Refleksjon: Hvor ble det av uskylden?

[Bruker-88036]

Utstyret har nok sitt å si, men jeg tror også det er mine egne forventninger som har økt med utstyret og delvis drept gleden. Om man kan si det slik. For min del så er jeg temmelig fersk innen foto. Selv om jeg såvidt har vært borti det for veldig lenge siden.

 

Jeg hadde foto på ungdomsskolen som valgfag i 85, et fag jeg valgte etter å ha lekt meg litt med fars kamera. Uheldigvis så gikk det kameraet hans i stykker rett etterpå så jeg kunne ikke fortsette med det, og på skolen fikk jeg kjeft fordi jeg ikke tok bilder av de andre og det endte med at jeg måtte bytte valgfag etter en stund. Jeg var også utplassert i en avis en dag på ungdomsskolen, i en samisk avis der jeg bare satt og ventet på onkel (journalisten). Det eneste jeg fikk lov å gjøre var å riste den boksen mens filmen var inni væska. Og det var drittkjedelig så jeg slo den i stykker ved et uhell, han sa at jeg av og til skulle slå den i bordet. Men ikke hvor hardt.. Så foto ble lagt på hylla i mange år, selv om jeg hadde et kompaktkamera til bruk, som jeg tror het Fujifilm og som sikkert den dag i dag ligger ett eller annet sted i huset.

 

Mitt første dslr kjøpte jeg i 2005. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg fant ut at jeg skulle ha meg kamera, men jeg husker hvor ivrig jeg var. Og hvor flotte bildene ble. I dag syns jeg ikke alle de bildene er like flotte, men mange av dem liker jeg enda. Selv om jeg ser enkelte feil og tekniske mangler så er det bilder som er viktige minner.

Mitt andre dslr kjøpte jeg to år senere. Skattepengene ble brukt til det. Kjøpte det fordi det ga flere bilder/sek enn det andre. Fotogleden var enda like tilstede da. Men da det ble en oppgradering av objektivene så økte egne forventninger. Men kunnskapen til å bruke det strakk ikke til for å gjøre bildene noe særlig bedre. Og jeg ble skuffet. Så da kom det en nedetid med foto, men i dag er det på tur opp igjen. Det går nok litt i bølger for meg.

[Trondster]

Heh - ble transportert tilbake til da jeg fikk låne tantes polaroidkamera som sjuåring og fikk se bilder åpenbare seg på papir.. Mmmh.

 

Kjøpte meg brukt speilrefleks med kitobjektiv i '96 - den ble med ny kjæreste på ferie i Athen, og jeg fikk kraftig tyn i lang lang tid senere for å ha brukt hele sju filmer på en ferietur..

[Onkel Kompost]

Jeg redigerer alt. Det er et spørsmål om hvilket uttrykk du er ute etter, og jeg har ikke sett ett kamera som gir meg det rett ut fra esken enda.

 

Ja, og det er det jeg mener. Uten å dra denne tråden inn i en annen diskusjon (redigere eller ikke redigere) vil jeg bare påpeke at den fokusen som mange har (ikke nødvendigvis du) om at alt skal være perfekt, og det skal ha et sånt og sånt utseende; akkurat den fokusen på det litt over-manipulerte, der tror jeg at en del av uskylden forsvant.

 

Ikke for det, å redigere bildene sine er et utrolig praktisk hjelpemiddel. Men, når fokusen flyttes fra om bildet er bra til å konstatere at du i det minste kunne legge inn en s-kurve, klone bort en mast i bakgrunnen, og kanskje pusse litt på huden til personene dine, da blir det å ta bilder ikke lengre noe som handler om å fange øyeblikket, fange lyset, men om å ettermanipulere sannheten.

 

Men igjen, jeg er stygt redd for at jeg tråkker andre på tærne når jeg skriver noe slikt, og min innstilig og skepsis på dette området kan like gjerne ha noe med at jeg selv ikke er så flink i photoshop.

[Mundus]

Jeg redigerer alt. Det er et spørsmål om hvilket uttrykk du er ute etter, og jeg har ikke sett ett kamera som gir meg det rett ut fra esken enda.

 

Ja, og det er det jeg mener. Uten å dra denne tråden inn i en annen diskusjon (redigere eller ikke redigere) vil jeg bare påpeke at den fokusen som mange har (ikke nødvendigvis du) om at alt skal være perfekt, og det skal ha et sånt og sånt utseende; akkurat den fokusen på det litt over-manipulerte, der tror jeg at en del av uskylden forsvant.

