Refleksjon: Hvor ble det av uskylden?

[Mundus]

Når man tar ett bilde , på film -jpeg-raw, så vil det bildet bli behandlet på ene eller annen måte før det blir presentert. Det sier seg selv, men det er forskjell på justering av kontraster/oppskjerping /og denslags *oppynting* i motsetning til der man går inn og forandrer teksturen i bildet osv .

Og dette gjorde man da også lenge før Photoshop.

 

Man kalte det retusjering, og det var nennsomt arbeid, ofte utført av flinke fagfolk.

 

Da ble modellens hud glatt og fin, skjønnhetsflekker skjemmet ikke, og tennene var skinnende hvite.

 

Det er mange som tror at slikt har blitt så enkelt at hvem som helst kan gjøre det i Photoshop i dag. Vel, jo, hvem som helst kan gjøre det med middelmådig eller dårlig resultat. Men et vellykket resultat (sett fra oppdragsgivers side) krever nok fortsatt sin fagmann.

 

Det er mange typer fotografi.

 

Jeg skal ikke påstå at den ene typen er mer "ekte" enn den andre; alt handler om å velge sitt syn på virkeligheten, og å presentere det på en måte som oppdragsgiver (som kan være deg selv) synes virker bra nok for formålet.

 

Men egentlig tror jeg at du skjønner hvor jeg vil, så jeg skal ikke bruke så mye plass på å forklare deg det. Men misforstå meg rett, jeg sier ikke at det jeg gjør ER det rette.

Bare at JEG tror det .

Da tror jeg ikke du kommer til å utvikle deg noe særlig som fotograf.

 

Ansel Adams, som selv var en av de som frontet "ekte" fotografi, benyttet dodge & burn flittig.

 

Når det gjelder det med dyrt utstyr; det som er merkelig , er at disse folkene gjerne kjøper seg ett hyperskarpt objektiv til 30.000,- for så å vrenge bildet ut/inn i PS etterpå ! Da synes jeg det blir litt komisk..

Men som sagt , det er subjektivt, det er sannheten slik JEG ser den.

Jeg tror du kjemper mot en imaginær fiende.

 

Det er langt fra alle fotografer som hovedsakelig jobber på denne måten.

 

Men det er en fordel å være kjent med teknikkene, om programmet heter Photoshop eller du jobber med en malerpensel.

 

Når jeg etterbehandler et bilde, så er det for å få fram mitt uttrykk. Noen ganger er det for å få til det jeg syntes jeg så da jeg var der, andre ganger er det fordi et bilde gjør seg bedre rent kunstnerisk eller teknisk.

 

Det er svært, svært sjelden at kameraet fanger scenen slik jeg så den; hjernen gjør en utrolig jobb med sanntidsforbedring av visuelle inntrykk, mens kameraet gjør nær sagt ingen ting.

 

Hvis du tok deg tid til å lese det jeg skriver , så sier jeg nettop det at retusjering er ok. Det gjorde vi i mørkerommet, og det gjør jeg i LR i dag.

Det er plastic fantastic looken i svært mange bilder jeg er i mot, og jeg regner med at du forstår hvor jeg vil hen da. Mennesker ser ut som dukker pga overdreven bruk av PS

 

Når det gjelder min utvikling som fotograf, så antar jeg at du er ferdig utviklet siden du kan bedømme meg?

 

Dodge and burn* er ikke ett uttrykk skapt av digital teknikk. Det er mørkeromsteknikk. Gammalt.

 

Mitt inntrykk av det du skriver , er at du ønsker mer å teoretisere rundt emnet, enn faktisk å diskutere det.

 

Når det gjelder utstyrsgalskapen, oppimot etterarbeidet i PS , så er det komisk når man bruker utstyr som er så skarpt at man kan klippe plena bare ved å ta bilde av den , for deretter å gå i PS for å totalt ødelegge denne skarpheten , med 12 lag med alskens filtrering..

For meg virker slikt totalt meningsløst.

 

Men det er min mening, og jeg forventer ikke at noen nødvendigvis skal være enig med meg.

