Inntrykk fra en gåtur i Bangkok

[gardkarlsen]

Jeg er stadig fasinert over Bangkok...byen som er full av kontraster. Det er alltid vanskelig å beskrive stemningen, luktene, sanseinntrykkene fra en by. Men jeg håper at beskrivelsen under kan gi et inntrykk :-) Det er forøvrig en artikkel på DinSide for øyeblikket om ting en ikke bør gjøre i Thailand og diskusjonen under artikkelen er livlig. Her er den: http://www.dinside.no/828594/thailand-dett...a-du-ikke-gjore . Under er mitt inntrykk fra gåturen i Bangkok :-)

 

******************

 

Solen skinte uten barmhjertighet på den vinterbleke huden på nakken min og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg burde hørt på konas forslag om høyere solfaktor den morgenen. Jeg var på gåtur rundt i Bangkoks gater og selv om klokken var knapt 11 om formiddagen, var temperaturen på god vei mot 30 grader. Dette kombinert en luftfuktighet på ca 80% gjorde at jeg kjent svettedråpene renne ned ryggen min allerede etter få minutters gange.

 

Jeg begynte min lille Bangkok walkabout ved Siam skytrain stasjonen. Her møtes de to skytrain linjene i Bangkok og inkludert trafikken på bakken, skjer trafikkavviklingen i tre etasjer! Selve området er omkranset av store shopping sentre og det blir dermed at naturlig samlested for både lokale som er på jobb til og fra jobb og for turister som bare er der for å se på vareutvalget i shoppingsentre som Siam Paragon, MBK og Central World Plaza. Denne futuristiske betongjungelen gjør alltid at jeg får flashback til filmen Blade Runner filmen når jeg er i dette området…alle menneskene, alle støyen, alle reklameskiltene, neonlysene og skytraintogene som suser forbi over hodene på alle menneskene.

 

Men målet mitt da jeg la ut denne dagen var Wat Saket eller Golden Mount tempelet som det heter på godt norsk. Det mangler ikke på templer i Bangkok (kjent som Wat i Thailand) og de meste kjente for turistene er kanskje Grand Palace, Wat Pho og Wat Arun. Men det er som regel bedre å gå til noen av de litt mindre kjent templene for å unngå de aller verste turist hordene og dermed falt valget mitt på Wat Saket. Bevæpnet med minne over Bangkok kartet som jeg hadde sett på den morgenen la jeg ut med friskt mot. Allerede på vei ut av et shopping senter fikk jeg en påminnelse om at det er store forskjeller i Thailand – et par mødre satt med sine barn og tigget. En annen kar som jeg traff på var derimot en gammel ”kjenning” fra foregående turer til Bangkok – en kar har gjort det til en kunstform å gjemme armene sine på ryggen for så å tigge på gata som en som er handikappet.

 

Etter å ha trasket litt langs hovedvegen en stund fant jeg ut at jeg måtte komme meg litt vekk fra trafikkmaskinen dersom jeg ønsket å se noe mer enn bare busser med brølende eksosanlegg, taxier, mopeder og tuk-tuk’er – jeg var heller ikke spesielt begeistret over å måtte puste inn denne forurensingen over en lengre periode og noen av gatene må også krysses med livet som innsats. Og det tok ikke mange minuttene før jeg fant langt stillere området. Etter å ha spasert gjennom et av Bangkoks mange markeder der man kunne kjøpe det vanlige utvalget av t-skjorter, jakker med militær mønster, kopier av diverse varer, befant jeg meg i et smug der det ikke var så mange andre enn lokalbefolkningen og meg selvfølgelig. Jeg innså fort at jeg hadde gått meg vill men det var ikke første gang det skjedde i Bangkok. Her var trafikkstøyen byttet ut med lyden av et barn som gråt fra et av husene, av noen som så på en actionfilm på et TV, lyden av gryter av noen som laget mat. Folk kikket litt rart på meg og det virket kanskje litt rart at en turist kom traskende rett gjennom deres nabolag – og mest sannsynligvis kunne de vel heller ikke forstå at det var noe spesielt å se på. Men for en nordmann er dette en helt annen verden og det er ev verden som er så annerledes enn vår egen verden at det blir spennende.

