Ble rakka ned på... trenger hjelp med selvtillit!

[Gjest Biscuit]

Hei, hei!

Er ikke riktig sikker på om dette er rett forum å ta opp slike tema i, men la gå.

Er ei jente som nettopp har begynt på videregående.

 

Cut to the case: Jeg har og har alltid hatt dårlig selvtillit. På ungdomsskola var det ei jente som konstant rakket ned på de valgene jeg tok. Om jeg, tja, f.eks. lo litt høyt ville hun si noe sånt som "Ikke le så høyt", "Jeg får vondt i ørene", "Du har så rar latter" etc. Hvis jeg skilte meg ut fra mengden ville hun rakke ned på meg, og hun pustet meg konstant i nakken. Jeg gikk gjennom noen depresjoner pga. henne, og jeg kunne ikke få meg til å ta kontakt med folk.

Nå som jeg har begynt på ei ny skole er plutselig alle mulighetene åpne for meg, og det føles veldig god, men også veldig uvant.

 

Problemet mitt er nå at jeg fremdeles ikke greier å ta kontakt med folk, eller gjøre det jeg helst har lyst til innerst inne. Jeg har så fryktelig lyst til å bare gjøre det jeg pleier å gjøre når jeg er sammen med folk jeg kjenner, som når jeg er med alle andre! Jeg har så fryktelig lyst, men samtidig er "reglene" som gjaldt de tre siste årene av mitt liv, fremdeles terpa inn i samvittigheten min.

 

Jeg liker virkelig ikke å høres så overdramatisk ut, (jeg er en munter person :!: ) men jeg trenger virkelig hjelp. Jeg er ikke sikker på om det er holdningen eller selvtilliten min som trenger jobb, men kanskje jeg kan få litt hjelp her?

 

Vær så snill! Ingen innlegg er for dumme!

[Thor - God Of Thunder]

Tja, kva kan eg sei. Alltid trist å høyre slike ting.

Alle fyrst; eg hadde problem på ungdomsskulen sjølv (1-10.klasse). Eg var alltid han som blei utstøtt og rakka ned på. Når eg byrja på vidaregåande så var eg litt forsiktig til å begynne med, men tok etter kvart kontakt med medelevane mine.

Klasse miljøet var heilt fantastik, men problemet fekk eg frå nokon andre frå ei anna studieretning, så eg blei plaga rett og slett fordi eg hadde blitt populær. (har kanskje ingen ting med saka å gjera, men). Eg lærte etterkvart å takle å bli kalla feit, stygg og alt mellom, FORDI det som er viktig å tenke på er; om eg seier at du er stygg, blir du stygg? om du seier eg er 3meter høg kvar dag i 2 år, blir eg til slutt 3meter? NEI.

 

Back to topic.

Om du er for nervøs og tilbakeståande, skjer det fort at folk kanskje ser litt rart på deg og tenker at du er spesiell. Det eg ville ha gjort var å ikkje vera kjepp høg, men bli med å høyre på når folk snakkar. Virkar sikkert veldig rart, men etterkvart blir ein vant til at du er med ikkje sant, i allefall så lenge ingen kjenner ingen så er det jau ingenting å vera redd for

Bli med på sosiale aktiviteter, bli med på diskusjoner, innsjå når ein har feil og det er bare positivt å vise at ein ikkje er udødeleg.

 

Veit ikkje om dette hjalp i det heile tatt, men been there, done that. Er ein gutt som fyller 18 år til nesteår, og er no ein av dei best likte i klassa (nei, ikkje skryt). Eg trur noko av grunnen til det er at eg klarer å le av meg sjølv. er absolutt ikkje redd for å drite meg ut, og er ikkje redd for at folk ler av meg.

Folk blir mykje sikkrare på folk som har god sjølvironi, og ein blir lettare å snakke med. Det er i allefall det eg har erfaring med, så du får ha lykke til, and don't be shy

[Humber]

For en hurpe hun derre kjerringa du snakker om!

 

IKKE la det pisset hun må ha sagt påvirke deg på noen som helst måte! Du har all rett til å gjøre som du vil og du skal heller ikke tenke på at det er galt/feil/teit det du gjør...

 

 

PS: Man kan ALDRI le for høyt

[Bandidos-Pelle]

Du må faktisk sette hardt på mot hardt. Jeg husker en gang på barneskolen hvor det var noen jenter som spredde falske rykter om meg for no reason, i timen satt de da og lo og sa mye dritt til meg. Til slutt reiste jeg meg, opp, snudde meg, og skrek: "JEG ER IAF IKKE FEIT SOM EN JULEGRIS". Det var sykt slemt gjort, fordi hun var litt chubby, men etter det vanket det highfives fra andre og de sa ALDRI noe dritt til meg etter det.

[Anders81]

For det aller første, du er definitivt ikke alene. Det er helt vanlig å ha litt sosial angst som ungdom, uavhengig av hva som måtte være årsaken til det. For årsaken er ikke egentlig så viktig, du bør prøve å legge fortiden bak deg og ikke bruke så mye tid på å finne ut "hvorfor er jeg så redd for..". Om du føler du må, så tenk, vil du virkelig at hun ekle mobbejenta skal få bestemme hvem du er? Ikke kast bort energi på å være bitter på henne, hun er ikke verdt det.