[Mundus]

Det sies mye klokt, la meg først og fremst legge til at jeg på det lengste (en dag med evalueringstimer, min først på morran) labbet til mørkerommet, og der var jeg til klokka var ett. På morran. Jeg hadde arbeidet hele den dagen og, vel, glemt å spise, sove, daffe og alt det andre man gjør på Folkehøgskole. Mørkerom er herlig, rett og slett herlig.

 

At en ikke kan gjenskape de lysforholdene man kan skape i Photoshop mener jeg egentlig er litt feil. Dersom en tar et bilde i motlys og et ansikt er undereksponert kan en dra dette opp med selektiv redigering (subsidiært med diverse bevegelser med hendene i mørkerommet), men det vi ikke skal glemme er at i den virkelige verden så ser vi faktisk ansiktet på tross av motlys.

 

Her er det mediet vi benytter som viser sin begrensning..

 

Det å dyppe ett hvitt ark i fremkallervæske, å se bildet komme i mot deg.. Vel.. akkurat den følelsen kan nok ikke gjenskapes..

[tomsi42]

Det å dyppe ett hvitt ark i fremkallervæske, å se bildet komme i mot deg.. Vel.. akkurat den følelsen kan nok ikke gjenskapes..

Kan sikkert simuleres

 

Men jeg må innrømme at jeg ble aldri bitt av mørkeroms-basillen. Var med et par ganger; men det å vente på at bildet kom frem - boooring. Så det er ikke noe for meg.

 

Tom

[Trondster]

Kan sikkert simuleres

"Polaroidkamera". Nei, vent, det er også historie.

[bwyan]

Jeg må le litt av det faktum at hr Aldra i en alder av 21 allerede sitter å mimrer over gamle dager. Hvordan blir det når du blir 60 mann!? ) Kanskje er "feilen" at vi blir for fort voksne snarere enn at det er noe galt med fotoutviklinga?

 

Jeg synes den digitale tidsalder er topp. Tullet også rundt med litt film i "mine ynger dager" uten at jeg savner det i det hele tatt. Kjemperomantisk å gå å vente en uke på noe du hadde brukt altfor mange av de hardt opptjente lommepengene på å fremkalle, bare for å oppdage at halvparten av bildene hadde feil eller ingen fokus og resten av bildene var stort sett ubrukelige av feil eksponering. Dessuten var fargene aldri helt som jeg hadde forventet de. Mega gøy! Det er nok litt av forklaringen på at min interesse ikke blomstret før jeg fikk mitt første DSLR. Og det var først da jeg kan si at foto ble en HOBBY, før den tid var det bare snakk om å knipse noen bilder for "dokumentasjonens" skyld.

Og det er vel her den store forskjellen på før og nå er: Teknologien har gjort foto som hobby tilgjengelig for en hel haug med mennesker. Før var du enten yrkesfotograf eller familieknipser føler jeg. Med dette er det logisk at endel mennesker kommer til et punkt der kunnskapen og "talentet" stopper, og da er den letteste løsningen nytt utstyr, for da blir alt så meget bedre.

Dette er forøvrig noe jeg føler er tilfelle med de fleste ting i dag. Se på fotballstjernehysteriet. Sikkert masse folk der som mimrer om den gang ballen bare var rund, og man kunne være helt på løkka uten å måtte ha kevlar-sko, selv-lensende-polypropulen drakt med hydro-flow teknologi, hard-kick-superspeed fotball, pannebånd og tatovering av guttungen på underarmen (!)

Videre har man trefotsyndromet på båt, SUV-syken innen bil og multi-mega-hytte influensaen som herjer.

 

Liker du det ikke, så er det vel heller ingen som hindrer deg i å ta avstand fra det. Er du fornøyd med det du har, så fortsett med det. Og selv om man har et bra kamera så må det da være lov å kunne ta både "snapshots" i øyeblikket OG bra bilder man bruker tid og gjør seg flid med? Noen ganger er en spade bare en spade og andre ganger skal det være en SPADE...hvis det var noe logikk i den... Mitt D70 er i trofast tjeneste ennå, og selv om jeg har lyst på noe bedre, så er det jo jeg og min kunnskap som trenger oppgradering først

 

Fred ut!

