Dama åpner seg ikke

[ToYBoi]

Den historien høres veldig ut som vår. Har "blitt sammen" igjen nå. Gjorde det for at jeg ikke vil hun skal bli helt knust og gjøre perioden enda vanskeligere... Støtte henne på den måten. Var bulimi jeg mente Men er det selvskading? Hun sier hun kun gjør det fordi hun liker lettelsen og følelsen av å være sulten, litt som noen folk liker lettelsen og følelsen av å være mett... Hun har vært gjennom en rekke tester for å sjekke alle slags nivåer av vitaminer og mineraler i kroppen, og det prøvene ble helt normale... Men jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med det...

[Cyrenia]

Ja det var noen likheter her ja. Høres ut som du er veldig glad i henne siden du velger å bli i forholdet. Jeg forstår at det er litt fortvilende siden situasjonen er som den er. Jeg tenker vel at hun trenger mye støtte og at dere "øver" på å snakke mer slik at hun kan åpne seg opp.. Kan jo hende hun har mye som ligger å gnager..

Ja, jeg vil kalle det hun driver med for selvskading.. Du sier hun ikke gjør det i hensikt av å bli tynnere, men du sier at hun er veldig misfornøyd med kroppen sin, og hvis hun ikke gjør det for å bli tynnere høres det ihvertfall ut som at hun er livredd for å ikke legge på seg.. Hun gjør noe skadelig for seg selv for å oppnå noe annet.. blir nesten som å rispe seg selv i den hensikt at man flytter psykisk smerte til fysisk smerte.. Det er ikke bra at hun holder på slik, men jeg vet ikke hvor alvorlig det er.. hvor mange ganger i løpet av en dag og hvor mye hun kaster opp, men siden verdiene ikke er alarmerende er det jo ikke krise, men hun burde absolutt slutte. Men har du spurt om hvorfor hun liker å føle seg sulten? Det er jo ikke normalt, så en eller annen merkelig tanke må jo ligge bak.

Hva er den kroniske sykdommen?

Det er vel ikke så veldig mye du kan gjøre.. Hvis du blir så bekymret at du er redd for helsen hennes ville jeg kanskje kontaktet foreldrene for å høre om de vet hun sliter, men dette vil jo sikkert ikke hun sette så veldig pris på.. så det beste er vel å snakke med henne om det.. Og husk at det er ikke noe som heter "jeg vet ikke".. hver gang jeg sa dette til typen min fikk jeg det svaret "det er ikke noe som heter jeg vet ikke".. på den måten ble jeg litt presset til å si noe

 

[ToYBoi]

Blir jo redd når jeg får høre at hun besvimer. Tenker hvis hun er ute og kjører bil, eller står på et betong gulv, eller noe. Hvordan jeg skal få henne til å slutte har jeg ikke peiling på. Tror ikke jeg har nok innflytelse til å greie det. Må nok profesjonell hjelp til i så fall. Tror ikke hun gjør det så ofte da tennene hennes ikke er veldig brune, trenger ikke ha noe å si men.. Når det gjelder å bli med henne, har det seg slik at det finnes viktigere ting enn mine behov akkurat nå... Og jeg skal også innrømme at jeg tiltrekkes ekstra når en jente trenger min hjelp.

Endret 16. november 2009 av ToYBoi

[Cyrenia]

Fortell det til henne.. at du er bekymret og redd.. Kan jo være mange grunner for at hun besvimer (er hun utredet for dette?) Kan jo være lavt blodtrykk, lavt blodsukker, epilepsi,psykiske årsaker +++ MEN hvis hun kaster opp kan det også være en refleks i det ubevisste nervesystemet... (pulsen blir langsom og blodtrykket senkes slik at man besvimer)

Endret 16. november 2009 av Cyrenia

[TheMartine]

[...] Hva faen gjør jeg?

 

Du tar en prat med foreldrene hennes, er det du gjør. Eventuelt en kontaktperson på skolen, hvis dere går på samme skole. Å dele problemet med en voksen er i hvert fall det beste du kan gjøre nå, tror jeg.

[ToYBoi]

Hadde hun ikke sagt at hun aldri ville møte meg igjen hvis jeg sier det til noen, hadde jeg gjort det med en gang. Men når hun sier det får det meg til å tenke på hvor lite hun egentlig ønsker at noen skal få vite det. Jeg burde vel ikke true med å gå til foreldrene hvis hun ikke slutter med det heller. Da sier hun aldri noe sånn til meg igjen, og går bak ryggen min og gjør disse tingene istedet, som hun har gjort hele tiden. Da har hun ikke lenger noen å dele det med.

[ToYBoi]

Forresten så er hun i jobb, og jeg studerer, så vi har egentlig ingen andre å gå til enn moren og faren

[Blåbær]

Og hun bruker ikke dette mot deg for å få oppmerksomhet da?

