Refleksjon: Hvor ble det av uskylden?

[TorVidle]

Noen tanker om det samme har jeg og reflektert over mange ganger. Særlig når man leser endel rundt fra diverse forum. 2 inntrykk sitter grovt igjen: Søken etter det perfekte bildet, og utstyrshypen.

 

Ser en litt med vide øyne på endel av de kommentarer som gis f.eks på bildekritikken så undres ihvertfall jeg mange ganger på hvordan enkeltes verden er når det gjelder forståelse av det som er inviduelle inntrykk. Det er ingen standard og skal heller ikke være det på bilder. Bilder er veldig ofte en situasjon der og da, kanskje en som aldri kommer igjen, men man har den lagret for evig og alltid. Om ikke alle synes komposisjon, farger, lys osv osv er etter deres smak så har de glemt det viktigste: Øyeblikket som er foreviget, altså uttrykket bildet gir.

 

Tror mye av det som mangler - leken, gleden over å fange noe for evig, lett kan drukne i et visst trykk på det perfekte, et mål som kanskje lar endel glemme hvorfor vi tok bildet, hva det betyr. Ser man bort fra rene konstruksjonistiske scener som skapes og som kan kanskje skapes på ny og ny, er hvert bilde unikt, det forteller enda minst like mye som før da det berømte "et bilde sier mer enn tusen ord" ble til.

 

"Faren" med å prøve å tilfredstille andre ved f.eks å vektlegge for mye det andre mener er en "standard" blir at man kan miste sin egenart, sin unikhet og bli formet av andres oppfatning, og da ofte en oppfatning som dyrker det perfekte bildet. Men det er etter mitt syn helt feil å sette opp en standard for det er inntrykket som er bildet - det handler ikke om himmelen var litt for høy eller lav, eller katta litt ute av fokus på det ene øret der den hang på tørk etter klørne i naboens klesvask.

 

Lek med bilder er mye enklere i dag, nå er det ingen film å spare på, man kan knipse "vilt", leke seg, ha det gøy, kanskje (eller helt sikkert) få bilder man aldri kunne før da hvert bilde mer eller mindre måtte ha en tanke pga filmens lengde. I dag er det ikke noe å spare på, klikk ned i øst og vest, klikk tusener og atter tusener. Og du vil få mange opplevelser etterpå. Man kan sløse og sløse, prøve og prøve, riktig leke seg. Føler endel enda snakker som om de må spare på et eller annet, er redde for å ikke leke seg. Det viktigste er hva dine bilder gir deg som har tatt de, ikke andre, for ingen er like, og ingen av de andre var de som tok bildet, var der, og da har ikke minnene samme betydning for andre.

 

Man må verne om de inviduelle innrykk, og for guds skyld ikke standardisere det å ta bilder - er nok forsøk ellers i samfunnet på å skape oss alle om til det berømte A4..

 

Tor

Endret 19. november 2009 av TorVidle

[polljen]

Nja, når har jo utstyrsdiskusjonen sitt formål den også. All den tid vi har valget mellom forskjellig utstyr er det jo bare tåpelig å ikke diskutere hva som vil være det beste valget for den enkelte og for gitte situasjoner.

Neida, jeg er ikke imot å diskutere utstyr, men av og til tar detaljstyringen overhånd. For de som har spesielle behov, så kan en god diskusjon være av stor verdi. For oss amatører så finnes det også mye god informasjon, og en del bidragsytere kommer med det jeg kaller god seriøs informasjon andre driver mer med "flisespikking".

 

Men, av og til når det kommer en post fra en "nybegynner" som ønsker noen tips om hva vedkommende skal velge så tar detaljhysteriet overhånd. Innlegg om megapix, seriefotografering, iso, støy tar da overhånd. Ingen av de punktene er uviktige, men de fleste kamerasystemer leverer gode nybegynnerkamera.

 

Skulle jeg idag kommet inn på et forum som en "wannabe"-fotograf, så hadde jeg blitt skremt av en del av svarene (kranglene) som kommer der folk sitter i hver sin skyttergrav og kommer med mer eller mindre (svært ofte) saklige innlegg om andre kamerasystemer istedet for å hjelpe "stakkaren" igang.

