Litteratur: Soga om vikingjarlen Lidvar den siste

[JeanDietrich]

Etter å ha moppet ferdig åkeren tok han seg en kjapp tur innom personalskuret for å dra seg en liten jäger som han kalte det, en aldri så liten håndjager til ettermiddagsandakten, i det han fikk et overraskende besøk av sin kollega Petrinius Ullsnabb som akkurat hadde fullført et lengre opplæringskurs i mestringsteknikker av post-traumatiske stresslidelser etter utsettelse for blottere, hvilket medførte at hun kvapp ikke rent lite og sølte et helt spann med kumøkk fra nabogården utover seg selv før hun falt om på gulvet og besvimte av den forfriskende lukten massen hadde med seg. Lidvar selv ble så forfjamset at han ikke rakk å tenke over hvor han skulle gjøre av staken, og løpte spontant ut av skuret, trakket ned et par-tre høner, og styrtet inn i makaronilageret hvor han håpet å kunne bøffe en Felleskjøpet-dress så han endelig kunne kamuflere det lille som var synlig mellom beina sine, dog størrelsen var forsvinnende liten. Det han ikke var forberedt på, var at det her var stelt i stand til fellesmøte for alle i administrasjonen, hvilket han egentlig kvalifiserte til selv også etter å ha blitt oppgradert til vanne- og moppeansvarlig, men ingen hadde fått tak i ham og kunne derfor ikke rekke ham beskjeden. Likevel skulle de altså få se ham komme anstigende i denne eksentriske tilstanden med staken i hånden, til en altfor viktig samling med store aktører fra utlandet!

 

Neste dag sto Lidvar midt i makaroniåkeren med et stort vannkar foran seg og moppet stolt hele herligheten, her var det snakk om yrkesstolthet. Med hans rang var det ikke noe som kunne vippe ham av pinnen, ikke engang at moren hadde sett trofeet og fått greie på hvilken luguber sønn hun hadde i hus, til det måtte det mer til. Lidvar hadde aldri vært særlig begeistret for mammaen sin, men de senere år hadde de fått en veldig god tone gjennom Voo-doo, og hadde latt det hele utvikle seg til en mor-og-sønn kjærlighet. Hvor ironisk var det ikke å forsones over et par dyptsittende knivstikk rett i brystkassen, pleide mammaen hans å spørre hver gang de mimret om perioden som bringte dem så tett sammen.

 

 

 

 

Dette er det jeg hittil avslører av romanen, men jeg holder et vindu åpent for å kunne kaste ut et avsnitt til senere om etterspørselen er like stor som sist!

[Patience]

# Tull & tøys. Stenges!