 

Ikke for det, å redigere bildene sine er et utrolig praktisk hjelpemiddel. Men, når fokusen flyttes fra om bildet er bra til å konstatere at du i det minste kunne legge inn en s-kurve, klone bort en mast i bakgrunnen, og kanskje pusse litt på huden til personene dine, da blir det å ta bilder ikke lengre noe som handler om å fange øyeblikket, fange lyset, men om å ettermanipulere sannheten.

 

Men igjen, jeg er stygt redd for at jeg tråkker andre på tærne når jeg skriver noe slikt, og min innstilig og skepsis på dette området kan like gjerne ha noe med at jeg selv ikke er så flink i photoshop.

 

Jeg kan ikke si annet , enn at det er flere som mener det samme Det hender jeg ser på bildene som blir fremvist i dag, og tenker plastikk. Enkelt og greit. Man SER at det er manipulert, selv om det ved første øyekast er ett vakkert komponert /laget bilde. Og mye av uskylden forsvant ved muligheten til å forandre det orginale bildet totalt. Fullstendig.

 

Jeg prøver , uten hell bestandig, å holde meg til de mulighetene man hadde i mørkerommet.. Og det var relativt begrensa. Men du å du så vakkert det ble ...

[Trondster]

..Men det er bare så langt fra siste runde med flere hundre bilder man har utvalgt, RAW-konverteret og photoshoppet, og til bunken med 25 bilder man en gang i tiden hentet i fotobutikken, i tykk konvolutt..

 

Det var ikke akkurat så mye kontroll man hadde over bildene den gang..

[Bruker-88036]

Ikke for det, å redigere bildene sine er et utrolig praktisk hjelpemiddel. Men, når fokusen flyttes fra om bildet er bra til å konstatere at du i det minste kunne legge inn en s-kurve, klone bort en mast i bakgrunnen, og kanskje pusse litt på huden til personene dine, da blir det å ta bilder ikke lengre noe som handler om å fange øyeblikket, fange lyset, men om å ettermanipulere sannheten.

Jeg tror du her snakker om bildekritikk. Der er det sånn, ikke sant?

[Onkel Kompost]

Ikke for det, å redigere bildene sine er et utrolig praktisk hjelpemiddel. Men, når fokusen flyttes fra om bildet er bra til å konstatere at du i det minste kunne legge inn en s-kurve, klone bort en mast i bakgrunnen, og kanskje pusse litt på huden til personene dine, da blir det å ta bilder ikke lengre noe som handler om å fange øyeblikket, fange lyset, men om å ettermanipulere sannheten.

Jeg tror du her snakker om bildekritikk. Der er det sånn, ikke sant?

 

Jah, både egen (når du selv ser på bildet) og andres (som bildekritikken her på akam.no). Det blir for klinisk, for perfekt. Men igjen, jeg ser at enkelte er enige med meg. Det er godt mulig at de vet hvordan de skal bruke photoshop på godt vis. Jeg er som nevnt ikke videre kompetent med det programmet, og jeg vil tro at det er lettere å gjøre mer subtile saker om man virkelig er god på dette programmet. Spørsmålet er jo da naturligvis om man selv har lyst til å gjøre det subtile.

 

Poenget mitt er i alle fall at det er et fantastisk verktøyskrin, men jeg ser nesten for meg at for noen (langt i fra alle, vel å merke) så vil selv uskyldige bilder av f.eks. egne barn som leker bli gjenstand for inngående gransking og et par timers arbeid i photoshop. Og når råbildet i seg selv aldri er godt nok, uavhengig av situasjon eller slikt, så er litt av uskylden blitt vekke. Igjen tenker jeg tilbake på bildene jeg tok med mitt første kompakt-kamera. Mange av dem er i beste fall grei dokumentasjon, og ofte ikke det en gang. Men noen bilder blir så perfekte som de kan få blitt. Kanskje er det fordi at jeg ser på dem med nostalgiens rosa briller, eller kanskje er det grunnet at WYSIWYG. What You See Is What You Get.