 

Uskylden er en viktig ting når du skal komme i gang. Detaljer er viktige, men ikke det viktigste. Gleden over å fotografere kommer forhåpentlig først, så vil noen gå videre i faget og da har detaljene både i utstyr og i teknikk en viktig plass.

[dios]

Jeg elsker digital fotografi med muligheten for å ta mange bilder, og jeg tror at dette faktisk er sunt for de som ønsker å lære, heller enn usunt.

 

Jeg er litt motstander av utsagnet om at man må tenke mer for å ta et bilde med film enn digitalt. Det er nesten utrolig hvor mange søplete og middelmådige bilder som er tatt med film, til tross for at det tar mer tid fra "klikk" til fremkalt bilde.

 

Fordelen med billig digital foto er at man kan, hvis man ønsker det, være mer effektiv i å bli kjent med årsak og virkning i fotografi: det er mulig med mange flere repetisjoner til en veldig lav kostnad, ikke bare i kroner og øre, men også i personlig tid anvendt, målt per bilde.

 

"Ulempen" med billig digital foto er at "alle" har råd til det, "alle" kan legge bildene sine ut på Flickr o.l., og "alle" innebefatter en stor mengde mennesker hvis bilder vekker tilbake minner om grusomme timeslange lysbildefremvisninger på 70- og 80-tallet.

 

De av oss som bryr oss om hvordan bildene våre blir bruker lang tid per bilde, selv om vi startet med fotografering "på alvor" i den digitale æra. Det går med tid på planlegging, undersøkelser, forberedelser, testing, gjennomføring, utvalg (kanskje det vanskeligste av alt), og postprosessering (kanskje det mest tidkrevende av alt).

 

Så i korthet er jeg ganske enig med TorVidle.

 

Når det gjelder min personlige glede med fotografi, så er den for meg avhengig av at jeg er i humør; jeg er avhengig av å føle meg mentalt opplagt, jeg må ha tid til overs, og jeg bør ha noen tanker om hva slags fotografering jeg ønsker å gjøre.

 

Noe av det jeg liker best er å gå gatelangs og se etter motiver der, og gjerne på kvelden eller natten. Det er så mye spennende å se etter, og det er ofte lett å bli inspirert. Natten er kjempefin, det er lite trafikk, og man kan ta seg god tid uten å plage andre. Refleksvest og blinkende lys anbefales.

[Boralis]

For oss som har levd en stund og kan huske tilbake til filmens dager, det var noe det.

På 70 og 80 tallet, startet med en Minolta,film kostet penger + fremkalling som heller ikke var helt billig, da måtte en tenke seg om både 2 og 3 ganger før mann knipset i vei, men morro var det og ikke minst spennende å gå å vente på at bildene havnet i postkassen så man fikk studere resultatet

[Onkel Kompost]

Om det er noen trøst, så har jeg alltid forestilt meg at hr. Aldra er en "gammel gubbe". Uansett: selv har jeg et utvalg kamera. Hver med sitt bruksområde.

 

Advarsel: utstyrsoppramsing følger under spoiler-teksten

 

 

Jeg har et gammelt Konica Minolta DiMage z10. Bruker det ikke så mye nå lengre, men det ligger nå der, som backup.

 

Hovedkamera: Ricoh Caplio GX100. Dette er det kameraet jeg bruker mest. Det mangler en del i tele-enden, men kvaliteten på bildene er gode og byggekvaliteten er tilsvarende godt. Dette kameraet er også såpass kompakt at jeg kan få det med meg hvor enn det nå skulle være. For en som meg, en som ikke er så rå på etterbehandling, har kvalitet rett ut fra kamera en del å si, og selv om bildene fra Ricohet ikke er like "glossy" som de man får fra speilreflekser, så fungerer det til mitt bruk.

 

Bi-kamera: når jeg trenger tele, eller bare ønsker å filme i 720i eller sakte film: Casio Exilim EX-FC100. Jeg bruker ikke dette kameraet like ofte, da jeg ikke er helt komfortabel med bildekvaliteten fra kamera, samt at jeg har brukt Ricohet litt mer. Men det er av og til med meg ut i den store verden.

