Kan noen gi et kort sammendrag om 6 Dagerskrigen?

[SGH]

Jeg skal ha om seksdagerskrigen og trenger litt grunnleggende fakta om hva den handlet om.. (event. viktige hendelser)

 

Kan noen gi meg et lite sammendrag på 50-80 Ord?

 

_ SGH _

Endret 26. november 2009 av SGH

[T4rdy]

Det meste om Seksdagerskrigen finner du her:

 

http://no.wikipedia.org/wiki/Seksdagerskrigen

[SGH]

Vet det, men er det ikke noen som kan forklare kort hva det var? Litt lettere å sette seg inn i det da

[Brandt]

Det er en ganske komplisert situasjon det der, så et kort sammendrag på 50-80 ord er litt optimistisk. Men kortfattet:

 

1947: Verdenssamfunnet innser(med blant annet holocaust som bakgrunn) at jødene bør ha en egen stat hvor de kan leve i fred. Det blir vedtatt av FN at det skal opprettes to stater i området kalt Palestina, som var under britisk herredømme. En arabisk stat, og en jødisk stat. Dette jublet jødene over, men ingen av de arabiske lederne godtok det. Fra dag én ble det fra arabisk hold sagt at om en jødisk stat ble opprettet i Midtøsten, ville den bli bekjempet.

 

1948: I mai trekker britene seg ut av området, og staten Israel blir opprettet. Dagen etter erklærer de arabiske nabolandene(Egypt, Jordan, Syria) krig mot Israel. Israel vinner derimot over nabolandene, og overlever. Det vi idag omtaler som Gaza-stripen blir okkupert av Egypt, og det vi omtaler som Vestbredden blir okkupert av Jordan. At de ikke klarte å knuse Israel ved fødselen opplevdes som en massiv ydmykelse for de arabiske landene.

 

1956: Suez-krisen. Egypt strammer inn på bruken av Suez-kanalen, og britiske, franske og israelske styrker går til angrep på Egypt. Militært sett taper Egypt ansikt, og fredsbevarende FN-styrker blir plassert på Sinai-halvøya.

 

Utover 60-tallet stiger spenningen mellom de arabiske landene og Israel. De arabiske lederne snakker hele tiden om at Israel må utslettes og jødene fjernes fra Midtøsten, og Egypts president Nasser snakker høyest av alle. Dette er viktig for araberne også for å gjenopprette æren etter det ydmykende nederlaget i 1949, og for Egypts del også i 1956.

 

Nasser rasler kraftig med sabelen, og på tross av FN-resolusjoner ruster han kraftig opp i Sinai, og utviser de fredsbevarende FN-styrkene som er der. Han sperrer også Tiran-stredet, noe som gjør at Israel(og andre land for den del) ikke lenger kan bruke havnen i Eilat og mister dermed en viktig handelsåre. Lenger nord ruster også Syria opp ved grensen til Israel.

 

I juni 1967 er situasjonen overmåte spent. Alle vet at det kommer en krig. Nasser har planlagt å angripe Israel, men venter. (Ved ett tilfelle gav han faktisk ordre om å angripe neste dag, men trakk tilbake ordren like før angrepet skulle starte.) Israel er klar over alvoret i saken og bestemmer seg til slutt for å angripe først, og sender av gårde et luftangrep mot Egyptiske styrker. I løpet av noen timer er så godt som hele det egyptiske flyvåpenet satt ut av spill.

 

I løpet av de seks neste dagene skjer en hel del. Jordan angriper Israel fra Vestbredden(med hjelp av irakiske styrker), noe som ender med at Israel slår tilbake jordanerene fra hele Vestbredden(Øst-Jerusalem inkludert), men stopper ved Jordan-elven, den gamle grensen mellom palestina-mandatet og Jordan. I Amman puster kong Hussein lettet ut.

 

I nord sluttet grensen til Israel ved foten av noen kraftige høydedrag, Golan-høydene. Disse var det Syria som kontrollerte. Etter at Israel kom i stridigheter med Egypt begynte Syria å bombardere store områder i Nord-Israel, sivile som militære, fra Golan. Uvillig til å komme i krig med nok et land holdt Israel ut bombardementet lenge, men fikk til slutt nok. De siste dagene av seksdagerskrigen innledet Israel en offensiv mot Golan, og fikk tross store tap kontroll over området. Slik fikk de stoppet bombardementet, og sikret tryggere grenser mot fienden i nord.