[Horrorbyte]

Jeg startet selv med et gammelt kamera, med god gammeldags film, som jeg arvet da min fotointeresserte bestefar kjøpte seg sitt første digitalkamera da disse startet å entre markedet som et litt dyrere alternativ for vanlige folk. Jeg tok mange bilder med det kameraet, og lærte på den måten å fotografere på en litt annen måte enn jeg kan gjøre i dag: fyre løs i vilden sky takket være et minnekort som takler nærmere 2000 bilder. Derfor ser jeg meg helt klart litt igjen i historien din, og må innrømme at jeg også savner det gamle kameraet mitt. Jeg har det enda, og noe sier meg at det snart blir tatt i bruk - selv om det heller blir som motiv enn verktøy denne gangen.

[Bruker-88036]

Jo, jeg er enig i det du skriver Onkel Kompost. Men på den andre siden har jeg lyst til å ta en historie nå. Jeg er heller ikke noen kløpper i PS, etter å ha hatt det ett år så innser jeg at jeg nok fint hadde klart meg med den "amatør" utgaven + LR isteden.

 

Min mormor hadde 90-års dag her for en tid tilbake. I gave til henne så skannet jeg ett bilde vi lånte av en tante. Brudebildet til min bestemor og bestefar, hun er enke nå. Jeg småfiksa det i PS ved å gjøre det svarte mer svart og klonet bort noe skader på bildet. Resultatet ble beundret og diskutert i det selskapet, slik at jeg nesten ble litt flau fordi jeg visste jeg ikke hadde gjort noe særlig med det. Så man vet ikke hva man kan gjøre med ett gammelt bilde før man prøver. Det er min innstilling.

[dios]

Jeg syns du treffer spikeren på hodet her. Jeg pleier å vise til et sitat av Cartier-Bresson, som på mange måter illustrer saken litt;

 

"Dine 14 000 første bilder er dine verste."

Hihi.

 

Det er fortsatt mye å lære av de gamle mestre. Selv om noe av det tekniske i Ansel Adams' lære ikke direkte kan oversettes til digital fotografi, så er veldig mye fortsatt kunstnerisk relevant. Og det kan være veldig, veldig viktig.

 

Men da er det også et åpent spørsmål om 14 000 digitale bilder gir den samme kompetansen som 14 000 bilder fotografert på små engangssensorer?

Hvis vi ser bort fra at det å behandle to så vidt forskjellige media nødvendigvis må kreve forskjellig kompetanse, og bare tenker på det kunstneriske: jeg mener det vil gi grunnlag for likeverdig kompetanse, så lenge digital vs. film er den eneste forskjellen.

 

Det er kanskje verdt å merke seg at de fullstendige arkivene med Ansel Adams-trykk ikke er mer enn omtrent 2700 bilder. Han tok nok mange flere bilder enn dette, men det er ikke sikkert han tok så mange 14 000 bilder før han følte seg trygg på seg selv. Han bedrev en annen type fotografi enn Cartier-Bresson.

[MetteHHH]

Hmm.

 

Jeg fik mit første kamera i 1979 - da var jeg syv år. Det var et instamatic, en lille kasse med fast fokus, som tog dejlige kvadratiske små fotos.

 

Jeg løb rundt i sommerlandet og tog fotos: Mine yndlingsvoksne foran de ting de holdt mest af, mine legekammerater, og opstillinger af vores lege - indianere ved totempælen, kirsebærtræet som jo var et rumskib, barbiedukker og dyr på safaritur. Jeg blev fascineret af glæden i at kunne indfange og fastholde magien i et øjeblik. Stumper af min egen verden.

 

Da jeg var 11 fik jeg mit første spejlreflekskamera. Jeg har haft rigtigt mange siden: Mest Olympus, men også Yashica, Minolta og et Canon 300EOS pre-digital-rebel. Jeg brugte lommepengene på film og fremkaldelser.

 

I 2005 fik jeg mit første digitale - et Kodak kompaktkamera. I 2007 fik jeg mit første dSLR, Pentax K10d. Og snart, når prisen ryger under $1000, så får jeg et K7.

 

Det sjove er: Mit forhold til fotografering har ikke ændret sig! Mine forventninger til produkterne, billedkvalitet, muligheden for at tage fotos under svære forhold - alt det er selvfølgelig steget. Men jeg jagter stadig samme umulige opgave: At fange nogle af alle de magiske øjeblikke, der hele tiden opstår og forsvinder omkring mig.