 

Jeg prøvde å tenke tilbake til Google kartet som jeg kikket på den morgenen og jeg innså at det hadde vært litt lettere dersom jeg hadde tatt med meg et lommekart – men da hadde jo min gåtur ikke blitt rare utfordringen. Jeg fikk til slutt manøvrert meg slik at jeg kom på en sti som gikk en av Bangkoks kanaler. I dag er Chao Phraya elven fremdeles en viktig transportåre i Bangkok og den deler byen i to. Men det er også en rekke mindre kanaler som sår på kryss og tvers av byen men etter hvert som store skyskrapere har skutt i været, har en del av disse kanalene druknet litt i bybildet. En av kanalene går for eksempel rett bak de store shopping sentrene ved Siam og forbi Jim Thompson house og dermed går ikke så langt fra den travle Sukhumvit road.

 

Kanalen som jeg nå hadde funnet var ganske typisk for Bangkok – vannet var nesten svart og eimen indikerte at vannet ikke var spesielt rent. Men på begge sider av kanalen var den gangveier og det så ut som folk levde tett opptil kanalen. Jeg holdt meg til gangveien langs kanalen ettersom jeg visste den ville ta meg til tempelet som jeg var på jakt etter og igjen fikk jeg følelse av at jeg tråkket gjennom folks ”hager”. Igjen var det rolig bortsett fra hver gang en av elvebussene brølte forbi – utover det var stillheten kun brutt av barn som lekte inne i noen av husene, av en vaskemaskin som var i gang med sentrifugering og lignende. På noen strekninger var duften av nyvaskede klær dominerende. Var det noen som holdt på med den ukentlige vasken eller var det noen som kanskje drev et vaskeri? Uansett hang klær til tørk i solsteken og jeg måtte snike meg forbi både klærne og en gammel dame som satt på huk og vasket klær for hånd.

 

Gangstien så ut til å være en kombinasjon av bossplass, uteområde, matlagingsplass. Jeg kom forbi flere poselenstoaletter som hadde blitt plassert ut av en eller annen grunn, andre plasser måtte jeg trø over damer som frityrstekte noe som lignet på vårruller i en stor wok – og uansett hvor jeg kom møtte jeg smil når jeg kikket nysgjerrig på menneskene. Thailand er kjent som smilets land og jeg synes alltid det er koselig når man kan se inn i øynene på fremmede å få en smil tilbake. Det diskuteres stadig vekk om disse smilene er ekte smil men det virker i alle fall slik på meg.

 

Noen steder måtte jeg trø over hunder som hadde duppet av i varmen. Det er en god del løshunder rundt i Bangkoks gater og noen av disse ser ganske herjet ut. Men jeg har aldri sett at disse hundene er aggressive men jeg liker uansett ikke å trø over en sovende hund som ser ut som en krysning av en pitbull og en rottweiler hvis jeg kan unngå det. Det var også en del katter ute og som vanlig var det en del av dem som var uten hale. Det er kanskje lett å tro at dette er skader fra et hardt liv men det er faktisk en mutasjon som gjør at kattene her ikke har skikkelig hale.

 

Jeg fikk meg ikke helt til å ta så mange bilder der jeg trasket gjennom bakgater og smug - jeg følte at bare med å gå der invaderte jeg folks privatliv og jeg hadde ikke lyst til å gjør det verre med å dra frem et stort kamera i tillegg. Jeg kom meg tilslutt ut av kanalgangveien og kom opp i en vanlig gate. Som alltid var det små boder der en kunne kjøpe alt fra ferskpresset juice til små snacks. Hvordan kan de fleste Thai’er være så slanke når en får inntrykk av at de spiser konstant kan man jo lure på?