[k-ryeng]

Og selv om man har et bra kamera så må det da være lov å kunne ta både "snapshots" i øyeblikket OG bra bilder man bruker tid og gjør seg flid med?

Joda, jeg tar selv masse snapshots... Så prøver jeg å utfordre meg selv til å ta "bra" bilder innimellom - og utnytte dette når jeg tar snapshots... :-)

[fototim]

Det er svært, svært sjelden at kameraet fanger scenen slik jeg så den; hjernen gjør en utrolig jobb med sanntidsforbedring av visuelle inntrykk, mens kameraet gjør nær sagt ingen ting.

Jepp. Er du f.eks forelska, så ser du ikke kvisene på din utvalgte. Sånn er vi mennsker, vi endrer konstant på virkeligheta rundt oss. Vi sorterer og tolker sanseinntrykk konstant. Og får oss derfor gjerne en overraskelse når vi ser igjen ei scene på bilde.

 

Da blir kvisene synlige. Vi ser og at den utvalgte i neste øyeblikk kommer til å bli overkjørt av en dampveivals, som befinner seg i høyre billedkant. Den så vi ikke, fordi vi ikke hadde all oppmerksomhet retta mot den utvalgte. Nok om det.

 

Men hvor vil egentlig folk med denne etterbehandlingsdiskusjonen? Er det et forsøk på å forklare hvorfor uskylden for mange har forsvunnet fra fotografering?

Jeg tror som sagt ikke at det skyldes innføring av nye mer avanserte etterbehandlingsteknikker. For de teknikkenene har eksistert omtrent fra fotografiets barndom.

 

Jeg tror heller ikke at Simons livtrøtthet* skyldes overgangen fra Coolpix til E-3.

 

Simon, jeg tror altså ikke at livstrøtheten din nødvendigvis skyldes at E-3 gjør det lettere å fotografere den utvalgte. Jeg har mer tro på at det handler om at kunnskapen din gjør at du nå lettere gjennomskuer illusjonene. Du innser at grunnen til at du tidligere kunne fortape deg i øynene hennes, er at hun var flink til å legge maskara.

 

Desverre fikk du aldri se henne uten maskara, pga den helvetes dampveivalsen i høyre bildekant. Det tragiske er at du egentlig så dampveivalsen. Men du skjønte ikke hva det var før det var for seint. Grunnen til at du ikke så det, var at du bruke for snever DOF. Og det vil du ha skyldfølelse for resten av livet.

 

* Foreslår forresten endring av tittel til: "Fotografiets uutholdelige letthet"

[Simon Aldra]

Dette var morsomt å lese, Simon!

Fint å høre.

 

Og som du ser er du ikke alene om å romantisere rundt "gamledager".

 

Et par av de bildene jeg anser som mine beste er faktisk tatt med et hauggammelt Nikon speilreflekskamera, hvor jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få blitsen til å fungere.

 

Men nå er det jo en gang sånn at det er er personen bak kameraet som tar bildene, ikke selve kameraet.

 

Selv fikk jeg mitt første kamera da jeg som åtteåring klarte å spare sammen 800kr til et Minolta 35mm pek og klikk jeg hadde sett i en katalog og falt for fordi det hadde så fine, avrundede kanter. I etterkant ser jeg jo at det vignetterte noe helt grønnjævli, men du verden så spennende det var å vente på bildene som kom i posten.

 

Per i dag så fotograferer jeg med Olympus E-510, og har ikke tenkt til å bytte det ut med det første. Ja, jeg vet det har sine begrensninger, men jeg liker det for det det er. Dessuten var det morgengaven min

Vignettering er fotoverdendens svar på en Aston Martin V8 Vantage fra 70-tallet. Det er ikke nok av det.

 

At fotografen er den avgjørende faktor er noe som ofte overses, men ikke på langt nær så ofte som folk tror det oversees, spør du meg.