 

Når det er sagt, så hjelper "å ikke tenke på.." heller ingenting. Du må faktisk gjøre noe som kommer til å kjennes litt kjipt ut de første gangene, nemlig å si "hei" til nye mennesker. Vær klar over at du vil kjenne at hjertet dunker, svetten pipler frem, munnen blir tørr, hånden skjelver og det hele vil kjennes litt uvirkelig. Men ikke la slikt stoppe deg, det er ikke farlig og går over på et par minutter uansett.

 

Man hører stadig vekk folk si at man ikke skal bry seg så mye om hva andre syns. Det er jo temmelig håpløst, for selvfølgelig bryr man seg om hva andre syns. Men prøv å fokusere på hvordan den du prater med er, lytt, lær og gjør deg opp en mening, fokuser utover. La oss si du går bort til en jente du ikke kjenner på skolen (en samtale foregår jo ikke helt slik da, men poenget er ikke akkurat hva som blir sagt):

 

Du: Hei! Du het Kristine, ikke sant? Jeg heter Trine.

Kristine: Hei! *smil* du er den nye jenta i klassen, ikke sant? Må være litt vanskelig å være ny, du har ikke lyst til å bli med på håndballtrening på Onsdag da?

 

Hvordan vil du tolke denne situasjonen? Hva tror du er lurest (og mest riktig)?

 

Tolkning A: Yes, jeg klarte å virke selvsikker, jeg må ha gjort noe riktig/hatt på meg de rette klærne.

Tolkning B: Kristine virker som en hyggelig jente.

 

Eller la oss ta et enda mindre sannsynlig scenario:

 

Du: Hei! Du het Kristine, ikke sant? Jeg heter Trine.

Kristine: Javel? Gir da F i hva du heter, de buksene du har på er kjempestygge.

 

Hvordan vil du tolke denne?

 

Tolkning A: Krise! Visste jeg ikke burde hatt på meg disse buksene, hvorfor klarer jeg aldri å gjøre noenting riktig?! Jeg kommer aldri til å få venner her..

Tolkning B: Kristine virker som tidenes kjempedust. Tror jeg skal styre unna henne fremover iallefall.

 

Nå begynner dette innlegget å bli skummelt langt, så skal runde av nå, men håper det kan være et lite bidrag på veien. Alle er nervøse når de møter nye mennesker, men ikke tenk at de er dommer og du er en som skal dømmes, du vet jo selv hvem du -egentlig- er. Hvis andre ikke har lyst eller er villige til å se det, javel, så finnes det millioner av andre som er det. Men du finner ingen av dem hvis du ikke fortsetter å prøve!

[€uropa]

Du må endre tankemønsteret ditt. Det skader ikke å bygge opp positive skader om seg selv. Ikke vær redd for å ta kontakt med folk, hva er det verste som kan skje? De aller færreste er som henne på ungdomsskolen.

[Thor - God Of Thunder]

Totalt enig med Anders81 her. Ekstremt bra sagt med veldig viktige poeng.

Som han seier, ta kontakt. Sjølv om det er veldig skummelt første gong, så kan eg love deg at det etterkvart kjem heilt naturleg.

Folk som tar iniativ er etter min erfaring og på den skulen eg gjeng på, dei mest populære.

[Honey Badger]

Det er bare du som kan gi deg selv lov til å være den du vil være (utadvent, sosial, you name it). Gi deg selv den tillatelsen

[Lobbi]

Ikke la det gå inn på deg, du kan jo alltids ta imot noe kritikk og ha litt selvinsikt. Men hvis det kommer noen å kommenterer alt du gjør så be dem rolig om å passe seg selv.

 

Men dette her ser åpentbart ut som noen du ikke bør bry deg noe særlig med.

Endret 17. november 2009 av Lobbi

[Gjest Biscuit]

Tusen takk for alle svar!

Spesielt de lange... hehe!

Uansett: jeg føler virkelig at dette er noe dere har forståelse for, og det føles ikke riktig så ille å tenke på det lenger. Det er visst alltid bedre når man vet at man ikke er/har vært alene. Spesielt dette med å ta kontakt med nye personer... det er... skitskummelt xD No joke! Jeg sliter virkelig! Jeg har veldig lyst til å bli bedre kjent med medelevene mine... de er jo kjempegreie! Så var det den dørstokkmila da...

 

Har vel egentlig ikke så mye annet å si enn tusen takk! Skal bookmarke denne sida, og ta den fram når jeg trenger rådene igjen! :!:

[Nøbe]

Hmmm. En mAte og se pA problemet er vel det faktum at du lever bare en gang, skal du gA rundt og tenke pA hva random vesner tenker om deg nAr du har sApass liten tid pA deg? De er helt irrelevant til din agenda her pA jorden. De som liker deg de liker deg, og det som ikke liker deg ( for den du er ) skal du bare gi F i synd pA dem som ikke fikk bli kjent deg og ikke omvendt for du hOres ganske sA hyggelig ut. Errh gud hjelpes den jenta er av vErste sort men det er egentlig mer synd pA henne en deg, tenk A vEre sA idiot at du trenger A trekke ned pA andre for egen selvfOlelse hahahaha snakk om mangel pA intellekt.

 

Lykke til, you*ll manage