Hjelp. Er jeg syk? Burde jeg oppsøke hjelp?

[Gjest Sovemannen]

Jeg er en gutt/mann (alt etter hvordan du ser det) midt i 20-årene. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, har ikke nevnt dette til noen. Vet ikke om det er reelt eller om det er noe jeg innbiller meg. Ikke vet jeg hvem jeg skal prate med.

 

Jeg føler meg deprimert, noe jeg har gjort i snart to år. Å prate med andre har bare blitt vanskeligere ettersom tiden har gått, spesielt bekjente, eller personer jeg kjenner men ikke omgås ofte. Gjerne familie, tanter, søskenbarn osv. Det blir alltid en klein situasjon og jeg klarer ikke å være meg selv. Ikke klarer jeg å vise at jeg er genuint glad eller lei meg på andres vegne selv om jeg egentlig er det. Sist Jul for eksempel fikk jeg en fin gave av tante, men jeg klarer ikke å uttrykke ekte glede over gaven, selv om jeg faktisk er det. Noe så enkelt som å gå i butikken kan være vanskelig, er redd for å støte på bekjente.

 

Jeg har ikke utrettet noen ting med livet mitt, ingenting å være stolt av, ingenting å prate om. Jeg er student på siste året men har helt mistet interessen for det vi driver med. Det verste er at det ikke bare er studiene jeg mister interessen for. Nær sagt absolutt alt jeg er interessert i har interessen dalt dramatisk det siste året, når fotballaget mitt vinner er det ikke den samme gamle gleden. Det er samme greia med musikk, musikk har alltid vært viktig for meg. Finne nye band, sette seg inn i andre sjangere og lytte til musikken, ikke bare høre på sangene. Slik er det ikke nå, nå står bare musikken på og surrer i bakgrunnen. Ikke får jeg til noe heller, jeg føler meg mislykket og håpløs, spesielt i forbindelse med studiene.

 

Det at jeg har brukt ordet "føler" relativt ofte i dette innlegget er litt ironisk siden jeg ikke har noen følelser om dagen. Alt er så innmari "care", har ikke vært i nærheten av å få følelser for ei jente på to og et halvt år, minst. Tidligere bestekompiser som har flyttet vekk eller jeg har mistet kontakten med savner jeg ikke i det hele tatt. Og for å være ærlig, ville det nok blitt nok av kleine og pinlige situasjoner om vi traff hverandre igjen nå. Jeg har ingen problemer med å være alene, jeg er ikke akkurat selskapssyk.

 

Hukommelsen svikter, konsentrasjonen er fraværende. Jeg er tregere i hodet enn før, misforstår oftere hva folk sier/mener. Sliter med søvnen, det kan være at jeg enten sover for mye eller for lite. I går sov jeg for eksempel tilsammen 13 timer og 30 minutter.

05:00 - 09:00

og

14:00 - 23:30

 

Jeg har akkurat nå vært våken i sju og en halv time i skrivende stund (!), og jeg har tenkt å legge meg når jeg er ferdig med innlegget. Jeg blir veldig fort trøtt etter at jeg har stått opp. Enten får jeg ikke sove, eller så sover jeg alt for lenge.

Sist helg prøvde jeg å få orden på døgnrytmen, jeg var våken fra 17:00 lørdag til 23:30 søndag. Når jeg la meg så sov jeg i ikke mindre enn 19-timer i strekk.

 

 

Jeg tror jeg trenger hjelp, eller overdriver jeg?

[Dr. Chaos]

Jeg tror du vil dra nytte av å ha noen å snakke med. Jeg tror du trenger å innføre et nytt aspekt i livet ditt.

Endret 21. november 2009 av Crash

[TheMartine]

Du sier du føler deg deprimert, og det tror jeg kan være grunnen til mange av problemene dine.

 

Depresjon kan slå ut i varierende grad hos alle, og mange kan oppleve at de mangler energi og livsglede, og får ikke minst et dårlig selvbilde. Det er også dem som synes de husker dårligere enn før de ble deprimerte. Mange lukker seg inne, og gjør sitt beste for å ignorere de tunge følelsene, noe som igjen kan gjøre dem ganske monotone i resten av følelseslivet også.

 

Har du lest noe om depresjon? Sjekk her hva lommelegen skriver, så tror jeg kanskje du vil kjenne igjen en del av symptomene.

 

Jeg hadde nok oppsøkt fastlegen min, og bedt om å få prate med en psykolog, om jeg var deg.

[Toast Is Pimp!]

Mangelsykdom kanskje?

[eskhyo]

Ordne dette:

 

1) Struktur i livet. Faste tider for ting. Fast leggetid, fast tid å stå opp. Ikke snu døgnet i helgene. Faste tider for måltider. Rutiner for mye av det du gjør.

2) Få et sunt, allsidig kosthold der du passer på å få i deg mye sunt og godt.

3) Begynn å trene, kanskje helst begynne med kondisjonstrening der du tar deg skikkelig ut av og til.

