er selvmord egoistisk? kan det rettferdiggjøres?

[Gjest deppa]

jeg har tenkt litt på selvmord. er det egoistisk av en person som ikke ser noe bra i livet og ikke har det bra noen deler av dagen å ta selvmord? det er kjipt for familien, men tenk på personen som har drept seg selv, tenk på hvor kjipt livet har vært for den personen. kan det rettferdiggjøres?

[Budeia]

Det er ikke bare kjipt for familien, du må også regne med at noen der vil utvikle psykisk lidelse på grunn av selvmordet. Hendelsen vil alltid ligge som en mørk skygge over familien.

 

Men det som til sjuende og sist avgjør om man tar livet av seg, er hva man innerst inne mener om livet etter døden. Dersom noen virkelig frykter at de ender i helvete på grunn av selvmordet, kan de pine seg gjennom riktig mange elendige år. Men dersom noen tror at det ikke finnes noen straff etter døden, vil det være mer forlokkende å ekspedere seg selv dit.

[Hrodebert]

Er selvmord egoistisk? Kan det rettferdiggjøres?

Det er ingen fasit på dette spørsmålet. Man vil møte mange meninger angående denne tematikken, mange inngrodde og firkantede som sådan. Jeg er redd mange vil mene at selvmord er uakseptabelt, kanskje det er de også? Jeg vet ikke. Jeg har selv opplevd selvmord på kroppen igjennom en venn som valgte å avslutte livet for noen år siden. De første spørsmålene jeg stilte meg var verken om dette var egoistisk eller rettferdig, men hvorfor. Jeg tror mange også tenker dette. I dag henger det psykiske helsevernet i Norge på halvtolv. Mange får ikke den behandlingen de har rett på og dette blir utfallet for mange, tragisk som det enn er. At Norge som et av de rikeste land i verden har et så dårlig helsevesen på dette området er ikke akseptabelt. Min personlige mening er at om en person mener seg ferdig og fornøyd med sitt eget liv eller har et ønske om å avslutte livet mener jeg man skal få lov å bestemme dette selv. Om det er psykiske grunner for utfallet er selvsagt grunnene ofte irrasjonelle og løsbare. Men hjelpen kommer ikke frem og når det er som svartest finner mange ingen annen utvei. Jeg tror ikke det ligger egoistiske tanker bak. Om det kan rettferdiggjøres er ikke opp til oss å bestemme, men opp til hver enkelt.

[Left Blank]

Det er ihvertfall litt egoistisk ja. Siden familien og venner kommer til a ha det veldig vanskelig etterpa.

Men de er egentlig ikke i hovedfokus her. Den man burde fokusere pa er deg selv. Du burde fa hjelp. Det finnes faktisk medisiner som kan hjelpe deg over kneika.

 

Det du burde tenke pa er at problemer varer aldri evig.. Det som virker overveldende og vanskelig i dag, kan vaere borte om en stund.

Som regel heler tiden alle saar.

[Raudridder]

Er menneskeliv egoistiske i sin helhet?

[Skandinav]

En av de dypeste instinktene våre er forsvar, herunder forsvarsmekanismen, igjen herunder selvbevarelsesdriften. En voksen sunn mental helse tilsidesetter i de fleste tilfeller denne instinkten, i det ekstreme gir vi villig vårt liv for en annen ved at en annen instinkt kommer til; beskyttelsesinstinkten, ikke innebefattet heroisme.

I det usunne mentale kan noen av våre instinker svekkes radikalt. F.eks det å beskytte vår familie/nærmeste. Egoisme inntrer. Ikke nødvendigvis i negativ forstand. Vi mennesker trenger og har rett til å være egoistiske i perioder av livet for at vi skal kunne fokusere på selvhelbredelse, særlig ved mental sykdom, også ved andre tilstander, f.eks ved sterke smerter.

Når man oppholder seg i denne situasjonen, og selvhelbredelse ikke inntrer, skal det mye til å komme seg ut av det på egen hånd. Hvis man ikke får hjelp ved at noen oppdager behovet, eller faktisk er i så dårlig forfatting at man velger bort det å søke hjelp selv, da går det på stumpene løs.

Hvis eneste synlige utveien er å avslutte livet, gjør man det. Termer som bevist eller utspekulert egoisme er ikke et tema i det hele tatt. Rettferiggjort eller ikke blir en dypere sosiologisk disksjon.

[PantZman]

Jeg som ikke tror på noe liv etter dette, ser på selvmord som en snarvei til dit jeg engang havner uansett. Dvs jeg slutter å eksistere, signalene i hjernen som gjør meg til meg forsvinner. Lever bare videre i minnene til de jeg forlater.

