Til mobbere og de som ødelegger andre!

[Kimelimm]

Hallo! Jeg har akuratt sett filmen "Klass" eller "Skoleklassen" som den så fint heter på Norsk. Jeg er bare rett og slett så proppet full av ting jeg vil si, så jeg føler at jeg kan få det ut her... Så om du skal flame meg for å komme med en unyttig tråd, eller ikke interesserer deg, så snu nå.

 

Jeg skal ikke spoile filmen, men denne filmen har virkelig gitt meg et nytt syn på ungdommer og skoler idag. Jeg har selv vært mobbeoffer, alt for mye, OG jeg har i mine yngre dager plaget visse personer. Men som sagt det var i gamle dager, men skal sies at jeg fortsatt får mye dritt slengt i trynet. Men etter å ha sett denne filmen, så har jeg rett og slett blitt helt knust av åssen noen faktisk har det, at folk tror det er morsomt å mobbe andre, men egentlig ikke innser at de ØDELEGGER personer!

 

Jeg blir rett og slett FORBANNA, ja du leste riktig, det var en kjempegod film, som virkelig kan gjøre inntrykk, men jeg ble rett og slett FORBANNA!

 

"Men det er jo bare en film!" Okei, kanskje bare en film, men en film som gir deg en følelse av at folk har det ufattelig ille på skolen. Dette gjelder ikke bare skolen heller såklart, men det er på skolen det er flest folk rundt som ser men ikke gjør noe. Hva tenker mobbere? Tror de at de kommer høyere opp av å tråkke på andre? Hva tror de at det kommer til å bli ut av dem?! Her og nå vil je gå rett bort til de jeg har det morsomt med å såre andre, og få ut ALL aggresjon på dem!

 

"Ikke bland deg i andres problemer." Neivel ? Men hva skal man si når personen enten har endt sitt liv, eller gjort noe den personen ikke burde gjort? Skal man tenke "Jaja, jeg kunne ikke gjort noe.." Eller reise seg opp, og forsvare personen, som ikke har fortjent noen ting?! Om du enten sier det til en voksen eller tar det i egne hender, DET SPILLER INGEN ROLLE! DET ER MYE BEDRE Å SI IFRA EN GANG FOR MYE ENN FOR LITE!

 

Jeg har desverre vært offer for selvmord(min bror), ikke bare pga mobbing(andre grunner og), og jeg vet åssen det er å sitte igjen med en følelse av "Hvorfor sa jeg ingenting?" "Hvorfor merket jeg det ikke?" Men det er rett og slett for sent, jeg kan ikke endre på som har skjedd, ingen kan det. Men allikevel så lærer man noe av dette, og det er at man skal passe på hverandre før det er for sent!

 

Dette er bare noe jeg måtte få ut dette! Jeg håper at dere leser og kommer med deres meninger!

 

Ha ellers en fin dag. Jeg anbefaler filmen forresten.

 

Kim.

Endret 25. november 2009 av Kimelimm

[Lobbi]

Har vell egentlig ikke vært borti mobbing, det er nå alltids noen som har prøvd å tøffe seg men jeg har alltid sagt i fra til de som prøver seg personlig å de har insett hvor tåpelig det er tror jeg. Har også sett andre bli utsatt, men både jeg og de andre i min omgangskrets har samme syn på folk som hakker ned på andre for å heve seg selv. Og dette gjør at nyere bekjente som i starten prøver å bølle litt gir det opp ganske fort. Er vel bare ikke i riktig omgangskretser for slikt.

 

Som du sikkert har skjønt tålerer jeg ikke å bli bøllet med selv og tålerer heller ikke at "nyere" venner bøller med andre for å "bli bedre likt". Når det gjelder folk jeg i det hele tatt ikke kjenner legger jeg meg ikke borti mobbere eller mobbe ofre for den saks skyld. dette fordi jeg ikke vet hvor ille det er og hvordan mobberen eller mobberne reagerer om jeg faktisk sier ifra. Men om de involverer meg sier jeg hva jeg mener.

[Sameboe]

Opplevd helvete med mobbing selv. Og det er noe jeg ikke vil gå igjennom noen gang igjen, og når jeg får mine barn, så vil jeg gjøre alt i min makt for å hindre at det skjer med dem også!

 

Jeg flyttet fra bygda der alle hatet meg pågrunn av opphav og fordi jeg var bleik... makan til drittbygd!

[Erigon]

Hvis det er litt tanketomme bemerkninger, så kan det virke å si ifra til mobberen.