 

E-510 har jo også den fordelen at det er det siste billig-olympuset som ikke hadde et saaatans kraftig AA-filter, derfor blir filene en tædd skarpere enn med dagens hus.

 

Det å dyppe ett hvitt ark i fremkallervæske, å se bildet komme i mot deg.. Vel.. akkurat den følelsen kan nok ikke gjenskapes..

Dessverre har du nok rett i det. Men that said, det er visst mulig å kjøpe skrivere som skriver ut "negativer" man kan bruke på mørkerommet, og det kunne definitivt vært interessant å prøve.

 

Jeg må le litt av det faktum at hr Aldra i en alder av 21 allerede sitter å mimrer over gamle dager. Hvordan blir det når du blir 60 mann!? ) Kanskje er "feilen" at vi blir for fort voksne snarere enn at det er noe galt med fotoutviklinga?

Vi kan både spøke og ha det moro, men tøys skal vi ikke ha noe av!

 

Har jeg nevnt at jeg syns alt var billigere før?

 

Her om måneden oppdaget jeg til min forskrekkelse mens jeg kjøpte en boks med løssnus på min lokale Narvesen-kiosk at jeg faktisk sa "jeg husker når de kostet en femti-lapp"!

 

Jeg synes den digitale tidsalder er topp. Tullet også rundt med litt film i "mine ynger dager" uten at jeg savner det i det hele tatt. Kjemperomantisk å gå å vente en uke på noe du hadde brukt altfor mange av de hardt opptjente lommepengene på å fremkalle, bare for å oppdage at halvparten av bildene hadde feil eller ingen fokus og resten av bildene var stort sett ubrukelige av feil eksponering. Dessuten var fargene aldri helt som jeg hadde forventet de. Mega gøy! Det er nok litt av forklaringen på at min interesse ikke blomstret før jeg fikk mitt første DSLR. Og det var først da jeg kan si at foto ble en HOBBY, før den tid var det bare snakk om å knipse noen bilder for "dokumentasjonens" skyld.

Og det er vel her den store forskjellen på før og nå er: Teknologien har gjort foto som hobby tilgjengelig for en hel haug med mennesker. Før var du enten yrkesfotograf eller familieknipser føler jeg. Med dette er det logisk at endel mennesker kommer til et punkt der kunnskapen og "talentet" stopper, og da er den letteste løsningen nytt utstyr, for da blir alt så meget bedre.

Jo, både ja og nei. Jeg er helt enig med deg i at det digitale fotografiet har gjort foto mer tilgjengelig enn det pleide å være. Det er nok noen som syns det blir en litt for proletarisert hobby på den måten. Ikke bare kan alle kjøpe seg et speilrefleks i dag (de er møkkabillige), de aller fleste kan lære, og lære raskere enn før.

 

På mange måter syns jeg det minner litt om den betydningen Jeremy Clarkson legger på de første raske Fordene, som RS2000 m.m. For å sitere ham, "Suddenly, lord Barynton Smythe was overtaken by mr. Barry Smith". I så måte er det nok et lite snev av snobberi blant en del av de gamle gutta (på ingen måte vondt ment, folkens. ), men vi skal ikke glemme at de i alle tider har vært helt enestående gode amatørfotografer.

 

Det er vel interessant å ta et lite historisk tilbakeblikk på de tidligste portrett/eventfotografene i NOrge. Hvem var de? De var bønder som kjøpte seg kameraer og fotograferte bygdas store og små begivenheter. Og mange ganger ble resultatene svært imponerende. Jeg hadde gleden av å se Oddleiv Apneseths foredrag på DOK09 i vår, og han viste til en del av disse bildene.

 

I tillegg så vi etter hvert fremveksten av fotoklubber over det ganske land, ikke uvesentlig, fotoklubbene ble et grosted for dyktige amatører som ofte kunne bli vel så proffe som proffene selv.

 

Den store endringen, skismaet, for å tenke litt bibelsk, er at det i dag er en litt mindre bratt læringskurve. Det er mye billigere, enklere og greiere å jobbe med foto. Og det er jo selvfølgelig en bra ting. Så lenge resultatene blir gode bryr jeg meg veldig lite om hva du tar bildet med..