 

Jeg har også to digitale speilreflekser, Sigma SD10 og SD14. Begge disse har svært gode objektiver (20-40 f2.8 og 17-80 f.28-4.5). Men jeg tar altså dem ikke med meg så mye ut- De er litt for store og klumpete til at de passer alle steder, for ikke å snakke om at jeg sliter forferdelig med hvitbalansen på dem når de brukes inne under litt spesiell belysning. Jeg kunne derfor ha tenkt meg ett nytt dSLR, men det blir ikke til at jeg gidder bruke penger på det. Siden jeg tross alt har to allerede.

 

På film-fronten har jeg ennå mitt første kamera, et Canon Prima 5. Dette kameraet har jeg brukt svært mye. Jeg har også en inngangsmodell til Canon sine mer moderne SLR, i tillegg til en gammel russisk helmanuell "tanks" av et SLR. Canon SLRen har jeg brukt til en god del bilder, men jeg har ikke tatt så mange det siste året.

 

 

Det jeg i alle fall legger merke til er at jeg som oftest ser på de gamle bildene fra når jeg gikk på ungdomsskolen og slikt. Disse var tatt med Canon Prima 5, og er nok ingen velkomponerte mesterverk, men det er en del av de som jeg synes er kule, og mange flere av dem som har en egenverdi på bakgrunn av at de er dokumenter fra ungdomstiden min. JEg ser sjeldnere på mine digitale bilder. Dette kan også ha noe med at jeg har ganske mange tusen av disse, og det er mye mer eller mindre ubrukelig der, samt at mesteparten av de har blitt tatt i det som mange vil kalle for voksen alder. Jeg er også generelt sett mye mer glad i bilder med mennesker i. Så det er vel der jeg fremdeles har litt av uskylden min. Jeg blir ikke helt besnært av bilder om de kun har god komposisjon og fin lek mellom skygge og lys. Jeg krever et organisk element i disse, selv om de da gjerne får ett litt vel dokumentaristisk preg, og dermed ikke blir så interessante for alle andre.

[TheIlluminated]

Tror det er mer at de fleste ikke føler seg verdig til å ha godt utstyr og dermed trives mer med utfordringer. På samme måte som en lottomillionær som gjør seg raka fant etter et par år, mens den som har sakte men sikkert bygd seg til å bli millionær ikke gjør det samme. I vår tid utvikles det veldig fort og vi har blitt et samfunn som hele tiden ønsker det nye og beste. Jeg oppgraderte fra 400D til 50D og litt av sjarmen har blitt borte, men det har blitt borte for at jeg ikke har kompensert med å bli en bedre fotograf i forhold til hva jeg hadde og det gjør jeg noe med. Hvis man ikke forbedrer seg i takt med utstyret så vil man alltid bli en utstyrshore som aldri er fornøyd pga mangel av fantasi og kunnskap.

[stonhans]

Veldig morsomt å lese men jeg trodde du var eldre enn 21 år.

[Simon Aldra]

Neida, jeg er ikke imot å diskutere utstyr, men av og til tar detaljstyringen overhånd. For de som har spesielle behov, så kan en god diskusjon være av stor verdi. For oss amatører så finnes det også mye god informasjon, og en del bidragsytere kommer med det jeg kaller god seriøs informasjon andre driver mer med "flisespikking".

 

Men, av og til når det kommer en post fra en "nybegynner" som ønsker noen tips om hva vedkommende skal velge så tar detaljhysteriet overhånd. Innlegg om megapix, seriefotografering, iso, støy tar da overhånd. Ingen av de punktene er uviktige, men de fleste kamerasystemer leverer gode nybegynnerkamera.

 

Skulle jeg idag kommet inn på et forum som en "wannabe"-fotograf, så hadde jeg blitt skremt av en del av svarene (kranglene) som kommer der folk sitter i hver sin skyttergrav og kommer med mer eller mindre (svært ofte) saklige innlegg om andre kamerasystemer istedet for å hjelpe "stakkaren" igang.

 

Uskylden er en viktig ting når du skal komme i gang. Detaljer er viktige, men ikke det viktigste. Gleden over å fotografere kommer forhåpentlig først, så vil noen gå videre i faget og da har detaljene både i utstyr og i teknikk en viktig plass.

Det kan jeg være med på, ja.