Ikke alltid de skjønner hva de gjør.

Heller ikke alltid lett å si ifra, det må sies.

 

Når det gjelder tyngre målrettet mobbing er det vel verre.

Da tror jeg det beste er å få hjelp fra andre i nærmiljøet. En autoritetsperson.

 

Men da er det vel den som blir mobbet som får "tyster"-stempelet.

Men tror det er bedre i lengden.

De som har den "tyster"-filosofien om ikke å si ifra er det nok ikke så mye å hente fra uansett, når det gjelder hjelp.

[SaitekQ]

Mobbing er sykt dårlig gjort, og ikke minst barnslig.

Altså, alle har vel gått i den fellen der de har har plaget andre mennesker, men det finnes da grenser på mangel av sosial intelligens.

Jo, for mobbere mangler faktsikt sosial intelligens.

 

Men tenk på det slik, de som mobber tar egentlig sosialt selvmord for framtiden. Det er de som blir å slite med og komme seg bort fra mobber stemplet når dem blir eldre, når folk begynner og vokse opp.

[Hansoen]

Har blitt mobbet en del opp igjennom. Det er ikke gøy en plass. Har ødelagt en del når det gjelder det å tørre å ta sosialt initiativ(har sosial angst, hadde det ikke før jeg begynte å bli mobba). Nå er heldigvis den sosiale angsten litt på vei vekk, tør å ta kontakt med andre mennesker, tør å skaffe nye venner. ikke alltid like lett, men noen ganger må man bare trå til. Er mange mobbere som ikke vet helt hva de gjør, så skal ikke si at alle mobbere er onde mennesker etc, men alle som mobber med overlegg er noen forbanna tullinger som skulle vært .... ja, skal ikkje si det engang. But then again, da hadde vel jeg vært like ille, så det eineste man kan gjøre er å si ifra også hjelpe personen som har blitt mobbet. Godt skrevet forresten Kim, kanskje jeg skal se den filmen

[BadCat]

Selv om det nå er en del år siden, har blitt mobbet selv og om mobbing alldeles ikke er bra så går det faktisk ikke an å bli mobbet med mindre man aksepterer å la seg bli tråkke på. Ikke mange som vil fortsette å være ufyselige dersom man gir klar beskjed om at oppførselen til vedkommende absolutt ikke blir akseptert.

 

"Det sterke" vil alltid ta seg til rette der det viser seg svakhet. Hvis man er så svak at man bare legger seg flat og sier "ja, ok" så har man tapt. Mobbing kan på ingen måte forsvares, men så lenge man ikke aksepterer å bli mobbet så kan det heller ikke vedvare. Hvis man "aksepterer det" så kan mobbingen vedvare i flere år. Ikke minst kan det bygge seg opp til at man på sikt ikke bare blir mobbet av den opprinnelige personen, men faktisk en hel skole eller arbeidsplass.

 

Noe annet er at det går an å stille opp for andre og si at "Jeg har faktisk ikke tenkt å stå og se på at du behandler vedkommende på denne måten når personen ikke har gjort noe mot deg."

Endret 26. november 2009 av mrNilsen

[Hansoen]

Nå er det ikke slik at alle er sterke nok til å stå opp, verken fysisk eller psykisk, og da trenger man andre, og når ikke andre heller stiller opp blir det vanskelig.

[BadCat]

Da får man bare bli sterk enten fysisk eller psykisk. Det siste henger faktisk godt i sammeng med det første. Jeg har ikke trent på lenge og kan ikke si jeg har så mye å stille opp med fysisk, men da jeg trente så var det en fin måte å bygge selvtillit på. Selv om det er veldig sjeldent så kan det komme enkelte frekkheter mot meg. Jeg skal love at jeg sier i fra og det det kommer en umiddelbar beklagelse fra motparten.

Endret 26. november 2009 av mrNilsen

[Lobbi]

Hvis man er så svak at man bare legger seg flat og sier "ja, ok" så har man tapt.

 

Er ikke sikker på om jeg er helt enig der. tross alt bygger jo mobberne på offerets reaksjoner. Hvis offeret bare sier "Ja, ok" når noen slenger dritt om han/henne vil han/hun tydelig vise at personen ikke bryr seg, dermed vil det ikke være noen reaksjon som gjør at mobberne får lyst å fortsette fordi det ikke kommer noen reaksjon til å "belønne" anstrengelsen deres. Hvis mobbeofferet på den andre siden viser tydelig at han/hun blir lei seg eller rasende for den saks skyld vil det bare gi mobbere en grunn til å fortsette.

