Kjæreste gjennom 11 år har mistet følelser for meg

[Gjest Gjest]

Hei.

Min samboer på 27år og jeg30år har vært sammen i 11 år nå. Vi har 2 barn sammen (3.5år og 6år). Etter at vi fikk barn så har vi merket at tiden ikke strekker like godt til lengre. For ca 3 år siden hadde vi en episode der min samboer fortalte meg at hun ikke hadde noe særlig kjæreste følelser for meg lengre,dette gikk over.min samboer har hatt angst og depresjoner lenge.Den gangen var det ganske sikkert hennes "sykdom" som forårsaket.Siste 4-5 mnd nå har jeg skjønt at det har vært noe galt.Denne perioden har vært den mest hektiske vi har hatt så langt i livet.Dette har gjort at vi maks har hatt 1 kveld sammen hver eneste uke, og denne tiden har ofte blitt brukt for å komme asjour hjemme. Har spurt henne flere ganger tidligere om det var noe galt, og da har hun svart at hun ikke er klar for å snakke om det enda. Jeg fryktet etterhvert at det kanskje kunne være en annen mann inne i bilde, og her om dagen måtte jeg bare "kreve" en forklaring fra henne. Da forteller hun meg at hun ikke har noe særlig følelser lenger, men at hun ville vente til over jul med å fortelle det til meg. Jeg er HELT knust nå og frykter hva som kan skje! Hun forteller at hun er ekstremt glad i meg og setter stor pris på meg, men at hun ikke har de følelsene hun mener trengs i ett forhold:( Jeg tror og håper at dette kan skyldes den stressende hverdagen våres og at det finnes ett håp for oss. Har lest på mange forum om personer med akkurat de samme problemene. En ting som bekymrer meg er at hun nå sier at dette garanter ikke skyldes hennes "sykdom" fordi hun føler seg ikke påvirket av den og er i mye bedre psykisk form. Hun har lovet å gi meg/oss en skikkelig sjanse og vi har avtalt å kontakte familievern kontoret for å starte terapi. Spørsmålet mitt er som følger: Finnes det håp for oss, og hvor gode sjanser kan vi ha? Bortsett fra det å gå til terapi, finnes det andre tips og triks som kan hjelpe henne å finne tilbake følelsene for meg?

 

HJEEELP!

 

Håper noen her kan hjelpe meg...

[Smurstafa]

Finnes det håp? Alltid..

Hvor gode sjangser har dere? Vet ikke, men gode nok. At dere ikke har gått fra hverandre allerede betyr at det er sjangser der, og at det er sjangser nok til at det kan gå bra. Ting er absolutt ikke over før det er over.

 

Grunnen til at hun ikke føler kjæreste-følelsene lenger kan ha mange grunner, men kanskje en av de helt basice grunnene kan være nettopp det at dere ikke har nok tid til hverandre. Det er akkurat som f.eks. kjærlighetssorg.. Man har sterke følelser for noen, og eneste måten å få de vekk er å være unna personen. Er man unna personen og har lite med tid, så svinner følelsene unna og man må gjøre tiltak for å sprite det opp igjen.

 

Dere må finne tid til hverandre, og kun hverandre. Fiks barnevakt noen kvelder, og dyrke dere to og bare dere to. På den tiden skal dere ikke fikse ting i hjemmet, ikke komme ajour med husholdningsting, og kun fokusere på å ha det så hyggelig sammen dere kan.

Dra på ferie, kom dere litt vekk fra alt stress og jobb, opplev ting, og kanskje noe av det viktigste for å sprite opp: Få liv i sexlivet deres!

Det er ikke noe som skaper flere følelser enn nærheten i et bra sexliv. Ta dere tiden til å få sexlivet på plass, så er mye gjort.

 

Lykke til!

[Gjest Guest_jente20_*]

Finnes alltid håp!

 

Dere har vært sammen såpass lenge. Dere trenger rett og slett å finne tilbake til den kjærligheten mellom dere to.

 

Enig med bruker over. Finn tid sammen, bare dere to. f.eks reis en helg bort på hytte eller noe. Flørt sammen osv

[Gjest Deppis]

Med fare for å virke litt rar, så må jeg si jeg føler med samboeren din. Det er ikke lett for noen når det blir slik.

 

Jeg kan egentlig bare si noe om mine erfaringer når det gjelder stress og hvordan det påvirker mitt forhold til kjæresten min. Jeg har vært stresset de siste 5-6 årene, men har ikke vært plaget med det før det siste året nå. Jeg må rett og slett tenke "slapp av" hvert 3 sekund for at jeg skal kunne sitte å ikke stramme en muskel et sted i kroppen. Hadde det ikke vært mer enn å bli sliten, ikke ha krefter, konstant gå med en klump i halsen pga overanstrenging, elendig nattesøvn, dårlig matlyst, osv.. så hadde jeg ikke klaget, men det blir værre. Jeg er sjeldent sur eller lei meg for noe i mer enn en times tid om gangen. Jeg er (eller var) på en måte ferdig med det så fort. I det siste har jeg tatt meg i å være både sur og sint i en ukes tid i strekk - helt uten grunn! Det fører til at jeg kommer inn i en slags transe som igjen gjør at jeg skyver alt følelsesmessig ifra meg. Kjæresten min merket dette og spurte om noe plaget meg, men jeg avfeide henne litt vel strengt og følte liksom det var på sin plass å si ifra slik. Nå, en ukes tid etter den hendelsen, angrer jeg som en hund. Vi har snakket om situasjonen og hun sier hun forstår meg, men det gjør det hjelper ikke mer enn det må. Jeg føler jeg knapt kjenner meg igjen i enkelte situasjoner. Jeg ble ganske skremt over hvor mye følelsene mine kunne påvirkes av dette. Mulig det er depresjon, men hva vet jeg? Jeg har ikke noe jeg bekymrer meg for, gruer meg til eller noe slikt.. Jeg er bare stresset.. og det går ut over de jeg har rundt meg. Trenger vel ikke å si at det ødelegger meg enda mer innvendig. På en rar måte så føler jeg det lettere å dytte folk unna enn å omgå dem.. Egentlig så er det litt sykt at jeg skriver dette.. for det ER ikke slik jeg er.. Jeg liker å ikke skylde på stress av den grunn at "alle" gjør det, men samme hva jeg sier, så begynner det å gå opp for meg hva som foregår. Vurderer en tur til legen og prate om dette for det kan ikke holde på i all evighet.

 

Jeg tror du gjør lurt i å snakke med henne mer. Ikke om problemene, men om alle hyggelige ting. Du sier dere knapt ser hverandre? Det er ikke gunstig for noen forhold. Høres ut som om dere må prioritere bedre. Dvs legge bort slike ting som kommer i veien for dere. Ingen barn skal få overført problemene som foreldrene har på seg. Når man har vært sammen i 11 år og har to unger, så har man sagt ifra seg retten til å finne på noe annet.. men det er bare min mening da.

 

*Krysser fingrene for deg og samboeren din*!!