 

I sør hadde Egypterne kraftig undervurdert Israel, samtidig som de overvurderte egne evner. De gikk på en skikkelig smell, og fikk knapt utrettet noe i det hele tatt. Hele den egyptiske hæren trakk seg tilbake gjennom Sinai, og tilbake til andre siden av Suez-kanalen. Gaza-stripen, som Egypt okkuperte militært, mistet de også.

 

Da det i FN ble fremtvunget en våpenstillstand hadde Israel mot enorme odds overvunnet en mange ganger større fiende, og kontrollerte Sinai-halvøya, Gaza-stripen, Golan-høydene og Vestbredden.

 

 

 

Ca dette som skjedde, i korte trekk

 

Kilder:

'Six Days of War' av Michael B. Oren

'1948' av Benny Morris

http://en.wikipedia.org/wiki/1948_Palestine_war

http://en.wikipedia.org/wiki/Suez_Crisis

http://en.wikipedia.org/wiki/Six-Day_War

Endret 26. november 2009 av Brandt

[SGH]

*snip*

 

 

 

TUSEN TAKK!

[Simon Aldra]

Kan vel nevnes at Nasser ikke strammet inn bruken av Suez-kanalen, det gjorde han ikke. Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen, han tok den altså av franske og britiske hender. Trafikken gjennom kanalen ble ikke nevneverdig påvirket, da de vestlige losene fikk ordre om å legge ned arbeidet satte Nasser inn lokale loser, som til og med økte produktiviteten.

 

Det ble dog sett på som en strategisk trussel fra britisk og fransk side (det kan debatteres om det reelt sett var det, i en krigssituasjon skulle det være en smal sak å ta kontrol over kanalen for den egyptiske hæren i alle fall).

 

Angrepet på Egypt gikk i to faser, noe som var avtalt på forhånd mellom de tre partene (Storbritannia, Frankrike og Israel).

 

Først skulle Israel invadere Sinai, Israel hadde ingen strategisk interesse av kanalen, men på et kart kunne man vise kort avstand, og påstå at kanalen var truet. Andre fase var en anglo-fransk intervensjon med "fredsbevarende styrker" som skulle sikre kanalen for internasjonal skipsfart. Suez er av mindre betydning i det store bildet, men skal man først ta med Suez må det gjøres ordentlig.

 

[After Dark]

Daværende general og forsvarsminister Moshe Dayan uttalte seg om at krigens mål var nådd:

 

http://www.aftenposten.no/fakta/midtosten/...ontentType=tips

[Brandt]

@ Simon Aldra: Akkurat Suez-krisen har jeg ikke lest meg så veldig opp på, og tenkte at "stramme inn bruken av" kunne være en romslig nok formulering. Men da fikk iallefall du utdypet det

 

@ Glimti: Stilig, visste ikke at Aftenposten hadde et slikt arkiv. Knall.

[Simon Aldra]

Suez-krisen har sin betydning fordi krigen gjorde Nasser skikkelig forbanna, og fordi det var et forhåndsvarsel om hva som ville komme, og som så kom i 1967.

 

[Brandt]

My point exactly

[Nonzchi]

Ca dette som skjedde, i korte trekk

 

Kilder:

'Six Days of War' av Michael B. Oren

'1948' av Benny Morris

http://en.wikipedia.org/wiki/1948_Palestine_war

http://en.wikipedia.org/wiki/Suez_Crisis

http://en.wikipedia.org/wiki/Six-Day_War

Michael Oren er ikke en god kilde, i motsetning til Benny Morris. Norman Finkelstein har bl.a skrevet en god kritikk av Six Days of War, for å nevne et utdrag:

 

He [M. Oren] closes the chapter by invoking Eshkol's plea on 5 June that "all Israel strove for was an end to the immediate threat". In fact, there almost certainly wasn't an impending Egyptian assault. "The Egyptian buildup in Sinai lacked a clear offensive plan," Avraham Sela, a colleague of Oren's at the Shalem Center, reports, "and Nasser's defensive instructions explicitly assumed an Israeli first strike." Oren doesn't adduce any evidence refuting this standard view. Even Menachem Begin, a member of the Israeli cabinet in June 1967, publicly admitted: "The Egyptian army concentrations in the Sinai approaches do not prove that Nasser was really about to attack us. We must be honest with ourselves. We decided to attack him." Oren omits any mention of Begin's remarkable testimony (Kilde)