 

Om jeg dør nå eller om 50 år har ingenting å si for meg når jeg er død.

Men her og nå - som levende er det min familie og nermeste som gjør at jeg vil leve og prøve å oppnå noe for meg og de jeg måtte etterlate.

Endret 18. november 2009 av PantZman

[TheMartine]

Jeg synes ikke selvmord nødvendigvis er egoistisk. Jeg vil heller kjempe meg gjennom tapet av en jeg har kjær, enn å se vedkommende leve i smerte og fortvilelse i mange år framover. Såpass synes jeg man skal unne sine nærmeste.

 

Men, så skal det nevnes at jeg selvfølgelig vil be ham eller hun prøve alle tilgjengelige former for terapi og behandling før selvmord i det hele tatt skal vurderes alvorlig. Psykiske lidelser er jo tross alt fullt mulig å gjøre noe med, det er bare vanskelig å holde på håpet når det er som verst.

[Gjest Guest_tttt_*]

Nei, jeg synes ikke det er egoistiskt, eller det er nok mere at jeg trur hensyn til familie eller venner ikke er med i kalkylen i det hele tatt når slike avgjørelser tas,og hvorfor skulle dem være det ? hvor var dem når mennesket hadde det kjipt/vondt og generellt vanskelig ?

 

de var nok en av to ting, antingen uvitende om alvorlighetsgraden eller brydde seg ikke stort.I sistnevnte fall kan de bare ha det så godt.

 

Ikke gitt att selvmordstanker er tegn på psykiske lidelser av usunn art, kan være rationell tankegang når mennesker ikke gidder å ha vondt lenger,psykiskt eller/og fysiskt,så i min bok kan jeg respektere det.

 

Mistet noe famile og venner og i de fleste fall kan jeg skjønne hvorfør, noen unntak er det når unge,friske folk i ett øyeblikks desperation eller hva det nå var for noe,i fylla,på mediciner/dop tar livet sitt virker det litt meningsløst.

 

Når det er sagt så kan ting snu,bli bedre osv,og det kan være greit å få med seg fra en som har vart der op beskriver.

 

Nå er ikke jeg den beste å spørre om hvor grei og underbar familien er,og hvor stor vekt man ska legge på den aspekten,med noen få unntak så kan min egen ryke å reise.

Er helt klart subjektiv der så ta det med en klype salt.

[Haawy]

Jeg synes ikke selvmord nødvendigvis er egoistisk. Jeg vil heller kjempe meg gjennom tapet av en jeg har kjær, enn å se vedkommende leve i smerte og fortvilelse i mange år framover. Såpass synes jeg man skal unne sine nærmeste.

 

Men, så skal det nevnes at jeg selvfølgelig vil be ham eller hun prøve alle tilgjengelige former for terapi og behandling før selvmord i det hele tatt skal vurderes alvorlig. Psykiske lidelser er jo tross alt fullt mulig å gjøre noe med, det er bare vanskelig å holde på håpet når det er som verst.

 

Unnskyld meg hvis jeg misforstår, men det høres ut som at du oppfordrer til selvmord?

[Hrodebert]

Unnskyld meg hvis jeg misforstår, men det høres ut som at du oppfordrer til selvmord?

Men, så skal det nevnes at jeg selvfølgelig vil be ham eller hun prøve alle tilgjengelige former for terapi og behandling før selvmord i det hele tatt skal vurderes alvorlig.

Du er unnskyldt.

[KVTL]

Tja,

 

man kan jo prøve å forestille seg å finne en person man har vært gift med i 20- 30 år med en hagle i munnen og et stort hull i bakhode, mens hjernemasse, kranierester og blod er spredd utover gulv og vegg. Sier seg selv at vedkommende som oppdager dette vil få psykiske problemet (og ja, slike tilfeller er dessverre ikke uvanlig).

[tom waits for alice]

Hei!

 

Dette er nok ikke stedet å finne nødvendig hjelp. Og så vidt jeg kan skjønne er det din egen situasjon som er utgangspunktet for denne tråden. Jeg vil innstendig be deg om å kontakte fastlegen din og du kan finne hjelp på denne siden: http://www.med.uio.no/ipsy/ssff/krisehjelpmeny.html

 

(Grunnen til at vi stenger av for slik diskusjon på forumet er etter råd fra SSFF (seksjon for selvmordsforskning og forebygging) og i tråd med god presseskikk, ref pkt. 4.9 i vær varsom-plakaten. )

 

Geir