 

Det vertfall jeg mener fungerer best er å si ifra på en sakelig måte samtidig som du bruker et tonefall som ikke avslører om du er irritert, rasende eller lei deg. eller rett og slett bare ignorere det. Problemet er vel at det kan være vanskelig å si ifra uten å vise at man føler seg brent. Spesielt hvis man blir mobbet ofte.

 

Jeg tror det er hvordan man reagerer aller første gangen som har noe å si om det blir å fortsette eller ikke.

[BadCat]

Jeg mener selvsagt om man legger seg flat på sikt.

 

Å trekke seg ut av konflikter er jo i utgangspunktet bra.

 

Det er jo ikke spesielt interessant å mobbe noen om man får noe negativt på seg selv av det.

 

Om du sier "Vil du fortelle meg om dine problemer som gjør at du ser verdi i å plage andre som ikke har gjort deg noe?" gjerne høyt nok til at omgivelsene får det med seg, så kommer personen neppe tilbake. Gjør det pinlig for den som mobber. Ja, for det er ikke tøft å mobbe noen, bare pinlig. Spesielt om noen mobber heelt uten grunn. Det er heller ikke til å se bort iifra at en del som blir mobbet faktisk har lagt opp til det selv.

 

Det var en fyr som mobbet meg over en lengre periode. Løsningen var enkel. Jeg gravde opp masse dritt om denne personen, men jeg gikk ikke rundt og slang med leppa selv. Hadde det bare i bakhånd slik at hver gang han prøvde å tøffe seg foran kompisene sine så fikk han noe mye mer pinlig i retur og han ble faktisk gjot til latter foran vennene sine. Innen to uker var mobbingen halvert og innen kort tid hørte jeg ikke noe mer fra vedkommende.

[Lobbi]

Det kommer jo sikkert også litt ann på om det er på ungdoms skolen eller i arbeidslivet da i arbeidslivet er det mest sansynlig pinelig for personen som bøller om han får slenkt tilbake en kommentar som "Vil du fortelle meg om dine problemer som gjør at du ser verdi i å plage andre som ikke har gjort deg noe?" men dette kan bli ett lite problem i ungdom skoler siden de fleste mobberene der er usakelig og kan kverulere på det meste uten å virke dumme forran vennene gjengen.

[TheMartine]

Opplevd helvete med mobbing selv. Og det er noe jeg ikke vil gå igjennom noen gang igjen, og når jeg får mine barn, så vil jeg gjøre alt i min makt for å hindre at det skjer med dem også!

 

Jeg flyttet fra bygda der alle hatet meg pågrunn av opphav og fordi jeg var bleik... makan til drittbygd!

 

Enig i den. Jeg flytta så fort jeg var ferdig på ungdomsskolen, og det er jeg sinnsykt glad for.

 

Frykten for mobbing er faktisk en av grunnen til at jeg vegrer meg for å få barn. Jeg vet det er tåpelig og paranoid, men jeg vet ikke om jeg kunne taklet å vite at barnet mitt levde i et slikt helvete som jeg en gang gjorde.

 

Ikke bare ble jeg mobbet på barne- og ungdomsskolen, men jeg fikk også stadige bemerkninger fra min far og mormor, og dermed hadde jeg ingen trygghet noe sted i livet. Effekten av mobbingen sitter fortsatt som støpt i meg den dag i dag, selv om det begynner å bli en del år siden og jeg har gått en del år i terapi.

 

Noen dager føler jeg meg så stygg, fæl og feit at jeg ikke klarer å gå ut. Jeg kan gråte foran speilet, og ønske at livet tok slutt fordi jeg ikke orker å leve i denne kroppen. I tillegg er jeg paranoid og tror alltid det verste om folk. Jeg stoler ikke på noen, og er fullstendig rotløs i livet.

Det er ganske teit å si at man er ødelagt av mobbingen, men ofte er det nettopp sånn jeg føler meg.

 

Når det er sagt, så er jeg helt klart blitt et sterkere menneske av alle årene med mobbing, og det er visse sider ved meg selv jeg vet kommer av dårlig behandling, men som jeg i dag er glad for å ha. Så helt negativt er det jo ikke, men gud som jeg ville ofret mye for å slippe å oppleve det, altså.

[Hrodebert]

Altså, alle har vel gått i den fellen der de har har plaget andre mennesker, men det finnes da grenser på mangel av sosial intelligens.

Godt poeng.