 

Dette er forøvrig noe jeg føler er tilfelle med de fleste ting i dag. Se på fotballstjernehysteriet. Sikkert masse folk der som mimrer om den gang ballen bare var rund, og man kunne være helt på løkka uten å måtte ha kevlar-sko, selv-lensende-polypropulen drakt med hydro-flow teknologi, hard-kick-superspeed fotball, pannebånd og tatovering av guttungen på underarmen (!)

Videre har man trefotsyndromet på båt, SUV-syken innen bil og multi-mega-hytte influensaen som herjer.

 

Liker du det ikke, så er det vel heller ingen som hindrer deg i å ta avstand fra det. Er du fornøyd med det du har, så fortsett med det. Og selv om man har et bra kamera så må det da være lov å kunne ta både "snapshots" i øyeblikket OG bra bilder man bruker tid og gjør seg flid med? Noen ganger er en spade bare en spade og andre ganger skal det være en SPADE...hvis det var noe logikk i den... Mitt D70 er i trofast tjeneste ennå, og selv om jeg har lyst på noe bedre, så er det jo jeg og min kunnskap som trenger oppgradering først

 

Fred ut!

80-tallet ødela mye..

 

-

 

Tim, nei.

 

[Noggie]

Simon, jeg tror altså ikke at livstrøtheten din nødvendigvis skyldes at E-3 gjør det lettere å fotografere den utvalgte. Jeg har mer tro på at det handler om at kunnskapen din gjør at du nå lettere gjennomskuer illusjonene. Du innser at grunnen til at du tidligere kunne fortape deg i øynene hennes, er at hun var flink til å legge maskara.

 

Desverre fikk du aldri se henne uten maskara, pga den helvetes dampveivalsen i høyre bildekant. Det tragiske er at du egentlig så dampveivalsen. Men du skjønte ikke hva det var før det var for seint. Grunnen til at du ikke så det, var at du bruke for snever DOF. Og det vil du ha skyldfølelse for resten av livet.

 

* Foreslår forresten endring av tittel til: "Fotografiets uutholdelige letthet"

+1

 

Hoved artiklen var i seg interesant ä lese, sä ogsä debatten her.

 

Men denne forklaring, hvorfor det egentlig er slik.

[dios]

Hvis du tok deg tid til å lese det jeg skriver , så sier jeg nettop det at retusjering er ok. Det gjorde vi i mørkerommet, og det gjør jeg i LR i dag.

Det er plastic fantastic looken i svært mange bilder jeg er i mot, og jeg regner med at du forstår hvor jeg vil hen da. Mennesker ser ut som dukker pga overdreven bruk av PS

Jeg leste hva du skrev.

 

Det at jeg er uenig med deg betyr ikke at jeg ikke har lest hva du skrev.

 

Jeg skjønner likevel ikke hvorfor du synes at dagens "plastic fantastic" er så mye verre enn 50-, 60-, 70- og 80-tallets "plastic fantastic", hvor man benyttet mørkerommet og retusjering for å få til mye av det samme.

 

Dodge and burn* er ikke ett uttrykk skapt av digital teknikk. Det er mørkeromsteknikk. Gammalt.

Ja, det var jo liksom poenget mitt.

 

Ansel Adams var ingen digital fototekniker, det var han som på mange måter la grunnlaget for mørkeromsteknikkens gullalder.

 

 

Jeg har hoppet over de delene av innlegget ditt som går i retning av personkarakteristikker og å takle person istedenfor sparke ball.

[Simon Aldra]

Folkens, la oss ikke skape dårlig stemning, eh?

[muggsopp]

for meg er fotografi den ubestridelige perverse gleden av å stå med en gammel Voigtländer på stativ og ta bilder mens man kriger mot den mannevonde blenderinnstillingen. Man kan si hva man vil om digitalkamera, men har man vokst opp med helmekaniske kamera vil man aldri kunne ha noe spesielt godt forhold til digitalkamera med mindre man er gadgetonanist.