 

Måske er det fordi jeg ikke opfatter det jeg laver som kunst. Eller dokumentar. Mere simpelthen en leg, og en anerkendelse af, at verden er magisk og fuld af skønhed.

[Simon Aldra]

Jeg prøver , uten hell bestandig, å holde meg til de mulighetene man hadde i mørkerommet.. Og det var relativt begrensa. Men du å du så vakkert det ble ...

Men til gjengjeld hadde alle portrettfotografer en liten eske med filter påsmurt litt vaselin. Bruk av softfilter var et så soleklart valg at en nok sjelden ble spurt før fotografen satte det på.

 

Ellers liker jeg å vise til en forholdsvis suksessrik nordnorsk naturfotograf som hadde en eske med negativer av himler han pleide å spleise inn på bildene under kopieringen om han syns himmelen var litt tam..

 

Jeg syns du treffer spikeren på hodet her. Jeg pleier å vise til et sitat av Cartier-Bresson, som på mange måter illustrer saken litt;

 

"Dine 14 000 første bilder er dine verste."

Hihi.

 

Det er fortsatt mye å lære av de gamle mestre. Selv om noe av det tekniske i Ansel Adams' lære ikke direkte kan oversettes til digital fotografi, så er veldig mye fortsatt kunstnerisk relevant. Og det kan være veldig, veldig viktig.

Klart man kan lære av de gamle mesterne, og det er egentlig ganske klart at det meste kan oversettes. Det er klart, det er tekniske spissfindigheter som har endret seg (hvor mye DR en har, muligheten til å prøve og feile m.m.), men i prinsipp er det jo akkurat det samme vi gjør i dag, uansett om vi har autofokus, liveview og en flerbruksfilm, i stedet for engangssensorer av plast.

 

Men da er det også et åpent spørsmål om 14 000 digitale bilder gir den samme kompetansen som 14 000 bilder fotografert på små engangssensorer?

Hvis vi ser bort fra at det å behandle to så vidt forskjellige media nødvendigvis må kreve forskjellig kompetanse, og bare tenker på det kunstneriske: jeg mener det vil gi grunnlag for likeverdig kompetanse, så lenge digital vs. film er den eneste forskjellen.

 

Det er kanskje verdt å merke seg at de fullstendige arkivene med Ansel Adams-trykk ikke er mer enn omtrent 2700 bilder. Han tok nok mange flere bilder enn dette, men det er ikke sikkert han tok så mange 14 000 bilder før han følte seg trygg på seg selv. Han bedrev en annen type fotografi enn Cartier-Bresson.

Det er helt klart. HCB arbeidet med 1/125s, mens Adams nok hadde et gjennomsnitt nærmere fem-ti sekunder, for å si det litt flåsete. En gatefotograf/reportasjefotograf/nyhetsfotograf tar nødvendigvis flere bilder enn en naturfotograf (med mindre det er snakk om dyr, da går det nok med en del..). Innenfor de rammene Cartier-Bresson snakket om hadde han nok litt rett.

 

Men det er et poeng at digital vs. film ikke er den eneste forskjellen. I dag koster et bilde ingenting, og jeg passerte 14000 bilder en gang i 2007, uten at jeg nødvendigvis var over kneiken som fotograf, verken motivmessig eller teknisk. Jeg var ganske dyktig som gatefotograf, i den rimelig vanskelige kunsten å fotografere totalt fremmede mennesker uten å bli oppdaget, og uten bruk av tele, men det er igjen noe litt annet. Kvaliteten på bildene kunne det være så som så med.

 

For de aller fleste fotografer var 14000 bilder ganske mange år med prøving og feiling i filmens tidsalder, det tror jeg ikke vi skal nekte for..

 

[Mundus]

Jeg prøver , uten hell bestandig, å holde meg til de mulighetene man hadde i mørkerommet.. Og det var relativt begrensa. Men du å du så vakkert det ble ...

Men til gjengjeld hadde alle portrettfotografer en liten eske med filter påsmurt litt vaselin. Bruk av softfilter var et så soleklart valg at en nok sjelden ble spurt før fotografen satte det på.

 

Ellers liker jeg å vise til en forholdsvis suksessrik nordnorsk naturfotograf som hadde en eske med negativer av himler han pleide å spleise inn på bildene under kopieringen om han syns himmelen var litt tam..