 

Da jeg ankom Wat Saket kom det også et par tuk-tuk’er inn med noen tyske turister og jeg hadde selvfølgelig lyst til å spørre hvor mye de hadde betalt for turen. Tuk-tuk’er er en trehjulet motorsykkel med plass til et par stykk og det kan være en effektiv måte å komme seg rundt på. Problemet er bare at en del av sjåførene er med på å lure turister både når det gjelder pris, hvor man blir kjørt hen osv. Jeg har vært med på et par slike turer og nå gidder jeg ikke å kaste bort tiden på dem lenger – det er like greit å satse på taxi så får man sikkerheten som en bil kan tilby og ikke minst air-con for å unnslippe Bangkok varmen en stund.

 

Rundt templene som Grand Palace og Wat Pho er det som regel lurendreiere som går opp til turister som er på vei til inngangen og sier til dem at tempelet dessverre er stengt fordi kongen har bursdag eller fordi det er en buddhistisk høytid. De er som regel velkledde og fremstår ganske troverdige og de kommer med forslag om andre templer en kan besøke eller de kan anbefale en guidet omvisning. En kan også møte på slike på gata, på skytrain stasjonene og de prøver som regel å dra i gang en samtale med å spørre hvor man er fra og hvor man skal. En må altså være litt ”street smart” men må ikke bli så avvisende at man ikke får kontakt med lokale heller.

 

Jeg begynte å klatre opp trappene for å komme til toppen av Wat

Saket Ratcha Wora Maha Wihan. Templet ligger på en kunstig høyde og man får flott utsikt over byen fra toppen. Da jeg kom til toppen var t-skorten min blitt ganske så våt av svette – en eller annen gang må jeg lære å sette ned tempoet et par hakk når jeg er i varmere strøk. Inne i selve tempelrommet på toppet var lukten av røkelse dominerende og lokale ba til Buddha figurene og plasserte bladgull på figurene. De fleste av turistene så ut som de hadde fått med seg at man må være anstendig kledd når man skal inn på et tempel i Thailand og alle hadde fått med seg at skoene må tas av ved inngangen.

 

Det hang noen tuk-tuk sjåfører på utsiden av templet og de prøvde som vanlig å praie meg da jeg kom ut. Men et vennlig nei takk og et smil så ut til å funke bra. I Thailand er det ikke noe poeng i å miste beherskelsen eller å bli irritert når man blir spurt for 50. gang om man trenger en tuk-tuk eller vil ha en billig guidet omvisning. Jeg bestemte meg for å ta en av elvebussene tilbake til Siam ettersom det er et stopp rette ved siden av tempelet. Det er ikke alltid like lett å vite hvilken bår man skal hoppe på men det er bare å spørre så får man som regel et svar – det er ikke alltid at svaret er helt riktig ettersom det lett kan oppstå litt kommunikasjonsproblemer. Turen tilbake til Siam gikk i kanalen som jeg hadde gått langs tidligere på dagen og jeg benyttet sjansen til å ta noen bilder. Men snart satte båten opp farten og mine medpassasjerer trakk og presseningen langs sidene for å unngå å få kanalvannet på seg. Jeg antar at dette ikke er vannet som en ønske å få inn i munnen for eksempel. Den store utfordringen når en tar disse elvebussene er å hoppe av på rett plass men jeg klarte det denne gangen også. Etter et par minutters gange var jeg inne i Siam Paragon og kulden fra air-con anlegget slo mot meg i det jeg gikk inn døra. Luksusen som en finner i for eksempel Siam Paragon sto i sterk kontrast til alt det jeg hadde sett før denne dagen.

 

Jeg håper at dette gir et lite inntrykk av Bangkok. Hvis du skal til Bangkok så vil jeg anbefale å ta en liten tur bort fra de store kjøpesentrene og de meste kjente templene. Trask litt rundt og gå deg vill og kanskje du kommer i kontakt med ”det virkelige Bangkok”.

[Mchansern]

Du skal ha respekt for at du prøvde å memorere Bangkok`s gater i hodet! Hadde jeg aldri klart.

[gardkarlsen]

Nja, det gjelder om å ikke huske alle detaljene men heller har en cirka oppfatning av hvilken retning en bør gå. Uansett...hvis en går seg helt vill så er det jo bare å hoppe i en taxi ;-)