 

Det er litt trist at fanboyismen er så utbredt som den engang er, men det er da ikke så ille på Akam, for å ha det sagt. Akam er i så måte et svært trivelig forum å frekventere, med litt vennlig kjekling mellom merkene. Det er ikke som i Australia der Holden og Ford-supportere angriper hverandre med balltrær.

 

Men her har jeg også en liten parallell (som så ofte ellers). Om du går til bilkretser vil du finne akkurat den samme kjeklingen mellom merkene. Det er ikke så uvanlig at folk som kjører Saab Turbo påpeker det soleklare i at deres gamle 900 utvilsomt kjører fra en BMW 325i på rettstrekkene (og der har de nok rett). Samtidig påpeker BMW-førerne at deres 325i vil legge Saaben bak seg på en rettstrekke (og det har de sikkert rett i). Det er i prinsipp akkurat det samme som at jeg med E-3 ikke har den samme evnen til å fotografere rene filer på ISO1600 som med et D300. Samtidig leter du lenge og vel etter en værtettet, stabilisert, sylskarp og lyssterk normalzoom med godt zoomomfang med prislapp under 4000 av dine kroner for et D300. Alt er relativt, og litt merkekjekling er nok ikke til å unngå.

 

Men det er selvfølgelig et viktig poeng at det kan gå for langt. I hine hårde dager var jeg en del av et dedikert moderator-team som bekjempet fanboyisme på et større norsk gamingforum, der fanboyismens grep over f.eks. hardware-forumet rett og slett var latterlig. Det var vanskelig, men til slutt var vi kvitt det, stort sett.

 

Det kan gjøres. Og det kan gjøres uten å bruke maktmidler. Man må bare bruke fakta, sunn fornuft og logikk. Jeg vil i så måte berømme flere brukere på Akam (uten å navngi dere, dere vet hvem dere er) som daglig legger ned en enestående innsats for å bringe frem sunn fornuft i forumet. Akam uten dere ville vært trist.

 

Kanskje et fint punkt å sitere Frank Sinatra i Nothing But the Best (Spotify);

 

I like the new Lincoln, with all of its class;

I like a martini, and bird on the glass;

I'm gonna start livin';

You wait and see;

Nothin but the best is good enough for me;

 

 

Fordelen med billig digital foto er at man kan, hvis man ønsker det, være mer effektiv i å bli kjent med årsak og virkning i fotografi: det er mulig med mange flere repetisjoner til en veldig lav kostnad, ikke bare i kroner og øre, men også i personlig tid anvendt, målt per bilde.

Jeg syns du treffer spikeren på hodet her. Jeg pleier å vise til et sitat av Cartier-Bresson, som på mange måter illustrer saken litt;

 

"Dine 14 000 første bilder er dine verste."

 

Men da er det også et åpent spørsmål om 14 000 digitale bilder gir den samme kompetansen som 14 000 bilder fotografert på små engangssensorer?

 

Om det er noen trøst, så har jeg alltid forestilt meg at hr. Aldra er en "gammel gubbe". Uansett: selv har jeg et utvalg kamera. Hver med sitt bruksområde.

Jeg er per tid bare en ung og lovende (ung, i alle fall) fotojournalist med den moderate alderen 21 leveår. Men det er nesten litt skremmende at jeg i løpet av den siste uken har fått høre fra tre forskjellige personer på forskjellige steder at jeg er noe mellom 29 og 35 år gammel..

 

Det er nok arvelig. Min far er 57 år gammel, men det er ikke vanskelig å forestille seg at han er 67 år gammel..

 

Det jeg i alle fall legger merke til er at jeg som oftest ser på de gamle bildene fra når jeg gikk på ungdomsskolen og slikt. Disse var tatt med Canon Prima 5, og er nok ingen velkomponerte mesterverk, men det er en del av de som jeg synes er kule, og mange flere av dem som har en egenverdi på bakgrunn av at de er dokumenter fra ungdomstiden min. JEg ser sjeldnere på mine digitale bilder. Dette kan også ha noe med at jeg har ganske mange tusen av disse, og det er mye mer eller mindre ubrukelig der, samt at mesteparten av de har blitt tatt i det som mange vil kalle for voksen alder. Jeg er også generelt sett mye mer glad i bilder med mennesker i. Så det er vel der jeg fremdeles har litt av uskylden min. Jeg blir ikke helt besnært av bilder om de kun har god komposisjon og fin lek mellom skygge og lys. Jeg krever et organisk element i disse, selv om de da gjerne får ett litt vel dokumentaristisk preg, og dermed ikke blir så interessante for alle andre.