 

Du ser den himmelvide (for å holde oss til terminologien) forskjellen på vaselin(neppe en distinkt og eksakt vitenskap , men ett slør) og fire timer i Photoshop? Jeg kan fjerne flekker , og endre kontrast og skarphet, dra på med sterkere metning og denslags.. men det gjorde vi også da i mørkerommet... Når man ser enkelte portretter , så er det plastic fantastic i hud og generelt uttrykk, kritttttttthvite tenner og øyne med 98 % hvitt i det hvite.. slikt SER man.. og at man setter sammen to bilder, har altså da vært gjort siden middelalderen.

Uskylden forsvant med photoshop.. det synes rimelig klart.. Jeg synes det er trist.

Alt det vakre er fake liksom.. er det vakkert?

 

Men jeg vet jeg banner i kjerka, og at jeg er gammeldags. Men jeg vil lage ekte bilder. Lager jeg noe annet er det ett digitalt produkt , og bør ikke karakteriseres som bilde.

 

En annen ting som er rart, er at jo dyrere utstyr man tar bilder med , jo lenger tid i PS.. ?

DET er rart det..

[Simon Aldra]

Du ser den himmelvide (for å holde oss til terminologien) forskjellen på vaselin(neppe en distinkt og eksakt vitenskap , men ett slør) og fire timer i Photoshop? Jeg kan fjerne flekker , og endre kontrast og skarphet, dra på med sterkere metning og denslags.. men det gjorde vi også da i mørkerommet... Når man ser enkelte portretter , så er det plastic fantastic i hud og generelt uttrykk, kritttttttthvite tenner og øyne med 98 % hvitt i det hvite.. slikt SER man.. og at man setter sammen to bilder, har altså da vært gjort siden middelalderen.

Uskylden forsvant med photoshop.. det synes rimelig klart.. Jeg synes det er trist.

Alt det vakre er fake liksom.. er det vakkert?

Det er klart at det er enklere å arbeide med photoshop, og det gir enkelte muligheter en ikke hadde før. Men samtidig er det i ånd mye det samme.

 

Jeg vet ikke med deg, men jeg har ikke sett så mange babyer som gløder, men merkelig nok ser jeg mange bilder av babyer som gløder..

 

For min egen del er retusjering et soleklart no-no. Men det har kanskje noe med min bakgrunn som fotojournalist, jeg har fått det banket inn at cloneverktøyet er noe som helst burde tusjes over på skjermen, det skal ikke brukes (med et tvilsomt unntak for evntuelle støvflekker på sensor). Innen norsk fotojournalistikk er kloneverktøyet noe som brukes svært, svært unntaksvis. Og det er nok slik i de fleste land.

 

Men det er et ankepunkt jeg har mot den motstanden som ligger mot redigering, og det er denne ideen om at uredigerte bilder er mer 'ekte'. For det første tror jeg ikke du vil ha problem med å se enorm forskjell på den virkelige verden og en urørt råfil. Det er jo så sin sak.

 

Men en del av disse som ønsker seg 'virkeligheten' i bilder (dette er for ordens skyld ikke rettet mot noen i denne tråden, jeg snakker kun av generell erfaring fra slike debatter) bruker JPEG-filer fra kameraet. Og her begynner det å skurre for meg, for JPEG-filer fra kameraet ER allerede prosessert.

 

Om du ikke rører noe som helst vil de aller fleste bilder fra moderne speilreflekser og kompaktkameraer ha vært utsatt for en merkbar kontrastøkning, en eller annen form for skygge/høylys-utjevning, en økning av fargemetning, filen utsettes for fargejusteringer ut fra hvitbalanse, det gjøres ofte kraftig støyreduksjon, oppskarping og komprimering av den opprinnelige råfilen.

 

At dette på noen måte skal være mer kunstnerisk edelt og sannt enn å faktisk arbeide med å skape det uttrykket du selv er ute etter i en bevisst etterbehandling er for meg helt fjernt.

 

Dersom du bruker JPEG rett ut fra kameraet sier du i praksis at du lar en japansk softwareingeniør bestemme hvordan det visuelle uttrykket i etterbehandlingen skal være. Og det er ikke noe galt i dette, resultatene kan ofte bli svært flotte (E-400 laget nydelige, enestående JPEGs, det er noe av det jeg husker best med det kameraet), men det er ikke noe mer sannt enn en bevisst etterbehandling.