[TheMartine]

Hadde hun ikke sagt at hun aldri ville møte meg igjen hvis jeg sier det til noen, hadde jeg gjort det med en gang. Men når hun sier det får det meg til å tenke på hvor lite hun egentlig ønsker at noen skal få vite det. Jeg burde vel ikke true med å gå til foreldrene hvis hun ikke slutter med det heller. Da sier hun aldri noe sånn til meg igjen, og går bak ryggen min og gjør disse tingene istedet, som hun har gjort hele tiden. Da har hun ikke lenger noen å dele det med.

 

Det virker jo likevel veldig som om hun trenger hjelp fra noen, da, og misforstå meg rett, men jeg tror ikke den noen er deg. Å ta ansvar for hennes ve og vel, i en slik vanskelig situasjon, er ikke noe du skal behøve å gjøre. Ikke virker det som om hun klarer å håndtere dette særlig bra på egenhånd heller, og da sitter man i realiteten bare igjen med to alternativer: Søke hjelp hos andre, eller la henne seile sin egen sjø.

 

Jeg tror også at dere begge ser hva som er best, om dere ser litt objektivt på saken. At hun stritter i mot nå, er helt vanlig for en som ikke er vant til å snakke åpent om følelser, men av og til trenger mennesker et vennlig spark i rompa for å komme seg videre i livet.

[ToYBoi]

Har jeg også tenkt på, men nei ass... Ikke den type person. Hun har det ikke så kult, historien hennes henger sammen.

[ToYBoi]

Hun nekter å si det til foreldrene...

[TheMartine]

Hun nekter å si det til foreldrene...

 

Det er jo åpenbart, hvis hun har slitt så mye i så mange år. Så da spørs det da, om du klarer å overtale henne, eller om du kanskje bare skal si det til dem selv. Det er jo tross alt godt mulig hun vil takke deg senere. Dog, ingen garantier.

[ToYBoi]

Faen for en vanskelig situasjon...

[ToYBoi]

Vurderer å si til henne at enten sier hun det til foreldrene sine, eller så er jeg ut døra.. Lurt?

[TheMartine]

Vurderer å si til henne at enten sier hun det til foreldrene sine, eller så er jeg ut døra.. Lurt?

 

Vanskelig å si. Antagelig føler hun seg trengt opp i et hjørne allerede, og et ultimatum vil nok ikke gjøre saken bedre.

 

Kanskje er det bedre å bare sette seg ned med henne og forklare hvordan du føler denne byrden faller på deg alene, og fortell hvordan det kan hjelpe å snakke med noen andre om det hun sliter med. Hun er nødt til å forstå at det er til hennes beste, ellers vil hun sikkert bare sette seg på bakbeina.

Selvsagt kan du jo insistere på å fortelle det til foreldrene hennes, hvis hun fortsatt ikke vil gå videre etter en sånn prat.

 

Bare tanker fra min side, altså.

[Transponder79]

Jeg tror du bare skal gi opp og komme deg videre så hun ikke ødelegger ditt liv også.

 

En del mennesker kan ikke - eller vil ikke - 'reddes'.

 

Det at folk kan forandre seg betydelig over tid er langt på vei en myte, de fleste vil i bunn og grunn være den samme personen om 20 år som de er idag - på godt og vondt.

[ToYBoi]

Har lest en del om bulimi, og det blir mer og mer klart at det er bulimi hun har. Hun stikker fingern i halsen for å komme seg gjennom harde deler av livet samt ha kontroll. Jeg forteller det til bestevenninna hennes så får hun hate meg for resten av livet. Bedre det enn at hun har dette her.

[FlinkeFreddy]

Har lest en del om bulimi, og det blir mer og mer klart at det er bulimi hun har. Hun stikker fingern i halsen for å komme seg gjennom harde deler av livet samt ha kontroll. Jeg forteller det til bestevenninna hennes så får hun hate meg for resten av livet. Bedre det enn at hun har dette her.

GJ!!

 

Jeg hadde forøvrig gitt blaffen i "å ikke fortelle det til noen". Alternativet er at hun blir syk, og må "annonsere" det til gud og hverman. Hvis hun blir sur og slår opp er du uansett tilbake til der du var før dere "ble sammen igjen".

[Smurstafa]

Bra at du forteller det til folk. Hun vil ikke at du skal fortelle det til noen fordi hun er redd for å miste kontrollen over hele situasjonen.

Hun vil mest sansynlig bli ufattelig sint på deg, men det skal du ikke ta personlig. Hun kommer mest sansynlig til å takke deg stort og helt når hun har fått den hjelpen hun trenger, og er på bedringens vei.

 

Men pass også på at det er ikke sikkert bestevenninnen kommer til å hjelpe. Gode venninner har det med å respektere venninnens ønsker, så hvis dama di sier til henne at hun ikke trenger hjelp, og at hun har alt under kontroll kan det hende at det ikke skjer noe som helst. Se an situasjonen, og vurder å snakke med foreldrene hennes om det. De kan mest sansynlig hjelpe mer enn det venninna kan.

 

Lykke til i hvert fall!

[ToYBoi]

Har fortalt det til bestevenninna nuh. Hun er når jeg tenker meg om faktisk en del av familien. Tror ejg gjorde det rette.