 

Jeg tror vi alle har svin på skogen i denne sammenheng. Jeg tror de fleste av oss til tider har vært ufine med andre mennesker eller vært en av de som har stått på sidelinjen og ikke tatt standpunkt (noe som kan oppfattes like ille). Forskjellen er at de som faktisk ser seg tilbake og innser at de har oppført seg ræva slutter å mobbe, mens de som ikke oppfatter så fortsetter i samme stil. De tar således ofte med seg disse tendenser videre og fortsetter mobbingen på arbeidsplassen ol. Man kan diskutere grunnene for dette, jeg tror de er mange (altså grunnene). Man skal ikke se bortifra at mange av disse har store vansker med eget liv og som kjent trenger å hevde seg på andre måter. Det er også ofte psykologiske årsaker for dette.

 

Jeg håper i så måte at de som mobber tar et oppgjør med seg selv på et tidspunkt. Som referert tidligere kan man risikere å etterlate store spor hos offeret og i verste fall et ødelagt liv med mange lidelser. De som ikke innser dette bør gjøre det snarest.

[Jann - Ove]

Det er ikke mobberens ansvar alene når det får lov til å gå så langt at det ødelegger mennesker under oppveksten.

 

Lærere og andre ansvarlige voksne har et stort ansvar. Mobberens selvinnsikt kommer senere i livet, og det hjelper offeret lite at mobberen senere innser at det var feil av seg selv. Det som hjelper er at ansvarspersoner faktisk gjør jobben sin; sier klart ifra om at mobbing ikke er tillatt og gir mobberen konsekvenser.

 

Selv var jeg et av mange mobbeoffer gjennom barneskolen; det var så ille at det var hakket før jeg byttet skole. Miljøet var elendig, og mobbingen så alvorlig at politiet burde vært involvert. Barn som nesten kveler andre barn, det bør absolutt ikke få skje uten konsekvenser.

 

Når jeg kom til ungdomsskolen så tok lærerne tak i mobbingen tvert, og iløpet av 8.ende ble det omtrent eliminert. Flott; men for sent.

 

For å begrense mobbingens konsekvenser kreves det noen få enkle ting: nulltoleranse for mobbing, konsekvenser for mobberen, og at det tas tak i tidlig.

 

Som mobbeoffer må man heve seg over mobberne, og ikke gå rundt å være bitter. Det kommer ingenting godt ut av å irritere seg over fortiden.

[TheMartine]

Som mobbeoffer må man heve seg over mobberne, og ikke gå rundt å være bitter. Det kommer ingenting godt ut av å irritere seg over fortiden.

 

Men hvordan gjør man det, når man merker hver eneste dag hvilke dype spor mobbingen har satt?

[Lobbi]

Som mobbeoffer må man heve seg over mobberne, og ikke gå rundt å være bitter. Det kommer ingenting godt ut av å irritere seg over fortiden.

 

Men hvordan gjør man det, når man merker hver eneste dag hvilke dype spor mobbingen har satt?

 

man må nok bare tenke over det, lære det som er å lære utav det og gå videre i livet, tviler ikke på at det er vanskelig, men det er jo litt vanskelig å lage en fasitt over noe som er en indre kamp. Hvis man tror det hjelper kan man jo flytte å få nye venner, skole/jobb rett og slett andre omgangskretser. det finnes jo også mennesker som tatoverer seg med ett utvalgt symbol eller bilde for å minne seg selv på at man ikke skal gjøre samme feil om igjenn. "For å avslutte ett kapittel i livet for så å starte ett nytt"

 

Kanskje dette hørtes litt harry ut men jaja

[Powerpie]

Jeg syntes hvertfall at mobbing var med på å bygge karakter; det gjorde meg sterkere. Føler ingen anger for at jeg ble mobbet, eller bedrev mobbing.

[Lobbi]

Jeg syntes hvertfall at mobbing var med på å bygge karakter; det gjorde meg sterkere. Føler ingen anger for at jeg ble mobbet, eller bedrev mobbing.

 

Har du bedrevet mobbing uten å angre enda? Hvor gammel er du?

[Powerpie]

Jeg syntes hvertfall at mobbing var med på å bygge karakter; det gjorde meg sterkere. Føler ingen anger for at jeg ble mobbet, eller bedrev mobbing.

 

Har du bedrevet mobbing uten å angre enda? Hvor gammel er du?

 

Jeg er 19. Skal nevnes at disse menneskene jeg mobbet den dag i dag er noen rassehøl. Om det er min feil tviler jeg sterkt på(da mobbing bare gjorde meg sterkere, ikke mer drittsekk).