 

Jeg tror det er umulig å skape reell sannhet i et bildes visuelle uttrykk (blant annet har jeg aldri sett verden som om jeg var et 85/1.2L skutt vidåpent på et Canon 5D, eller som om jeg var en 15mm fisheye på samme 5D), og da er en nøtt til å gjenskape det inntrykket en selv hadde fra motivet, og/eller det inntrykket en ønsker å videreformidle..

 

 

Men jeg vet jeg banner i kjerka, og at jeg er gammeldags. Men jeg vil lage ekte bilder. Lager jeg noe annet er det ett digitalt produkt , og bør ikke karakteriseres som bilde.

 

En annen ting som er rart, er at jo dyrere utstyr man tar bilder med , jo lenger tid i PS.. ?

DET er rart det..

Nei, det er ikke det. Dyrere utstyr som et Nikon D3s gjør ikke jobben for deg i noen større grad enn et Nikon D40. Men dersom du har et D3s forventer folk at du kan levere (særlig viss du er en profesjonell fotograf, og profesjonelle fotografer er vel en av hovedgruppen for Nikons proffserie), og en helt vital av dette er i europeisk fotojournalisme en dyktig bruk av etterbehandling. For dagspressen er fire timer helt urealistisk, så lang tid bruker ingen (er du dyktig gjør du dine grep med et bilde på under fem minutter, helst ikke mer enn to minutter). Men om jeg fotograferer en reportasje, en konsert eller et idrettsarrangement setter jeg alltid av minst to timer til etterbehandling og utvelging, om reportasjen er omfattende og det har vært svært komplekse lysforhold kan det ta enda lengre tid.

 

Men nå må jeg selvfølgelig spesifisere at jeg som sagt er pressemann, jeg jobber ikke med glam/mote/whatnot. Det kan vel tenkes at jeg i et mer og mer presset marked kan bevege meg litt mot slikt som en bigeskjeft, men det er ikke noe som gir meg noe.

 

Dog, et godt lyssatt portrett er like fult en utfordring, og på mange måter morsomt, og presseportretter blir jo ofte også noe annet.

 

Men for å sitere en gammel grafisklærer.. crap in, crap out.

 

(Og for de som i sin tid kjøpte et postkort under OL på Lillehammer med Vikingeskipet under månen kan jeg informere om at det er en dobbelteksponering, Vikingeskipet er fotografert med et OM-2n og en OM Zuiko 24/2.8, mens månen er fotografert med tele på samme kamera.)

[Targa_PC]

En gang i tiden var fotografi en enkel glede for meg. Hva er fotografi for deg?

Les mer

 

Jeg tillater meg å klippe inn et sitat Simon.

Jeg pleier ofte å si at jeg er en gretten, gammel gubbe på tross av en relativt beskjeden alder av 21 år. Kanskje dagens unge også burde få prøve å lære seg å fotografere med utstyr som er litt under gjennomsnittet? Utstyr som krever at de arbeider med å lære seg å håndholde stabilt, forutse handlinger, jobbe seg rundt ulempene.

 

Jeg ER en gammel gubbe og skulle jeg ha sakt det samme som deg, hadde jeg puttet film

i kameraet og gitt til dagens unge. Når "du" har belyst de 37 rutene med lys, skal vi fremkalle film og kopiere bilder, så får vi se hva du har sett.

Min fotoglød forsvant ettersom tid til mørkeromsarbeid ble begrenset. Det ble vanskeligere å få tak i papir og kjemikalier til å fremkalle film og bilder. Joda det finst fortsatt utstyr å få tak i men..

Ingenting kan sammenlignes med gleden i å se bilde vokse frem i fremkalleren mens man rolig beveger karet slik at kjemikalene får frem nyansene fra negativet.

Jeg hadde aldri klokke med meg i mørkerommet men jeg hadde en tidsanvisning likevel, når jeg kjente at jeg var trøtt i beina hadde det vanligvis gått ca 4 timer.

Forskjellen mellom mørkerom og Potoshop er som natt og dag, men se på de gamle mestere og bildene deres ( helst bør man se orginale kopier ) og se hvor delikate bildene ofte er.

 

Utstyrshysteri tror jeg er en "guttegreie", ikke tror jeg at vi blir bedre på det punktet heller. Nye linser, nytt kamerahus, gir nye muligheter. Mitt eldste kamera er en Leica M

produsert i 1932, mitt nyeste er et Nikon D90. I mellom de to er det litt forskjellig, et som blir bruk av og til er et mellomformatkamera, 120 film er supert å jobbe med.

