørte nettopp på radion i går at helseministeren hadde pålagt sykehusene å øke bemaninngen på psyk med 10%.

[dag1234]

Vi får håpe hun kan trylle, for det er ikke slik i dag at det står 10% fagfolk i arbeidsledighetskø.

 

Skal se om jeg får sett det innslaget ila helga.

Dag

[care1337]

Vi får håpe hun kan trylle, for det er ikke slik i dag at det står 10% fagfolk i arbeidsledighetskø.

 

Skal se om jeg får sett det innslaget ila helga.

Dag

 

Jeg tror nok de har mye å hente på administrasjonen og logestikken på sykehusene.

 

Mitt inntrykk var at de fleste som var på min avdelig, stort sett satt samlet inne på kontoret og drakk kaffe.

 

Ofte når jeg spurte om lufting, var det ikke personell nok. Men neida, de måtte jo sitte fire-fem stk inne på kontoret og drikke kaffe og styre på. Det som irriterte meg mest av alt - var røykepausene til personellet. Da gikk de ofte to og to samlet. Hvorfor ikke ta med seg en pasient også?

 

Jeg fikk lufting ca en gang i uken. Var et par sykepleiere jeg hadde god kontakt med, så var avhengig av hvem som var på vakt å ikke.

 

Anbefaler absolutt å se den tv-episoden.... er mye interessant der.