4) Finn ting å fylle fritiden med. Ikke utsett ting og prøv å fundere, gruble og tenke mye mindre enn du gjør nå. Kommer vonde tanker gjør du noe helt annet. Tar oppvasken, tar deg en treningsøkt eller lignende. Tving deg selv til å smile rent fysisk og tenk på hvor lite nyttige og ofte latterlige mange av de negative tankene dine faktisk er.

 

Kan garantere deg at livet ditt kommer til å bli mye bedre og at du kommer til å få mye mer suksess med alt du gjør og at depresjonen din kommer til å gå over. Så og si alle depresjoner grunner ut i problemer i ett eller flere av disse punktene.

Endret 22. november 2009 av eskhyo

[TheMartine]

Du er litt vel dristig som tør garantere at en depresjon går over bare han følger dine punkter.

Jeg er enig i at struktur, kosthold og livsstil har en hel del å si for den psykiske helsen, men det er ingen garanti for at depresjonen forsvinner bare du omstrukturerer livet ditt.

[Raudridder]

Viktig å ikke sykeliggjøre seg selv heller, men likevel ikke bagatellisere.

Og gjør man ingenting forsvinner den i alle fall ikke.

 

Jeg finner ganske stor trøst i at det kunne vært verre. Jeg kunne vært blind, født i et eller annet gudsforlatt sted uten fremtidsutsikter, hatt kroniske sykdommer.

[Jann - Ove]

Det er så mange idioter som mener de har enkle løsninger på depresjoner.

 

Det er ikke enkelt. Det tar tid. Det må tas på alvor.

 

For å sitere wikipedia:

De vanligste symptomene på en depressiv episode er senket stemningsleie, gledesløshet, tap av interesse for ting som vanligvis er interessant, tap av energi og nedsatt aktivitetsnivå. Andre symptomer som i forskjellig grad er vanlig er konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker, skyldfølelse, overdrevent negative / pessimistiske tanker om seg selv, verden generelt og fremtiden, mindreverdighetsfølelse, nedsatt selvtillit, nedsatt seksuallyst, søvnforstyrrelser, endret appetitt og tanker om selvskading, døden eller selvmord. Ved svært alvorlige depresjoner kan man også få psykotiske symptomer.

http://no.wikipedia.org/wiki/Depresjon_%28sykdom%29

 

Av førsteposten så regner jeg med at du kjenner deg igjen i mange av disse symptomene.

[Gjest Sovemannen]

Takk for tips eskhyo. Har lenge prøvd å ordne søvnrytmen, men det er veldig vanskelig.

 

Det største problemet mitt med søvnen er at jeg sover ekstremt lenge (kan lett sove i over 11-timer), og hvis jeg ikke sover "nok", så blir jeg veldig fort trøtt igjen. Kan bli trøtt nok til å sove i flere timer etter at jeg har vært våken i bare et par-tre timer. Dette er noe jeg jobber med å ordne og prioriterer.

 

Ang kostholdet så prøver jeg å variere, har riktignok blitt litt mye taco i det siste. Men spiser en del fisk. Ser likevel at dette også er noe jeg må bli flinkere på, spesielt det med å ikke spise én stor porsjon om dagen.

 

Trening må jeg helt klart starte med, men får meg ikke til å gjøre det. Trente en del fra Januar til Mai/Juni og det hjalp litt. Får vel bare truge meg til det. Prøve å sette opp en relativt detaljert ukeplan kanskje, men faste leggetider, middagstider osv. Blir muligens litt teit, men jeg klarer ikke dette sånn uten videre.

 

 

 

Raudridder: Jeg gjør det samme, men det hjelper bare til en viss grad. Prøver ikke å sykeliggjøre meg, men jeg er overbevist om at det er noe med meg som ikke er normalt. Når vi skulle få besøk av familie sist gang gikk jeg og gruet meg hele dagen, svetten rant under armene på meg. Når de kom klarte jeg så vidt å se de i øynene og jeg klarte ikke å være meg selv i det hele tatt, det endte i at jeg prøvde å si så lite som mulig. Kan ikke være vanlig vel?

 

 

TheMartine: Jeg vil prøve å ordne opp selv, i hvert fall en liten stund til. Bare det å skrive her på forumet er et lite skritt for min del. Nå prater jeg i hvert fall om det, selv om det er anonymt. Jeg føler meg bedre nå enn når jeg skrev åpningsinnlegget, noen dager er verre enn andre.

Jeg har lest litt om depresjon før jeg skrev innlegget, og jeg kjenner meg igjen i flere av symptomene. I følge denne siden har jeg en alvorlig depresjon.

 

Jeg tar det foreløpig med en klype salt, siden det er lett å overvurdere sine egne symptomer.

 

 

Toast Is Pimp!: Hva er mangelsykdom?

[Gjest Sovemannen]

Jann - Ove:

 

Ser du kom med innlegg mens jeg skrev mitt ;-)

 

Jeg kjenner meg igjen i alle symptomene der i større eller mindre grad, bortsett fra selvskading/selvmord.