Noen av bildene jeg er mest glad i er en del bilder jeg tok på rundtur på Balkan. Det er mye ymse bildekvalitet, men motivkvalitativt var det en enestående periode for meg.

 

Noe det lærte meg (og det er noe jeg prøver å banke inn i hodene på så mange som mulig) er at det ikke er bildekvaliteten som er avgjørende, det er motivet. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over godt lyssatte portretter, nydelige reportasjebilder med høy teknisk kvalitet. Teknisk og motivmessig kompetanse imponerer meg, det er ikke det, men det meste har man sett før.

 

De bildene jeg reagerer på er bildene som gir de rette følelsene, og det er det motivene som gjør. Noen motiver er så sterke, og så virkningsfulle at de uansett bildekvalitet vil gi den som ser dem et inntrykk.

 

Ett teknisk perfekt bilde av en murvegg er derfor helt uinteressant, et teknisk kompromittert bilde av et interessant motiv er derimot svært interessant.

 

Hva er lærdommen? Se etter motivene. Det er de du skal fotografere. Dersom motivet gir deg sterke følelser allerede før du fotograferer dem, da blir bildet bra. Komposisjon og teknisk kvalitet er noe som gjerne må komme i tillegg, men de er på langt nær så viktige og sentrale.

Endret 19. november 2009 av Simon Aldra

[fototim]

Veldig morsomt å lese men jeg trodde du var eldre enn 21 år.

Simon jobber intenst med å omskrive sin egen historie pga at han har opplevd en del vanskleige episoder.

Bla. prøver han å glemme at han satt på Grini under krigen.

Endret 19. november 2009 av fototim

[Cax]

Dette minner meg litt om reklamen der to karer prøver å huske når twitter (eller noe) kom, og Rybak herjet, om det kanskje var på ungdomsskolen eller noe.

 

La meg for ordens skyld illustrere:

 

Det første kameraet jeg brukte, min mors, dog som oftest kun med tillatelse og assistanse:

 

 

Mitt første kamera:

 

 

Og det var jaggu tøft skal jeg si dere, med både 35mm og 70mm og lynraskt skifte mellom dem, også i søkeren. Zoom Schmoom. Og sprutsikkert.

 

 

Nei, det er nok ikke rask AF og godt signal/støy-forhold som har endret gamet for de som er litt eldre ihvertfall, det er overgangen til digitalt. Det blir litt som å skifte fra revolver til atomdrevet phasergun. "Make'em count"-prinsippet er borte, og jeg mener det har endret måten man fotograferer på i stor grad.

 

Simon jobber intenst med å omskrive sin egen historie pga at han har opplevd en del vanskleige episoder.

Bla. prøver han å glemme at han satt på Grini under krigen.

 

Hvilken krig?

[Simon Aldra]

Veldig morsomt å lese men jeg trodde du var eldre enn 21 år.

Simon jobber intenst med å omskrive sin egen historie pga at han har opplevd en del vanskleige episoder.

Bla. prøver han å glemme at han satt på Grini under krigen.

Rett nok satt bestefar i konsentrasjonsleir, men det var da veldig.

 

Simon jobber intenst med å omskrive sin egen historie pga at han har opplevd en del vanskleige episoder.

Bla. prøver han å glemme at han satt på Grini under krigen.

 

Hvilken krig?

Nå sa jo Andrew Marr en gang "Margareth Thatcher was a child of the 40s. The 1840s", men det får da være grenser.

 

Da den gale og harde damen med fobier mot Swing-dans og spinners (visste ikke at man brukte spinners på bilene på 80-tallet, men hva vet vel jeg) første gang ble statsminister var jeg ikke født.

 

Endret 19. november 2009 av Simon Aldra

[jensanders]

Jeg likte godt artikkelen - personlig og lett å kjenne seg igjen i.