 

Fy fader for noen gode stunder jeg har hatt med det gamel Voigtländer kameraet mitt.

[Mundus]

Hvis du tok deg tid til å lese det jeg skriver , så sier jeg nettop det at retusjering er ok. Det gjorde vi i mørkerommet, og det gjør jeg i LR i dag.

Det er plastic fantastic looken i svært mange bilder jeg er i mot, og jeg regner med at du forstår hvor jeg vil hen da. Mennesker ser ut som dukker pga overdreven bruk av PS

Jeg leste hva du skrev.

 

Det at jeg er uenig med deg betyr ikke at jeg ikke har lest hva du skrev.

 

Jeg skjønner likevel ikke hvorfor du synes at dagens "plastic fantastic" er så mye verre enn 50-, 60-, 70- og 80-tallets "plastic fantastic", hvor man benyttet mørkerommet og retusjering for å få til mye av det samme.

 

Dodge and burn* er ikke ett uttrykk skapt av digital teknikk. Det er mørkeromsteknikk. Gammalt.

Ja, det var jo liksom poenget mitt.

 

Ansel Adams var ingen digital fototekniker, det var han som på mange måter la grunnlaget for mørkeromsteknikkens gullalder.

 

 

Jeg har hoppet over de delene av innlegget ditt som går i retning av personkarakteristikker og å takle person istedenfor sparke ball.

 

Du må da se at dagens bilder er forvrengt til det nesten ugjenkjennelige ? De fleste reklamebilder er ikke bilder , men digitale produkt. At utgangspunktet er fanget gjennom ett objektiv kan faktisk enkelte ganger betviles.

Det er plastic fantastic. Å sammenligne den manuelle retusjen med dagens digitaliserte er i *outa space*. At de har fellestrekk er vi enige om , men fellestrekk har også en sykkel og en lastebil.

 

Ad personkarakteristikker: Når du påstår at jeg ikke har utviklingspotensiale som fotograf, fordi jeg ikke mener det samme som deg, så er det vel du som først takler mann istedet for ball? Og der jeg kommer fra , kalles slikt uhøflig . At jeg da antar at du er fullkommen utviklet som fotograf, siden du kan bedømme mine evner innen faget, kan vel neppe kalles noe annet ett tilsvar?

[dios]

for meg er fotografi den ubestridelige perverse gleden av å stå med en gammel Voigtländer på stativ og ta bilder mens man kriger mot den mannevonde blenderinnstillingen. Man kan si hva man vil om digitalkamera, men har man vokst opp med helmekaniske kamera vil man aldri kunne ha noe spesielt godt forhold til digitalkamera med mindre man er gadgetonanist.

Dersom du mener dette absolutt, så er det beviselig ikke sant.

 

Jeg er ingen gadgetonanist (selv om jeg har noen gadgets), jeg har vokst opp med helmekaniske kamera (jeg vokste opp i en alder da digitalkamera ikke fantes, og fikk mitt første da jeg var 30 år), og jeg trives veldig, veldig godt med digitalkamera.

 

Jeg har ett "helmekanisk" (hva nå enn det betyr) kamera igjen, og det er det jeg fikk av en av mine besteforeldre: et Kodak No. 2 Folding Cartridge Hawk-Eye model b, om jeg ikke husker helt feil. Det står fortsatt noe 120-film i det etter siste forsøk på å gjenopplive interessen for film.

 

Jeg har også et EOS 650 (det første EOS-kameraet), som blir brukt enda mindre.

 

Jeg kjenner flere som har gode forhold til digitalkamera, og som vokste opp med helmekaniske kamera.

 

Mange av oss ser oss knapt tilbake, noen av oss er veldig nostalgiske i forhold til den gamle typen kamera og liker å fikle med de av og til, men egentlig blir jo det den ultimate gadget-onanien (for å stjele dine ord): å fikle med gammel teknologi.

 

Ikke at det er noe galt med gadget-onani, da.

[Mundus]

Folkens, la oss ikke skape dårlig stemning, eh?