[TheMartine]

TheMartine: Jeg vil prøve å ordne opp selv, i hvert fall en liten stund til. Bare det å skrive her på forumet er et lite skritt for min del. Nå prater jeg i hvert fall om det, selv om det er anonymt. Jeg føler meg bedre nå enn når jeg skrev åpningsinnlegget, noen dager er verre enn andre.

Jeg har lest litt om depresjon før jeg skrev innlegget, og jeg kjenner meg igjen i flere av symptomene. I følge denne siden har jeg en alvorlig depresjon.

 

Jeg tar det foreløpig med en klype salt, siden det er lett å overvurdere sine egne symptomer.

 

 

Ja, det er bra du er litt kritisk til selvdiagnostisering, og det virker jo som du har god selvinnsikt, og det er et veldig godt tegn, med tanke på å bli frisk igjen, dersom det er depresjon du lider av.

 

Det er helt greit å prøve å ordne dette på egenhånd. Jeg gikk i mange, mange år med stadige depresjoner som kom og gikk som de ville. Da de lettet, trodde jeg at jeg hadde klart å bli kvitt dem for godt, men så kom de alltid tilbake igjen. Til slutt orket jeg ikke mer, og innså at dette klarte jeg ikke fikse selv, så jeg gikk til legen min og ba ham hjelpe meg å finne terapi.

Det er nå tre år siden, og jeg har ikke vært deprimert på over et år.

 

Men det er bare min erfaring, altså. Jeg synes det er flott at du er innstilt på å ta tak i problemet, og at du åpner deg for noen, selv om det er anonymt, er et stort skritt i riktig retning. Etter hvert som du føler deg modigere, kan du jo prøve å snakke litt med en du kjenner og stoler på.

[4588pkdkrikue5c]

Eg har det mykje likt deg egentleg. Kjenner meg igjen på mykje av det du seier.

Det kan vere hensiktsmessig å gå til behandling. Eg vil nok tru du óg vil få tilbud om noko antidepressiv - men det er selvfølgeleg ditt eige val.

 

Eg hadde personleg masse fordommer om helsevesenet - men det er ikkje slik ein trur. Eg hadde meir eller mindre tvangstankar om at dei tek tak i deg, og tvinger deg til behandling - men alt er frivillig. Dei vil berre hjelpe deg å ha det bedre - dessuten er det berre å gå rett ut om det er ikkje er noko for deg.

 

Gjennom fleire år med plagsom depresjon har eg endeleg tatt steget til behandling. Eg kjenner er føler meg elendig når eg seier dette, men det er vel faen nett som å sy sting for eit sår. Psyken er utruleg undervurdert - dette er alvorlege saker. Ein kan halde ut livet uten armer og bein, men uten noko håp kan ein egentleg berre døy hen - uansett kor frisk ein fysisk sett er. Eg har heller ikkje noko konsentrasjon, ikkje noko kjennsler, ingen iniativ, og vil egentleg berre døy. Ingenting gjer meg noko spesielt, alt er berre eit satans ork. Folk seier eg må ta med samen, men det er då ikkje så jævla enkelt. Som gut burde eg vel ikkje ha slike problemer? Jævla fordommer. Nei me snakker sjeldent om korleis me eigentleg har det. Eg har aldri gjort det før.

 

Men når ein verkeleg kjenner ein ikkje vil meir - ikkje lengre bryr seg om noko. Ein ikkje føler noko - for det er det depresjon er. Å ikkje kunne vere glad, på samme tid som ein ikkje kan kjenne sorg. Eller noko anna. Alt blir berre tomt, på automatpilot, og det gjer noko med ein. Ein blir meir og meir deprimert av å tenkje slik - å då er det grett å få hjelp før det tipper heilt over. Eg vil anbefale deg å søke hjelp. Dette er ikkje noko ein finn ut av på ein kveld, det er eit helvete å ha det slik. Jævlig er det. Det finnes ikkje ord - ein er berre trøyt av alt. Eg har full forståelse for deg, men vit at ein berre kan bli betre. Med samtaleterapi og antideppresiv (noko eg var imot) føler eg at vegen opp ikkje lengre er så fjern. Det hjalp meg, iallefall litt. Kor utruleg feil det må høyrast ut - det er godt å berre få det ut - snakke med nokon. Vener og familie er ikkje lett å opne seg for. Nokon ein ikkje har forhold til tykkjer eg er lettere. Nokon som ikkje seier meir videre.

 

Eg vil óg anbefale deg å lese "Lykketyvene". Der står det svart på kvitt akkurat korleis du har det. Det er vanleg, du er langt frå åleine. Det er berre tabu. Noko som gjer ting desto verre.

 

Søk hjelp. Det handler om å ha det bra. Ein skal ville leve. Gi faen i kva andre tykkjer. Det er som oftast berre fordommer - ein lærer utruleg mykje av å gripe fatt i sine eige problemer. Dessuten kan det forhindre at det blir noko verre. Søk hjelp. Bli frisk. Du kjem over dette.