 

Den mest objektive boken jeg har lest om 1967-krigen er The Iron Wall skrevet av Avi Shlaim. Nyere israelske historikere hevder nå at Egypt ikke ønsket en krig med Israel. Tom Segev skrev faktisk at krigen kunne ha vært ungått, hvis Israel hadde tillat FN-styrker på sin side av grensen mot Egypt. Med andre ord var ikke dette en nødvendig krig.

[Brandt]

Det blir urimelig å avskrive Oren bare fordi andre er uenige med ham. Jeg tror at om du leter, finner du nok folk som er uenige med Morris også, og med Avi Shlaim, Tom Segev og Norman Finkelsten for den del.

 

Nyere israelske historikere hevder nå at Egypt ikke ønsket en krig med Israel.

Tja... Synes det passer dårlig med hva Nasser og andre sa i forkant av stridighetene. Nasser sa for eksempel at "We knew that closing the Gulf of Aqaba meant war with Israel" (gjengitt i Oren s. 93). Kommandanten ved Sharm el-Sheikh sa i etterkant av krigen at "Of course, the closing of the straits was a declaration of war..." (Oren s. 84). Hvis Egypt visste at å stenge Tiran-stredet ville føre til krig, men egentlig ikke ville ha en krig, skjønner jeg ikke hvorfor de gjorde det.

 

Med andre ord var ikke dette en nødvendig krig.

Nei, hvis alle bare hadde vært snille med hverandre, hadde ingen kriger vært nødvendige

[Nonzchi]

Det finnes noen ting som ikke lenger er omstridt blant israelske historikere, en av dem er at Egypt ikke ønsket å angripe i 1967. Med dette som bakgrunn er det rimelig å ekskludere noen deler fra Six days of war.

 

Både amerikansk og sovjetisk etteretning viste på den tiden at Egypts intensjoner ikke var et militært angrep, skulle dette finne sted hadde Israel vunnet overlegent. "On the basis of our review of all available intelligence, we do not believe the Israeli claim that Egypt is preparing to launch an attack against Israel" (link). Nasser ønsket en juridisk løsning på problemet rundt Tiran-stredet. Fra Finkelstein:

 

Reaching Cairo just after the blockade was announced, U Thant elicited a "very significant" (his words) assent from Nasser to a new diplomatic initiative: the appointment of a special UN representative to mediate the crisis, and a two-week moratorium on all belligerent acts in the Straits. Israel peremptorily rejected both of U Thant's proposals. Its dismissal of the moratorium proposal rates only a scant mention in Oren's account (he never bothers to mention Egypt's acceptance and Israel's rejection of a special mediator), while Nasser's repeatedly expressed willingness to submit the Straits dispute to the World Court (for Israel inconceivable) is dispatched in a single, negatively charged phrase (SDW: pp. 126, 144; I&R, p. 129 and sources cited).

 

Alongside U Thant, the U.S. also tried its hand at mediation in late May and early June. In what Oren rightly describes as "precisely the opening the White House sought," Nasser agreed to send his vice-president to Washington to explore a diplomatic settlement (SDW: p. 145). Just two days before the Egyptian's scheduled arrival, however, Israel attacked. Recalling that the U.S. was "shocked.and angry as hell," Secretary of State Dean Rusk speculated that "We might not have succeeded in getting Egypt to reopen the straits, but it was a real possibility" (I&R: p 129; SDW: p. 196). Even Middle East Record, a semi-official Israeli compilation, observed after the June war that "a number of facts seem to indicate Abdel Nasser's belief in the possibility of terminating.the conflict through diplomacy" - pointing in particular to his "suggestion" that the World Court arbitrate the Straits dispute, his "vagueness" on the blockade's enforcement, and his "willingness" to revive EIMAC (I&R: pp. 129-30). One would never guess from reading Oren that such a "real possibility" existed for "terminating.the conflict through diplomacy," if only because the crucial facts enumerated in this mainstream Israeli compilation enter just barely or not at all in his uniquely comprehensive and impartial history of the June war.