Jeg begynte også med Nikon 995 (lånte på jobben). Gleden med bildene var minst like stor da som nå. Er blitt mer kritisk - bilder som jeg tidligere likte godt synes jeg ikke så mye om lenger fordi fototeknisk så "lista flyttet seg oppover". Jeg tror gleden av å ta teknisk gode bilder har avtatt og jeg sliter med å ikke la det gå mange dager mellom hver gang jeg tar bilder.

 

Skriv gjerne flere refleksjoner :-)

[k-ryeng]

Men det betyr ikke at "dersom du ikke har hvite rør med røde Ler og røde ringer og et Nikon D3x får du møkkabilder" er noe mer sant.

Hvite rør med røde L'er og ringer i kombinasjon med en D3x vil på sin side ikke gi spesielt bra bilder... :-D

[Simon Aldra]

Jeg likte godt artikkelen - personlig og lett å kjenne seg igjen i.

Jeg begynte også med Nikon 995 (lånte på jobben). Gleden med bildene var minst like stor da som nå. Er blitt mer kritisk - bilder som jeg tidligere likte godt synes jeg ikke så mye om lenger fordi fototeknisk så "lista flyttet seg oppover". Jeg tror gleden av å ta teknisk gode bilder har avtatt og jeg sliter med å ikke la det gå mange dager mellom hver gang jeg tar bilder.

Mjo, men det er også et spørsmål om hvor mye vi krever. Før i tiden var det ikke så mye spørsmål om hvilken ASA man brukte innendørs. Man brukte ASA400. Mer enn det ble for kornete for en del ting. Og man levde godt med det.

 

Jeg levde også greit med E-400, jeg syns det klarte seg bra opp til ISO800. Resultater jeg regnet som akseptable da regner jeg i dag som uakseptable (ISO3200 i den virkelige verden på E-3) ut fra et rent bildekvalitetsperspektiv.

 

Skriv gjerne flere refleksjoner :-)

En refleksjon er litt som en kommentar, en kommentar forutsetter at du mener ting.

 

Jeg mener så mye!

 

(Jeg tror du kan tolke det som et 'ja'.)

 

Men det betyr ikke at "dersom du ikke har hvite rør med røde Ler og røde ringer og et Nikon D3x får du møkkabilder" er noe mer sant.

Hvite rør med røde L'er og ringer i kombinasjon med en D3x vil på sin side ikke gi spesielt bra bilder... :-D

Bingo banana med iskrem på.

[Kjetil-H]

Helt klart en side ved hobbyen vår som fortjener å bli diskutert!

 

Jeg har selv prøvd et relativt stort spekter utstyr i forskjellige situasjoner, og det er klart det ligger forskjellige gleder i forskjellige kamera..

 

Mitt første egne kamera var også best på laveste ISO, hadde treg, skranglete autofokus og ga meg noen sabla morsomme fotoopplevelser. Siden har jeg funnet tilsvarende opplevelser (fra hoften med toøyd speilrefleks eller leica, med blits, på konsert og med vidvinkel med 7D, med lysbildefilm med analog 7, i sosiale sammenhenger med leica etc), men jeg har ennå ikke funnet et kamera som gir meg lyst til å selge alle de andre. Og jeg leter ikke.

 

Innimellom er kamerafon med twitterklient det beste, andre ganger 7D med den skarpeste zoomen nedblendet for virkelighetstro reproduksjon..

 

Problemet med å eie mer enn 7 ting er at tingene til slutt eier deg, og at en derfor tenker tilbake på de enkle gledene fra de første forsøkene med den gamle Olympusen. Takk for påminnelsen!

 

PS: Tror diskusjonen om Kodak vs. Panasonic i begynnelsen av tråden støttes av de praktiske forskjellene mellom CCD og CMOS når det kommer til kvalitet på høy og lav sensitivitet. 7D er også gullgod på lav, i likhet med digitale Leicaer og MF-bakstykker. Alle CCD.

Endret 19. november 2009 av Kjetil-H

[fototim]

...

Problemet med å eie mer enn 7 ting er at tingene til slutt eier deg, og at en derfor tenker tilbake på de enkle gledene fra de første forsøkene med den gamle Olympusen. Takk for påminnelsen!

...

Der er du kanskje inne på noe. Jeg har det klart sånn med musikk. Kjøper jeg mer enn 3 CD samtidig, så går minst en av de i glemmeboka for meg.