 

*kvitre*

 

Vi tåler da *litt* temperatur da.. vi har jo ikke kommet til å diskutere kameramerke enda ))

[dios]

Du må da se at dagens bilder er forvrengt til det nesten ugjenkjennelige ?

Nei, jeg ser faktisk ikke det.

 

Men det skyldes at jeg ser på mer enn det du kaller "de fleste reklamebilder".

 

Reklamebilder har imidlertid ALLTID handlet om å forskjønne eller fordreie virkeligheten, de har vært arrangerte, stilistiske, "plastic fantastic", rett og slett "usanne" presentasjoner så lenge de har eksistert, og det daterer seg til en tradisjon som er ELDRE enn fotografi.

[fototim]

for meg er fotografi den ubestridelige perverse gleden av å stå med en gammel Voigtländer på stativ og ta bilder mens man kriger mot den mannevonde blenderinnstillingen. Man kan si hva man vil om digitalkamera, men har man vokst opp med helmekaniske kamera vil man aldri kunne ha noe spesielt godt forhold til digitalkamera med mindre man er gadgetonanist.

 

Fy fader for noen gode stunder jeg har hatt med det gamel Voigtländer kameraet mitt.

Ikke for å være ekkel, men når jeg leste nicket ditt, og så denne posten kunne jeg ikke annet enn å smile.

 

Jeg så for meg at Voigtlanderen din var full av mugg

 

Er forresten usikker på om du er ironisk, eller ei. Men, Voigtlander ruler, for de som trives med det.

[fototim]

Du må da se at dagens bilder er forvrengt til det nesten ugjenkjennelige ? De fleste reklamebilder er ikke bilder , men digitale produkt. At utgangspunktet er fanget gjennom ett objektiv kan faktisk enkelte ganger betviles.

Det er plastic fantastic. Å sammenligne den manuelle retusjen med dagens digitaliserte er i *outa space*. At de har fellestrekk er vi enige om , men fellestrekk har også en sykkel og en lastebil.

Jeg er enig med grunnsynet ditt Mundus. Veldig mye av moderne fotografi er overmanipulert.

 

Men, ta deg en kikk på gamle reklamebilder av f.eks sigarettreklame, eller ulike sæpe produkter. Studer f.eks livvide på de formfullendte damene. Se f.eks på huden deres, har den naturlig struktur?

Nei, den er Lux-glatt, og det skyldes ikke Lux-sæpen.

 

En gang i sin yngre dager ble forresten Rolf Wesenlund spurt hva han ønska å bli i sitt neste liv. Han svarte Julie Eges badesæpe

 

Så nei. Alt var nok ikke bedre før i tida.

 

Men det bør nok og sies at mange av de manipulsjonene som blir gjort i dag suger. Det tror jeg mye skyldes at i dag så har mørkerom blitt tilgjengelige for hvermansen.

Det har også blitt lettere å publisere dårlige bilder, pga nettet. De dårlige bildene fantes nok før og, men det var sjeldent det ble brukt trykksverte på dem.

 

Vi må heller ikke glemme at det vi ser av årgangsbilder gjerne er det beste av det beste. Møkka den ligger bare på mugne loft, eller har havna på dynga. Det samme vil nok skje med dagens bilder. De dårlige, de eksisterer knapt om 20 år, mens de gode blir tatt vare på.

[tomsi42]

De dårlige, de eksisterer knapt om 20 år, mens de gode blir tatt vare på.

De blir ihvertfall tatt vare på frem til neste disk-crash

 

Tom

[Simon Aldra]

for meg er fotografi den ubestridelige perverse gleden av å stå med en gammel Voigtländer på stativ og ta bilder mens man kriger mot den mannevonde blenderinnstillingen. Man kan si hva man vil om digitalkamera, men har man vokst opp med helmekaniske kamera vil man aldri kunne ha noe spesielt godt forhold til digitalkamera med mindre man er gadgetonanist.

 

Fy fader for noen gode stunder jeg har hatt med det gamel Voigtländer kameraet mitt.

Jeg tror ingen blir overrasket over å høre at jeg syns en OM-1n med et digitalt bakstykke hadde vært snaddervarer..