 

Å fotografere - å tegne med lys.

[CoconutJoiner]

Nå legger jo mange ut bildene sine på nett og forventer tilbakemelding (ros, skryt) på det man selv er veldig fornøyd med.

 

Ofte uteblir kritikken helt ellers så kan den til tider være krass.

Det kan ta livet av litt av fotogleden.

 

Ellers er det sikkert mye nostalgi inne i bildet...

[Mundus]

Du ser den himmelvide (for å holde oss til terminologien) forskjellen på vaselin(neppe en distinkt og eksakt vitenskap , men ett slør) og fire timer i Photoshop? Jeg kan fjerne flekker , og endre kontrast og skarphet, dra på med sterkere metning og denslags.. men det gjorde vi også da i mørkerommet... Når man ser enkelte portretter , så er det plastic fantastic i hud og generelt uttrykk, kritttttttthvite tenner og øyne med 98 % hvitt i det hvite.. slikt SER man.. og at man setter sammen to bilder, har altså da vært gjort siden middelalderen.

Uskylden forsvant med photoshop.. det synes rimelig klart.. Jeg synes det er trist.

Alt det vakre er fake liksom.. er det vakkert?

Det er klart at det er enklere å arbeide med photoshop, og det gir enkelte muligheter en ikke hadde før. Men samtidig er det i ånd mye det samme.

 

Jeg vet ikke med deg, men jeg har ikke sett så mange babyer som gløder, men merkelig nok ser jeg mange bilder av babyer som gløder..

 

For min egen del er retusjering et soleklart no-no. Men det har kanskje noe med min bakgrunn som fotojournalist, jeg har fått det banket inn at cloneverktøyet er noe som helst burde tusjes over på skjermen, det skal ikke brukes (med et tvilsomt unntak for evntuelle støvflekker på sensor). Innen norsk fotojournalistikk er kloneverktøyet noe som brukes svært, svært unntaksvis. Og det er nok slik i de fleste land.

 

Men det er et ankepunkt jeg har mot den motstanden som ligger mot redigering, og det er denne ideen om at uredigerte bilder er mer 'ekte'. For det første tror jeg ikke du vil ha problem med å se enorm forskjell på den virkelige verden og en urørt råfil. Det er jo så sin sak.

 

Men en del av disse som ønsker seg 'virkeligheten' i bilder (dette er for ordens skyld ikke rettet mot noen i denne tråden, jeg snakker kun av generell erfaring fra slike debatter) bruker JPEG-filer fra kameraet. Og her begynner det å skurre for meg, for JPEG-filer fra kameraet ER allerede prosessert.

 

 

Hei Simon..

 

Når man tar ett bilde , på film -jpeg-raw, så vil det bildet bli behandlet på ene eller annen måte før det blir presentert. Det sier seg selv, men det er forskjell på justering av kontraster/oppskjerping /og denslags *oppynting* i motsetning til der man går inn og forandrer teksturen i bildet osv .

Men egentlig tror jeg at du skjønner hvor jeg vil, så jeg skal ikke bruke så mye plass på å forklare deg det. Men misforstå meg rett, jeg sier ikke at det jeg gjør ER det rette.

Bare at JEG tror det .

I en konkurranse vil nok mine bilder ramle gjennom , mot ett glatt og renslikket produkt rett fra PS. Man har ingen mulighet å skape slike lyssettingsforhold som enkelte viser i sine bilder,i det virkelige liv.

Som sagt så synes jeg det ser kunstig ut, og jeg reagerer negativt på denslags.

 

Når det gjelder det med dyrt utstyr; det som er merkelig , er at disse folkene gjerne kjøper seg ett hyperskarpt objektiv til 30.000,- for så å vrenge bildet ut/inn i PS etterpå ! Da synes jeg det blir litt komisk..

Men som sagt , det er subjektivt, det er sannheten slik JEG ser den.

[Simon Aldra]

Det sies mye klokt, la meg først og fremst legge til at jeg på det lengste (en dag med evalueringstimer, min først på morran) labbet til mørkerommet, og der var jeg til klokka var ett. På morran. Jeg hadde arbeidet hele den dagen og, vel, glemt å spise, sove, daffe og alt det andre man gjør på Folkehøgskole. Mørkerom er herlig, rett og slett herlig.