 

Heldigvis så har jeg kun ett kamera som jeg bruker aktivt, derfor har jeg trolig et nærere forhold til det enn artikkelforfatteren.

[Onkel Kompost]

Om det er noen trøst, så har jeg alltid forestilt meg at hr. Aldra er en "gammel gubbe". Uansett: selv har jeg et utvalg kamera. Hver med sitt bruksområde.

Jeg er per tid bare en ung og lovende (ung, i alle fall) fotojournalist med den moderate alderen 21 leveår. Men det er nesten litt skremmende at jeg i løpet av den siste uken har fått høre fra tre forskjellige personer på forskjellige steder at jeg er noe mellom 29 og 35 år gammel..

 

Det er nok arvelig. Min far er 57 år gammel, men det er ikke vanskelig å forestille seg at han er 67 år gammel..

 

Ja der ser du. Er ikke alltid like lett¨å være ungdommelig. Så langt har jeg ikke hørt så mye om hvor gammel folk tror jeg er, men jeg regner med at det ihvertfall er ti år eldre enn min faktiske alder. Tidlig måne er et helsike om folk skal tippe alderen på en. I alle fall. Litt langt off topic kanskje, men sant...

 

Det jeg i alle fall legger merke til er at jeg som oftest ser på de gamle bildene fra når jeg gikk på ungdomsskolen og slikt. Disse var tatt med Canon Prima 5, og er nok ingen velkomponerte mesterverk, men det er en del av de som jeg synes er kule, og mange flere av dem som har en egenverdi på bakgrunn av at de er dokumenter fra ungdomstiden min. JEg ser sjeldnere på mine digitale bilder. Dette kan også ha noe med at jeg har ganske mange tusen av disse, og det er mye mer eller mindre ubrukelig der, samt at mesteparten av de har blitt tatt i det som mange vil kalle for voksen alder. Jeg er også generelt sett mye mer glad i bilder med mennesker i. Så det er vel der jeg fremdeles har litt av uskylden min. Jeg blir ikke helt besnært av bilder om de kun har god komposisjon og fin lek mellom skygge og lys. Jeg krever et organisk element i disse, selv om de da gjerne får ett litt vel dokumentaristisk preg, og dermed ikke blir så interessante for alle andre.

 

Noen av bildene jeg er mest glad i er en del bilder jeg tok på rundtur på Balkan. Det er mye ymse bildekvalitet, men motivkvalitativt var det en enestående periode for meg.

 

Noe det lærte meg (og det er noe jeg prøver å banke inn i hodene på så mange som mulig) er at det ikke er bildekvaliteten som er avgjørende, det er motivet. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over godt lyssatte portretter, nydelige reportasjebilder med høy teknisk kvalitet. Teknisk og motivmessig kompetanse imponerer meg, det er ikke det, men det meste har man sett før.

 

De bildene jeg reagerer på er bildene som gir de rette følelsene, og det er det motivene som gjør. Noen motiver er så sterke, og så virkningsfulle at de uansett bildekvalitet vil gi den som ser dem et inntrykk.

 

Ett teknisk perfekt bilde av en murvegg er derfor helt uinteressant, et teknisk kompromittert bilde av et interessant motiv er derimot svært interessant.

 

Hva er lærdommen? Se etter motivene. Det er de du skal fotografere. Dersom motivet gir deg sterke følelser allerede før du fotograferer dem, da blir bildet bra. Komposisjon og teknisk kvalitet er noe som gjerne må komme i tillegg, men de er på langt nær så viktige og sentrale.

 

Jeg er forøvrig enig med deg når det gjelder dette med motiv vs bildekvalitet. Selvfølgelig, mange gode motiver blir best mulig om bildekvaliteten er upåklagelig. Enkelte andre bilder har en langt større virkning nettopp på grunn av at den tekniske kvaliteten er litt sånn dårlig. Enkelte slike gir meg en større følelse av å være der, fremfor å se på noe som noen har sittet og finpusset på i mange timer etterpå.

 

Nå er jeg gjerne litt i eldste laget da, og siden jeg heller ikke er så kompetent inne etterbehandling så kan det jeg skal si nå kanskje være en direkte følge av dette, men jeg tror altså litt av uskylden forsvant når større mengder etterbehandling i photoshop ble regelen fremfor unntaket. For meg virker det da litt som en teknisk øvelse fremfor et bilde av noe ekte. Men igjen, enkelte bilder blir voldsomt mye bedre av solid etterbehandling. Det gjelder bare ikke alle...

[kaian]

Flott, velskrevet artikkel med gode refleksjoner! Og det er hyggelig å lese diskusjonen som følger, mange gode innlegg her.

[GCardinal]

Spennende artikkel! Morsom lesestoff.

 

Mitt første kamera var Zenit-EM som jeg fikk utdelt da jeg gikk på foto-kurs/skole, i Russland for ca. 13 år tilbake. Men selv etter 1 år på foto-kurs/skole kjøpte jeg ikke kamera. Mitt første kamera fikk jeg i gave og det var Nikon F65 med 28-80mm. Den har jeg brukt helt frem til jeg fikk mitt første digitalkamera.

 

For meg ble Nikon D300 absolutt det første digitalkamera. Før den har jeg kun lånt P&S på fester og slikt, men aldri hatt enn selv. Tok mitt første DSLR bildet 04.09.2008. Siden den dagen har jeg vært gjennom D300, 2 stk D700 og nå D3X.

 

F65 var blodig alvor heile veien, tenkte alltid godt etter før jeg tok bildet. Spesielt med tanke på hva det kostet med fremkalling. Og jeg tror at litt av den "frykten" ble også med i DSLR verden... Men jeg tror også at det er mye større forventning til bildene idag enn det var for 5 år siden. Bilder tatt med DSLR må bli perfekte, og det - med enn gang...

[Simon Aldra]

Jeg er forøvrig enig med deg når det gjelder dette med motiv vs bildekvalitet. Selvfølgelig, mange gode motiver blir best mulig om bildekvaliteten er upåklagelig. Enkelte andre bilder har en langt større virkning nettopp på grunn av at den tekniske kvaliteten er litt sånn dårlig. Enkelte slike gir meg en større følelse av å være der, fremfor å se på noe som noen har sittet og finpusset på i mange timer etterpå.

 

Nå er jeg gjerne litt i eldste laget da, og siden jeg heller ikke er så kompetent inne etterbehandling så kan det jeg skal si nå kanskje være en direkte følge av dette, men jeg tror altså litt av uskylden forsvant når større mengder etterbehandling i photoshop ble regelen fremfor unntaket. For meg virker det da litt som en teknisk øvelse fremfor et bilde av noe ekte. Men igjen, enkelte bilder blir voldsomt mye bedre av solid etterbehandling. Det gjelder bare ikke alle...

Jeg redigerer alt. Det er et spørsmål om hvilket uttrykk du er ute etter, og jeg har ikke sett ett kamera som gir meg det rett ut fra esken enda.

 

Men spørsmålet om bildekvalitet er et interessant spørsmål. Egentlig tror jeg ikke det er vanskelig å rasjonalisere seg frem til at et fargebilde har bedre bildekvalitet enn et sorthvittbilde. Sorthvittbildet definerer det samme som fargebildet, men der sorthvittbildet bare kan beskrive motivet i sort, hvitt og gråtoner i mellom kan fargebildet vise nyanseforskjeller mellom forskjellige rødfarger, objektivt sett vil jeg påstå at et fargebilde, tatt med samme kamera under samme lysforhold har bedre bildekvalitet enn et sorthvittbilde. Men det betyr ikke at fargebildet trenger å gi samme uttrykket, eller at det trenger å være like bra.

 

Jeg bladde her om dagen gjennom fatterns gamle fotoalbum, og noe som slår meg (jeg håper han ikke leser disse kommentarene på jobb i natt..) er at han komponerer svært bra med sorthvittfilm. Men han tenkte for sorthvitt for komposisjon med fargefilm, noe som fører til at han ikke tenkte like mye over hvordan fargesterke elementer kan forstyrre komposisjonen. Det er så absolutt en interessant tanke.

 

 

Flott, velskrevet artikkel med gode refleksjoner! Og det er hyggelig å lese diskusjonen som følger, mange gode innlegg her.

Tusen takk for tilbakemeldingen, svært hyggelig å lese.