 

At en ikke kan gjenskape de lysforholdene man kan skape i Photoshop mener jeg egentlig er litt feil. Dersom en tar et bilde i motlys og et ansikt er undereksponert kan en dra dette opp med selektiv redigering (subsidiært med diverse bevegelser med hendene i mørkerommet), men det vi ikke skal glemme er at i den virkelige verden så ser vi faktisk ansiktet på tross av motlys.

 

Her er det mediet vi benytter som viser sin begrensning..

[dios]

Når man tar ett bilde , på film -jpeg-raw, så vil det bildet bli behandlet på ene eller annen måte før det blir presentert. Det sier seg selv, men det er forskjell på justering av kontraster/oppskjerping /og denslags *oppynting* i motsetning til der man går inn og forandrer teksturen i bildet osv .

Og dette gjorde man da også lenge før Photoshop.

 

Man kalte det retusjering, og det var nennsomt arbeid, ofte utført av flinke fagfolk.

 

Da ble modellens hud glatt og fin, skjønnhetsflekker skjemmet ikke, og tennene var skinnende hvite.

 

Det er mange som tror at slikt har blitt så enkelt at hvem som helst kan gjøre det i Photoshop i dag. Vel, jo, hvem som helst kan gjøre det med middelmådig eller dårlig resultat. Men et vellykket resultat (sett fra oppdragsgivers side) krever nok fortsatt sin fagmann.

 

Det er mange typer fotografi.

 

Jeg skal ikke påstå at den ene typen er mer "ekte" enn den andre; alt handler om å velge sitt syn på virkeligheten, og å presentere det på en måte som oppdragsgiver (som kan være deg selv) synes virker bra nok for formålet.

 

Men egentlig tror jeg at du skjønner hvor jeg vil, så jeg skal ikke bruke så mye plass på å forklare deg det. Men misforstå meg rett, jeg sier ikke at det jeg gjør ER det rette.

Bare at JEG tror det .

Da tror jeg ikke du kommer til å utvikle deg noe særlig som fotograf.

 

Ansel Adams, som selv var en av de som frontet "ekte" fotografi, benyttet dodge & burn flittig.

 

Når det gjelder det med dyrt utstyr; det som er merkelig , er at disse folkene gjerne kjøper seg ett hyperskarpt objektiv til 30.000,- for så å vrenge bildet ut/inn i PS etterpå ! Da synes jeg det blir litt komisk..

Men som sagt , det er subjektivt, det er sannheten slik JEG ser den.

Jeg tror du kjemper mot en imaginær fiende.

 

Det er langt fra alle fotografer som hovedsakelig jobber på denne måten.

 

Men det er en fordel å være kjent med teknikkene, om programmet heter Photoshop eller du jobber med en malerpensel.

 

Når jeg etterbehandler et bilde, så er det for å få fram mitt uttrykk. Noen ganger er det for å få til det jeg syntes jeg så da jeg var der, andre ganger er det fordi et bilde gjør seg bedre rent kunstnerisk eller teknisk.

 

Det er svært, svært sjelden at kameraet fanger scenen slik jeg så den; hjernen gjør en utrolig jobb med sanntidsforbedring av visuelle inntrykk, mens kameraet gjør nær sagt ingen ting.

[HelloKjersti]

Dette var morsomt å lese, Simon!

 

Og som du ser er du ikke alene om å romantisere rundt "gamledager".

 

Et par av de bildene jeg anser som mine beste er faktisk tatt med et hauggammelt Nikon speilreflekskamera, hvor jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle få blitsen til å fungere.

 

Men nå er det jo en gang sånn at det er er personen bak kameraet som tar bildene, ikke selve kameraet.

 

Selv fikk jeg mitt første kamera da jeg som åtteåring klarte å spare sammen 800kr til et Minolta 35mm pek og klikk jeg hadde sett i en katalog og falt for fordi det hadde så fine, avrundede kanter. I etterkant ser jeg jo at det vignetterte noe helt grønnjævli, men du verden så spennende det var å vente på bildene som kom i posten.

 

Per i dag så fotograferer jeg med Olympus E-510, og har ikke tenkt til å bytte det ut med det første. Ja, jeg vet det har sine begrensninger, men jeg liker det for det det er. Dessuten var det morgengaven min